Stille(t) sult

måltidsmetaforer
og en tilnærmelsenes gastronomiske aspekter
av Scaramouche, Po(t)eten, som satt på Studentsenteret og inntok et måltid mat, mens hun betraktet de mangfoldige andre som gjorde det samme, og så slo hun det sammen til en allegori om tilværelsens uutholdelige helhet, der det meste er forbundet...likesom intertekstualisert...tralala...(men fryktelig utilgjengeliggjort, og lite lettfattelig, til tider)...og maten er og blir et kroneksempel på alt det vi tar til oss, alt vi unngår, alt vi sluker, dernest lar oss sluke opp av. Redigert i ettertid - pålesset en del andre innfall og tilfeldige tanker - igjen, til noen smått usammenhengende, men sammenknyttbare verselinjer om middag (første), eksistensielle vidløftigheter (enn videre) og apatiske apostrofer til en verden som umulig vil kunne svare (til slutt). Glimter til, sånn innimellom, men (her) finnes også mye rådvillhet og uviss brodd; det var dette å skulle sette ord på livets møysomme problemstillinger, uten nødvendigvis å kunne løse dem på flekken. Eller besvare noe, overhodet, men(s) man leker seg med ordene og kommer stadig opp og frem. Og joda, jeg er veldig fan av paranteser.

slike små hauger, øyer, høydedrag
i smakskonstellasjoner, presser
hardt mot våre sanser, og detektorer
og næringsmiddelansvarshavende - fortviler
kanskje, skremmer dem, og vi anretter
smålige opsjoner, håndfuller av sitrende
og salige og kilende porsjoner, kiler ganen
hjertet, syder, sender faretruende signaler
om utvidelse til hjernebarken (hva med magen)
nei, tør ikke tenke bmi nå, neida, nei, vil ikke,
masser stues sammen, skraper til meg
biter til en stor bit, stuing, deler til
en helhet, lite måltid og en munnfull stor

i dette ser vi livenes forankring, og utfoldelse
hvorledes vi fordeler, og jeg tror - vi mangler
næring, og jeg tror ikke vi evner å vurdere, alt
vi inntar, kulminerer, og selv-destruerer, spis(s)t

så - prøver man å mobilisere styrke, næring, nykter
nøktern nærhet, inn i egen væren, effektivitet
arrangementer, så det passer seg og faller seg berettiget,
beleilig - man må vite, alltid, hva man skal organisere

alltid være klar og rede,

hvordan
hvem
hvorfor
med hvem
og hvordan
hva, og når
og hæ?

jeg skulle gjerne sett hvordan det nytter
skulle gjerne fått et påskudd for overbevisning
metningspunktet nådd, nå, og en grunn
å ville ha vært rede, ville bare være
det jeg alltid vet jeg burde vært og aldri var
og det er nytteløst, for mektig, mettende på ny,
man føler seg forsåvidt utelatt
i klyngene av snakk, og smatt, og søken (etter)
sitringer i luften, stenger tilnærmelser ute
borte, utenfor, i egne hylstre, frakoblede snakkebobler,
egne rom, bak lydveggen, man smetter inn
i stille folder i tilværelsen og ser den
fra en sidevinkel, oppslukt, og en annens stemme
bryter inn, for sjelden, bryter av, og jeg
er utbrutt - oppbrukt - og forspist

med alle tiders spørsmålstegn til svar
(og tom tallerken)