En uvanlig moralpreken...!

Jeg har ikke fått gjort alt det jeg skulle gjøre.
Alt det jeg burde fått gjort for lenge siden.
Jeg har ikke oppfylt alle kravene og skrevet alle oppgavene.
Alle innleveringene som aldri ble godkjent.
Jeg har ikke strukturert hverdagen min slik jeg lovet.
Lovet hvem? - lovet meg selv, for jeg trenger orden.
Jeg får ikke gjort alt det jeg sier jeg skal gjøre.
Og alt det jeg la til side vil heller aldri bli gjort.
Evige, evige utsettelser er mitt lodd i livet.
Mine tanker flyr så altfor hurtig vekk fra de
indikerte områdene og fokuset sløres i en tåke.

Moral, lille pike:
Det finnes bare ett liv til din rådighet; ett, enkelt liv du har å leve og som du kan forme slik du lyster. Ene og alene opp til deg og dine avgjørelser; det er din skjebne. Din byrde, i egenskap av å være menneske. Og det livet du velger å leve, som er resultat av dette forutbestemte oppsettet, burde definitivt ikke ha rom for øyeblikk av frustrert grunning over håpløse plikter man stresser over ikke å ha fått anledning til å utføre. Jeg lever etter det motto at en skal tilpasse tilværelsen slik at den gagner en selv mest mulig lykke. Om ikke annet. Og at det eneste man virkelig skal forvente av livet er en god porsjon med grunnlag for nettopp lykke. Men lykken kommer ikke gratis og man må bidra for egen maskin også - derfor:
Det er superviktig å gjøre hyggelige ting for seg selv hver dag. Sørge for at man ikke går til sengs for kvelden i en dyster sinnstemning og blir liggende og grue for morgendagen. Som min kloke mor pleier å si. Tror flere forvirrede sjeler der ute burde hatt rådgivere som henne.