Først og aller fremst: jeg er ingen fan av Woody Allen. For å være (dønn) ærlig har jeg særdeles lite til overs for fyren. Men han har da, i det siste, hvilket vil si de siste tre årene, utviklet et nært samarbeid og, etter sigende, vennskap med min absolutte favorittskuespillerinne i hele verden, Scarlett Johansson, hvilket betyr at selv undertegnede har måttet pitle seg på kino og få med seg Allens nyeste prosjekter, endog mot min vilje, og opptil flere på rappen, da han som kjent er en overmåte produktiv filmskaper. Hittil har jeg, uheldigvis, følt dette mer som et pliktløp og en tyngende bør, mer enn et underholdningstilskudd; basert kun på godvilje overfor Scarlett, og selv denne har holdt hardt i visse øyeblikk ("Match Point"), men er man fan så er man fan, og jeg klarer ikke la være å se filmene hun spiller i, samme hvor stor idiot bakmannen eller -mennene måtte være. På en annen side er det jo praktisk at hun har gitt meg et påskudd, rettere sagt en godkjent unnskyldning, for overhodet å få sett noe av Woody Allen, da jeg neppe ville gjort det ellers. Jeg synes han er en arrogant, nevrotisk nisse, og jeg synes han skriver kjedelige, bisarre, ukomfortable historier, også synes jeg veldig synd på Mia Farrow, men nok om det. Til mannens fortjeneste skal det nevnes, i en bisetning, at jeg har hatt ekstremt vanskelig for å glemme disse filmene hans, som jeg har blitt pålagt å overvære, nærmere bestemt har jeg aldri maktet det - og, at jeg definitivt ikke klarer å stille meg likegyldig til noen av dem. Hvilket da begynner å bli en anselig del, og sikkert flere i årene som kommer. Men med hovedfokus på Scarlett-antologien; som jeg har valgt å kall den, for å gi det hele mer positive konnotasjoner; den siste i rekken er blitt hetende så meget som "Vicky Christina Barcelona", og er - kort oppsumert - utvilsomt den beste, av den mer likandes sorten; etter min personlige mening, og på direkten tilbakekommen etter kinobesøk nå ikveld. Fant ut at jeg trengte litt ordentlig avkobling og, derav, et kinobesøk - på slik en regntung, typisk høstlig søndag. Og joda, om ikke annet så maktet dette lille Barcelona-eventyret virkelig å trekke meg ut av regnværs-tilværelsen og hverdagen generelt, og puste litt spansk lidenskap inn i min akk så pensum-fokuserte sjel, dertil friste meg med late dager i solveggen og iherdig alkoholskonsum. Dessuten gjenvant jeg den komlette, absolutte sommerferiefølelsen; kanskje ikke ideelt, med henblikk på alle mine forestående innleveringer og eksamener og - vel - alt det der. Men, altså, en uhyre sommerlig og vakker film, hovedsaklig, full av betagende skuer og lekker kunst og flotte mennesker og, selvsagt, den alltid billedskjønne og fabelaktig fantastiske Scarlett; hvis prestasjoner jeg overhodet ikke kan stille meg objektiv til, noensinne, da jeg forguder kvinnemennesket - så la meg bare konkludere, kjapt, med at hun var aldeles vidunderlig, spilte fletten av samtlige medsammensvorne, og jeg trenger da (som beskrevet ovenfor) lite annet for å ha en fullverdig filmopplevelse. Hennes kvaliteter er nå, åpenbart, noe som heller ikke har gått upåaktet hen hos den samme mister Allen, så jeg bør kanhende gi ham en porsjon ære for å verdsette og dyrke hennes talent, og vite å utnytte det, men likevel. Jeg hadde helst sett at Scarlett fant seg en annen mentor, og at noen andre valgte å bruke henne som muse. Men, som sagt, nok om det. Lite man kan gjøre med kjemien som stemmer. Hva angår filmen, desto viktigere, så handler den - på mest litterære, berettende måte; da den styres av en anonym, mannlig voice-over som rett og slett forteller seg gjennom hele seansen - om to unge damer, nemlig Vicky og Christina, som skal på ferie til Barcelona for å komme seg litt vekk fra egne, smått frustrerende, stillestående liv; Vicky sliter med sin irriterende planleggingsfanatiker av en forlovede og Christina med sin nokså strandede kunstnerkarriere. Sistnevnte ønsker, likeledes, å finne tilbake til sin kreative sans og finne (overhodet) sitt talent, mens Vicky skal skrive masteroppgave om Katalanske impulser. Der den ene er dristig og eventyrer-aktig, og såkalt "søkende", er bestevenninnen hennes rake motsetning; fornuftig og analyserende og nervøs overfor allting impulsivt, uoversiktlig. Det vil si, helt til de treffer på Juan Antonio (Javier Bardem), som er akkurat så forførerisk uimotståelig som navnet tilsier, og skaper akkurat så mange intriger som man kunne forvente. Han snurrer den tilreisende duoen rundt lillefingeren, uten videre problemer, og bringer til overflaten sider ved dem begge som de (antagelig) ikke var seg bevisst; hvilket, igjen, medfører krusninger både i vennskapet og i andre etablerte konstellasjoner. Vickys forlovelse, blant annet. Ytterligere har denne vår spanske helt en eksfru ved navn Maria Elena (Penelope Cruz) som er uhyre vilter, forbannet og kjærlighetsbesatt, og disse fire havner raskt både i tottene på og til sengs med hverandre. Filmen følger dem på vandringer rundtom i den fagre turistbyen, på besøk hos hverandre og hos Vickys slektninger Judy og Mark, og på sightseeing ut i det spanske bondelandet. Fortellerstemmen vår guider oss nøkternt og uforstilt fra den ene begivenheten til det andre, og gjør rede for nøyaktig så mange følelser og reaksjoner som manusforfatter Allen fant nødvendig; hvilket innebærer en viss sparsommelighet på de fleste områder; mens de fire sentrale rollefigurene, sakte men sikkert, vikler seg inn i et infløkt nett av begjær og bebreidelse, som foranlediger enda mer av både dette og det andre, og det er - fra første scene til siste slutt - spekket med erketypiske Woody Allen-trekk. Alt fra det mest overbrukte nevrotiske - alle involverte går til psykolog, og har et utall nervøse sammenbrudd iløpet av ferieperioden - pluss de eviglange konversasjonene og fokuset på intens prat, komisk prat, ulykkelig prat, rasende prat, flørtende prat, og atter prat, men også til det mer subtile, som den forsettlige bruken av musikk, den merkelige klippingen, fargeskalaen, og de særegne intro-vignettene. Filmen har en særegen atmosfære, en nesten hypnotisk og samtidig uforklarlig klang, som sitter - men som óg gjør den vanskelig å plassere, og sette pris på, innenfor en bestemt sjanger. Det er forsøksvis morsomt, og i overkant dramatisk, ikke spesielt romantisk, men veldig pasjonsfylt, og det er en effektiv menneskeskildring, samtidig som man ikke får allverdens til overs for noen av karakterene. Penelope Cruz er glitrende, med alle sine humørsvingninger, og Javier Bardem er innigranskauen charmant og nesten ugjenkjennelig fra "No Country for Old Men"; heldigvis. Scarlett og Rebecca Hall er finurlige, smarte, sterke kvinneskikkelser, ikke et vondt ord å si om noen av dem. Her begås upåklagelige skuespillerprestasjoner i alle ledd, det er ikke innlevelsen det skorter på. Kulissene er, i sannhet, guddommelige, naturen mer enn enhver cinematograf kunne drømt (og bedt) om; en velsignelse både for historien og for dem som gestalter den. Konfliktene gjenkjennelige og nokså utspekulerte, i det hele tatt: de fleste, rette elementene er på plass. Så hva er, nødvendigvis, feil? Vel, jeg antar det må være sammensetningen, Allens måte å konstruere handlingen på, hvilket jeg ender opp med å mislike hver eneste gang. Det er noe med hans lett unnvikende, lett uforløste måte å sette folk og scener opp mot hverandre på; at det aldri skal klaffe, funke, ordnes opp i, bare humpe avsted og bli til nye problemer. At det aldri, egentlig, blir til noe - bare en vandring på livets landevei av trøbbel, tøys og tull. Det forundrer meg, tatt i betraktning at fyren på selverklært initiativ lager film for å unnslippe det slit og strev som er livsløpet i sin alminnelighet. Man skulle tro han ville lage noe rosenrødt, lovende, bedagelig, men istedet blir det nettopp så strevsomt og utslitende som han beskylder livet for å være. Og midt oppi alle nevroser og komplikasjoner; denne dogme-aktige, flyktige, utforskende metoden å filme på - denne underlige magien - for, det skal han ha, Woody Allen gjør alt på sitt bestemte vis. Han er umiskjennelig seg selv, han utmerker seg, han etterlater seg et helt bevisst preg på alt han frembringer, også får man like eller ikke like det man ser, alt ettersom hvilken filmsmak man har; med stor respekt for at han er en legende, at han tør å satse slik han ønsker, gjøre nøyaktig det han vil og få det til, og - naturligvis - han er en gudbenådet regissør; men for meg blir dette altfor mye prat og altfor lite...mening. Jeg blir sittende og lure, hele tiden, og ikke komme noen vei, for jeg sitter igjen uten egentlig å vite noen ting, bare lure enda mer, og det er ingen interessant uvisshet, jeg blir mest irritert. Og dette kommer fra en som i utgangspunktet elsker "smale pratefilmer" og europeisk kultur og menneskelige relasjoner, og som ikke nødvendigvis trenger så mye action; uten at det skortet på dét i akkurat denne filmen, for her var mer enn nok temperament og smelling med dører; men det blir aldri medrivende nok, for min del, og jeg føler meg uendelig tom og utilfreds etter Allens filmer. Ikke kan jeg forklare det, heller, enda mindre gi en forklaring på filmen som sådan, hva det er jeg ikke kan fordra ved den, eller dens like. Og kanskje er det meningen, kanskje vil han bare provosere tankestrømmene, ikke hjertestrengene, aldri kile tårekanalene, aldri beta, men for meg er det altså ikke nok; det blir ingen skikkelig godfilm, etter min oppfatning, den innfrir ikke. Synd men sant, selv med Scarlett i hovedrollen. Kanskje blir det aldri den virkelighetsflukten jeg har en tendens til å ville at filmer skal være, kanskje er den for realistisk om livet og menneskeheten, men jeg er ikke sikker på at jeg hverken vil tro på, eller vil anerkjenne, en slik realitet; den er simpelthen for destruktiv. Like fullt; "Vicky Christina Barcelona" har sine øyeblikk, og den har en lunhet, en tilbøyelighet mot geniunt humør og klokskap som jeg ikke har sett hos Allen tidligere. Derfor, ingen katastrofe (som "Match Point"), men en over gjennomsnittet interessant affære (noe ála, men vesentlig bedre enn, "Scoop") og et hyggelig gjensyn med Scarlett. Som alltid leverer, uansett sammenheng, og det er - vitterlig - et gedigent stort kompliment. Det er så kjekt med yndlingsskuespillere som gjør ehver film verdt å se, og tvinger meg til å gi alle regissører en sjanse!
1 comment:
Og jeg tror du treffer blink med din filmopplevelse. Jeg tror du opplever filmen slik Woody Allan vil at du skal oppleve den - så heldigvis at du lar deg lokke til kinoen slik at vi andre får en slik fullstendig og detaljrik filmanmeldelse skrevet med ekte engasjement og kunnskap.
Post a Comment