Lærdoms Kvinne

Soundtrack: Elton John - "Goodbye yellow brick road", uhyggelig passende for anledningen, da det var nettopp Elton som var gjennomgangstema og hovedinspirasjonskilde, gjennom hele min mest intensive studieperiode denne våren, altså eksamensinnspurten og de siste leseøktene; det var da strengt tatt han som fikk meg gjennom det hele, med sine smektende pianotoner og Bernie Taupin, fineste mannen, sine poetiske innspill attåt. En ufattelig fantastisk superflink duo, som alltid bidrar til å lyse opp dagen, livet, og enhver grå stund; de skulle bare visst hvor høyt jeg verdsetter dem. Spesielt, da, som en givende avveksling fra den mer teoretiske poesien; fordi de er nøyaktig like poetiske selv, og fordi slike melodier alltid kiler øregangene nok til å kunne bringe noen gode vibrasjonen inn i hjernens hulrom, likeså, og der bringer de - kun i form av egen notesetting - ny giv til den heldige lytteren. Og ved "All the girls love Alice", i særskilthet; til den utsøkt heldiggris, etter egen oppfatning, som er meg. Et avsindig fabelaktig, utstudert retro og glimrende sammensatt album. Klassisk i ordets retteste bøyningsledd; på sitt mest antigrammatiske, frihetstilkjempende; så hurra for Elton og Bernie - igjen!

En slags kortfattet bokanmeldelse, eller refleksjon over et forfatterskap, på en mandags kveld (og ut i de små tirsdagsdaterte morgentimer), i tillegg til noen tanker om bøker og refleksjonskunst som sådan; fordi jeg er ferdig med litteraturstudiene for denne gang og nå endelig har tid til å studere litteraturen. Skikkelig. I den forstand at jeg kan foreta mine egne utvalg og fokusere på det jeg selv måtte finne for godt, og fornuftig, og bearbeide de generelle populærkulturelle impulsene slik det faller meg formålstjenlig. Likevel, og det er nok et stort pluss for min egen del, skal det sies at jeg leser all litteraturen på nøyaktig samme måte - ikke som jeg alltid har gjort, men som jeg i allefall har lært meg til å gjøre nå - og jeg har samme utbytte av fagbøkene (de skjønnlitterære vel og merke) når de plasseres i en universitetssammenheng som når jeg leser dem kun av egen, fri vilje. Positivt, først og fremst, fordi jeg da får mer glede av å gå løs på pensum - og aldri vil betrakte bøkene der som et forsmedelig pliktløp, ene og alene, men kan granskes på samme engasjerte og kritiske vis som jeg gransker alt annet. Det innebærer også at enkelte nesten kastes ut av vinduet, av ren frustrasjon over elendig kvalitetsnivå, men at andre - med samme utgangspunkt - forgylles i lovord og opphøyes til favorittstatus. Dernest er det flott å kunne ta med seg lærdommen fra studiet over til ens "vanlige" tilværelse, og at overgangene mellom dem er så flytende; at den personlige tilnærmingen til livets forskjellige situasjoner arter såpass likt. Dessuten, uansett hvorhen man befinner seg og hvordan man befatter seg, der, så tror jeg det er sunt å utnytte (og dyrke!) ens egne interesser slik, og la dem dominere eget liv, fordi det gjør livet som sådan mer konstruktivt og angripelig - og jeg føler meg heldig som overhodet har anledning til å bruke min hverdagstid, og mine studieår, på noe jeg brenner for så inderlig og finner så grunnleggende spennende; at jeg får kombinere voksenlivets formaliteter med en av mine hoved-hobbyer, det er privilegium. Unektelig, et stort og lystig privilegium. Jeg liker simpelthen å lese, og jeg merker da at jeg nok får mer utav lesingen nå enn før, hvilket igjen er et kompliment til UiB og et oppløftende bevis på at det lønner seg å tilbringe tid der, at studiene gir meg noe, i det minste når jeg evner å studere på min egen (og relativt spesielle) måte og - jepp - kombinere det lystbetonte med det faglige. Samtidig er det ikke å nekte for at jeg foretrekker å kunne arbeide med litterære verker slik jeg selv lyster; og uten å måtte forfatte regelbundne oppgaver om dem etterpå, men heller kunne utforske dem nøyaktig slik jeg mener man bør - og det er da ingen her som argumenterer imot, med heftig mine, slik veilederne jeg har fått utpekt ellers har for vane. Likeledes er det utrolig deilig, nå, å kunne opprette helt egne "leselister" og prioritere som man vil, i så stor monn og så grundig som man føler for, hverken mer eller mindre, og å kunne bytte ut "selvstudiene" med helt andre ting, veksle mellom dem, på tidspunkt da man resten av studieåret vil kjenne seg forpliktet til å studere enda mer; og i en overordentlig, konsentrert forstand. Og å kunne konfrontere omkringliggende faktum med nøkternt blikk, og motsette seg dem uten videre, uten å måtte krangle med en foreleser som mener man aldri vil kunne ha rett fordi man mangler en doktorgrad eller tre. Og som knapt tar meg seriøst, fordi jeg nekter å stole på de utallige forskernes avhandlinger om emnet, men heller stoler på egen dømmekraft; uansett om den er feilaktig, eller pålitelig, det gjelder for meg å tro på egne observasjoner. Og peile seg inn på selve litteraturen, ikke dette krimskramset mine selvutnevnte overordnede ynder å pakke den inn i. Det er, i alle henseende, romanene, diktene, fortellingene og essayene jeg studerer; med eventuelt annet, skjønnlitterært mer; og som jeg foretrekker å beskjeftige meg med, som jeg hovedsaklig fokuserer på - både når jeg har sommerferie i regnet, men også når jeg er i aktiv studinemodus og leser mot en eksamen og må presentere noe faglig relevant ved semestets slutt. Jeg tar for meg det boklige på samme manér; og innrømmer gjerne, sånn i ettertid, at der finnes sekundærlitterære kompendier for allmenn litt.vit. jeg aldri vurderte å kjøpe, engang, og som jeg boikottet aktivt på forelesningene. Fordi de kun fungerte som selverklærte fasiter, ikke grunnlag for videre diskusjon. Jeg avskyr å bli fortalt hva jeg skal mene om litteraturen, jeg hater at omgivelsene belærer meg om dens virkningshistorier og "faktiske mening", som jeg da senere må "gjøre rede for"; et uttrykk jeg hater desto mer; og jeg nekter selvsagt å innfinne meg med noe av dette, jeg motsetter meg all inndoktrineringen og alle doktrinene, hvorpå jeg må slite med visse konflikter i eksamenssammenheng og overfor det overnevnte veiledningspersonell. På en del kompliserte, basale nivå kan vi aldri bli enige; dessverre; og jeg kommer ikke alltid like heldig ut av uenighetene som da, nødvendigvis, oppstår samme sted. Men for å konkludere med det gledelige: det å ha fått et mer bevisst, enda mer kritisk, og muligens objektivt; eller kanskje ikke, i det minste reflektert; forhold til litterære verker vil alltid være et fortrinn. Jeg føler at jeg har tjent mye på å måtte handskes med litteraturviterne, likeså, for selv mennesker man ikke kommer helt overens med, kan man jo alltids lære noe av. Jøye meg, hvor diplomaten slår til. Men jeg klarer ikke slutte å henrykkes over det faktum at jeg finner enda større mening ved bøkene nå, enn tidligere; hvilket betyr før studietiden; og at jeg leser med akademisk-analytiske takter, dog puttet inn i et litt annet formular enn hva akademikerne selv ville forvente. Og, av meg, tidvis forlange. Men når de da ikke sitter og kakker meg i hodet med pekepinnene sine, befatter jeg meg da på rotekte, ettertrykkelig Scara-vis med følgende:

J. M. Coetzee - har alltid vært, og kommer alltid til å forbli en av mine absolutte favorittforfattere i hele universet og, likeledes, et av mine største, litterære forbilder; som skribent er han blant de absolutt uovertrufne, og helt siden jeg leste hans "Waiting for the Barbarians" i forbindelse med engelskstudiet i fjor, har den mystiske, besnærende stilen hans forfulgt meg; den vil rett og slett ikke gi slipp på meg, ei heller vil minnene om bøkene som sådan, og jeg gleder meg til hvert nye eksemplar jeg kan stupe ned i; og har til dags dato fullført en god porsjon, med den største fornøyelse. Det til tross for min generelle hang til å legge min elske på personen bak romanene, nesten like mye som romanene selv, da jeg ofte lar meg fengsle vel så mye av det individuelle aspektet, hvordan individets særegenheter kommer til uttrykk på papiret, og i så måte burde ikke Coetzee være et naturlig førstevalg som interesseobjekt, da han er kjent som en innesluttet og lukket og ytterst lite underholdende fyr å tilbringe tid med; hans venner har visstnok kun hørt ham le én eneste gang, og han stiller sjelden på offentlige tilstelninger, han opptrer nesten aldri i det offentlige rom; de priser han har mottatt, inklusive Nobelprisen, har han knapt dukket opp for å motta; han lever et asketisk, uhyre kontrollert liv (har man latt seg fortelle), i all enkelhet, men den ekstreme livsstilen resulterer da, om ikke annet, i noen helt fantastiske verker om mennesker, som et overhengende tema, og det er da menneskene med alle deres bisarre, ondskapsfulle, naive, fordomspregede, kjærlige og kjærlighetsmanglende sider han ynder å skildre. Primært under press, og i voldsomt dramatiske omstendigheter; alltid på grensen mot det destruktive, groteske, nesten ubegripelige; men samtidig med en genuin forståelse nettopp for det menneskelige, en påfallende kunnskap om menneskelige handlingsmønstre og interaksjon på de mest bisarre, likesom de mest grunnleggende plan. Han skriver gjerne om post-apokalyptiske verdener, med eksplisitte politiske trekk; han skildrer ofte politiske konflikter i allegorisk forstand, og han inkluderer våre samfunnsmessige problemer - stor og liten skala - som undertoner i alle sine fortellinger. Man vil kunne hevde, med rette, at de har mange likhetstrekk, de forskjellige bøkene hans, at han kanskje skriver for mye om det samme; men som en med oppriktig sans for mannen vil jeg forsvare ham med å si at han i alle tilfeller ser saken med en mangfoldets anskuelsesteknikk; og om han skildrer en lignende situasjon er det fra utpreget forskjellige vinkler. Hans karakterer har mye av det samme i seg, de óg, det er ikke til å komme utenom, men i egenskap av å inneha vidt forskjellige yrker, å befinne seg i vidt forskjellige tilværelser og med radikalt forskjellige drømmer. Om noe, så kan den gjennomgående tematikken telle til Coetzees fordel, som en gjenkjennelig signatur og en kvalitetsmessig pekepinn, da man umiddelbart oppdager tekstens opprinnelsesledd, idet man setter seg ned med den, og han makter å fange min interesse, og min lidenskapelige beundring, hver eneste gang. Selv når han beretter om halvsprø individer som (min favoritt!) Elizabeth Costello, fra boken ved samme navn og fra den sist leste, "Langsom Mann", som nok er de beste han har prestert hittil. Som vanlig uforklarlige, dobbeltydige, drastiske, og plassert i en høyst snodig setting; som synes fascinerende, medrivende, men litt vag. Med innslag av metafiksjon, lyrikk, sitater, fagstoff og stream of consciousness; lange, usammenhengende men nøysomt konstruerte dialoger der han óg slår om seg med referanser til klassiske romaner - som florerer på mitt utvalgte fagområde, derav kanhende forkjærligheten - det vil si, der hans Elizabeth Costello får komme til orde, i fri utfoldelse over "Don Quijote", Homer og det som verre (og bedre) er. En salig blanding og en uventet effekt; både for leser og skriver, vil jeg tro. Muligens er hun talerør for Coetzee selv, muligens er hun en gudsfigur, muligens er hun en oppfinnelse fra hovedpersonenes side, en fiktiv figur i en fiktiv bok som dermed blir - et eller annet metarelatert - men mest sannsynlig og vesentlig enklere; ingen av delene. En pågående, smått aggressiv og nokså rar, gammel dame som oppsøker uskyldige ofre; menn og kvinner i sin allminnelighet; og saumfarer, dissekerer og velter om på deres eksistenser, konstruerer nye og radbrekker de bestående, mens hun skriver på noe som glir over i det man selv sitter og leser på; veldig typisk for denne forfatteren, etter hva man må kunne bedømme nå. Imidlertid makter han dermed også å skape en kobling, et sjeldent tett bindeledd, mellom leseren, skriveren og dem der skrives om, gjennom nettopp å rive oss med i alle sine dramatiske skildringer. Både fordi og slik at vi ikke makter annet enn å føle med disse menneskene, i deres kriser; grunnet den gjensidige tilknytningen, tvinges man til å sympatisere med dem i alle deres nedturer og uhell, likesom man trives med beretningene om deres oppturer og suksess; endog kunne identifisere oss med hvem de er; fordi de gir uttrykk for sider vi - innerst inne - ser at vi óg er tilbøyelige til å vise, spesielt under press. Ironisk nok, siden de - som forfatteren selv - ikke ved første øyekast er blant dem man vil søker etter å ha som forbilder eller idealisingsprosjekt, men på tross av dette; på tross av deres mindre fordelaktige tilbøyeligheter og all den ondskap de kan utvise; all den arroganse som kommer til uttrykk gjennom Elizabeths behandling av sine omgivelser; når man kommer tettere innpå og bryter gjennom litt av all uutgrunneligheten, fortoner de alle seg likandes i det at de bergtar og fascinerer, og får oss til å å ville fundere; men også henfalle til mer ufrivllige funderingsøkter. De får oss til å ville skjønne, og se, selv det vil helst ville unnlatt å sette oss inn i, selv der vi - rent instinktivt - helst ville snudd oss vekk. For når tragedien først rammer, her, er det i en overmåte grusom utfoldelse, med konsekvenser langt utover det man skulle forvente, og frykte.

Coetzee har for vane å stille sine hovedpersoner på prøve, ta fra dem alt de har og endre, endog ødelegge, ders liv fullstendig, og gjerne planeten med når han først er i gang; satt i en litt absurd-realistisk sammenheng, med plutselige inntredener fra bifgurer med uforklarlig opphav, som man ikke riktig kan plassere i sammenheng med resten av historien, før på slutten, og kanskje ikke da engang; som om begivenhetene bare velger å forekomme, tilfeldig spredt utover innrammet av en avrundet helhet; det synes naturlig, nødvendig, fordi Coetzee fremstiller det slik - men fra et objektivt, utenforstående ståsted blir det hele nokså merkelig. Likevel, det er bemerkelsesverdig poengtert, logisk og nøkternt, det hele, med en tørr humor som kler bøkene og som sikkert tilhører Coetzee likeså; jeg forestiller meg ham som en fordekt komiker, med preferanser innen den svarteste humoren som tenkes kan, og som under sitt sterke, ugjennomtrengelige eremittskall, i all sin unagripelighet, har et gedigent glimt i øyet - men han behersker seg til de grader det er fysisk mulig, i de sammenhenger der han blir sett og bedømmet, så istedet lar han sine skrevne historier tale for seg - og det er jo mer enn nok, for min del; her er vi endog tilbake til mitt yndlingsperspektiv igjen; og jeg er hellig overbevist om at å lese Coetzee er å forsøke å forstå mannen selv, slik vil det vel alltid være, og til syvende og sist må jeg innrømme at også mannen - sympatisk eller ei, muligens litt sær, men hyperintelligent; muligens litt for frivillig avstengt fra den normale, sosiale verden; dog, absolutt ikke blottet for erfaringsmessig vidd - er en meget tiltalende, i betydningen interessant, personlighet; og han skriver både spennende og morsomt og uhyre klokt om alle livets bestanddeler. Man må kanskje være litt besynderlig selv, for å kunne klare å ta verden på kornet, på denne måten, som man må være et litt underlig, vanskelig, utilnærmelig menneske for virkelig å forstå seg på mennesketen; man må kanskje ha visse mindre fordelaktige, ytre egenskaper for å kunne fostre og pleie de indre til en såpass genial standard. Det har da også, ytterligere, kommet meg for øre at Coetzee er en sann perfeksjonist, som bearbeider tekstene sine til det overdrevne, og at han bruker time etter time på idémyldring og redigeringspirk; slikt står det enorm respekt av, etter min mening. Det betaler seg også, åpenbart, siden bøkene hans på et rent tekstlig, grammatisk, punkt er aldeles plettfrie. Ikke minst; han har et helt ufattelig briljant språk og slår om seg med betagende formuleringer, og uventede setningssammenstillinger. Enkelte avsnitt er så fullspekket med gullkorn at jeg vet ikke hvordan jeg skal ta fatt, hvordan jeg skal forholde meg til dem, og det medfører da at han må leses både langsomt og nøye; de relativt korte bøkene forlanger en omstendelig leseprosess. Men det unner jeg ham, og jeg gir ham med glede av min tid. Det er vel verdt det, dessuten er han av dem man føler man får reelt, sjelsmessig utbytte av å lese, at man sitter igjen med videreutviklet tankegods, og forhøynet intelligens, eller tenkeevne, sjelsevner; hva som helst, bare det er dekkende for den tilfredshet han bibringer min hjerne.

Han er slik en avansert forfatter; en slik kompleks, nærmest fryktinngytende, bemerkelsesverdig insitutusjon; at jeg anser det som mitt mest intellektuelle trekk, denne min forkjærlighet for ham, muligens som det eneste tegn på intellekualitet jeg måtte inneha, og blir minnet på graden av litteraritet, intertekstualitet, pensumrelevanse og studiereferanse, hver gang han parafraserer denne samme litteraturen, tekstene, mitt pensum, og formulerer seg som en lektor for studenter; men en spennende én, med vidd, og med viten nok til ikke å måtte brife, men faktisk kunne reflektere, bruke kunnskapen til videre filosofering over disse emnene, i positiv forstand. Likevel, han bærer universitetssjargongen med seg; ter seg som en læremester, på dennes sofistikerte, intellektuelle, opphøyde manér - enten ved eget valg, eller ved andres dyrkelse. Og jeg slutter meg til dem, i den antagelig like raffinnerte, høykulturpregede fanklubben deres, eller burde jeg si lesesirkel, diskuskjonsforum, deres eksklusive gruppe, og dyrker - som dem - denne enestående forfattermannen, lar meg til gangs forbløffe av hans spissfindighet, fiffige ledetråder, suverene grep, hvordan han fletter det hele sammen, med hyppig bruk av kulturelle referanser, og en generell utforskning av metanivåer som gjør det desto mer briljant, selv om handlingen i seg selv ikke er så utpreget nyskapende. Eller påfallende. Den er heller ordinær, men det er definitivt ikke hans tilnærming til den. Hans omgang, om jeg skal si det slik, siden han óg inkluderer sin egen person som subtil rollefigur og deltagende filter i romanene, med rollefigurer såvel som med hendelser; deres skjebne i hans hender, slik føles det; er rett og slett fabelaktig, og han viser en enorm trygghet i sin forfatterposisjon; en kyndighet uten sidestykke, som historieforteller. Det han formidler blir, likeledes, en gjennomført gripende, iøyenfallende historie, perfekt formulert, og meget - hva skal man mene - spissfindig. Ja det er den beste betegnelsen. Kanskje ikke bøker for gud og hvermann, og definitivt ikke for folk uten interesse for den klassiske litteraturen; for det ultimate utbytte av Coetzees bøker bør man óg kjenne denne ganske grundig; men for alle dem som ønsker en dose gjennomtenkt, tankevekkende og aldeles genialt sammensatt stykke poetisk klokskap om livene og menneskene som lever dem, anbefales denne forfatterstorheten på det (aller) varmeste.