I bokverdensrommets vold

Bokanmeldelse fra en Fangirl. Av "Darlah", den nye klassikeren til min absolutte favorittforfatter i hele store, vide verden - Johan Harstad. Hurra for det. Og de utallige timene man brukte på boken, bearbeidelsen og bokanmeldelsen. Oppslukende ting, meget passende i egenskap av litt-vit.-karrieren, men nokså dominerende i tilværelsen generelt.

Darlah, Død & Dommedag

Av Scaramouche, Po(t)eten, ivrig litteraturstudent, entusiastisk verdensromfanatiker, science fiction-nerd og fullstendig subjektiv kritiker av allting kritikkverdig. Også megafan av Johan-mannen, da, som jeg tillater meg å omtale med fornavn, siden vi faktisk har møttes og drukket kaffe sammen. Hihihi.

Johan Harstad har skrevet årets tøffeste "ungdomsroman". Muligens ikke (helt) beregnet på ungdom.

Knapt så man har fordøyet hans siste utskeielse, "Hässelby"; på direkten etter Albert Åbergs nye eventyr (og undergang); kommer, utav det kreative alt-et, en flunkende ny roman: "Darlah" - grøsseren fra verdensrommet - om de tre ungdommene som sendes avgårde til månen og opplever sitt livs mareritt. Forunderlig lesning, forsåvidt, idet det synes som at Johan ikke har klart å bestemme seg for hva slags historie han ville skrive, her - om han skulle holde seg til voksenformatet han er vant med, og de velkjente, besnærende elementene fra hans (overnevnte) foregående mesterverk, samt gjennombruddsromanen "Buzz Aldrin" (som denne óg er en slags "oppfølger" til), eller om han skulle prøve seg på noe helt nytt, tilpasset en helt ny målgruppe, med radikalt nye tilføyninger innen tema og språk. Resultatet er en bisarr blanding av samtlige, der han veksler mellom sjangrene og forsøker å skrive en ungdomsroman som i positiv forstand blir så mye MER enn bare det, og fra et mer negativ ståsted ikke fungerer som en ungdomsroman i det hele tatt. Tidvis skinner "den originale Harstad", med sine egentlige intensjoner, litt for tydelig igjennom, og han har åpenbart gitt seg i kast med litt for mange av idéene og frempekene han har benyttet tidligere; konkretisert disse, perfeksjonert dem og strippet dem ned til en handling som er - igjen, på sitt beste - usannsynlig besettende og intens, meget tettere og mer innholdsrik enn før, dog - i andre sammenhenger, og dét blir litt for ofte - veldig sprikende.

Der hersker liten tvil om at Harstad er en av de beste forfatterne Norge har å skilte med for øyeblikket - i egne øyne: DEN beste - og han hadde nok kanskje tjent på å holde seg til det språket han vanligvis bruker, likesom den vinklingen både han og hans trofaste lesere er blitt vant til. Han gjør sitt beste for å passe inn i den nye formen, men det er når han skeier ut og tyr til filosofiske digresjoner og eksistensiell problematikk at han virkelig lykkes; når han overgår seg selv i poetiske formuleringer og viser hvor aldeles nydelig hverdagsskildringer kan gjøres. Samtidig som dette er, eller kan bli, utilgjengelig for en yngre generasjon - for ikke å snakke om mer voksne lesere. Det er altfor snevert, flyktig og spesialtilpasset de spesielt interesserte, og jeg tror mange "vanlige dødelige", dvs de mer uerfarne i hans leserflokk, vil finne slike avsnitt komplett uhåndterlige; uten at dét, nødvendigvis, gjør dem dårligere. For oss som allerede har stiftet nært bekjentskap med, og lagt vår elsk på, Harstads særegenheter, blir det uansett noen ekstra lyspunkt som man irriterer seg over at ikke er gjort fullendt, eller latt figurere som en konstant faktor; det blir for halvveis og for oppstykket. Kanskje har han forsøkt å nærme seg allmuen med den, generelt sett, enklere formen, og høyne tilgjengeligheten derved, men han makter ikke å gjennomføre forvandlingen, og boken blir - i allefall språklig sett - en forvirrende hybrid av abstrakt, tankespinnende science fiction og ungdommelige problematikk med action-sekvenser attåt. Og det er nok sistnevnte man bør fokusere på, da dette alt i alt skal være en "spenningsroman", og på et sådan plan fungerer den utmerket, men jeg savner det helhetlige, det fascinerende ekstreme, likesom ekstremt fascinerende, som pleier å kjennetegne Johans skriblerier. For meg utmerker han seg i størst grad som poet; og her får dessverre ikke det lyriske ved mannens skrivestil komme godt nok frem.

Like fullt. Plot og spenningskurve er det ingenting å si på; "Darlah" er, simpelthen, en av de mest nervepirrende og neglebitingspåtvingende beretningene du noensinne kommer til å lese, og Johan overrasker stort med dette sitt nyfunne action-talent og de konstante cliffhanger-tendensene. Selve handlingen er også fiffig, intelligent og utspekulert konstruert, og har nok sidespor og underliggende tematikk til - i sannhet - å tilfredsstille de fleste. Selv oss poesi-fanatikere. Han forsøker da, likeledes, å inkorporere alle mulige stilarter og skape et eget univers (pun very much intended) av alle de kulturelle fenomener han i all overtydelighet interesserer seg for, derunder sci-fi, franske klassikere, prog-rock, stavangerske rockeband, tørr humor, grafisk design, tallkoder, tilfeldigheter, kvinner med kort hår, menn som ikke kan kjøre bil, Eiffeltårnet, Sverige og i det hele tatt. Gjenkjennelighetsfaktoren er stor, og meget gledelig. Her er vandring i uopplyste, lange korridorer, mystisk flystyrt i Normandie, mistenkelige møter med uteliggere i Central Park. I motsetning til mange andre, unge og fremadstormende litterære skikkelser, i dette og omliggende land, tilhører Johan en tradisjon liknende de "gode gamle" forfatterne; de som var eventyrere, omflakkende, utforskende personligheter; og han skriver fra sine reiser, med bakgrunn i sine egne erfaringer, på et meget mer interessant og vidstrakt plan; og unnlater dermed å konsentrere seg (kun) om det nære og kjære. Dette er på ingen måte lukket, internt eller akademisk relatert. Her finnes ingen intellektuell arroganse, eller belærende ordelag. Ei heller referanser til folk "bare de innvidde" skal ha hørt om; teorier bare de opplyste kan forstå; istedet plusser han på med en lang takketale/informasjonsside til slutt der han redegjør for alle filmer, konsepter, musikkalbum og bøker han har hentet inspirasjon fra, og anbefaler disse på det varmeste. Med andre ord, selv om det han skriver om er spesifikt og sært, så makter han å åpne opp for alle utenforstående og gjøre særheten overkommelig. Det er en særdeles likandes vri, og meget sympatisk av ham. Bedre her enn før, likeså, som sagt. Jeg tør også tippe på at dedikasjonen til "Harald", vennen som ikke liker skumle historier, langt fra er en tilfeldighet. Typisk nok er jo "Darlah" et anagram av nettopp Harald, og tittelen - likesom logoen til NASA, ansvarlige for bokens måneferd - er av samme skrifttype som den på forsiden av "Buzz Aldrin". Finurlig fyr, den godeste Harstad. Boken er også utsmykket med tekniske illustrasjoner og lekre svart/hvitt-fotografier, produsert av hovedansvarliges designfirma LACKTR, hvilket gjør den enda mer egenartet og stilfull.

Hvor troverdig eller realistisk boken er, kan imidlertid diskuteres. I utgangspunktet er den tuftet på en aldeles vanvittig idé; året er 2012 (igjen, meget typisk Harstad) og vi får et slags sosialrealistisk sci-fi-relatert innblikk i hverdagen til de tre hovedpersonene Mia, Antoine og Midori, som er de heldige vinnerne av et NASAs lotteri, der premien er treningskurs i USA, måneferd og påfølgende PR-kampanje. Alt som en listig plan fra NASAs side, for å skaffe blest rundt egne prosjekter, og definitivt ikke sikkerhetsklarert. Hvilket byr på en del dramatikk, idet de heller ikke er forberedt på hva som venter dem når de ankommer måneoverflaten. De tre ungdommene lever på hver sin kant av verden; i henholdvis Stavanger, Paris og Tokyo, men har felles interesser og mange personlighetsmessige fellestrekk - et viktig strukturelt grep, og en viktig indikasjon for bokens mysterium og løsningen på dette. Det handler om å ville vekk, å ikke kjenne seg hjemme i ens egen tilværelse, og ønske å se verden (istedet); Mia drømmer om å spille i et proffere rockeband, og reise jorden rundt på turné, Midori vil bli klesdesigner og bo i kunstnerkollektiv i New York, Antoine vil bare komme over kjærlighetssorgen etter bruddet med den underskjønne Simone, og helst komme seg lengst mulig unna sitt franske nærmiljø. Alt sammen konflikter som mange unge, og voksne, vil kunne identifisere seg med - med et verdensbilde nært opptil vårt eget. Fremtiden (for)blir uhyggelig uforandret, i Johan Harstads versjon. Folk sliter med de samme banale problemene, fremdeles, foreldre maser om bagateller, ungdommer føler seg pinlig berørt. Forelskelser oppstår og blir brutt. Vennskap falmer, visner hen, man vokser fra hverandre. Og Johan skildrer dette med vidd og med vri; hans rollegalleri, likesom relasjonene dem imellom, er upåklagelig. Hans menneskelige innsikt er bent frem unik. Så selv om språket roter seg til og dynamikken henger seg opp, iblant, nærer jeg ingen misnøye mot de fremstillingene boken har å by på. Det hele er fullstendig livaktig, og befriende lite påtatt - noe som ikke alltid er betegnende for ungdomsromaner. Såvidt meg bekjent, blir de oftest anstrengt "moderne", med en overstadig trang til å være kulere enn det man egentlig er, fra forfatternes side, noe Johan heldigvis greier å unngå. Hans eneste fallgruve, og kritikkverdige punkt, er bruken av trendord som "digge" og "dritkult", men han slipper rimelig greit fra det. Ihvertfall nesten. Til bokens fordel skal óg sies at på ethvert kritisk tidspunkt av begynnende stillstand og potensiell kjedsommelighet, foretas de nødvendige grep for igjen å igangsette grøsningene; eksempelvis tar spenningen av, og handlingen når nye høyder, bokstavelig talt, idet ungdomsheltene får sine ønsker oppfylt og suser avsted på vei mot månen, og det ødelandet som er "Stillhetens Hav". Resten av historien bør ikke beskrives for nøye, da det vil kunne avsløre et særdeles intrikat og sammensatt sluttpoeng, men for å oppsummere kort: "Darlah" går fra å være en litt tradisjonell, men tilstrekkelig Harstad-ish fortelling, sånn noenlunde, om en gruppe ungdommers søken etter meningen med livet, og forkjærlighet for god musikk, til å utarte fullstendig. Fra rolige omgivelser i en vettug verden, glir vi dernest umerkelig over i thrillerbransjen; til en hysterisk, frenetisk, tilnærmet bestialsk klappjakt på månebaser. Vill og gal, med allting dertilhørende; det er så absolutt ikke for de sartere sjeler. Truslene fra det ytre rom er verre enn man overhodet kunne forestilt seg, og tragedien rammer gang på gang; mer og mer uhyggelig. I beste Agatha Christie-stil blir de involverte satt på prøve, og slaktet ned, og håpet om en trygg retur til jorden svinner - sakte men sikkert. Radiosignalene faller ut, strømmen går, dører lukkes utenfra, verkøy og fartøy saboteres. Man blir sittende og lure, konstant, på hva i helvete som foregår, noe man heller ikke får noen eksplisitte svar på, og man blir igrunnen bare redd og fortumlet. Skrekkeffektene virker, til de grader, og progresjonen i er det lite å utsette på. Selve slutten er en nervepirrende affære av de helt sjeldne, og relativt vanvittig; reading is believing, men til og med da er den vanskelig å tro på. Og særlig optimistisk med henhold til de kommende tider er den såvisst ikke. Men Johan makter å holde intensisteten på topp, hele tiden, og glir aldri over i det platte eller forutsigbare; det aller meste er sterkt, medrivende og meget nøysomt skildret. Rått og ubarmhjertig, fysisk såvel som psykologisk, nesten litt i overkant. De groteske elementene blir altfor inngående; hentet rett ut av filmer som "Aliens", og fra Harstads selverklærte idoler, som John Ajvide Lindqvist og Michael Chrichton; skumle på et nivå som ikke kan avfeies med "uvirkelighetsprinsipper". Så, for å gjenta meg selv her - både på et språklig plan, innimellom, og i handlingsforløpet direkte, egner nok ikke dette seg for en yngre garde. Eldre ungdommer og godt voksne, derimot, som er mottagelige for en merkverdig innfallsvinkel og en noe absurd intrige, kan bare ta for seg av de nesten 400 sidene, med liv og lyst, og forhåpentligvis finne dem like underholdende som undertegnede gjorde. Jeg slukte hele greien på én natt, og klarte ikke legge den fra meg et sekund mens jeg leste. Boken oppfyller alle krav til engasjement og entusiasme for "faget". Som science fiction-produkt er den i særklasse. Som Harstad-varemerke er den litt laber, og poetisk smått skuffende, men absolutt godkjent. I likhet med mannen selv må jeg derfor trå til med en anbefaling, om enn med visse forbehold, og tillate meg å utrope "Darlah" til årets tøffeste bok - uten konkurranse, uten tvil - om enn med visse skjønnhetsfeil. Det kan man tillate seg når man heter Harstad og har fått et sådan talent midt i fanget. Men mer av den rendyrkede stilismen neste gang, er De snill! Fanklubben forlanger!