extraterrestriality/vitality

"Uthaling"
av Scaramouche, Po(t)eten, om noe som var noe helt annet, opprinnelig, men som takket være Johan Harstad (og hans "Darlah") ble til dette. Så takk til ham. For kloke ord, som "Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt", hvilket jeg har valgt å bruke fritt i omskriving og inkludere uten knussel eller kny.

dras vi opp av jorden
spadegrep, med allmakt
ned til foten, førstesporet,
røskes opp, med roten,
slippes fri, i fritatt svev
igjennom verdensveven
hvelves, prøvesmakes,
og forlates, legges brakk
og ser en jordklode forsvinne

allting kommer nærmere, med avstand
før man gir det opp, og det tar slutt
det er foruten mening, alltid oppløst
sløses bort på tomme samtaler og pakker
sendt avgårde til et utakknemlig mål
men vi er mennesker og lever under egne bud
vi pålegger oss selv således å agere,
hyre inn de verste hjelperne og leve usunt
alt i alt fordi vi ei forstår det knep det er
å lære seg forståelsen, og allting blir en hvisken
allting hviskes ut, med tiden, blir til ord
på baksiden av bøker man har lest
som ikke levde opp til ens forventninger
og vi må vente, vente enda lenger, endatil
vi svøpes inn i stagnasjonens favn

og så, deretter, drar vi opp
fra jorden, griper spaden fatt
med all vår makt, og setter foten
fast i sporet, førstegangs forseelse,
en råtten rot, som røsker,
friheten ifra oss, vi er sluppet løs,
men aldri fritatt, bare forutinntatt,
svever vi igjennom verden, hvelver,
prøvesmaker, og forlater, legger bak oss
jordkloden, og alt forsvinner