Halten und aufhalten

"der man stopper opp"
Av Scaramouche, Po(t)eten, et meget variert og vekslende stykke poesi som jeg egentlig, antagelig ikke burde tatt meg tid til eller har anledning til, eller hvordan det blir, men fikk litt kick av likevel - og det er viktig å ta seg tid til ordene; såpass unner jeg dem, såpass viktige er de, og såpass høyt setter jeg dem. De er en egen eksistens, i seg selv, de lever sine egne, fantastiske, finurlige små liv; og er (dermed) det dyrebareste vi har; den aller siste instans, hvori vi alltid vil kunne bevare et visst anstrøk av magi, samme hvor trøstesløs virkeligheten synes å være. Og jeg holder stramt grep om deres effekt, deres virken på meg og på verden, og drømmer om å kunne gjøre mine bidrag synlige for samme store omverden en vakker dag. At flere kunne stoppe opp og betrakte. Men akkurat dette lille diktet handler mest om å ha innsikt i seg selv. Mens Elton spiller seg nedover "the yellow brick road" og spanjolene i naboblokken har grillfest midt på natten og Bergen opplever tilnærmet tropevarme. Er det rart man blir litt filosofisk av seg? Min Überkritiker (kjent som "randi") etterlyser alltid Po(t)etisk Enkelhet, noe jeg håper hun føler hun får sin tilstrekkelige dose av her. Det vanskelige blir ikke mindre vanskelig av at man setter vanskelige ord på det, vites vel. Så her gjør jeg helomvending og formulerer vanskelighetene i all deres (umulige) enkellhet.

slik jeg teller mine ønsker
på tærne
før jeg snubler i et opprom
mellom lilletå og luft
løftene lar det gå trolldom i ord
slik alt surrer forbi
i en bisverm av lys og av vind
ser meg virvle i støvet
og falle mot forsett
hvor vi strever, og aldri kan tolke
at vi aldri kan vite
100% med sikkerhet
når vi betrakter vår verden
nøyaktig slik - er den
eller mistes essensen, et sted

i all min selvbevissthet
var jeg grunnleggende god
rettskaffen, retthavende
umulig, likesom jeg handlet
og jeg tjente ingen herre
bare egne ønskedrømmer
fylte krokene med refleksjoner
idealer som i speilbildet
trente mine muskler som til kamp
mot trusler utenfor min anelse
versus fiender jeg aldri møtte
og aldri kunne nedkjempet
de eksisterte kun i meg
og selv var jeg dem ei bevisst

i all min moralbevissthet
var allting grunnleggende og godt
rett som kun jeg hadde
skaffet meg det ultimate paradoks
det å ingen herre tjene
og samtidig være bunden slave
tvunget til å ikke reflektere
over speilets idealer, bare se
og trene muskelkreftene og kjempe
mot trusselbilder, anes innenfor
men overskygges av en antatt fiende
som aldri jeg kan nedkjempe
den eksistens som er i meg
og jeg er ubevisst

slik jeg leter etter mine drømmer
på stjernekart
før jeg blir svimmel av opprom
og tømmede flater
jeg lovet å aldri fortrylles
men ambisjonene snurret forbi
og fortaptes for evig i svermen
så meg vandre i støvet
og falle i staver
hvor vi forsøker og aldri kan tro
og aldri kan vite
med absolutt trygghet
at når vi betrakter vår verden
er den slik, ikke slik,
om vi mister essensen et sted