Rablerier

Soundtrack: Whitney Houston - "Whitney" - nydelige damen, fantastiske stemmen, åttitallspop for alle pengene. Eller, strengt tatt, ingen penger - for jeg har lånt og brent og snyltet overstadig på biblioteket, og må sende dem en stor takk for dét. Fantastiske utlånsagenten min.

Disclaimer - sånn i etterpåklokskapens høflighetsinnstilte navn: det påfølgende er en smule kritisk og en smule sint, i forhold til UiB, åsted for studieutøvelse og hverdagens strabaser, og jeg må få understreke at dette på ingen måte skal fungere som noe personangrep eller fornærmelse mot overmakten; det er simpelthen en ytring for min akutte utilfredshet, i øyeblikket, over å ikke bli tatt seriøst som litteraturstudent - og et nødvendig motsvar til bedømmelsen av min semester-oppgave som, igrunnen, fortjener harsk kritikk tilbake. Jeg håper ingen vil ta seg nær av dette; det finnes der intet grunnlag for. Men som det engasjerte, intense og utilslørt ærlige individ jeg er, har jeg jo for vane å være høylytt og oppriktig om det meste, så jeg tviler på at noen blir spesielt overrasket.

Rablerier, ja...uten å antyde (noe om) at det har rablet for meg; for all del; man henfaller bare litt til slike tilfeldige skriblerier og drodlerier, uten noen spesiell sammenheng - i øyeblikket - løse tanker, løse tråder, finurlige innfall; forhatt og forbudt av akademia. Sammen med alle andre egenrådige idéer. Og jeg har nå, igjen, nådd det punkt - altså, kommet til det meget ubeleilige stadium - da jeg sier fuck'em all, og gjør som jeg selv vil, noe som har resultet i en ganske stor, vond og tilnærmet uløselig konflikt med engelsk-fakultetet mitt; hvilket preger hverdagen og gjør meg en smule trist. For å si det kort og konsist, slik de gjerne vil ha det: vi er ikke helt på bølgelengde. Vi snakker ikke samme språk. Vi forstår ikke hverandres tankegang, intensjoner eller ideologiske ståsted - overhodet. Og vi liker hverandre ikke særlig godt. Til utdypende forklaring skal sies at jeg da, til alt uhell, har klart å vikle meg inn i et rigid og sneversynt samfunn av mennesker som nekter å ha en dikterisk innfallsvinkel til dikterkunsten, eller en litterær tilnærming til litteraturen, som sådan, og som mener disse to (diktningen som konsept og den historiske diktskrivingen) er uforenelige motpoler, og - istedet - konsekvent konkretiserte, definerte, avgrensede begreper de ynder å analysere ihjel, og plassere i bås, mens jeg foretrekker å se dem som svevende, magiske, inspirerende abstraksjoner som for evig og alltid vil overlappe, og gi liknende assosiasjoner, og aldri vil kunne betraktes uavhengig av hverandre. Samtidig som de jeg står overfor; sensorer og veildere og utdanningsansvarlige, uten å nevne navn; mener det motsatte - at det er utelukket å behandle diktskrivingen innenfor en sfære av diktning, og man kan eksperimentere så meget man lyster med tankeretninger og diskusjoner, og underbyggende sitater; i dialog med vitenskapen; men aldri med skriveteknikken - og som (følgelig) synes jeg er en kursiverende kløne. Jeg fikk, faktisk, eksplisitt kritikk for at jeg brukte for mye kursiv; "de var ikke barn", ble jeg fortalt, og de visste da godt hvilke ord som trengte utheving uten at jeg på død å liv måtte utheve dem. Ikke trengte de å forklares hva Dada var, heller, "for det er jo noe alle vet". Fanatisk pirk. Frenetisk meg. Ytterligere, at de ikke har noe som helst til overs for prosaen min; den er for muntlig, for dum, for gjenfortellende, for umoden, for lite "sober"; i det hele tatt, at teksten min er komplett ubrukelig. And so are you. Hvorpå jeg spør meg: hvordan kan man si noe slikt til et skrivende menneske? En skrivende student? Endog når man selv studerer og skriver og jobber med tekst og vet, ofte meget bedre enn anmeldelere og forleggere, hvor sårbart dette temaet er? Jeg lurer på om universitetsansatte (på mitt fakultet, i allefall) er i stand til å innse hvilken effekt, hvilke konsekvenser, det kan ha å gi så plump og hard kritikk; så blottet for nyanser eller fintfølelse; hvor ufattelig demotiverende det er å få slike nedlatende, nedsettende kommentarer, alt er galt, alt er feil, som fjerner absolutt all selvtillit og ødelegger innsatsviljen totalt - om man er i det rette, mottagelige humøret. Og jeg prøver, så klart, å holde dét på avstand; og ikke ta disse idiotiske utsagnene personlig, eller - egentlig - på alvor; men det gjør meg utrolig forbitret. Og rasende. Og...demotivert. Med andre ord er jeg ikke så grusomt trist over det jeg har fått høre, men desto mer forbløffet over at det er fysisk mulig å prestere en slik tilbakemelding. Og takk som byr, jeg bruker akkurat så mange kursiveringer og parenteser (!) og spørresetninger og innskutte avsnitt som det passer meg, det kan de bare la være å blande seg borti, for det har virkelig ikke noe med saklighet eller kunnskap å gjøre. Om de hadde gitt meg en konstruktiv kritikk på språk og stil og tilnærming; setningsledd å endre på, avsnitt å kutte, meninger som ikke var berettiget; så skulle jeg med glede tatt det til etterretning. Det hadde jeg kunnet forholde meg til, og rette meg etter, det hadde vært helt okei. Men en generell avfeielse og en konklusjon om at "du er teit", det holder jaggu ikke mål. Dette er ingen akademic paper? Nei vel. Men så se til innigranskauen å fortelle meg hva en akademisk peiper er, da! Og ikke bruk anti-akademiker-tendensene mot meg, det er mitt begrep! Jeg finner meg ikke i å bli tråkket på, og ikke bli lyttet til, uansett hva jeg hevder, bare bli anmodet om å legge om livsstilen ellers har jeg ikke noe på UiB å gjøre. Og her siterer jeg ordrett. Hvis man ikke vil innrette seg 100%, så er det over og ut. Hva slags inkluderende læresetting er nå dét? Og, la det være klart, jeg sier ikke at jeg har rett, hele tiden og nødvendigvis, eller at de alle er stupide sjeler uten vidd og vett, bare litt, men altså: det å bli avfeid, avvist, utvist fordi man tør å bryte barrierene, og gå utover det "aksepterte, allmennt anerkjente", det er en uting. Det er uakseptabelt. Det er ufint. Det er utilgivelig. Jeg har min peiper å jobbe med, og skrive om, for resten av måneden, og et raseri å komme over, og jeg har en innstilling å bearbeide og et universitet å befatte meg med, og det er i sannhet ikke enkelt. De er en gjeng med tåpelige, manipulerte og videre-manipulerende mennesker, og jeg har mistet all respekt for dem, og det er ene og alene deres egen feil. Men å engasjere skribenten Scaramouche - det klarer de stadig. Og til overmål. Jeg blir en levende, ildfull vendetta av å gå der, og jeg tror kanskje det er en hensikt i seg selv? Jeg kommer aldri mer til å være likegyldig til noe, hva det skulle være, for resten av mitt liv, og jeg kommer aldri mer til å samtykke uten å kjenne hele sakens historie og det har gjort meg til en bedre person; uten tvil. Og, sånn i alle tilfeller, gudbedre så deilig det er å få utløp for all denne aggresjonen i skriftlig forstand; idet man ettetrykkelig beviser at skriftformen tjener til sitt formål og lever i beste magiske velstående. De kan kalle meg så "bloggish" og inkompetent de bare vil, men interessen for dikterkunst og filosofiske tankesprang skal de hverken få drepe eller ta ifra meg. Det hever jeg meg galant over. Så kan de sulle videre i sitt insausete, indoktrinerte lille miniunivers av Aristoteles og Adorno, og neglisjere den virkelige verden fullstendig; det er meg revnende likegyldig; men dessverre må jeg - inntil videre - makte å takle faget mitt, og det tyder på å skulle bli en utfordring.

"encouraging response"
by Scaramouche, the Po(t)et, who always tries her best, and shouldn't have to crave respect, all the time, but receive it - without exception, and as a matter of course. Who'd dare oppose the system, if one's never acknowledged for one's efforts? Who'll be left to argue with the authorities, if they keep shutting us out before we get there? And, more than anything else, however controversial or dislikeable I may be, I demand to be taken seriously. That's the least they can do. Criticise me, dismiss my theories, whatever you wish, but never, ever dare accuse me of not being serious about my writings. Not to mention, being a dedicated student. I don't deserve that. I really don't. And this is my well-earnt, ironic take on academia; it's childish, cliché, pointless - just the way you described me - but with a twist. Italics, and all. And it better leave you with a sour aftertaste, you punks.

dribble drabble, scribble scrabble
thousand comma's, lots of babble
doodle poodle, like mephisto
send-off to the distant disco
never overheard the ring
of warning or of comforting
to keep the focus, hocus-pocus
constant and consistent locus
hustle bustle, through the rustle
pampering like pompous thrustle
musty and malicious fling
[I] need to rewrite everything