"Holdepunkter"

Smakebit på et lite stykke prosa!
Av Scaramouche, po(t)eten

Ikke nødvendigvis selvbiografisk, selv om fortellerstemmen er delvis i første person. Og alt kan tolkes på ti tusen forskjellige måter, husk det.

Verden er grå. Regnet har lagt seg som et blankt og gjennomskinnelig dekke på bakken. Man går gjennom parken og er nesten redd for å tråkke ned i vanndammene; man kvier seg for å bryte opp de glitrende speilbildene. En egen liten verden lever der, nedi vannet. Tenker man. Når støvelben tråkker gjennom vannskorpen og fargene eksploderer, er det som om noe av livet – et bruddstykke av verden – ødelegges samtidig. Man trår forsiktig; svinger utenom. Man balanserer på kanten av et tveegget sverd, nesten, og støvletthælene knaser i grusen akkurat slik pepperkvernen bruker å gjøre når man vrir på den. Et ben settes foran det andre, omhyggelig, man tror at de vil snu av seg selv, at de vil svikte og løpe avsted i en helt annen retning om man ikke er bestemt nok. Man tror at noe vil gå i stykker; vannsprut, glasskår, datamaskiner som kneler.

Jeg prøver å fokusere.

Brukne, svarte kvister bøyes, med vindens kraft, vekk fra sine oppskrapte, sprukne og like svarte trestammer. Slår mot husveggene, skraper opp den gule malingen. Gul flass daler nedover mot jorden i store flak. Det menneskeskapte ofrer seg i møte med den mektigere naturen, liknende en miniatyrisk forsmak på de store katastrofene tv-kanalene alltid ynder å vise filmatiske gjengivelser av. Overlegne naturkrefter; de skremmer meg. Og likevel er jeg så langt unna alle de store tornadoers sentrum som jeg kan komme. Jeg kunne ikke latt meg forsvinne ned i dragsuget om jeg hadde hatt aldri så lyst. Derfor overværer jeg elementenes kamp i stillhet, og gir opp å forhindre tankene fra å fare av sted. Utøyelig. Umulig å kjempe imot. Det var slik menneskesjelen skulle vært. Men det tar på; murveggene er oppskrapte skygger av seg selv, etter årtier med slikt vær, likesom det har tæret på landskapet rundt. Og det nytter ikke å rømme, som sagt; været innhenter meg – oss – og tvinger tilværelsen tilbake på sporet. Tilbake til den monotone rytmen av dagligliv og trummingen av regndråper mot ruten. En evig venting på regnbuer og tordenskrall, vekselvis. Jeg har kalde hender og kalde fingre og lange negler som lager en kneppelyd når jeg trommer dem mot kanten på spisebordet. Den mønstrede respatexen klistrer seg desperat til bordoverflaten foran meg – merker etter glass; gjenstridige, brune sirkler som har vært der såpass lenge at det sannsynligvis ikke går an å fjerne dem. Nå for tiden legger jeg ikke merke til detaljene, så uendelig velkjente er de blitt. Det hadde forekommet meg ubehagelig om de plutselig forsvant. En slags sikkerhetsline, en siste instans som gjør at jeg holder meg oppreist. Tror jeg. En fortvilende slitesterk line; lik klessnorer uten klær, repene som kirkeklokker er festet i, politisperringsbånd. Beskyttelse fra meg selv. Men allting brister til slutt.