Gjenspilt, men velspilt

Soundtrack: Bee Gees og Eastwood After Hours; filmmusikk fra Eastwoods mange epos. Passende, tids- og stemningsmessig, og meget vakkert. Hadde en særdeles merkverdig filmopplevelse i kveld, og når det er sagt; ikke nødvendigvis i negativ forstand, om enn litt på dét planet også, bare veldig uhåndgripelig, udefinerbart...rar. Blandingsartet. Generelt blandet. Uansett, meget verdt å skrive om på Bloggen. Filmer er tross alt noe av det viktigste i livet, i allefall mitt liv, muligens det aller viktigste her i gården; noe Bloggen selvsagt er preget av; for de unnlater aldri å gjøre meg tankefull, lykkelig inspirert, og sette meg i kreativ modus. Såh! - som sett, så følger:

Som (viden) kjent er undertegnede ekstremt stor fan av Clint Eastwood, og da jeg oppdaget at en av hans eldre og mindre berømte filmer; "Play "Misty" for me"; gikk på TV idag, måtte jeg jo få med meg begivenheten. Så da ble det halvannen times uforutsett klassiker-anskuelse på NRK3 etter middag; absolutt ikke meg imot. Først, to ord om trivia - da dette ikke bare er en spesiell filmproduksjon, den har også litt av en bakgrunnshistorie. Den er kjent som Eastwoods regidebut, hans aller første egenkomposisjon, følgelig; en forgjenger til "Madison County", "Million Dollar Baby" og alle de andre sagnomsuste verkene, og forsåvidt en god indikasjon på hva man kunne ha i vente. Den er gjenkjennelig ham på en del områder, det kom tydelig frem - til hans fortjeneste - og på sitt beste var det en spennende, fabelaktig sammensnekret prestasjon. Han laget den dessuten av ren lyst, uten å en krone for jobben; siden han lenge hadde villet forsøke seg som regissør, og Universal var vennlige nok til å gi ham sjansen. Noe de ikke kom til å angre på, for filmen har blitt en kulthit og er særdeles populær blant fansen. Men, altså, ikke helt på nivå med "Dirty Harry" og Leone-verkene; som durer og går på diverse kanaler, stadig vekk og hele tiden. Mens dette, for å si det mildt, er en mer utprøvende og ujevn - bent frem ustadig - affære, som blander et utall sjangre og havnet et sted mellom musikk-film, romantikk og voldsaction. Det begynner som et litt svevende portrett av en radioprater ved navn Dave - hvis kjæreste nettopp har gjort det slutt (skjønner man sånn etterhvert) - en nokså flørtete, overfladisk fyr med hockeysveis og Hawaii-skjorter og fløyelsstemme. Mengder av kvinnetekke, naturlig nok. Og, la meg bare understreke her; det å i det hele tatt få kunne ta i øyesyn Clinter'n iført ettersittende olabukser, gjennomsikte hvite underbukser, eller ingen bukser overhodet, det er en glede uten sidestykke. Og et herlig skue, for slik en post-pubertal fangirl. I særskilthet når han fremstår som sitt sedvanlige, veltrente jeg, med Wolverine-look og smale blikk i alle retninger. Plystre plystre. Men bortsett fra dette meget åpenbare, så har karakteren hans - likeså - mange interessante personlighetsmessige trekk, og er en meget atypisk variant, for Cowboy-helten, idet han hverken er spesielt heltemodig eller snartenkt. Imidlertid er han følsom, sjarmerende og har et stort hjerte (for damene sine), og han er veldig glad i god musikk. Filmen preges av fancy syttitallsstil, på alle måter, med lekre biler, klær og låtvalg fra sin samtid, hvilket også gjør den høyst severdig. Og Eastwood egner seg godt som radiomann; uten tvil, jeg ville blitt en slavisk lytter til natt-programmet hans, dog ikke med samme suspekte intensjoner som hans største fan her, en viss frøken Evelyn - spilt med bravur av dramaserie-veteranen Jessica Walter - som da forfører hovedpersonen, med all mulig sluhet, etter i lange tider å ha ringt inn sine musikkønsker til radiostasjonen. (Noen flere som vil gjette opprinnelsen til filmens tittel?) Først lar han seg fascinere av hennes impulsive, pågående vesen, deretter blir han irritert - mest fordi han egentlig er forelsket i eks-kjæresten fremdeles og vil ha henne tilbake og Evelyn blir i veien - og til slutt blir han redd. Veldig redd. For Evelyn gir seg ikke, og går til særdeles drastiske skritt for å beholde ham og, ikke minst, ha ham for seg selv. Så langt så vel, for Walter er skummel som fy, og Eastwood er strålende som usikker, overmannet forelskelsesobjekt. Historien har klare likhetstrekk med den senere "Misery", basert på Steven Kings roman, men der denne holder seg innenfor thrillersjangeren og rendyrker de skrekkinngytende elementene til fulle, og blir mer og mer klaustrofobisk forferdelig, lar Eastwood seg dessverre friste til å mikse inn en hel masse annet malplassert. Deriblant en lang musikkvideo-aktig sekvens, til den akk-så-nydelige "The first time I ever saw your face", etterfulgt av en enda lengre og totalt poengløs konsert-seanse, med akk-så-fantastiske jazzmusikere. Begge deler er kjekt å se på, og musikken er fremdeles enestående, men hvorfor i allverden tok han det med? Spurte jeg meg. Sånn, midt inni en spenningsfilm, som egentlig var veldig spennende, hvorpå man - imidlertid - blir sittende og ikke begripe noe som helst; og lure på når handlingen skal komme igang igjen, om man da ikke har falt fullstendig av; og jeg tok meg i å spekulere på om filmen i utgangspunktet var for kort og noen ikke visste hva annet de skulle legge til, så de valgte fritt fra Eastwoods platehylle og tilføyde noen doser fin natur. Eventuelt var det Clinter'n himself som ville eksperimentere litt. Det funket dårlig - for resultatet er at den overnevnte spenningen settes på vent og filmen føles ekstremt oppstykket. Noe ála "Cobra" og Brigitte Nielsens modellerings-seanse. Til "Angel of the City". Jeg liker åttitallsmusikk óg, for all del, men disse scenene har absolutt ingen mening whatsoever. Eastwood redder seg nå heldigvis inn igjen og vrir filmen sin tilbake på actionsporet med et forrykende sluttoppgjør mellom den besatte unge damen, hennes stakkars offer, og den noe naive ekskjæresten. Som nå er blitt kjæreste igjen. Med tidenes største, blå hundeøyne og veldig pene ben. Joda. Ytterligere får man mer enn nok av blod og vold, og menneskejakt i halvmørket, idet regissørdebutanten viser tiltagende lovende takter. Forholdet mellom Evelyn og Dave er kanhende en smule søkt; ikke realistisk, i og for seg; men som det gnistrer! Kameraføringen er meget fiffig, og bidrar til de effektive personskildringene, likesom cinematografien er upåklagelig, men de klipp-ansvarlige sliter. Redigeringen her er mangelfull - og ustø. Bruken av voice-over, likeledes, er rimelig elendig, og de evigvarende spaserturene ved sjøen (som akkompagnerer denne) får et anstrengt preg, meget mer enn å virke lidenskapsfulle eller rørende. Det til tross for rolletolkninger godt over gjennomsnittet, og at Eastwood stadig er et like betagende skue. Flere plusspoeng for neglebitingsfaktor, innimellom, og for den autentisiteten og inderligheten som alltid kjennetegner filmer av et annet århundre; og som jeg savner oppriktig, hos alle dem som lages idag. Man fikk frem en gjennomført annerledes atmosfære, en helt annen stil, og jeg elsker det - uendelig mye - selv om jeg ikke kan forklare nøyaktig hvordan det skiller seg fra dagens nyskapninger. Det er bare - bedre. Ærligere. Tøffere. På sitt vis. Så, tross sine smått usammenhengende tendenser, og skjemmende, unødige skjønnhetsfeil her og der; en gjennomført proff film, og en meget god begynnelse for mannen som senere skulle utvikle legende-takter, også på dét området. All heder og ære til Eastwood, og takk til statskanalen som skjemmer meg bort med slike filmskatter på en helt alminnelig onsdag!