De gamle er eldst. Og flinkest.

Jeg har tidligere skrevet om den voldsomme, uforglemmelige opplevelsen av å se "Lawrence of Arabia", og deretter å måtte sammenligne den med dagens historiske epos. Noe som er skremmende umulig. Digitale effekter, blodige slagmarker og Brad Pitt i bar overkropp kommer aldri i havet opp mot Beduiner på tur, Peter O'Toole i gallopp på kamel og Omar Sharif konsekvent ruslende rundt i tunika. Klassikeren er selvsagt altfor lang, tung og tidvis innholdsløs - og ørkensekvensene altfor detaljerte og uthalte - men skuespillerne er av en annen verden. O'Toole er så pen at det er skummelt, med de blåeste øynene siden Daniel Craig eller omvendt, og Omar Sharif er - tja. Jeg trenger egentlig ikke mer enn Omar Sharif. Mannen ser ut som en Gud, hallo. Før Antonio Banderas, før Robert Rodriguez, før Terence Hill - hvem var høy og mørk og uimotståelig eksotisk? Bestekompisen Lawrence er naturlig nok den som stjeler showet, men Sharif trenger min santen litt credo. Og utrolig nok holder de to koken fremdeles. Sharif er fremdeles høy, mørk og barsk. Han skrur stadig vekk på sjarmen, i roller som Sheikh ditt, Sheikh datt og for - eh -kuriøse opptredener i franske TV-filmer. Mens hans blåøyde, medsammensvorne ørkenkriger heller aldri slutter å briljere; og kanskje i enda større grad; for han imponerer mer og mer og hele tiden. Likesom han huker inn nominasjoner så det står etter. Velfortjent! Dette innlegget blir derfor, i sin helhet, en hyllest til mesteren, geniet, kvinnebedåreren og den ekstremt dyktige karakterskuespilleren Peter O'Toole, som jeg har sett intet mindre enn to filmer med iløpet av de siste fem dagene. Begge på kino. Fredag kveld var jeg altså på "Stardust", sammen med min sedvanlige kinokompanjong Grete, noe som var meget hyggelig, og her hadde da hans høyhet en relativt liten, men til gjengjeld strålende rolle som sylskarp, eneherskende konge. Døende sådan. Og i dag var jeg på det Britiske dramaet "Venus", med min andre sedvanlige kinokompanjong og tante, Elin, med hans høyhet som et aldrende, mer eller mindre døende skuespillerikon hvis rolletolkninger for øyeblikket begrenset seg til "lik" og "dødssyk far". Nuvel.

Men O'Toole er god på å spille gamle menn, og spesielt når han får lov å gi dem særtrekk direkte hentet fra hans eget liv og karriere. Ja, han spiller "seg selv"; ringrever med glimt i øyet, cologne og sjarm til tusen. Jeg ville falt pladask, på flekken, og det er ikke ene og alene fordi jeg har søte drømmer om en solbrun kamelridder i hvit chiffon. Herre, at de ikke hadde vett til å holde kameraet festet på ham, istedet for all den hersens sanden! Tiden har fart pent med mannen, og glimtet i øyet er aldeles tilstede, selv når han skal fremstå uhyre miserabel og få sprøyter opp i visse steder der solen aldri skinner. Sovne i stolen, mimre om fordums suksess, spise sine forbaskede piller. Intet mindre. Jeg må bare innrømme at mannen er usedvanlig tiltrekkende - selv som småvulgær oldis med prostataproblemer, hvilket er det han i realiteten skal være. Han syntes hverken ekkel eller stilløs, der han iherdig prøvde å gjøre kur til den tre ganger så unge Jessie (Whitaker). En prestasjon av vanvittige dimensjoner. Det intense (sam)spillet mellom dem, den gjensidige utnyttelse og det like store behovet for oppmerksomhet fra et annet menneske som tilhørte en annen type enn den de var vant til å omgås, var bemerkelsesverdig. Kjemien var regelrett gnistrende. Begge like hardføre og skarplynte, tilsynelatende. Men sårbare likeså. To personligheter som livet ikke alltid hadde fart like pent med, og som definitivt hadde gjort noen dårlige valg underveis, men som fikk troen tilbake på seg selv og sin egen viljestyrke, gjennom å kunne dele de forunderligste, uforutsette fellesinteresser. Og utforske en del suspekte sider ved sitt nyfunne "vennskapet". Nokså drøye scener, i blant, men jeg ble aldri satt ut eller kvalm. Bare betenkt. Hvilket óg gjorde "Venus" til en meget underlig, men interessant film - totalt sett. Dette var drivende godt filmhåndtverk - så det at den tøyde enkelte grenser ganske langt, var ikke til overhengende bekymring. En riktig fin filmopplevelse, alt i alt, og overhodet ikke ubehagelig. Heldigvis. Den kommer til å bli sittende lenge på netthinnen, og jeg tror kanskje ikke jeg skal se den om igjen med det første. Det er en film man kan gå og grunne på. Men ikke nødvendigvis bare for underholdningens skyld. Stort skuespilleri, stor mennesketolkning. Om vennskap og kunst. Og kloke ord fra mennesker med lang livserfaring. Idet Maurice (O'Tooles helt) løftet hodet, klarnet blikket og festet grepet om de flimrende flashbacks'ene, for deretter å ta fatt på Shakespeares sonnetter, var jeg solgt.

Videre var det oppløftende å stifte bekjentskap med et ungt skuespillertalent ved navn Jodie Whitaker. Hun ble god venn med O'Toole under innspillingen, og han har selv betegnet henne som den dyktigste, unge skuespillerinnen han har jobbed med - ved siden av Rose Byrne fra miniserien "Casanova"; der han agerte den ultimate blandingen døende og kvinnebedårer, en filmatisering som for øvrig fikk meg til å hoppe opp og ned og brøle "DOCTOR WHO I VENEZIA???!!!" ganske så ofte. David Tennant hadde nemlig fått med seg halvparten av birolleinnehaverne fra series 1 & 2. Hvilket jeg vet at jeg har gjort rede for tidligere. Men O'Toole har utvilsomt et poeng, angående Whitakers talent, for hun spilte sinnsykt bra. Ektefølt til tusen. Og hun minnet ikke så rent lite om Rose fra - eh - "Doctor Who". Altså, ung og blond og med bred østkantdialekt, med forkjærlighet for TopShop. Telefonbokser i bakgrunnen og London Eye. Snufs. Meeeen! Jeg skulle snakke om Peter O'Toole, jeg, og de nye filmene hans. Dog kan jeg jo ikke unnlate å nevne motspillerne hans heller, og jeg fikk et gledelig gjensyn med Richard Griffiths i dag - han der suspekte hytteeieren i "Withnail & I", her i en desto mer likandes rolle - pluss at Vanessa Redgrave (den originale Mrs Dalloway!!!) er en gammel dame med ubestridelig klasse. Glitrende biroller i "Stardust" likeså, må nevnes, for både Charlie Cox og Michelle Pfeiffer var helt på høyde med O'Toole & co., med sine glitrende fremstilte antihelter. Jeg heiet genuint på skurkene; Pfeiffer-fan som jeg er; men ble selvfølgelig glad da Cox' Tristan (!! - eh, James Franco har fortsatt enerett på det navnet, folkens) viste seg å ha gentlemanstakter likevel. Og talent for fekting. Den som overgikk alle, var derimot Robert DeNiro - som homofil sjørøver. I kjole. Med tiara, Marilyn Monroe-sminke, korsett og hardt innøvde dansetrinn. Også rosa leppestift. Jadda! (Vi minnes alle Gudfaren, med et host, og prøver intenst å ikke tenke på Once Upon a Time in America. Although...kanskje Deborah ville blitt litt mer medgjørlig, om slasken hun forsøkte å hate hadde ikledd seg Cleopatra-kostymet hennes og vist en mykere side av seg selv?) Nok en rolle som kunne blitt helt idiotisk, dum og latterlig - i hendene på mer evneveike folk - men DeNiro fikset oppgaven med bravur. Noe av det beste han har gjort, en skuespillerbragd vil jeg si, og han bør nomineres til Oscar for den. Bare fordi det hadde vært så sinnsykt, ubeskrivelig KJEKT. Kommer selvfølgelig ikke til å skje, jeg har gitt opp Oscarjuryens dømmekraft for lenge siden, men det er lov å ha et liiiite håp. (Brann ble seriemester, tross alt.) Dessuten: Claire Danes som fikk den obligatoriske "I really love you"-sekvensen til å bli overraskende meningsfull. Og rørende. Endog når hun da måtte snakke til en mus. Ok, jeg skal ikke avsløre mer, men "Stardust" er den beste fantasyfilmen for voksne siden "Shrek" og den er obligatorisk for alle fans av "The 10th Kingdom". Samme rollegalleriet, samme intrigene, samme problemet. I all hovedsak. Trollene er byttet ut med en heksetrio (heia Michelle som sagt) og Kongen heter (som sagt) Peter O'Toole. Han har kappe og skjeggvekst. Han smiler skjevt og øynene hans glitrer skjelmsk. Han får sine motstandere drept uten å nøle, og hoffet skjelver. Verdt billettprisen alene. Jeg har sagt det før, det også, og jeg sier det gjerne igjen: Hollywood mangler arvtagere til slike som ham. De skikkelige gamle mestrene begynner å bli for gamle nå. Generasjonen som var action-heltene har blitt til action-regissørene. De er middelaldrende herrer med madam og barneflokk. Alle ihop; blir nesten vemodig. Samtidig som de nye, store flottisene som jeg har dilla på er liksom ikke helt inne i varmen ennå. Urettferdig men sant. Gerry har til gode å få roller som er krevende, utfordrende og givende nok. Chris Eccleston er for sær til å gjøre det stort, selv om jeg håper at "Heroes" kan åpne noen dører for ham. Og andre eksentriske Briter med Doctor-grad på CV'en. Neida, der finnes mange flinke, og jeg har gedigne forhåpninger for både mine personlige favoritter, og andre flinke folk - som James McAvoy (sikle på Tumnus! Fine Klovemannen!), Hugh Jackman, Ewan McGregor og Simon Pegg. Men de mangler den berømmelige magien. Alle sammen, Skotske eller ei. De mangler dette nærværet på skjermen, denne overjordiske, elegante holdninger. Jeg tror kanskje aldri dét kommer tilbake. Før i tiden var det å spille inn film noe besnærende, utenfor-virkeligheten, fantastisk. Og skuespillerinnsatsen stod i forhold til dette. Jeg kan ikke få gjentatt det nok; vi trenger folk i bransjen som ved å verdsette den ekte filmmagien. Rett og slett. Vi trenger folk som kun trenger å se i kamera for å gi publikum gåsehud. Som ikke må gråte, skrike eller kle av seg for å vinne priser. Vi trenger skuespillere som tar jobben sin overmåte høytidelig, på en gammeldags og nesten overdrevet seriøs måte. Da kommer vi kanskje i mål. Så jeg kan se frem til fremtidige, nesten likeverdige utgaver av "Venus" og "Stardust". Om enn uten den største høvdingen av dem alle. La oss prise oss lykkelige over den tid vi fremdeles har igjen til å nyte Peter O'Tooles forbløffende nærvær!