Ceremonies for the Mount

Har da nettopp returnert fra en aldeles impulsiv, liten hyttetur med familien; besluttet på meget kort varsel og bestilt akkurat passe for sent, men som endte opp med å bli (nok) en meget vellykket, superkoselig ferieopplevelse. Opp i fjellheimen med meg, via den gode gamle Norges Statsbaner, populært kalt skrangletog, for å tilbringe noen få, men usedvanlig behagelige dager i et lite hus langt fra folk, midt i fjellets absolutte, uforlignelige ro. Gjorde godt. Selv om jeg da elsker storbyatmosfæren; leven, shopping, moro; er det noen ganger helt himmelsk deilig å bare lene seg tilbake og gjøre seg komplett utilgjengelig og nyte stillheten. En sterk kontrast, men en udelt positivt én. Fordi begge deler passer meg like bra, og jeg trenger dem nøyaktig like ofte, og i like stor monn, i allefall sånn omtrentlig. Natur og kultur; og jeg liker nok kulturlivet aller aller best, men føler ofte behov for en visitt innom de uberørte, ville naturområdene likeså. Og her befinner man seg virkelig midt i villmarken, middle of nowhere; med et par hyttenaboer, som vi dog ikke så snurten av mens vi var der, og enorme åpne lender av kratt, stein og fjelltopper i nærmeste nærhet. Det er påtagelig vakkert, det er mektig og friskt. Det gir energi, dette å legge hverdagen bak seg og stupe inn i hyttetilværelsen; bevege seg ut av arbeidsstresset, igjen, og skru på avslapningsmodusen. Hadde med meg datamaskinen min, hvilket i lengden er å foretrekke når man er ute på tur, synes jeg, men var velsignet med den totale mangel på internett-tilgang og kunne dermed unne meg en kort periode mail-fri og generell avkobling fra omverdenens kjas, mas og mer eller mindre katastrofale begivenheter. Fylte formiddagene med fotturer over viddene; skuing utover dalstrøk, fjord og fjell - med postkortmotiv på alle kanter, omgitt av de mest fantastiske høyfjellsområder - og innomhus; lange pratestunder ved stuebordet, mange kopper svart kaffe, en god del snop og annet snask, god musikk, kortspill, og "Jane Eyre"-maraton på kveldstid. Et velkomment gjensyn, for å si det mildt, og nok et argument for det praktiske ved å medbringe PC - selv når man velger mer "primitive" reisemål. Det er innmari kjekt å ha tilgang på DVD-spiller, hvorenn man er, og å kunne sitte til langt ut i de små timer i selskap med Toby Stephens' Rochester og et glass smakfull vin og bare nyte livet. Den ultimate sommerferiestemning for min del. Og det trengs. Gjør meg óg tilfreds at jeg faktisk klarer å gjennomføre slike i utgangspunktet uforutsette utflukter; at jeg foretar meg noe utenfor det fastlagte, planlagte, og simpelthen følger egne umiddelbare lyster. Noe som for mitt vedkommende må trenes opp litt; denne evnen til å handle utenfor det alminnelige oppmarkerte; tenke litt nytt, litt større, litt mer frigjort. Og dernest, for eksempel, velge å bare reise vekk, helt uten foranledning. Moralen er at man må bruke livet, når man har det, da det ikke er noen vits i å se tilbake på et liv man aldri levde til fulle, eller hele tiden tenker at man kunne levd annerledes. Vanskelig å etterleve, selvsagt, men jeg forsøker. Opparbeider meg også ny giv, ved å unne meg (desto) mer hverdagsluksus når jeg har anledning til det - oppsøker fristeder, bruker tiden nyttig - og kobler ut for bedre å kunne ta meg inn igjen. Det handler om å lade disse berømmelige batteriene, og det føler jeg at jeg har fått gjort en god del av i det siste; i nødvendig, og genuint positiv forstand. Det er dessuten noe helt eget ved dette landskapet langs Bergensbanen, noe som gir en ekstra dytt fremover og et sug i mellomgulvet; denne betagende, svimlende kombinasjonen av snø og hav og stupbratte åssider; stenrøyser, svingete krøtterveier, turstier på de mest usannsynlige steder; og togstrekninger gjennom ufattelig naturskjønne dalføre, dit man senere kan drømme seg bort og ved drømmeriene gjenoppleve denne absolutte frihetsfølelsen. Så ufattelig åpent og mottagelig, og likeledes ufremkommelig. Som om landet lokker oss til seg og samtidig setter oss på prøve. Og det skifter, som været, det er så evig og så foranderlig, så tidløst og så preget av tidens tann. Togturen var óg et egnet eksempel, i så måte, og overtydelig innblikk både i naturen som sådan og i hvordan den fortoner seg som et levende, uforutsigbart slags vesen. Vi skrenset over perrongen på Finse i akutt sluddstorm og svingte innom Myrdal i strålende solskinn og landet på Voss med et regnvått plask. Mitt siste (og på tilbaketuren, første) stopp var Hallingdalen, og der yret det, med tidvise opplett og påfølgende gløtt av sol og en del tettere skylag som ikke riktig ville forsvinne og som avledet ytterligere sip. Men bortsett fra været; som alt i alt ikke var så begredelig, dog det kunne vært bedre; hadde jeg en fantastisk tur fra startgrop til målstrek, med mange trivelige småopplevelser innimellom og en god porsjon avspenningsteknikk. Stemningsfullt, humørspredende, utpreget kos. Og, et kort apropos til de overnevnte rusleturene i fjellheimen:

Hilsener til gjesteboken på Sangefjell
Som gjengitt samme sted, og nedtegnet av Scaramouche, turgåeren; fordi der finnes en vakker nut, ovenfor en like vakker hytte, dit jeg ynder å legge formiddagsturen når jeg er i nærheten, og på hvis høyste punkt, på hvis steinete topp, jeg ynder å sitte og skue utover og bare filosofere over synet, over nuet og over det betagende ved fjellet - stort, åpent lende; friskt, upolert og uten den påtagelige, menneskelige innvirkning, eller ødeleggelse, det er et av disse stedene vi ennå har greid å la være litt ifred og gå sin gang, i all egenhet, heldigvis. Så jeg hviler der, på en stenhelle, og tillater meg å bare puste inn luften, i dype drag, uten å grunne for meget, men kjenne det besynderlig harmoniske ved å befinne meg akkurat der, på akkurat denne plassen, og ta inn inntrykkene derfra - jeg absorberer dem og lagrer dem i hjernebanken; nøyaktig, uforfalsket, slik de fremstår, slik manifesterer seg evig og uten endringer foran meg. og tross i det monumentalt overveldende ved fjellets størrelse, er det kun et avslappende, betagende syn.

jeg elsker dette stedet over alt på denne jord,
og å et vis er det nøyaktig slik det føles, her,
å sitte høyt der oppe, hevet over alt på jorden,
skue ned på alt som er å kunne elske, likeledes,
elske alt som er - i nuet - der man måtte være;
også jeg, i dette riket, som jeg ynder kalle mitt
jeg vender stadig vekk tilbake, føler alltid at
det er et velkjent, elsket sted; jeg vender hjem

dagen derpå, likeså, for igjen jeg måtte hitopp
skue utover på ny, med samme blikk, dog
med en ny, på ny oppvåknet glede, instinktivt
et ønske om å falle inn i fjellets rytme, å ta del
og bli forbundet, slik man senere forbinder,
man lar seg oppsluke med all ens hud og hår
går opp i øyeblikket, smaker landskapets essens
og klatrer ned med tilskudd på erindringer

endog en tredje tur, for alle gode ting er tre (skrev faktisk dét)
med myke steg mot toppen, tinden, varden
kjenner hver en sten og stubb og holder farten
likesom min lengsel så forblir den samme
og jeg trekkes hit, mot det selvsamme sted
som like fullt forandres, aldri forekommer,
aldri ligner helt, men for meg - evig annet
for hver gang, slik spenning, underskjønnhet

nøyaktig slik det var ved første gangs besøk
og slik det blir hver gang jeg kommer hit igjen
den samme kjærlighet til samme fjelltopp og
derfor, slik en liten hyllest som den så fortjener
jeg smiler mot et vindpust og en regndråpe
vil kunne speile meg i mørke fjellvann, siden
allting er det velkjente, og kjenner meg, samtidig
kjent for meg, og er meg usedvanlig kjær