Omgang med finaler

Soundtrack: godt og blandet av Roxette, Snow Patrol, Juliette & The Licks, Sarah Slean, og mye annet som definitivt er preget av stundens alvor og de store sammenhenger. ADVARSEL: fotballfanatisme, fangirling, spoilere; mengder av superspoilere; og usammenhengende, sentimental, sent-på-natten-preget inkonsekvens følger. Spesielt advares alle dem som 1) ikke har fått med seg utfallet av EM-finalen og 2) de som ikke har fått med seg del to av "Doctor Who"-finalen og 3) de som av ufattelige årsaker ikke interesserer seg for hverken fotball eller DW eller finalespenning som sådan. Jeg skjønner meg ikke på dere, og skjønner ikke hvorfor dere er som dere er, men istedet for å kritisere vil jeg anbefale følgende: les og lær og bli opplyst. Men, for guds skyld, se finalene først.

Det siste døgnet har da vært sterkt preget av svingninger i humør og følelsesliv; mellom akutt hysterisk henrykkelse og skikkelig übernedfor nedstemthet. For å ta snufse-faktoren først: Nettopp returnert til hjemmet etter den nokså nedslående EM-finalen mellom Tyskland og Spania som førstnevnte kom nokså elendig utav. Det vil si, motstanderne var totalt og absolutt overlegne, de styrte åtti prosent av kampen og resten var en blanding av flaks og harde taklinger, og det stakkars tyske forsvaret løp rundt som en gruppe sauegjetere på villspor. På jakt etter en ball spanjolene umiddelbart greide å snappe fra dem. De løp endog feil vei, iblant, i snublefart mot eget mål og mot en keeper Lehman som ikke hadde tilstrekkelig kontroll til å holde hverken egne eller publikums nerver i sjakk, pluss at det generelt skortet både på tysk eleganse, taktikk og utholdenhet. Dessverre, og til vår alles bunnløse fortvilelse - som maktesløse, stadig tristere og forbitrede tilskuere innerst i lokalet på en brun bergenspub dominert av spanske hurrarop. Ikke ideelt. For selvsagt endte det med tap, 1-0, og forsåvidt kan vi være glad det ikke ble et enda verre resultat; da styrkeforholdet mellom lagene var utpreget ujevnt og Spania altså overkjørte tyskerne fullstendig, til tider. Hvilket var en smule overraskende, må man kunne hevde, siden Tyskland har vist strålende takter tidligere i mesterskapet, gjennom samfulle kamper hittil, og burde prestert vesentlig mye bedre enn de maktet ikveld. Dog, i meg har de stadig en trofast supporter; så lidenskapelig at jeg satt med tårer i øynene da nederlaget var et faktum og (hvilket ikke akkurat hjalp på) de spansk-vennlige bergenserne rundt meg begynte å juble. Det er i utgangspunktet et veldig fortrinn å se fotballkamper på storskjerm, utenfor husets fire vegger, med deltagende supportere rundt seg og ølkran lett tilgjengelig, dog til sedvanlig ublu priser, men ulempen er at man ikke kan garantere for at medpublikumet heier på samme lag som man gjør selv. Og i dette tilfellet var vi tre-fire mot resten og det ble en smule ubehagelig etterhvert. Rett og slett fordi de andre hadde uendelig mye mer å applaudere og hoie for, mens vi måtte sitte der med geipene våre og skuffelse i dobbel monn. I første omgang fra det som utspilte seg på skjermen, og dernest behørig understreket gjennon lydnivået rundt oss. Stemningen var selvsagt upåklagelig, og alle var ekstremt hyggelige, attpåtil medfølende, men likevel. Det er som å måtte gå fra stadion med synet av jublende, brølende bortelagssupportere som ikke kan få fremhevet nok hvor innigranskauen seierende de er. Har opplevd det en del med Brann, ja. Og, igjen, i kveld. Hadde håpet jeg skulle få en viss oppreisning etter forrige mesterskaps fadese, i form av Frankrikes tap, tragedie, og all Zidane-ydmykelsen. Fine mannen som jeg er så glad i og måtte felle så uendelig mange tårer for; i tillegg til laget hans, som jeg óg er svoren tilhenger av, men som jo dummet seg totalt ut denne gang - og dermed måtte man ty til det meget akseptable "andrevalget", som strengt tatt er hovedlaget mitt nå, nemlig Tyskland. Trodde virkelig Ballack og co. ville kompensere litt for de foregående, dårlige opplevelser, men akk. Det ble en trist affære, det hele, som selv ikke fabelaktig service og hyggelige fotballentusiaster kunne bidra til å endre på. Forlot utestedet før premieutdelingen, da ingen av oss orket å bivåne en konfettibefengt hyllest av overlykkelige, suverene, selvsikre spanske spillere, dømt til å overskygge mismodige tyskere på sølvplass. Ikke hadde jeg lyst på mer øl heller, den ville uansett ikke klart å døyve den bitre bismaken etter kampen, men her hjemme har jeg da i allefall funnet meg en cider og litt trøstesjokolade å mumse på som jeg sikkert ikke har veldig godt av, men som funker fett når det gjelder å fjerne ekkel smak i munnen.

Det som dog fungerer desto mye bedre, og som jeg fremdeles er lykkelig preget av; både som en grunnleggende lykksalighet til å gjennomsyre kropp og sinn, men óg som en konsekvent lykkegjørende faktor uansett hva annet deprimerende som forekommer i livet, i øyeblikket, er da gårsdagens "Doctor Who"-episode; gjennomgående ladet opp til i forrige blogginnlegg og avventet med overveldende grad av forventningsfullhet og nervøs spenning, som illustrert der. Og - vel - jeg ble ikke skuffet, for å si det sånn. Tvert imot ble jeg aldeles forbløffet og egentlig ganske satt ut av det hele, og har ikke ennå kommet over inntrykkene eller klart å fordøye dem tilstrekkelig til å komme med en konsis, utførlig respons på historien. Langt mindre en nøktern anmeldelse, det får vente til siden. I det nåværende nu får det holde å konkludere, kort, med at dette er den ubestridelig beste episoden av serien, til nå, muligens noensinne, og at Russel T. Davies stadig makter å slå til med aldeles uventede genistreker som overrasket meg enda mye mer enn Tysklands skuffende fotballprestasjoner og Torres' plutselig gjenervervelse av gamle kvaliteter til sammen. Han presterte faktisk det lille underverk som er en kvalitetsmessig uovertruffen, gjennomført sitrende, nervepirrende, gripende og komplett feilfri TV-episode, av de helt sjeldne, som da var så glimrende på så mange nivåer og i hvert eneste sekund at jeg knapt har ord for å beskrive det, eller mine egne reaksjoner, annet enn at jeg da satt med åpen munn stort sett kontinuerlig, avbrutt av noen gisp og hulk her og der, og hoppet noe veldig på stolen, helt på slutten, og innbiller meg at jeg, på ett tidspunkt, satte i et fangirlsk hyl. Naturlig nok. Og spesielt fordi det var så overveldende gledelig, alt sammen, det var en så utrolig befriende vellykket utførelse av noe som kunne blitt, og var troendes til å bli, veldig katastrofalt og ekstremt risikofylt og dermed med gedigen sjanse til å skuffe. Utgangspunktet var nemlig et virvar av ledetråder og en helt vill idé, fra produsentenes side, med et særdeles intrikat og muligens altfor omstendelig plot som involverte absolutt alle venner og fiender, stort sett, som Doctor'n har møtt og hatt og elsket og fryktet, iløpet av de forløpende fire sesonger, og vi i fansen fryktet alle at det skulle blir for mye av det gode, at de skulle dra det altfor langt og la det utvikle seg til i en helt feil retning; til en forvirrende opphopning av tilfeldigheter, vakling, og mangelfull logikk. Men vi kunne trygt lagt denne engstelsen på hyllen, og bare innstilt oss på å nyte, for istedet ble det en real squee-fest av de mest abnorme dimensjoner; heldigvis, og så ufattelig briljant; der alle personlighetene fikk fritt spillerom, problematiske aspekter ble løst på best mulig måte, alt perfeksjonert ned til minste detalj og konfliktene bygget opp på upåklagelig vis, med lekker CGI og nydelig musikk og superproff regi og vanvittig velskrevet dialog attåt; pluss noe helt fantastisk skuespill fra alle representanter, blant annet David Tennant som i all tydelighet viste hvilken sann skuespillerlegende han er, og Catherine Tate - som en karakterskuespiller av rang; hvorpå alt kulminerte i en tidenes cliffhanger som jeg simpelthen ikke kan uttale meg om, uten å spolere noe. Det var, med ett enkelt ord, magisk. Genuint og absolutt magisk. Jeg har sjelden vært mer glad i favorittserien min, og de som står bak den; det er så deilig å se dem lykkes slik, de som arbeider så hardt, og se at det fungerer i absolutt alle ledd; at resultatet blir så uovertruffent suverent bra. Faktisk talte det óg til episodens fordel at de hadde valgt å gjøre den såpass storslagen, og inkludere et så stort antall karakterer, siden det skapte en flott dynamikk og passet det strukturelle oppsettet på en prikk. Selve historien var bygget opp rundt alle Doctor'n sine venner og hvordan de håndterte det å bli stilt på de umenneskelige prøver i regi av en grusom, grusom superskurk (kjent fra den klassiske utgaven av serien) ved navn Davros. Mannen bak Dalek'ene, for de som måtte lure, og omtrent like ondskapsfull som The Emperor fra "Star Wars". Ikke helt ulik, heller, sånn utseendemessig. Doctor'n måtte, på sin side, handskes med både skurken selv og skjebnen til utallige planeter og solsystemer som alle nå er i fare, på grunn av denne, men også det å se alle sine kjære sveve i akutt livsfare, hvilket ble en stor påkjenning for mannen. Og dernest - ikke minst - håpet om å skulle treffe den høyest elskede av dem alle igjen; kominert med redselen for å miste henne igjen, i kampens hete; da hun plutselig har dukket opp for å hjelpe til med å redde dagen. Utstyrt med et sinnsykt svært gevær og attitude herfra til månen, bokstavelig talt. Til hans Doctor'ns, og fansens, og i særskilthet undertegnedes store glede. Så la meg bare understreke følgende: Billie Piper er tilbake, og hun har ikke mistet taket på Rose-rollen. Samme hva kritikerne måtte hevde, og hva enkelte måtte gnåle litt for høylytt om. Det var en fryd å se både Sarah Jane, Gwen, Jack, Martha, mamma'n til Martha og alle de andre igjen, endog også samhandlende, men ingenting var i nærheten av å komme opp mot min overstadige henrykkelse idet Rose Marion Tyler gjorde sitt inntog og beviste, til fulle, at hun er, blir, og alltid kommer til å være den tøffeste kompanjongen i "Doctor Who"s historie. Min personlige mening, selvsagt, men den må nå ytres. Episoden var fullspekket med høydepunkter og vidunderlige øyeblikk; alt fra klippingen mellom de forskjellige hovedkvarterene og innblikket i de forskjellige karakterenes dagligliv og hvordan de forholder seg til Doctor'n, likesom hvordan han henvender seg til dem alle på forskjellige vis, og til oppholdet hos styrelederne for The Shadow Proclamation, de ubetalelige webcam-sekvensene, den dramatiske reisingen i tid og rom med en stadig mer medtatt TARDIS, og det foruroligende ved Donnas uvisse skjebne; fordi Donna er så fabelaktig og alle elsker Donna og ingen vil at Donna skal forsvinne ut i periferien; ikke ennå! Hver eneste episode av sesong fire har, for hennes del, syntes å være en uimotståelig søknad om forlenget spilletid, og denne var intet unntak. Hun leverte storspill hele veien, også i samspill med samme David; mesteren selv. Med utgangspunkt i slikt et plettfritt komponert stykke sci-fi; der grunnfortellingen om planeter som forsvinner og uforklarlige hendelser knyttet til mørklegging av universet fungerte aldeles utmerket, likesom det mystiske, lett uutgrunnelige preget basert på disse hendelsene kledde episoden, som en helhet, uhyre godt. Alt vel sålangt, alle fans fornøyde. Nesten. For, igjen: det ubestritt største lot vente på seg helt til siste slutt - og det kom ikke som noen overraskelse, siden vi jo har sett alle bak kamera-bildene og lest alle spekulasjonene og visste hva som lå i kortene, men fortsatt - det satte meg altså helt ut, og jeg er fortsatt ikke restituert etter påkjenningen. I positiv forstand, men også som et element av hjertesmerte. Noe man har ventet på helt siden adskillelsen i "Doomsday" og knapt tort å håpe ville gå i oppfyllelse; og nå, da det er en realitet, vet jeg heller ikke om jeg tør å tro at det er 100% reelt. Jeg venter fortsatt i spenning på hva som skjer videre. Men altså, etter mye om og men og mange tumulter, omveltninger og brutale likvideringer (signert Dalek'er m.m.), var det endelig klart for Den Store Gjenforeningen. David Tennant og Catherine Tate, tilbake på jorden, i tenksom samtale om hendelsene hittil; og, hun er endog tema for dialogen deres, hun har vært en tilstedeværende faktor gjennom to episoder; vist seg frem i all sin dyktige foretaksomhet, dog ikke nådd helt frem, og ennå ikke funnet ham; men så plutselig er alt på riktig sted, i riktig tid, og plutselig står hun der. Rose Tyler, midt i veien, og Donna har ikke flere svar på lager, så hun sier "why don't you ask her yourself" og Doctor'n snur seg, og han ser henne, han ser sin Rose, for første gang på en liten evighet, og hun smiler, og han er månebedotten, og hun begynner å løpe, og hun løper for hele sitt liv og av hele sitt hjerte, og han sprinter henne imøte, og begge gliser fra øre til øre, og man kjenner helt ned i tærne hvor ufattelig glade de må være, akkurat i det øyeblikk, med ingenting annet for øye, og ingenting annet i hjertet, og - DER blir han skutt av en Dalek, gitt. Totalt uforvarende, som et resultat av tidenes mest ubeleilige bakholdsangrep. Zap! rett i bakken. Doctor'n er døende. Omgwtf. Herrejemini, ånei ånei. Men før alt går helt galt, og før den endelige sluttscenen jeg ikke vil si noe mer om, rekker vi en rask replikkveksling og den forløper da på det mest forsmedelig tårevekkende ultimatpregede vis: "I've got you, I missed you! Look, it's me!", etterfulgt av "Rose...!", med klump i halsen, og "long time no see!". Stakkars lille fangirl-hjertet; har virkelig ikke godt av sånt. Men ufattelig fantastisk, det var det, og en opplevelse verdt å erindre for ettertiden. Jeg kan leve lenge på den løpeturen. Uansett hvordan det går videre, uansett hva som skjer neste helg; som jeg dog gleder meg noe helt enormt til, i allefall etter denne innledningen; vil jeg kunne kjenne på den tilfredsheten som kommer av å se de to løpe mot hverandre og kjenne på den intense gjensynsgliden de viste der. Jeg har smilene deres på netthinnen og den gjensidige lykksalighetene som en rus jeg hverken vil, skal eller prøver å unngå å la meg smitte av. Helt vanvittig, selvsagt, men en briljant historie og en stor, stor kjærlighet som man ikke kan annet enn å la seg fenge av. Og bli litt, for ikke å si veldig, overveldet. Dessuten har man nå storartede ting å se frem til, deriblant trioen Jack, Donna OG Rose, sammen på tur med TARDIS'en, hvilket er en begivenhet av proporsjoner det er omtrent umulig å overgå. Kan bare bli bedre, egentlig, så spørsmålet er vel hvor bra det er fysisk mulig for denne serien å bli før vi alle eksploderer av pur oppgirethet over dens, øh, uforlignelige brahet. I alle tilfeller: hurra for "Doctor Who", og BBC, og RTD, og allting dertil relatert og - Billie og David! Rose og The Doctor; sammen igjen; innfrir alltid! Might as well see for yourselves: