Kar for sin karriere

Soundtrack: Goldfrapp. Gode gamle Goldfrapp. Nå med i parfyme-reklamefilmer og det som merkverdigere er. Og selv er jeg intens tilhenger, rettere sagt slave, av "Horse Tears", nydeligste sangen, og synes "Felt Mountain" er et magisk album. Nevner óg, i en bisetning, at det er dedikert til Sergio Leone. Sånn, for sikkerhets skyld.

Så, idag var det igjen tid for Den Store Karrieredagen her i Bergen, eventuelt Det Komplette Kaos, som jeg velger å kalle den. Arrangementet foregår over 5 timer i Grieghallens oppholdsrom og oppganger, og består av et utall stands, informasjonsskranker, pågående representantmennesker; noen overelskverdige, andre ikke fullt så hyggelige, deriblant et par sure bankfunksjonærer; samt boller med seigemenn, Twist i stor monn, diverse kaffekokere og litt for få sitteplasser - som da, ifølge seg selv og i sin helhet, skal besørge oss studentene, spesielt dem av oss som er ferdig på Universitetet i rimelig overskuelig fremtid, en plan for videre arbeidsliv. Gjennom, naturlig nok, å promotere aktuelle jobber i egen og felles bedrift, gi oss yrkestips, utbrodere fremtidens krav og retninger, og forklare oss CV'ens kunstform. Pluss "hvordan takle jobbintervjuet", "hvordan bli din egen sjef", "hvordan lykkes som andres sjef", komplekse søkemetoder, kurs og dill, og "hvorfor du valgte feil og hva du heller burde velge". Også underholdt Tine meierier oss med en kampanje om å drikke mer melk og juice og tran (?!), sånn for å overleve overhodet. I likhet med i fjor ankom jeg uten noen primær, nedtegnet agenda eller spesifikke bedrifter jeg ønsket å besøke, kun med en genuin interesse for hva de tilstedeværende måtte ha å by på - hvilket var en elendig idé, tatt i betraktning hvor stort og uoversiktlig dette opplegget er, og hvor målrettet man bør være på karrierestigen, og i klatringen av den, hvilket syntes å være det eneste folkene her ønsket å formidle, og jeg lå da i utgangspunktet dårlig an. Fordi jeg hadde misforstått, eller misfortolket, karrierestigens presskurve. Og det ble ikke bedre av at det hovedsaklig, blant utstillerne; mht karriefelt; dreide seg om oljeboring, rettsinstanser, regnskapsføring, ingeniørvirksomhet, medisin, og andre ting jeg er fullstendig ukvalifisert til, og som - enda viktigere - er langt utenfor både rekkevidde og interessefelt for de aller fleste av dem som studerer på Humanistisk Fakultet. For øvrig det største ved Universitetet her i byen, og utvilsomt det som i størst grad preger (i det minste det kulturelle) bybildet. Derfor fascinerer det meg hvordan vi, øyensynlig, er blitt utelatt fra den intenderte målgruppen til et slikt "karrieremarked". Det gir en temmelig elendig magefølelse å gå rundt, time etter time, og beskue plakater og brosjyrer og resentasjonsmaterielle beregnet på helt andre studenter, for ikke å si mennesketyper, og møte informasjonsfolk som - umiddelbart etter spørsmålet om "hva studerer du" - erklærer at "dette er nok ikke helt ditt felt, da, hehe". For en som i utgangspunktet ikke riktig VET, men gjerne hadde ønsket å FÅ VITE, hva som kan være "hennes felt" her i verden, og generelt sett er nysgjerrig på alle aspekter av sistenevnte, er det ikke enkelt når utdanningsmesser blir en sneversynt demonstrasjon av hvilke muligheter man ihvertfall IKKE har, og hva man IKKE vil kunne stile mot, mer enn hva som er innenfor rekkevidde. Og nei, de har ingen rådgivere som løper omkring og hjelper til, eller geleider mer forvirrede sjeler mot et konstruktivt mål, ei heller noen som forteller en at "universet ligger åpent, uansett, og mulighetene finnes - for alle som velger å gripe dem"; nei, her er det meget utpregede poster, programforplitelse, hodejegertendenser, og kun "ambisjonsrettede" holdninger å spore; her må man finne veien helt alene, promotere egne "mest egnede kunnskaper", alternativt: bli overfalt av en fra Universitetet (!) som fortalte meg at "om ikke annet kan du ta en master". Også var det hun fra kommunen som mente jeg burde vurdere barnehager. For å undervise, altså, ikke begynne på nytt i livet. Dog, for meg blir det å velge det verste av to onder. Uten egentlig å ha noe valg. Karrieredagen er et fornuftig tiltak; den er sikkert både "kult" og profesjonelt gjennomført, med rike tilbud for dem med litt klarere siktemål, på tampen av studietiden; men for oss andre, usikre, uvitende, smått ubehjelpelige omflakkere, kan det bli en meget deprimerende og lite konstruktiv affære. For å si det mildt. Man føler seg med ett stilt overfor en uoverkommelig, ubehagelig lite imøtekommende arbeidssfære, der man veldig fort kan falle utenfor - eventuelt ikke få en fot innenfor i det hele tatt. Det lønner seg selvsagt ikke å gi opp, noe jeg heller ikke har noen intensjoner om, jeg ble bare litt oppgitt av å flakke på måfå og sulle og lure og aldri komme noen vei. På et eller annet tidspunkt må man jo kunne få svar på det man ikke vet at man ikke vet; det vil si, treffe på noen kyndige konsulenter og sette seg ned for en samtale med vedkommende, som da kan gi fornuftige tips på ferden inn i en ny (og meget annerledes) tilværelse. Men ikke her; min mest overveldende fornemmelse var at denne dagen ble arrangert for dem som allerede hadde en jobb i øyekroken og ønsket å skaffe seg kontakter innenfor dette avgrensede området, der det - likeledes - var realistisk å få innpass. For dem som var nysgjerrige og ville finne ut mer, ble det simpelthen for stort og sprikende, for unkonsentrert, anmasende og, åpenbart, ikke allmenngyldig. Samtidig fungerte det som et absolutt, og smått ulykksalig, bevis på hvor tøft yrkeslivet er og hvilke krav som stilles; til alle oss unge som begir oss ut i det. At det er abnormt, krevende, utrygt - sammenlignet med den organiserte studietiden. I så måte ble det en nyttig forsmak. Men den gjorde meg ikke velvillig innstilt eller forhåpningsfull, den satte vel heller studieretning og fremtidsutsikter i et litt uheldig perspektiv. Og jeg kjente - kjenner - meg mest tom, innvendig, og maktesløs; opp imot dette store arbeidsmaskineriet.

Følgelig, og tilbake til saken, ble ikke det reelle utbyttet fra besøket så stort som det kunne/burde ha hatt annlegg for å bli, etcetera, imidlertid - igjen - nøyaktig det samme som det foregående året. I form av gratis lunsj, tre kopper kaffe, og en hjembragt bærepose full av 50 nye kulepenner, en liten bunke med nødvendige brosjyrer, og en vesentlig større bunke med unødvendige sådan; kun medbragt for syns skyld, som en unnskyldning for å grafse til seg flere penner - og annet stæsj. Masse merkelig og nokså ubrukelig, men festlig, plastikk-stinkende stæsj. Prisen for mest originale, i så måte, går definitivt til Xtra Personell som valgte å gi meg en jojo. En gedigen, hvit jojo med telefonnummer på. Sånn, for å understreke hvordan det går opp og ned her i livet, og ring hvis det henger seg opp. I rest my case. Mitt hovedproblem på slike tilstelninger; og jeg har erfaring fra en hel liten rekke av dem, da man ynder å arrangere slikt for oss studentmassen; er at jeg egentlig ikke kan utstå stemningen der, og derav reagerer omtrent slik jeg reagerer når noen kaller meg for en anti-akademiker, nemlig ved å bli en sur og opponerende padde, som vandrer omkring blant "bodene" med nedlatenhet i blikket; i ens ærend - nettopp - for å "stjele" gratisting, spise "pyntefrukten" de har stilt frem, grafse til meg godteri, og kaste brosjyrene deres i bosset med stor glede, dessuten; glo uhemmet på folkene rundt meg. Og det fikk jeg gjort særdeles meget av, iløpet av dagen, det skal sies. Masse rare folk. Masse sjokolade. Jeg trøstespiste Twist til den store gullmedaljen og kjente meg komplett utilstrekkelig. Deilig. Men så, og her kommer hovedpoenget, etter meget om og men og deprimerende utladninger; helt til slutt, rett før jeg skulle til å forlate bygget med et snøft, kom jeg over Karrieresenterets (lysende, oransje) langbord. Der satt utplassert diverse rådgivere for dem som ikke riktig vet; o lykke, tenkte jeg; men samtlige var da tilegnet folk med medbragt, fullgod CV og klare ambisjoner, nok en gang, og ingen av dem beveget seg omkring i lokalet; de forflyttet seg ikke en millimeter, men satt konsekvent opptatt i samtale med unge kvinner hvis perleøredobber skinte i lysekronelyset og jeg ble desto mer betuttet. Men helt ytterst, i all ensomhet, befant seg da en middelaldrende fyr som så litt humoristisk ut, og jeg ilte bort for å gi ham en sjanse - noe jeg ikke kom til å angre det spor på. Han het Atle, kom fra BT, var forfatter og visste knapt hva han gjorde der. Det han derimot var meget klar på, var at han ville prate med meg, og gjerne diskutere skriverimuligheter; "sitt ned og ro ned og fortell alt!", erklærte han, til åpningsreplikk, og jeg tok ham på ordet. Så kom vi i prat, og han viste seg å være en megahyggelig type; med mange "faderlige" formaninger å komme med, mens han henviste til egne opp- og nedturer som skribent, fortalte meg litt om hvordan jeg burde satse, skravlet generelt om alt mulig rart innenfor litteraturen og journalistikken - også måtte han dessverre gå, etter en ti minutters tid, men før dét tok han meg i hånden, nikket, og sa han gledet seg til å "høre mer fra meg" siden. I alle henseende, fyren reddet dagen min. Stundom er alt man trenger, i øyeblikket, et varmt, smilende, trivelig vesen som vet å berolige ens eget, oppfarende. Jeg har visst fått en vane med å møte slike harmoniserende mannspersoner, idet panikken og uvisstheten er iferd med å ta overhånd; jevnfør "zen"-guiden min på HF; og det er forsåvidt meget beleilig, jeg skulle bare ønske at de dukket opp innledningsvis, gjerne som velkomstkomité, og ba meg sitte ned og fortelle, uten å måtte roe meg ned først. Dog, han klarte, et stykke på vei, å motbevise det generelle inntrykket jeg hadde blitt sittende igjen med; at skrivende mennesker ikke har en sjanse i "den virkelige verden" av fast heltidsarbeid, utenfor universitetets akk så usikre vegger. Han beviste, likeledes, at det går an å satse på det man liker, og fortsatt komme seg opp og frem; selv hadde han produsert seksten (!) bøker, og var visst for kjendis å regne. I allefall var han den eneste representanten som fikk blomsterkvast i mitt påsyn. Pluss at han bragte litt godt humør og hyggeligere vibber inn i en sinnstemning, altså min, som var så til de gader preget av omstendighetene at den begynte å ta farge av dem. Og da mener jeg i kullsorte sjatteringer. Så; herved må man få utbringe en stor takk til velgjører Atle, som bragte fargerikdommen tilbake til mitt verdensbilde og fikk karrierebegrepet til ikke kun å virke synonymt med business-woman, strøkne penbukser, fjorten engelske titler foran egennavnet, komplett med stavefeil, og en lederstilling med færre oppgaver enn dette innlegget har banneord, sa den fordomsfulle, og - like fullt - mer prestisje og "rangordning" enn undertegnede noensinne kommer til å etterstrebe. Det gjør meg uvel. Måtte faktisk kompensere ytterligere for den dårlige opplevelsen (overfor disse glattpolerte karrieresliterne, og deres utrivelige medsammensvorne) med en omgang impuls-shopping, hvoretter jeg er den lykksalige eier av "Bonnie and Clyde" på DVD, endelig, i Special Edition Double Disc-sett, med ekstramateriale herfra til Pluto og slettede scener inkludert. Så ble ikke ettermiddagen så dum, likevel. Men noen må snart lansere "kreativ egenart" som en overordnet kvalitet, les: kapasitet, i CV-øyemed. Jeg orker ikke mer av referansesamling og erfaringsbygging og taktiske beregninger. Det har ikke en dritt med skaperkraft å gjøre. Ei heller effektivitet og positiv personlighet. Noen må snart se forbi standardjobbene og "prestisjebedriftene" og de "viktige utdannelsene" og sette fokus på andre - humanistiske - bidrag.