Personlig (p)referanseutøvelse

Soundtrack: DW-fanmix, selvsagt, endog konstruert av meg personlig. Godt og blandet av trist pianomusikk og betagende rock og påfallende temakonstellasjoner og overtydelige referansepunkter. Advarsler følger, herved, om rabling og usammenhengende utleveringer relatert til det beryktede fandom; et begrep som aldri blir ferdigstudert, aldri kjedsommelig, og aldri noensinne vil kunne dyrkes nok. En uttømmelig kilde, kun til det overdrevne, overveldende, berusende, fantastiske, og spoiler-befengte. Kom ikke her å påstå at jeg mangler selvkritikk, i allefall. For: jeg har aldri hevdet at jeg er et lettfattelig menneske, ei heller spesielt omgjengelig eller uttrykkelig, som eksemplifisert lenger nedenfor; i dette mitt foregående innlegg. Men i et forsøk på å øke den personlige tilgjengeligheten, sånn bittelitt, kan det herved opplyses at jeg - i tillegg til til å være så omstendelig, egenrådig og litt vrien å forstå seg på, til tider og i all åpenbarhet - er og blir en overstadig sprudlende fangirl. Mange ord og muligens ikke fullt så mye mening, i de setningenene der, men altså: fandom-dyrkelsen er et særtrekk av de helt store hos undertegnede. Og den innebærer da, i øyeblikket, at jeg befinner meg i akutt, besettelsesartet "Doctor Who"-modus. Hvilket, igjen, betyr at jeg har låst meg inne i min lille hybelhule; til det beste for mine omgivelser, enda mer enn for min egen del, siden jeg dermed evner å ta hensyn til de nevnte omgivelsene og unngå sosiale ubehageligheter av typen interessekonflikter. Ergo, ikke involvere utenforstående som kunne la seg skremme til det, vel, skremmende over min megaentusiastiske lidenskapforkjærlighet for skinnjakkebekledde superheltinner, med og uten våpen, mer eller mindre overjordisk briljante, deriblant en gammel kjenning av; les blond venninne, pluss skotske Time Lords og andre hyggelige halvmennesker; 50/50 alien and human, som vi vet; og desto mer uhyggelige megaskurker med nokså monotont stemmeleie og repetative trusselytringer. For å oppsummere. Men samtidig, til det beste for meg og disse mine personlige preferanser, da jeg er innestengt i den hensikt å få leve dem ut til fulle, utbasunere min henrykkelse overfor de utvalgte som lykkeligvis deler den, les online-bekjentskaper, og lade opp til den aldeles gedigne Series Four-finalen med anspent gledesrus og skyhøye forventninger. Godt hjulpet av stemningsskapende faktorer som DW-relatert musikk (les Snow Patrol), surfing gjennom fansider til øynene går i kryss og halsen blir tørr og nervene står i dirrende overspent bueformasjon, og nedlastning av spenningsøkende, lovende, men ikke helt tilstrekkelig opplysende promobilder. Det er utrolig besnærende, meget altoppslukende, og antagelig foruroligende - i det minste for disse medmennesker jeg unnlater å invitere inn i fandom-universet mitt, for å unngå deres kritiske oppfatninger, og for å avverge konflikten endog før den måtte oppstå. Jeg ønsker ikke deres eventuelle argumenter om fornuftig anvendelse av tiden man er blitt gitt, og formeminger om hva som er viktig her i livet; jeg vil bare fokusere på det som er det viktigste for meg, i øyeblikket, og gi meg selv lov til å dedikere 100% av egen tid og egen oppmerksomhet til den fokuseringen på dette. Fordi det er en lidenskap, en interesse, på lik linje med alle andre, og fordi jeg ynder å bedrive helhjertet dyrkelse av interessene mine, i særskilthet dem som tilhører kategorien fandom. Merket for livet, i ethvert henseende. Kall meg gjerne tullerusk og besatt, men jeg vil hevde at fandom er en ganske så akseptabel form for galskap. Og jeg begår skribling, drodling, shipping, sikling, klaging, snufsing, grining og, som vist her, grubling - i den anledning. Dernest; bearbeiding av alt sammen, hele kostespinneriet, til en mer sammenhengende konklusjon om hvor fabelaktig genial favorittserien stadig viser seg å være, og avreagering i form av de følgende, små kunstprosjekt. Enjoy, og stjel med stil. M.a.o.: behørig kredittering.

Image: Wallpaper, 1000 x 700 pix, made by Scara. All rights served, click pic to enlarge, og egentlig ganske stolt av denne. Fancy effekter og slikt. Og et par nye PhotoShop-skillz, hurra. Dessuten, et knippe fine heltemennesker: Billie Piper, Catherine Tate, David Tennant - henholdvis - som hentet fra episode nummer elleve, "Turn Left" og en avisforside. Gjør det lett å være kreativ. Særdeles sådan. Pluss at Billie muligens er den mest fotogene person på planeten, hvilket ikke skader; rent formalistisk sett. Episoden er heller ikke dum - for å si det mildt; anbefales selvsagt for alle og allverden. Ytterligere, og sist men ikke minst, en liten banner inspirert av det overstående: