Thursday, October 30, 2008

For klar forklaring

Soundtrack: "Funhouse" - P!NKs nye album - fantastiske saker. En av disse anledningene for å ikke tenke økonomisk; bare løpe inn på Platekompaniet med tohundreseddel i hånd og be om årets poplansering nummer én. Hurra for flotte damen, med flotte terningkast i (allefall i) lokale aviser, og med mange gode minner fra konserten i fjor høst. Fikk tak i platen på utgivelsesdagen og greier, med voldsom entusiasme pluss gledesdans inne i butikken; er man fan så er man fan. Og dette idolet svikter aldri, og skuffer sjelden, for å si det sånn. Ny favorittsang: "I don't believe you", selv om den er noe innigranskauen sørgelig. Andre godbiter: tittelsporet, "Bad Influence", "Mean", "Glitter in the Air". Dog, når man først er igang kan man likesågodt skaffe seg hele albumet. Og la det bare være sagt, alle som kreditterer franske viner i albumheftet ("France called, they want some of it back!") fortjener kudos. For ubetalelig inspirasjon og gode stunder. I dobbel forstand. (Og ingenting slår en god rød vin.) Men hvordan noen kan beskylde damen for å være et tenåringsidol er meg nå komplett ubegripelig. Jeg vil ikke akkurat mene at det er denne generasjonen som utgjør målgruppen hennes, etter tekster og budskap å dømme, ei heller at hun har noe teen-pop-aktig over seg. P!NK er en heltinne for evigheten, og et forbilde for alle sterke jenter, eller jenter som ønsker å være det, og jeg kjenner at verden trenger slike som henne. Veldig. Dessuten er hun vanvittig flink å synge, og har STIL herfra til ytterliggående planetbaner. Gjør som meg og løp avsted og kjøp, kjøp, kjøp! "It’s only half past the point of no return / The tip of the iceberg, the sun before the burn / The thunder before the lightning, the breath before the phrase / Have you ever felt this way?" Well, it's about time.

Teknisk sett: torsdag. Men skrevet på direkten etter hjemkomsten fra en meget hyggelig middag med min tante, så i min bevissthet er det fremdeles onsdag. Sent på kveld, okei, men onsdag likevel. Med bakgrunn i den personlige orienteringssansen, inkludert tidsregning. Og, øyensynlig er det dét som teller mest i lengden. Fordi man sjelden klarer å kare seg utenfor ens egne tankerammer. Eller regne i annet enn personlig tid. Nuvel. Jeg har da gjort meg noen tanker om erindring, i det siste, og hvordan det vil fortone seg for en fremtidig utgave av undertegnede - oppvokst, utvokst, ferdig utviklet (?) - å sette seg til og mimre om den tid, den tilværelsen, hvori jeg lever . Altså, hva man har å se tilbake på, og hva som innbyr til en real mimringsstund. Og jeg synes det er vrient. En ubehagelig problemstilling. Der finnes så altfor mange ubesvarte spørsmål; scenarioer jeg knapt evner forestille meg. Hvorenn man befinner seg om ti år, hvordan man ser ut - jeg har ingen idéer, ingen illusjoner, ingen mentale idealer om hverken utseende, yrke, eller sivilstand. Jeg tror jeg mangler ambisjoner. Alternativt, og meget akutt: forestillingsevne. Så mange rundt meg har helt klare, eksplisitt utformede drømmerier om hvem de vil bli, og hva de skal gjøre, mens jeg - etter sigende - går rundt og suller og har mer enn nok med å finne utav hvem jeg er i øyeblikket, og hva jeg vil spise til middag i morgen. Hva jeg vil utrette neste uke, hva jeg vil befatte meg med den forestående måneden. Jeg legger sjelden langsiktige planer; de gjør meg bare panisk og tiltaksløs, fordi de umiddelbart synes uoverkommelige og fordi dess mer man har å forholde seg til, dess mindre holder man faktisk styr på. Så, jeg har få fremtidsrettede mål. Men jeg savner det. Jeg nærer et intenst, besnærende savn etter ønskedrømmer - tydeliggjorte visjoner, som kunne tilsi noe om hva jeg hadde ønsket å sikte mot, hvor jeg vil havne. Slik det er nå, lever jeg i en boble og svever avsted og vet ikke hvor jeg ender opp, eller hvilke nåler i høystakken jeg kommer til å kollidere med. Pang, svosj, også er man like langt. Problemet er at man slites mellom mangelen på ambisiøsitet og trangen til å leve i nuet, som man ikke helt får til, også faller man midt imellom alle stoler og presterer ingenting; da meget blir i overkant langt frem, og mangt blir altfor meget her og nå. Derfor: et lite dikt som handler om å gå i sirkel og lete etter svar og livsløsninger, og egentlig ikke finne frem til annet enn et svar om svar som ikke finnes.

"selvbekjennende"
av Scaramouche, Po(t)eten, med utgangspunkt i en meget original og annerledes form for kreativ impulsivitet; nemlig min tantes overbragte ladning med nye epler - fra egen hage, dvs feriehus på landet - som da fikk meg både til å mumse meg overmett og filosofere litt rundt selve fruktens symbolikk. Og havnet dernest i en mellomfase, middeltilstand, middelgyllenvei, av Paradis, Limbo og Intetheten. Treenigheter og sånn. Tralala. Også har jeg - naturlig nok - hørt (altfor) mye på P!NK, som synger i det vide og det brede om "glitter i luften", og om aldri riktig å kunne tro på avvisningen, hvorpå man ihvertfall får en dose voldsom inspirasjon. Dessuten hadde jeg lyst å skrive noen ord med ordspill og utforske metadimensjonene, igjen. Så det handler om bokstaver som handler om seg selv og bokstaverer seg selv samtidig, og gjengir egen gjerning i en egen, øh, gjøren. Whatever. Dostojevskij ville visstnok finne frem til mennesket i mennesket. Jeg nøyer meg med sannheten om evig fravær av sannhet, og svarene som kun svarer til egen uløselighet og aldri besvarer noe som helst. Det skal ikke være lett her i livet.

så ufattelig få
svar
å få
og lete, lette, på
så altfor mange spørsmål
med på kjøpet
tungers tale, tunger taler
usant, smaker knapt
på ordene
å ikke tørre ta på, føler seg betatt
bedratt
og lepjer frem hver løgn for neste dekke
neste hvitvaskede epleskrott å hente
ned til jorden, samlet, som vi
skalker lukene
og så umenneskelig
å skulle, meget, å ha skullet
fått
av lærdom, sjelden tatt, men bare sett på ny
i spørsmålene,
altfor mange spørreord om stort og smått og intet
blir til intet mer
som snurrer, kunsten er å aldri holde opp,
men holde farten, snurre rundt meg selv
og finne løsninger i undring
og ikke kun forundring

om et spill av ord
bak fjorten bakvendt-bundne tegn,
i tiden, alle i sitt
ess
og slik
en ilter sirkling deromkring
idet vi leker jegere
og fanger kun vår eget siktemål
mot våpen,
men med sikret utrustning
foruten skudd
for baugen, bøygen
er vår viten om uvitenhet
så umiskjennelig bevisst, i anger
over tom erkjennelse
og kulde,
over det vi ikke fatter
deri
svar,
om at det ikke finnes
noe hvorom alle strides
om ett - sett - forbund
i forbindelsen, og vi forkaster allting annet
enn videre, hva, hvilke, som vi allerede har forbundet

kjennskap til min besøkelsestid
på tankekartets forgreninger
der alle epler faller nærme stammen
skjener, daler ned mot ubeskyttet mark
og kvestrer fritt, umerkert lende
ingen lediggang, så
intet liv
så ofte
altfor lite

i en sådan kjede av begivenheter der man aldri vet hvorhen man slutter og det andre begynner, burde begynne, men man må jo nesten avslutte et sted - her

1 comment:

RAndi said...

Og jeg liker veldig godt det jeg leser. Ord som gir meg en stemning av harmoni og reflektert avstand til livets evige karusell....som om poeten står ganske så fjell støtt selv når hun skriver om all søken i alt det meningsløse..ellers tror jeg ikke diktet hadde kunnet gi en slik god stemning i leseren...poeten hadde ikke funnet ordene som berører så sterkt.