Frihetsfølelser og generelt føleri

Soundtrack: AC/DC - "Highway to Hell" & "Powerage", samt noe forstummet værmelding på TVNorge, innimellom diverse programmer som nevnt nedenfor. Og jeg innrømmer gladelig min egen forelskelse - i en forfyllet, smått sinnsforvirret, desto mer forfjamsende, forbasket kjekk og fordømt flink skotsk sanger, som dessverre falt fra så altfor tidlig og skulle fått oppleve så utrolig mye mer, og fått en desto lenger karriere; men som er blitt en legende i alles øyne likevel. Og heldigvis for det. R.I.P, elskede Bon, og heia!

Man trenger alle litt avkobling - iblant. Jeg gjentar meg selv her, kanhende, men det er en gjentakelse som er nødvendig å, eh, gjenta. Og, dermed, understreke. Man trenger rett og slett å koble ut og gi hjernen velfortjente pusterom; hensette seg til en sinnsstemning av radikalt annen, vesensforskjellig, desto mer positiv input - og for meg vil dét oftest være av den filmatiske sorten. Noe jeg på ingen måte skammer meg over, eller finner ensformig, kjedsommelig, hva man måtte påstå, i lengden. Jeg trenger mine doser film og fjernsyn, mine dypdykk inn i fiksjonelle univers og innlevelse deri og innblikk i fine menneskers finurlige vesen, per skjermoverføring. Gode forbilder, likeså. Og deilig distraherende fra en virkelig verden som ikke alltid er like tilfredsstillende, eller velgjørende, spesielt ikke i disse finanskatastrofe- og valgkamptider. Som sagt, jeg kjenner et behov for å slippe fri og stupe ut i noe genuint annerledes. Inneværende mandag, ukestart og det hele, hvor sådan avslapning og diverse kulturelle impulser er på sitt mest tiltrengte, valgte jeg derfor å "slenge meg på soffa'n"; altså, min improviserte sovesofa-seng-madrass-ting; med (intet mindre enn) sesongavslutningen på briljante, fantastiske, underskjønne "Mistresses". Denne BBCs siste genistrek, som tidligere beskrevet her på Bloggen, med flerfoldige av mine favorittskuespillere i hovedrollene og et manus som overgår det meste annet av sin sjanger. Og finaleepisoden ble, likeledes, en storartet, oppløftende opplevelse som innfridde alle mine forhåpninger og ga meg den forløsende, moralsk riktige slutt jeg hadde håpet på, men av bitter erfaring (fra ymse dramatiske serier signert samme produsent) ikke hadde tort å satse på, fullstendig, da BBC er kjent for å vri og vrenge våre hjerterøtter; gjennom frustrerende, sjelelig ødeleggende, demotiverende sluttsalutter med tåreperse-preg. Jeg nevner "Robin Hood" og "Doctor Who" og lar det blir med det, før jeg overveldes av pinefulle minner. Jeg mener: død og likvidering og fordervelse og parallelle universer. Urettferdig. Men altså, "Mistresses" var en annen slags vri på dramatikken, med et bittersøtt ettespill for noen; Hari tilga Siobahn, på et vis, og de ga hverandre en ny sjanse, likesom Sam ga Katie tenketid, etter at begge hadde innrømmet sine varme, om enn vanskelige følelser - og et, kanhende rettmessig, brudd for én; idet Jess avbrøt sin affære med Alex, fordi hun ikke orket skape sårhet og splid i dennes ekteskap, desto mer sørgelig fordi venninnegjengens største flørt endelig hadde forelsket seg, til fulle, og funnet én hun ville dele livet med, men typisk nok ikke kunne få. Igjen; leksjoner om en tøff, men sannferdig - og ikke minst virkelighetstro - realitet. Best av alt, imidlertid, var Trudis "søte hevn" - dog mest ulykkelig, igrunnen, men veldig bra at hun greide å gjennomføre - over eksmannen Paul, som hadde latt som han var død (!) i flere år; og forsøkt å svindle henne for egne forsikringspenger, den dritten, pluss at han hadde vært utro både før og etter eget, påstått dødsfall; og hun klarte til slutt å angi ham til politiet og få en slutt på egne, følelsesmessige tumulter og skape seg (mulighet for) en fremtid med sin nye kjæreste Richard, og hun var nok den i gjengen for hvem dette var mest nødvendig og oppriktig ønskelig. Og jeg satt der med en salig blanding av tårer i øyekroken og lykksalig smil og gledet meg over alle gode utfall. Man fikk slik voldsom medfølelse og forkjærlighet for alle disse kvinnene, med deres problemer og forhold og hjertesorger, og ønsket dem alt vel, selv om allting - som vanlig her i verden - ikke alltid kan løses på et blunk, og stundom må man inngå kompromisser. Se og lær, lissom. Jeg er ingen ekspert og kjenner det behagelig å kunne identifisere meg med andres feiltagelser og komplett katastrofale veivalg, i ny og ne, for da å vite at nei, man er ikke alene, og joda, det ordner seg på et vis, ved veiens ende. Dessuten, i en serie som var utrolig velspilt, velskrevet, vellaget og troverdig, la meg bare understreke det, og så lite klisjéfylt - faktisk! - og så veldig oppslukende. Stor takk til BBC og de involverte for seks ukers nytelsesverdig føljetong, og jeg håper stadig på en sesong 2. Det hadde gjort seg. For, kompromisser og nødløsninger og åpne slutter er greit nok, men aller helst vil man selvsagt ha en skikkelig, god, gammeldags, megahappy-ending der alle levde lykkelig alle sine dager, og fikk sine utkårede servert på en fjøl. Men det er drømmen (me ber på) og i mellomtiden tar vi (me, whatevva) til takke med de melankolske som følger livsløpets strabaser og forsøker å gjøre det beste, mest fortrinnlige utav situasjonen, som best vi kan, og foreta de best mulige avgjørelser, på alle plan, med litt hjelp - og inspirasjon - fra fine rollefigurer ála de fire "Elskerinnene"; og deres hyggelige, hyggeskapende like. Og nå gleder jeg meg bare til NRK får ræven i gir og kjøper inn den nyeste storsatsingen "Merlin", med DW-mennesker i alle ledd. Huhei. Mer om det siden, hvis det dukker opp i nærheten av meg. Enn så lenge er jeg misunnelig på alle dem som befinner seg i utlendighet, med fri tilgang på The Beeb itself!

Enn videre, og angående studium, mitt studium; eller litteraturvitenskapen generelt, for å være spesifikk; så er en viss Gunnhild Øyehaug ute med en ny liten roman i disse dager; hennes første; etter i lengre tid å ha eksistert som en av disse erketypiske undergrunnsforfatterne i Bergens litteraturmiljø, som da markedsfører seg for en meget selektiv og, igjen, spesifikk liten gruppe medmennesker, hovedsaklig universitetsfolk og selverklærte überintellektuelle, som forkaster allting mulig mainstream og stiller meget sneversynte, sinte krav til hva som skal være "akseptabelt litterært", og dermed putter det meste på bås (hoho) og gjør meg en smule forarget. Nok en gang. Men altså. Det er et faktum at disse folkene skriver både om og for hverandre, og i særskilthet seg selv, på sin egen utstuderte sære egen-godkjente måte, hvorav Gunnhild ikke er noe befriende unntak. Dessverre. Hennes nye roman handler, ikke overraskende nok, om en litteraturstudent; dvs, etter hva jeg forstått og latt meg fortelle (gjennom akk-så-panegyriske anmeldelser i BT), opptil flere; og denne/disse har, blant annet, ambisjoner om bokskriving, politisk korrekte meninger (tilpasset visse sentrale kretser), og bilder av filosofer på veggene hjemme og den/de prøver å stable på benene en konstruktiv, meget-meningsfylt, hyperintellektuell tilværelse; meget politisk korrigert og aktualisert og joda, hele pakken. Men! Unge frøken Gunnhild har da lykkes på ett punkt; idet hun har mikset inn noen andre faktorer, i tillegg til litteraturen, deriblant musikk og kjærlighetskonflikt og film som medium. Og hun viser, etter sigende, stor innsikt i disse - spesielt sistnevnte - hvilket fikk meg til å fatte litt mer interesse. Umiddelbart. En dame som henviser til "Lost in Translation" og "Kill Bill 2" i og klarer å flette inn begge to i én og samme historie, og enda kalle det "høykulturelt"; ja, det - mine damer og herrer - står det respekt av. Så, tross i alle verdensforminskende, sneversynsbefengte, selvhøytidelige idealer: jeg vurderer faktisk å lese "Vente, Blinke". På nynorsk. Mens jeg fremdeles befinner meg på litteraturvitenskap. Og omgås disse folkene daglig, og må forholde meg til deres oppfatninger og fortolkninger og kritiske røster på alle andre plan med. Gudbedre, jeg overgår meg selv. Jeg må få lest Nobelprisvinneren også, kanskje, antagelig, men han er satt på vent. Ennsålenge. Han må bli litt mindre offentlig snakkis og litt mer interessant i egenskap av egen skrivekunst, så skal jeg nok få festet leserblikket på hans sangnomsuste verker. Uansett: jeg har innsett, sånn halvveis, at man må gi opposisjonen en sjanse. Lære sine "fiender" å kjenne, før man (evt) kan ta avstand fra dem - og hvaenn de står for - er det ikke så? Man har åpenbart sett litt for mye på "Terminator" her, og adoptert litt for mange av Lena Headeys livsfilosofier, naturlig nok; bekjemp de onde på deres egen arena, vet å kjenne dem bedre enn de kjenner seg selv på sine egne roboter; men det er konstruktive tanker, det óg, og Sarah Connor er ihvertfall et idol å henge på veggen. I helfigurstørrelse. Så smått betatt av den opprinnelige Hamilton i sin tid, ja, men Lena er som nevnt ikke noen dum "erstatning". Flotte damen.

Og forresten! mht noen flotte menn; en litt trist nyhet, og en stor skuffelse, tross i at man ikke hadde hatt de aller største forhåpninger; jeg fikk ikke tak i billetter til AC/DC-konserten i Bærum neste vår. Snufs. Det vil si; vi lyktes ikke - for min kjære far satt pal i to timer og forsøkte å skaffe familien adgang til årets største musikkbegivenhet, men til liten nytte da billettsystemet (billettservice, møkkafolk) brøt sammen og man ikke fikk utrettet noe som helst. Synd, men sant. Supermusikantene, Favorittbandet, et av tidenes største, kommer til Noreg og jeg er ikke tilstede. Men, det er ikke første gangen. All ære til faren for hans iherdige innsats, og jeg - på min side - kompenserer med intens AC/DC-dilla, of late, med Bon Scott-plater på repeat og full allsang i stuen. Altså, min improviserte kombinasjon av stue, soverom og arbeidskrok; igjen, i den komplette studenttilværelsens ånd. Gleder meg vanvittig til den nye platen ("Black Ice") som skal innkjøpes i special edition og spilles enda høyere enn hva nabohensyn tilsier, selv om jeg bare må bare få nevne at det aldri blir det samme uten Bon, at bandet aldri blir så bra som de var på "Highway to Hell", men det skal jo en del til, og; minne selvsamme snille familiemedlemmer på at jeg ønsker meg "Bonfire"-boksen til jul. Det er et evig privilegium og en uavvendelig visshet, dette at man trenger - og kan tilføre seg - noe som varmer sjelen, så inderlig, der den ellers synes kjølnende og tiltagende motløs. Det synes som om verden er på vei til å gå under, iblant, og da snakker jeg ikke bare om miljø, penger, kroppshysteri og inkompetente statsledere. Vi synes å være inne i en (selv-)destruktiv bølge, en nedgangstid på flere plan enn de rent nyhetsaktuelle - og jeg kjenner at det også forsterker trangen til, stundom, å la seg rive vekk av noe såkalt forgjengelig. Noe som ikke trenger å ha konsekvenser, eller politisk relevans, noe som er til forpleining for hodet og hjertet, på godt og vondt, i sorg og i lykke; fordi vi (som Aristoteles bekreftet) trenger begge deler, og å renses derigjennom. Man må gi seg selv lov til å være åndsfraværende i verden. Og bare svirre med på andres underfulle bevissthetsvri. Inn i fiksjonen, det følelsesladde, og ut - i den absolutte, uhildete, uendelige frihet!