The Outstanding Week

Positively lost in the City. Redegjørelse for lang tids fravær. Soundtrack: Mia - "Zirkus". Fine fine fine musikken fra et aldri så lite genimenneske. Såh, man har da vært tilsynelatende forsvunnet fra jordens overflate i godt over en uke, nærmere bestemt åtte dager, og et relevant spørsmål å stille må jo dermed være hvorhen i allverden jeg tok veien - sånn helt plutselig. Kort forklart satte jeg meg på et fly og reiste avgårde på en liten sommertur, i den hensikt å utforske det store utland. Og man havnet da etterhvert i Tyskland, nærmere bestemt Berlin; die fantastische Hauptstadt; der jeg har levd og åndet og vært lykkelig og - i det hele tatt - hatt en aldeles fantastisk strålende ubeskrivelig nydelig avslappende ferieuke. Med tredve varmegrader som omtrentlig middeltemperatur, skyfri himmel hver dag, shoppingmuligheter uten like og en akseptabel dose sightseeing innimellom. Drøssevis med nye, sterke og uforlignelige opplevelser hele tiden, 24 timer i døgnet (minus et par timer på hodeputen pluss frokost), og om mulig en enda mer vellykket reise enn fjorårets. Som, strengt tatt, gikk til nøyaktig samme sted. Men fine byer skal besøkes ofte, og jeg reiser gjerne igjen; det kan jeg si først som sist og umiddelbart. Jeg snakker språket, og trenger å holde det ved like, jeg blir bedre og bedre kjent i områdene, og man får desto mer ut av feriemål når man vet å lete etter deres (mer eller mindre bortgjemte) skatter. Og utforskning av ukjent terreng er av de mer behendige erfaringer man kan erverve seg, såvidt meg bekjent. Dessuten tar aldri mulighetene slutt i Berlin; der finnes ingen ende på ting man kan se og gjøre og beundre og la seg fascinere av. Tysklands hovedstad er et enormt Mekka av severdigheter, en labyrint av spennende sidegater og smug, en ansamling av finurlige byggverk. En by som aldri noensinne vil kunne forekomme meg oppbrukt eller ferdig undersøkt. Langt mindre kjedelig. Den forblir et av de aller mest besnærende reisemål etter min smak, og er blitt en personlig favoritt; en status som muligens ble enda mer befestet ved denne gangs visitt. Hodet er fylt til randen av inntrykk, som det nok vil ta sin tid å fordøye og summere opp både for meg selv og andre, så vanvittig mye å beretter om og henvise til, men sitter i alle tilfeller igjen med en genuint god magefølelse - og veldig mange veldig gode minner. Mye bra å se tilbake på, mange bilder å sortere, mange innkjøp å beundre. Og en haug med ny musikk. Tysk som engelsk. Hører i øyeblikket på Mia, med hennes pop-rock-electro, som er noe av det bedre jeg har hørt i mitt liv. Hun synger også på sitt morsmål, tysk, og er utpreget original i enhver flatterende forstand av ordet. Altså, meget tilfreds med dét nye bekjentskapet. Som da føyer seg inn i rekken av andre nyheter, på alle fronter og i alle henseende - har oppdaget særdeles mye jeg ikke har vært meg bevisst tidligere. Både når jeg byen som sådan, meg selv - som person, som reisende, som følelsesmenneske - og selve det å skulle legge i vei på utfart. Man sitter igjen med så ufattelig mye etter en relativt bregrenset periode med miljøforandring; det kan overhodet ikke sammenlignes med den vanlige tralten. Det er en virkelighetsflukt inn i virkeligheten og det slutter aldri å forbløffe meg. Likeledes er dette det beste med feriereiser, synes jeg; som óg må sies å være en som elsker reising over særdeles mange andre aktiviteter her i livet; det at man på så kort tid kan lære så mye, at man kan tilegne seg så mye som fortsetter å gagne en når ferien er over, da det er slikt man kan grunne over og hente inspirasjon fra og bære med seg videre. Energigivende, ikke minst; jeg føler meg oppgiret, avlastet og latterlig harmonisk. At ferier kan fungere som kilde til lading av batteriene er ikke en klisjé, det er en sannhet blottet for modifikasjoner. Komprimert lærdom og lykke, på et vis. I en enkel liten ferietur - det er utrolig. Men det gjør óg omstillingen tilbake til normalen vanskelig. Føles nesten surrealistisk å være her i Bergen igjen; vet ikke helt om det kan sies å være positivt, for jeg har et påtrengende, fysisk ubehag i hele kroppen som ikke bare stammer fra reisefeber og litt for lite søvn sist natt. Jeg savner Berlin. Allerede, oppriktig, og bemerkelsesverdig intenst. Muligens er det den mest fordelaktige reaksjonen å sitte igjen med etter endt ferietur, som et tegn på at man er 100% fornøyd, men like fullt er det vemodig og plagsomt og altfor merkelig å forholde seg til gamlelandet igjen. Returnerte da til iskulde og regn og sprengningsarbeid an mass rett utenfor døren - hvilket ikke akkurat hjelper - og kjenner meg tom og flat innvendig. Man kastes hit og dit og det forventes alltid at man skal takle skiftningene. På dette området er jeg derimot så lite fleksibel som det går an å bli. Jeg bruker flere dager på å komme i feriemodus og jeg bruker desto lenger på å komme utav den igjen. Også bærer jeg med meg en del særegenheter, som tapper meg for krefter når jeg stilles overfor det ukjente, uvante, uforutsette - og som derfor krever en nokså gedigen innsats i tilpasningsøyemed. Og når jeg endelig føler meg på plass et sted, tvinges jeg gjerne til å forandre orienteringspunktene igjen. Litt for fort. Men la meg nå endelig fokusere på det gledelige ved savnet og ved den relative utilpassheten; faktisk; for det beviser at jeg vitterlig har tilegnet meg strålende opplevelser, at jeg har vært på en strålende tur til en strålende by. Selv om jeg alltid savner mine vaner, mitt alminnelige kosthold, datamaskin, klesskap, televisjon og stereoanlegg, med mer - alt det man nå og da kan føle en higen etter i de mest bisarre situaasjoner da man trodde slikt var forglemt - var det utrolig deilig med et slikt avbrekk. Uten tvil. Likesom det kanhende er sunt å få rusket opp i selvsamme vanedannelser og bryte med det innarbeidede mønsteret. En pause fra meg selv og min egen hverdag, i en tilværelse der man ikke har noe annet valg enn å tilpasse seg nye omgivelser fordi de ikke kan unngås. Og man er avstengt; på godt og vondt og mer eller mindre beleilig; fra alle hverdagens tilgjengeligheter. Som mail, bank, vaskemaskin og kaffetrakter. Disse dagene galant byttet ut med brevpost, euro i kontanter, en stadig fullere og stadig mer ignorert skittentøypose - og Starbucks Coffee. Hvorfor vi ikke har fått Starbucks til Norge ennå er for meg fremdeles en gåte. De har den beste cappuccino'en i hele verden og får 7-eleven til å virke direkte frastøtende, samme hvor høyt jeg elsker 20 kroners-kaffen derfra. Men alternativene frister mer; på alle måter. Berlin er en slags oppgradering fra mine vante bosted på samtlige nivå, og byen besitter alt det man skulle kunne tenkes å hige etter; den er åsted for den ultimate tilgjengelighet, og hvis jeg hadde fått velge fritt, ville den stått øverst på listen over mål for forflytning. Fordi den gjør det så uhyre vanskelig å gå lei. Uansett hvor jeg snur og vender meg i Berlin, kan jeg velge en annen retning og finne noe annet å glo på. Man strander ikke og man stanger aldri mot det i overkant gjenkjennelige. Og aksepten for det utradisjonelle er overmåte tilstede. Her dyrkes det absurde, merkverdige, kontroversielle og spektakulære, på lik linje med det mer spekulative, tradisjonelle, formelle, utstudert høflige. (Man sager da "De" og "Dem" til alt og alle, og jeg vrir og vender på hjernecellene for å innstille meg på huske-funksjonen.) Godt og blandet, med andre ord. I all hovedsak, og hvilket for meg er det mest appellerende, er dette en mangfoldets by; et variasjonens sentrum der rarietetene florerer. Man kan ikke definere Berlin med ord (annet enn, antagelig, mangfoldig) men som en puls, et bankende hjerte, med utsyn mot et eget lite univers. Lukter og utsikt og broer og egne, små samfunn midt inni den store helheten. Jernbaneskinner mellom landsdeler i selve byen. Øst og vest. Berlin er en overdimensjonert porsjon lapskaus med innslag fra hele planeten, samlet til et måltid alle vil kunne ha utbytte av. På godt og vondt, der óg, for innimellom finnes meget grått og fælt og traurig, likeså, men byen innehar likevel noe eget, noe annerledes; noe som er smektende, selv om det kan være sørgelig. Berlin er fullpakket av menneskeskjebner, og de er ikke alle like lystige, likesom synene man stilles overfor ikke alle er like idylliske. Men slik er det i storbyen og det er der jeg trives best. Det metropoliske suset beruser meg og gir meg styrke og jeg kjenner jeg er styrket for resten av sommeren og høsten og sikkert vinteren med, ved denne tidlige ferien, noe som bare illustrere hvor givende den var vært, og hvor nyttig, fordi den lot meg skue litt dypere inn i livet og på samme tid få ny giv til å leve det. Og derav, i den sammenheng; om ferier skal foretas i den hensikt å utvide horisontene og anskaffe nye referansepunkter, samtidig som man slapper av og belønner seg selv for hardt arbeid ellers i hverdagssfæren, må nettopp Berlin være det perfekte feriested. Kanhende er det dette som får returen til å synes så ekstremt begredelig - for jeg elsker jo Bergen også, i realiteten - at man rives ut av det uendelige sammensuriet og hensettes til det mer begrensningsbaserte. At hverdagen kommer vesentlig mye tettere innpå, endog kvelende sådan, som en sjokkerende kontrast til en desto mer eventyrlig ferieatmosfære. Det vanlige, likandes blir middelmådig, uvesentlig. Og man lengter tilbake. Ich bin verliebt in Berlin; kort oppsummert, en by for nytelse og iherdig betraktning og evig nysgjerrighet. Lidenskapelig likesom korrekt. Pertentlig likesom vár og sensuell. Tross alt - jeg kan ikke annet enn å nyte det, og jeg burde nyte det. Jeg vet jeg burde unne meg flere turer dit, og snarlig, og jeg vil herved benytte denne meget passende inspirerte anledning til å anbefale alle andre å sterkt vurdere det samme. I det store og det hele: reise mer. Og besøke metropoliske middagsmåltidsmetaforiske bykjerner i Nord-Europa. Ja, jeg må visst unne meg alt dette litt oftere, for det gjør meg godt, sunt, lar meg leve lettere med vanene jeg lærer meg å savne mer - fortrinnsvis, gjør dem mer tilforlatelige, da man kan komme hjem og håndtere dem med større overbærenhet - og setter hele tilværelsen i perspektiv. Slike vellykkede ferieturer kan, på sitt ypperste. Og jeg har hatt en ypperlig, ypperlig uke i Berlin.