Academica Idioticus

Om fortolkningslære og meningsløshet satt i system. Hallo hallo, fra Sydneshaugen. Reisebrev fra universitetet, hoho. Lokker frem minner om de uhyrlige dagene da jeg måtte tilbringe timesvis på innestengte datarom med hakkete tastatur, hvis mellomromstast sier KLAKK! hver gang jeg trykker på den, og dårlig oppløsning på skjermene - fordi min kjære IBM-maskin avgikk ved en plutselig og meget ubeleilig død. Heldigvis skyldes ikke dagens besøk en katastrofe av slike dimensjoner; jeg har simpelthen unnet meg en liten pause fra lesingen og besluttet å bruke den til noe fornuftig. Ergo komponere tull og fjas og tankesprang på en uvant data - jeg liker ikke egentlig å jobbe fra andres maskiner; jeg bruker altfor lang tid på tilvenningsprosessen, også får jeg ikke til å skrive like fort som jeg pleier - og la hjernen få anledning til å koble av litt før neste forelesning. Dessuten leser jeg på den fabelaktige, nystartede bloggen til min tyske venninne Katrin, innimellom alt sammen, og da dukker det opp enda flere erdingdringsmuligheter omkring gamledager. Hvilket er heartwarming til tusen, og litt vemodig. Nuvel. Det jeg egentlig skulle fortelle om, og hvilket utgjør grunnlaget for at jeg har valgt å plassere meg akkurat her, i dene settingen, er skolelivet. Universitas Bergensis, anno akkurat nåh, og dertilhørende faglitteratur. Innen det ufattelig nytteløse kurset ExPhil, som dog har sine lysere sider. Iblant. For, i begynnelsen var Svendsen og Svendsen var gøy. Han foreleste i Alfa-ExPhil og han gjorde det med bravur. Forelesningene fremstod interessante, selv mandag morgen klokken 10, og når mannen da på toppen av det hele bruker The Matrix som undervisningsgrunnlag, og kattepusene sine som hermeneutiske eksempler, kan ikke jeg annet enn å like ham. I tillegg hadde han skrevet en lettfattelig, særdeles morsom lærebok med utfyllende informasjon til kurset. Illustrert av ingen ringere enn Jason, tegneserieromanguden. I det hele tatt. Veldig fornøyd, veldig opplagt, veldig innstilt på å fikse dette lett som ingenting. Deretter (altså, for litt siden) kom imidlertid Beta-delen og Beta-delen er noe dritt; i både forelesnings- og bokmessig forstand. Bakmennene er i allefall overmåte glad i teknikk og stæsj, må vite. Her går det nemlig i PowerPoint-presentasjoner på altfor høyt nivå. Hvis målet er å vise frem det mest moderne HF har å by på, så javel, det er sikkert imponerende i en eller annen forstand, men der må strengt tatt finnes en hensikt bak dette glorete ytret. Slideshow'ene har istedet masse forskjellige farger, ørten forskjellige skrifttyper - opp og ned og hit og dit - fancy piler som flyr i alle retninger, animerte overganger, blinkende bokser, overskrifter og underoverskrifter som hopper rundt på siden, og skjærende gule smileys i hjørnet. Hjelp! Har de ikke lært noe om måtehold på dette Office-kurset, der de åpenbart var ekstremt aktive deltagere? Foreleseren skal absolutt ikke ha skylden alene for at kurset hittil har vært en tragedie; materialet er dørgende kjedelig og intetsigende, og verket han foreleser fra er såpass ubehjelpelig skrevet at det skal godt gjøres å få noe fornuftig utav det overhodet. (Han må også forelese på nynorsk, av alle ting, selv om lærestoffet er på bokmål.) Jeg har nok vært litt bortskjemt tidligere, med pensum av meget god kvalitet og jevnt over spennende bøker. Ergo er forventningene kanskje mine overdrevne. Likeledes er det jo neppe verdens undergang om skrivestilen ikke helt holder mål, såfremt stoffet i seg selv er fornuftig. Men noen krav må man altså kunne stille, og følgelig er denne kritikken på et helt litterært, formidlingsrelatert plan. I gjennomgangen av vår nye Beta-avhandling blir jeg nemlig mer opptatt av å finne idiotiske, meningsløse formuleringer i fleng, enn å få med meg hva som faktisk står der. Hvilket strengt tatt burde være unødvendig. Videre må jeg lese kapitlene om og om igjen for å klare å tyde meg frem til hva forfatterne egentlig mener, siden de stadig går seg bort i sine egne usannsynlige, usammenhengende teorier. Man blir fullstendig distrahert av et språk som er så tungt at det grenser mot det latterlige, men mest av alt er ubegripelig, og en logikk som er så ulogisk at tredve sider kan sammenfattes til én setning. Jeg gjentar: én! Jeg satte opp én eneste, altdekkende definisjon utifra et helt kapittels lesning; og hele kapittelet var da omformuleringer av og rundt dette ene faktum. Tross alt kan man likevel unne seg litt moro, for å døyve irritasjonen, ved å komme med noen fantastiske eksempler på Humanioras Ultimate Idioti. Men så det er ikke like moro, når alt kommer til alt, og man blir sittende og riste på hodet over dette merkverdige tilfellet; dette slående skamløse makkverket av en bokutgivelse. Dette følgende, nedenforstående, er det altså fullt mulig å lese i en obligatorisk universitetsbok for det allmenne faget Forberedende i år 2007; helt ny, er den, og pådyttet oss uskyldige testkaniner som et stykke glimrende oppdatert modernisme; to hundre sider med totalt og uforbeholdent vrøvl. Hadde den i det minste vært frivillig; et eksempel på utenomfaglig ekstralesning - bare et tilbud, et stykke fritt valgt lesestoff for eventuelle interesserte. Men nei. Vi er pålagt å studere dette. Gjennomgå det, forstå det, tolke det. Og ta det innover oss. Selv om det bare er et forberedelseskurs, selv om man "bare skal igjennom og bestå", bruker jeg et halvt år og 50000 kroner i studielån på dette, og forlanger å få et visst utbytte. Jeg har gått for lenge på skolen til å gidde å sløse bort tiden min på banaliteter og obligatorisk snorkeundervisning. Visse elementer av dét her, nå, dessverre. Ergo føler jeg at min aggresjon er temmelig berettiget og at jeg nærmest er pliktig å diskutere temaet. Og kjefte på teamet bak "Språk og argumentasjon i Humaniora" som håpløsheten spesifikt blir kalt. Det er i hovedsak tre grunner for at jeg begår denne noe ondskapsfulle blottleggingen av påstått inkompetanse, overfor disse stakkars kålhodene som bare har fått i oppdrag å produsere en fagbok; 1) jeg trengte å skrive en bokanmeldelse igjen, for det er gøy, 2) omverdenen bør få innblikk i hva slags nonsense UiB prakker på studentene sine, og 3) jeg betalte flere hundre kroner for makkverket. Det er i grunn ganske ille. La meg endelig få illustrere det skandaløse med noen vel utvalgte sitater, i tro med UiB's egen underbyggende kildekritikk:

Kort fortalt: Boken åpner med å erklære at alle vet at der ikke finnes røde kålormer på Saturn, og at de definitivt ikke er matematikere, og at det ville være tull å påstå noe slikt. Javel. De har åpenbart ikke sett på Doctor Who. Men jeg gir dem en sjanse til, selvsagt, uten å ane hva jeg har foran meg. Den innledningsvise blødmen følges deretter opp med gullkorn som; "Det forholdet at betegnelsene likevel har en betydning, dvs uttrykker begreper, gir setningene likevel en form for mening. Men det er ikke den vanlige meningen." (Dette forekommer meg faktisk enda verre utenfor sin riktige kontekst, et tema forfatterne ironisk nok legger ut om i det vide og det brede.) "I den tomme konteksten [nyoppfunnet uttrykk - finnes en del slike her - for 'ingen kontekst whatsoever'] vil en betegnelse ha alle de tolkninger som reproduserer alle flertydigheter som betegnelsen har ut fra semnatiske (leksiskalske) forhold." Og: "...dvs om det er fornuftig å låse betydningen av definiendum til definsjonens definiens." Svaret på dét spørsmålet må nesten være NEI. Jeg er heller ikke sikker på hva som menes med "bruksmåtebeskrivende definisjoner" og "faktuelle begreper", eller hvorvidt disse adjektivene overhodet eksisterer i norsk rettskrevet bokmål. Men det skal sies at jeg ikke tror bokmålsordboken ble sjekket særlig nøye for utgivelsen av denne boken. I motsetning til synonymordboken, som forfatterne tydeligvis har tatt for seg i detalj, og lagt sin elsk på ordet "setning". Forklaringer som "I forbindelse med deskriptiv bruk av setninger skal vi snakke om påstander som uttrykkes gjennom ytringer av setninger" og "Når vi snakker om betegnelsers omfang må vi ha klart for oss at omfanget til en betegnelse er noe som bestemmes med utgangspunkt i det begrepet som betegnelsen uttrykker" viser i klar tekst hvilken skade ellers nyttige oppslagsverk kan gjøre, men kommer nesten ikke opp mot min personlige favoritt: "En tanke er noe som blir tenkt av noen som har evne til å tenke: de fleste mennesker, og kanskje noen høyerestående dyr, men dette er svært vanskelig å avgjøre". Og det som virkelig tok kaka: "Betegnelser brukes til å snakke om ting". Ikke sant, ikke sant. Hva annet kunne man vel innbille seg. Forfatterne lirer stadig av seg fraser om at de ikke kan går nærmere inn på detaljene, fordi det er utenfor bokens "rammer". Om man skal være litt slem, kan man jo hevde at det er utenfor deres fatteevne. Det kan synes slik til tider. Dog har boken et par veldig ubevisste, men uhyre treffende genistreker av noen formuleringer, blant annet: "Spør man for eksempel norsklærere om hva de mener med "godt språk" vil man ikke nødvendigvis få et klart svar." Hvilket jo forklarer en del. Og fikk meg til å le høyt, lenge og hjertelig. Som sagt, Beta-ExPhil er underholdende. Tragikomisk. Til å gråte av, defintitivt. Og til å slakte på en po(t)ets kjære Blogg. Det perfekte sted for et skikkelig angrep på Akademias Idioter! La meg også understreke en gang for alle at nei, ingenting av dette (altså de overstående sitatene) ga mening for meg heller, og jeg er fortsatt student på faget. Ytterligere er boken full av skrivefeil, avbrytelser, halvslettede setninger, uferdige tegninger og haugevis med definisjoner som generelt er fullstendig håpløse. For ikke å si budskapsløse. Jeg hadde hørt mye rart om hva ExPhil kom til å forfekte av svevende uugrunnelighet, jeg var derfor forberedt på en del hobbyfilosofisk skvalder, men takket være SuperSvendsen nektet jeg plent å tro på at dette kunne stemme. For en kort og stakket stund. Nå skjønner jeg derimot vesentlig mer av hva disse advarslene gikk ut på. Det er ubehagelig hensiktsløst, dette. Og stoffet forbedres ikke betraktelig når det las bli presentert for oss; høyt og utydelig, meget muntlig og foran en forvirrende PowerPoint.