Dalai Lama og et døgn forbi

Som et motstykke til den nedenforstående, smått dystre og kritiske livsanskuelsen, i forrige innlegg, kommer her et mer drømmerisk lite skriv om tingenes forgjengelighet og nattetimenes kjølige mørke - noen frihetsbejaende, hverdagsfilosofiske tanker, som da passet påfallende godt til kveldens andre kulturelle input; doku-drama-filmen om Tibet og Dalai Lama, signert den berømmelige Martin Scorcese og kalt "Kundun"; som jeg hadde sett litt av, sist den gikk på TV, og nå ønsket å overvære i sin helhet. Det var en merkelig blandet opplevelse, for å si det mildt; først og fremst en estetisk nytelse med fantastiske landskap, farger og kameraføring, vanvittig flotte kostymer og en helt ufattelig stemningsfull musikk - av en personlig favoritt, Philip Glass, kjent for sine hypnotiske, suggererende, moderne-klassiske soundtrack til bl.a. "The Illusionist", "Notes on a Scandal" og "The Hours". Den ble også nominert til Oscar i alle disse kategoriene, og Glass burde definitivt ha vunnet. Samtidig, hva angår resten av filmen, fremstod den for meg litt tom og uengasjerende; den grep meg aldri skikkelig, tross all sin brutale realisme, og autentisitet. Man fikk aldri den store medfølelsen med noen av de involverte, eller den store interessen for handlingens problematikk eller karakterkonfliktene. Skuespillerne var over gjennomsnittet gode formidlere, alle sammen, og de skal ha all mulig kreditt; tatt i betraktning at ingen av dem er profesjonelle utøvere (!); men jeg fatter og begriper ikke hvorfor de måtte snakke engelsk! I Tibet?! Bønder, i Tibet, med et vokabular ála Oxford Dictionary, og diksjon på nivå med en nyhetsoppleser? Og Formann Mao med amerikansk aksent? Altså, what? Men ytterligere mangler og kritikkverdier punkter, tilfaller absolutt ikke de lokale medvirkende, ei heller hovedrolleinnehaverne som gestaltet Dalai Lama himself. De hadde en enormt vanskelig oppgave, og de bestod med glans; sett i forhold til forutsetningene. Men selv ikke de beste skuespillerprestasjoner holder mål, når dialogen svikter. Og hovedproblemet her, slik jeg ser det, var nettopp manuset - det var noe utflytende og inkonsekvent og unnvikende med hele historien; man fikk aldri helt tak i hverken den, eller hva Scorsese selv egentlig ville formidle, og det ble litt...overfladisk, bare, litt for pent og pyntelig og følelsesløst. Dessuten er filmen i overkant lang og altfor utmælende, og det siste kvarteret ble direkte kjedelig. På den annen side, det overjordiske elementet kom tydelig frem og ble behandlet med aktsom verdighet; som en gjennomgående kvalitetsfaktor; det rituelle, det dvelende og mystiske ved en fremmed religion og et eksotisk landskap, likesom kontrasten mellom Dalai Lamas beskyttede opplæring og den brå, brutale virkeligheten i filmens siste del, var meget nøysomt skildret. Enkelte typiske Scorsese-trekk, hist og her, til min store gjensynsglede, men ellers en høyst atypisk film for gangster-regissøren. Jeg tror nok jeg foretrekker "The Departed", "Mean Streets", med mer, men dette var en annerledes og spennende opplevelse. Skulle bare ønske han hadde maktet å inkorpere noe av intenisteteten og nærværet fra action-eposene sine i "Kundun" og gjort den litt mer jordnær, rett og slett, og mindre svevende. Endog for meg, som tilber det abstrakte; slik jeg tidligere har utbrodert; men altså - der finnes en grense. Like fullt, noe av den forgjengelige, "buddhistiske" stemningen; "det som skjer det skjer, og lite vi kan gjøre med det"-typen moral; den går igjen også i mine skriverier nedenfor. Hvilket er en nokså post-fyllekule-preget og natt-atmosfære-inspirert sak, om å vandre omkring i Bergen sentrum og ikke helt ense sine omgivelser. Sulle rundt på bakrus-skyer. Mens Dalai Lama, på sin side, promenerte omkring og stirret på munkene, og bedrev tungetale, og lyttet til de messende stemmene, og bedrev fredsvirksomhet med sine store brune bedende tankefulle klokskapsfylte øyne...litt sånn film, ja. Men man skal ha ens dose av det óg, iblant. Og jeg digger Scorsese, det er et faktum. Forresten var dette et modig prosjekt, fra hans side, og meget kontroversielt; filmen fikk store politiske konsekvenser, og medførte at han på et tidspunkt var forbudt innreise Tibet. Idag har den jo også fått ny relevans, med oppblussingen av konflikten mellom Tibet og Kina, så - i det hele tatt - mer enn mange nok grunner for å få med seg dette viktige verket. Om ikke annet fordi det er et ufattelig vakkert skue. Nå, over til noe fullstendig annet (men, som sagt, atmosfærisk likesinnet):

"ferden hjem"
av Scaramouche, Po(t)eten, i en poetisk utførelse som handler om nettopp det tittelen tilsier, nemlig hjemturen fra sentrum sent i går kveld; da jeg løp gjennom natten og mistet bussen og hoppet direkte inn på en annen og møtte en fyr som ikke ville snakke med meg, dernest ankom heimen, og var såpass lite overtrøtt at jeg ble sittende til langt på natt, dvs utpå morgenkvisten, og rable skriblerier istedet for å sove av meg aftenenens opplevelser, dvs et MEGET moderat alkoholinntak og flere, meget festlige diskusjoner; helt i den litteraturvitenskapelige ånd - kalles ikke "fagfest" for ingenting, og det var faktisk utrolig mye moro og veldig god avkobling. For øvrig, om diktets struktur, så er det i form (dog, ikke så veldig i mening) inspirert av modernismen og av Sarah Kane, bare så det er nevnt. Vet ikke om jeg får det helt til, men skal ha for forsøket.

og senkes, synker ned i stripen mellom brostenene,
sklir sidelengs, henover tepper av vann, slepende,
stavrende i skjev balansegang på smale hæler,
trafikklys midt imot, og følger - kun forbudte skilt,
formaninger, med hatt og frakk og barn ved fote
svanser, svever, man avsted i mørkets makt
det åpne rom av kulde, tidløshet, og treffpunkt
yndefulle - laster, og tillatelser - men stanser aldri
strever, strener fremad, peilet inn på én destinasjon
mitt skjønn, blant glinsende lanterner, fremmede, passasje
skygger over gatehjørnet, strømninger - forbi -
forledet, snart forsvunnet, evig, så utrettelig

ser du meg nå, idet jeg gikk på bussen, betalte,
stilte meg bakerst, så meg tilbake, og så deg
stå ved fortauskanten, enkel, enkelt nok,
med hendene hengende ned langs siden
og et slikt urørlig blikk, ditt fastlåste ansikt
i denne evigvarte stund, i ventetidens nu, betimelig,
med skotupper som pekespiss, frempekende
indikasjon, at vi er alle her i samme ærend
andre hensikter, kanhende og en annen pris
men alle svir vi av sekundene foruten glød
vi skuer mot oss selv, i bussdørenes speil
og husmødrenes øyne, lar en helaften passere
som revy, med stumme bilder, broker, bragder,
utav støy, på hver ens sjelelige statskanaler,
svimler, synker inn, og dunster deilig bort
i røken av en kveld forbi -
som livet, så forgjengelig

**
Bitteliten og komplett useriøs fotnote, sånn helt til slutt: er jeg den eneste som tenker på Sandra Bullock i "Miss Undercover" hver gang noen nevner Dalai Lama?! Huff, traumatisert. Ikke bare av litteraturvitenskapens tenkemåter, som vi pleier å gå rundt og hevde, men definitivt også av filmerfaringer. Varige mén! Og jeg ser for meg den bikinikledde, der hun står på scenen og skal agere missekandidat og snakke om viktige verdensproblemer, og gjentar "Dalai Lama, Dalai Lama, Dalai Lama" om og om igjen for seg selv - "for å holde seg seriøs". Hvilket hun, selvfølgelig, ikke klarer. Og det er en fryktelig morsom scene, i en fryktelig morsom (og bra!) film - men veldig lite politisk korrekt og passende, i sammenhengen. Som vanlig. Dét man har fotnoter til, vett'. Noe Universitetet neppe ville sagt seg enig i. Men et eller annet sted må man da få lov til å plassere de personlige innspillene.