Andre liv og andres levninger

Soundtrack: Carla Bruni. Som kjent har da amerikanerne valgt å produsere en remake-versjon av "Life on Mars"; den fantastiske krimserien fra BBC om politimannen som reiser tilbake i tid og ender opp i skinnjakkenes glansperiode på syttitallet; med Jason O'Mara i hovedrollen og en del andre rare mennesker, hvis innspillingsperiode er i full gang og hvis pilot-premiere er satt til den 9., inneværende måned. Det store spørsmålet er nå hvordan i allverden dette kan komme til å bli, og hva man egentlig skal mene om saken; produksjonen som sådan - om man har klart å gjenskape stemningen, kjemien, magien til The Beeb, og jeg tviler - såvel som det faktum at man kopierer noe allerede eksisterende og meget vellaget, i manges øyne umulig å overgå, helt uten å nøle. Eller ta med i beregningen at en del fans vil synes dette er upassende. Personlig er jeg av den ramsalte oppfatning at nyinnspillinger er en uting, noe ordentlig drit for å være ærligere, og iallefall når originalutgaven ble spilt inn for bare et par år siden, og fremdeles er tilgjengelig på TV. Til uheldig sammenligning, og bitter påminnelse - hvis det nå viser seg at de har frembragt en katastrofe. Jeg hadde nå helst, i alle tilfeller, sett at man lot europeiske/asiatiske/hva det skal være av kulturelle fenomener være i fred og unnlot å amerikanisere dem frem til bleke etterligningsforsøk, jevnfør nyinnspillinger av japanske grøssere og Hong Kong-actionfilmer og franske klassikere, til stor ergrelse for min del. Såvidt jeg har kunnet bedømme, får alle disse "based-on-blablabla"-filmene og seriene et falskt og påtatt preg, uungåelig nok, som jeg ikke kan utstå, og jeg skjønner ikke hvorfor man - med alle Hollywoods, likesom de store fjernsynsselskapenes, ressurser - ikke kan prestere noe banebrytende nyskapt, heller enn å basere seg på noe andre uansett vil ha gjort bedre før. Like fullt vil det, i lengden, kunne gi både økt oppmerksomhet og seeroppslutning rundt det opprinnelige fenomenet med en ny, amerikansk/internasjonal variant; man finner stadig vekk relanserte DVD-utgaver av gamle kjenninger på Platekompaniet, takket være planlagte remakes en gang i fremtiden, og TV-kanalene ynder jo å vise originalen hver gang en ny oppfølger eller, likeledes, remake har premiere på kino. Til min store henrykkelse, selvfølgelig. Fordi jeg er filmsamler og klassikerne blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i, spesielt til en billig penge. Videre er det også, som vanlig, når ting ankommer amerika at norske medier først får øynene opp for deres eventuelle potensiale og, vel, popularitet - og at butikker, kanaler, bibliotek, etc, overhodet fatter interesse og vurderer innkjøp. Eksempelvis er det idag en omfattende artikkel på VGnett om "ABC-konsernets nye storsatsing", selvsamme "Life on Mars"; hvilket var det som i utgangspunktet minnet meg på problematikken; inkludert en god porsjon info om den britiske originalen, og en meget irriterende og erketypisk stavelsesblemme - nemlig omtalen av den berømmelige, guddommelige John Simm; eller "Jim Simm" som han ble hetende hos VG-journalisten. Og ikke nok med dét; ansvarshavende så seg da ikke nødtvungen til å bruke mer enn én setning på fyren, som da er en legende borti Storbritannia og hvis fortjeneste det (i all hovedsak) er at serien ble en slik enorm suksess. Skuffende! Og for et elendig research-arbeid! Dessuten; siden undertegnede på toppen av det hele er "Doctor Who"-fan, og nærmest tilber Simm i rollen som The Master, føler hun seg (om mulig) enda mer sviktet, såra og vonbroten, i og med at nordmenn flest - i tillegg til ikke å vite hvordan navnet hans skal staves eller, med all sannsynlighet, hvem han er - aldri fikk være vitne til denne hans eksepsjonelle, briljante skuespillerbragd, fordi NRK valgte å kutte ut Series 2, 3 og 4, grunnet "dårlige seertall", og dermed sørget for at folkets generelle kunnskaper om DW begrenser seg til Billie Piper, Christopher Eccleston, og en ufullendt omforvandling til David Tennant. Gah. Man kan bli rasende frustrert av mindre.

For, det er en underlig og sneversynt oppmerksomhet rundt hype, i dette landet; som begrep og som teknikk; derved, en tendens til å følge strømmen så blindt, så gjennomført ukritisk, at det ofte går både på helsen, refleksjonsevnen og kvalitetssansen løs. Folk løper avgårde for å kjøpe det samme som naboen, og omverdenen i sin alminnelighet, dvs eie de samme bilene, båtene, terrassemøblene, ikle seg de samme plaggene, utføre de samme miljøvennlige gjerningene, gi de samme julegavene, se de samme filmene som naboen så forrige uke; i det hele tatt. "Mamma Mia!" går fremdeles sin seiersgang på norske kinoer; snart overværet av en halv million eller mer; den er blitt årets snakkis i alle aviser, BT skriver om den nesten hver dag, den har resultert i "musikal-feber", økt platesalg for ABBA, og et utall annonsører som gnir seg frydefullt i hendene. Uforståelig nok, sier jeg. Og saktens urettmessig. Misforstå meg rett, det er en festlig film, og den har fått karrieren til Pierce Brosnan opp og kjøre igjen, fortrinnlig nok, men jeg vil hevde der finnes mange andre og vesensforskjellig bedre musikaler, der ute, som hadde fortjent meget høyere seertall; både generelt sett og i forhold til denne. "Hairspray", for eksempel, som forsvant i et dragsug av manglende oppslutning og ignorerte Oscar-nominasjonssjanser. Og "Rent" - som gikk én uke på Saga før den ble tatt av, og aldri dukket opp på DVD siden. Jeg måtte bestille den per nett, og det tok en måned før jeg mottok den i posten. Mens overnevnte Platekompaniet allerede har begynt promokampanjen for "Mamma Mia!: Special Edition", endog på tilbud før den er lagt ut for salg, påstått å være årets julegave, og jeg avstår gladelig; til fordel for en samleboks med Batman-filmene, Trinity-filmene, hva som helst annet og hint hint til min kjære familie. Muligens er det et emne man kunne (og burde) forske på, dette, og skrive lange avhandlinger om; hvordan folkemassen følger opp visse tendenser. Hvordan vi strømmer til - i overveldende antall - når noe; spesifikt, utpreget, påstått publikumsvennlig; blir hauset opp tilstrekkelig og gjort allmennt kjent, via offentlighetens famøse søkelys. Ja, nettopp der ligger sakens kjerne. Det gjelder å bruke de riktige kommunikasjonskanalene, for å skaffe seg tilhørere - benytte seg av talspersoner, markedsandel og effektfulle, øhm, effekter, som folk overhodet vil velge å høre på. Og dette er en utstudert metode, åpenbart, hos dem som lykkes og opplever "overraskende voldsom suksess"; det fungerer og det forundrer meg; det er en virkelighet jeg har problemer med å fatte, men ingen vanskeligheter med å se. Hvordan det er det rareste, mest uventede som får størst etterspørsel; og all ære til dem som begår slike kupp, slike funn, men jeg stiller meg litt skeptisk til midlene de bruker - for ikke å snakke om den kollektive tilstrømmingen de oppnår. Jeg har svært lite til overs for å løpe etter alle andre og tilpasse ens preferanser etter hva alle andre liker, i dette nu. Jeg synes det blir manipulerende og ensartet, og skaper et kulturliv av for lite mangfold og for mange enestående superhit'er. Det gir allmennheten noe felles, velkjent, å prate om; hvilket er hevet over enhver tvil og sikkert nyttig; men det fratar oss, samtidig, et større spekter av referansegrunnlag og alternativer å berette om, og det skyver de mindre, og desto mer interessante fenomenene langt ut i kulden, på lik linje med store fenomener i andre land, som vi øyensynlig ignorerer, til fordel for det renspikket kommersielle, gjerne amerikanske - uten å si et vondt ord om amerikansk filmkultur, for den er glitrende og uunværlig - og viktigst av alt, altså, hyppig omtalte. Moralen er, til syvende og sist, og som en liten konklusjon, at man bør forsøke å bevege seg utenfor - altså, bortenfor - det nærmest tilgjengelige, og skue utover det alle andre har beskuet før en. Man bør ikke ta til takke med det første og enkleste, for det enkle er ikke alltid det beste; stundom er det bare grunt og grumsete, og fratar en videre innsyn. Man trenger perspektiv, her i livet. Å tenke på utsiden av boksen; evt forkaste hele boks-opplegget, slik enkelte av oss har valgt; og anerkjenne mangfoldet av allting rundt en, istedet for å dyrke anerkjennelsen, og alt det man ikke tør å mangle - fordi man tror at det som er i fellesskapets eie må man også eie selv. For å si det litt mindre komplisert, og litt mer entydig: ikke stol på hvermannsens beslutninger alene. Da er det mer fornuftig å stole på egne krefter; og alt det man kan få vite, og oppleve, her i verden. Det er, i sannhet, meget mer enn hva ens nabo allerede vet og har opplevet.