Diverse kommentarer til et utvalg kulturelle impulser, på en tirsdag, siden tirsdager trenger slikt og siden jeg da endelig har klart å ta i bruk min nyvunne frihetsfølelse, les fritid, og dermed (med stor glede) kan benytte anledningen til å dypdykke ned i samlingene mine, og ta for meg av de bunker med inspirasjonsmateriale jeg har hatt liggende litt for lenge allerede. Så, med sommerferie som utgangspunkt og regneværet som et påskudd, bruker jeg desto mer av dagens timer på å lese bøker, høre på mengder av ny musikk, glane på fine TV-serier og se god film - også midt på morgenkvisten og før lunsj og, vel, etter kunsj. Har gjort litt av alt sammen, iløpet av denne aktuelle dagen, og begynte med et raskt tilbakeblikk på fantastiske "Turn Left", denne nyeste "Doctor Who"-episoden som altså var av de mer storslagne; praktfull på alle måter, fantastisk skrevet, med glimrende skuespill fra alle involverte - som nevnt tidligere, et par ganger, snart til det kjedsommelige. Men det trengs å understrekes, for historien var virkelig enestående, og det er i sannhet både kjekt og rettferdig for Russel T. Davies at han får avslutte sin karriere i serien med en real opptur, og en uimotstridelig bekreftelse på at han faktisk kan prestere gode skriverier, selv om han iblant har skuffet stort, men tross alt: dette er og blir mannen som brakte DW tilbake til TV-skjermen og i et helt nytt format, av en helt annen standard; hadde det ikke vært for ham hadde aldri prosjektet sett dagens lys, eller nytt en så stor suksess, og jeg hadde vært en gedigen lidenskap fattigere. Så, man bør vite å sette pris på RTD og prise ham for det stykket arbeid han faktisk har gjort, og de positive resultater det har ført med seg. Selv om "Love & Monsters" med fordel kunne vært unngått, en del skurkaktigheter kunne med letthet ha blitt gjort mer troverdige, de mangfoldige Jesus-referansene i sesong 3 ble en smule påtrengende etterhvert, Tinkerbell og Titanic tok kaken, og jeg vil aldri mer se Doctor'n i bur, ei heller i vill jakt på romvesen-griser, og - sist, men aller mest - Martha Jones er antagelig den fjernsynskarakter gjennok tidene som har fått dårligst behandling av sine bakmenn(esker); skribenter, regissører og produsenter på lik linje; hvilket vi må kunne gi RTD hovedskylden for, siden hun var hans egen oppfinnelse og han burde visst å ta bedre vare på henne, utnytte hennes potensiale bedre, og dermed kunne vi som seere kanskje fått mer sansen for henne, endog maktet å like henne overhodet. Men nok om det. Mer enn nok. RTD leverte sist helg begynnelsen på det som synes å være hans definitive mesterverk gjennom disse fire sesongene han har vært sjef for, og jeg unner ham - oppriktig, av hele mitt hjerte - å lykkes med resten av finaleepisodene, og få den kred han vitterlig fortjener. For bragden, for innsatsen, og for å ha "gjenoppfunnet" Doctor'n som en trendy, likandes helt, for å ha gjort serien om ham relevant og überpopulær, igjen, og - i særskilthet - for å ha gitt oss alle Rose Marion Tyler, en vesentlig mer heldig utgave av kompanjongkarakteren enn stakkars Martha, og Donna Noble; den muligens mest underholdende bifigur som noensinne har vært med i DW. Så mange takk til Russel, og måtte det gå ham godt videre i karrieren; måtte han fortsette å gjøre en god jobb og finne gode muligheter der ute for å gjøre det. Måtte kritikerne behandle ham med mindre forakt enn de gjorde i DW, tidvis også ufortjent, og måtte vi fanjenter være snille. Se på "Turn Left" som et betryggende argument, den viser at fyren har evner; og dessuten, han klarte å bringe Rose tilbake uten å fremkalle skuffelse, uten å feile så grenseløst som mange (meg selv innbefattet) hadde fryktet - mot alle odds lyktes han til fulle og ga oss en særdeles overbevisende, rørende tilbakekomst som bare kan bli bedre. Eventuelt gå rett i do, det er fortsatt to episoder igjen. Men jeg krysser fingrene og ser frem til de kommende helgene med hysterisk uro og neglebitende nervøsitet for hva han har funnet opp og mange stille bønner om at deux ex machina-elementene uteblir, at Donna ikke dør og at SuperSkurken, the one and only, les Davros, får beholde verdigheten. Og, at storartede bifigurer som Captain Jack, Mickey, Sarah Jane og Harriet Jones brukes med vett og forstand når de først skal være med. Satser på mye spenning, en god porsjon tårevåthet, minneverdig dialog, romantiske gjenforeninger, med og uten klinescener, flere tårer, Very Expected Naked Jack og fancy våpenføring. Vil da tro at Torchwood har en del artilleri å stille opp med, og blir artig å se hvordan samme Davros har tenkt å gjøre kål på Universet denne gang. Blir alltid like glad for å se Dalek'ene igjen, jeg, de er så søte. Hoho. Ikke spesielt fryktinngytende, men en kjærkommen klassiker å ha tilstede. Også heier jeg veldig på Rose på tokt med maskingevær, og på Donna med kul skinnfrakk. Må bli bra. La meg óg understreke at uansett hva som måtte skje videre er jeg RTD evig takknemlig ene og alene for Den Absolutte Ultimate Nytelsesfylte Fandom-Sammenkoblingen han foretok i selvsamme "Turn Left"-episoden; da familien Noble-Mott valgte å ta seg en fest, midt oppi all den miserable bostandarden og apokalypse-elendigheten, og dette da involverte mye whisky, Bernard Cribbins som drinkmaster, og en akapella-versjon av "Bohemian Rhapsody", intet mindre og intet ringere, og jeg trodde jeg skulle dåne. Queen og "Doctor Who" og Catherine Tate som synger "Scaramouche Scaramouche will you do the Fandango?"; det ble nesten for meget av det vanvittige gode, det, og Brian May fra Queen hjelper ikke akkurat når han da velger ubevisst å svare på tiltale når han, på sin side, skriver om "Phantom of the Opera" på SoapBox'en sin og henviser til den som kun "Phantom", med andre ord det mest åpenlyse tegn på å være en Phan, og får meg til å gå fra alle konsepter og juble; for jeg elsker når alle interesseobjektene mine stimler sammen, slik, til et absnorm alt-sammenhengende sammensurium av mer eller mindre subtile forbindelsesledd; føler meg, likeledes, nesten sprengeferdig av forkjærlighet for dem alle, og det blir ikke enklere av at de da begynner å dyrke hverandre; men i alle tilfeller - fantastisk, og en genial scene fra en genial episode av et genialt show.
Videre! I all kortfattet oppsummeringsmodus: Robert DeNiro påstår han ikke er så vanskelig å jobbe med som alle hevder, og at han aldri overstyrer regissørene, neida neida, men fortell meg da gjerne hvorfor han alltid spiller gangster med slik troverdighet, og Quentin Tarantino er igang med en ny film, nå bekreftet av ham selv, hvilket viser seg å være storsatsingen "Inglorious Bastards"; hurra for det, og endelig skal vi få klarhet i hva dette mystiske prosjektet går ut på, etter årevis med utsettelser og hint og spekulasjoner; og han hevder da at den påståtte tilknytningen til "The Dirty Dozen" kun er på et inspirasjonsmessig, overflatisk plan - men kjenner jeg Charles Bronson-fanatikeren i ham rett, bør dette være en underdrivelse, i allefall er det lov å håpe, og jeg satser på en heidundrandes Bronson-hyllende brutal kultorgie, nok en potensiell überklassiker som skal nytes i full monn og gjentatte ganger på kinolerretet, mens jeg venter i spenning, og satser på at han får med seg et sedvanlig fabelaktig galleri av fabelaktige skuespillere; det ryktes at Sylvester Stallone og Tim Roth er involvert og Michael Madsen har å dukke opp; og apropos - sånn, i mellomtiden, mens ventingen går meg på nervene - det jeg lurer aller mest på, i Tarantino-sammenheng, er når denne dobbeltoppfølgeren med Madsen og John Travolta som brødrene Vic & Vincent Vega - som skildret i "Reservoir Dogs" og "Pulp Fiction", henholdsvis - skal bli en realitet; for etter min oppfatning vil den ha anlegg til å kunne bli tidenes mest ultimate filmopplevelse, troendes nesten til å kunne vippe "Kill Bill" ned fra min personlige trone av utmerkelsen Tidenes BestBeste Film, og for et gedigent thrillerplot det ville være med de allierte brødrene Vega på tur; jeg tilbyr meg gjerne å bidra, jeg ville snurret ledninger og trykket på knapper og kokt suppe og (for å halvsitere Teri Hatcher) servert øl på settet, om så er, om det ville hjelpe på for å få produksjonen i gang, og fått budsjettet under kontroll; bare vær så snill og ta sats - og nå har han jo, til slutt, tatt fatt på "Inglorious...", som få har hatt tro på at noensinne ville bli noe av, så det må være et godt tegn; i likhet med faktum som at Harrison Ford har fått en karrieremessig oppsving etter Indiana Jones på nye eventyr, som da var en overraskende vellykket affære, synes jeg, og at Christian Bale er aktuell som Robin Hood, i en ny og mørkere filmatisering, av regi av noen som åpenbart ikke har fått med seg BBC-serien med dennes beksvarte overtoner, og Sienna Miller er da aktuell i rollen som Mariann - en hushjelp - joda, det kan bli severdige saker, om ikke annet rimelig underholdende, og apropos underholdningsfaktor:
Sist, men ikke minst. La meg fortelle om noen som virkelig hadde en dårlig dag på jobben - og valgte å lage film om det. I dobbel forstand. Besluttet da å runde av kvelden (les natten) med en aldri så liten dose Gerard Butler, som jeg aldri får nok av, men som jeg da må begrense meg litt i forhold til, så jeg ikke tar fullstendig av med mine fangirl-tilbøyeligheter, og blir besatt til det plagsommelige. Han har den effekten på folk, det skal sies, og da spesielt oss av typen hunkjønn. Samme som med Steve McQueen; jeg merker det med en gang han dukker opp på skjermen; han har en helt spesiell utstråling og han etterlater meg da i en rablende haug på stolen, totalt uten evne til å beherske meg, og beholde fatningen; istedet sitter jeg og fniser uhemmet som en annen fjortis, med sikkel i munnviken og tindrende Bambi-øyne og babler i vei, som en annen desperat frierske, henvendt til en nokså umottagelig dataskjerm; men uten å verdige dét den minste ettertanke, fordi jeg da er helt og absolutt oppslukt av en ravende superkjekk avsindig tiltrekkende og hyperbarsk fyr som ikke trenger å si eller gjøre noesomhelst, bare være der, og det er nok til å få meg i knes. Senkeferdig av sjarmering, jeg lurer på hvor han tar det fra. Og, som sagt, det hele må begrensenes til et sjeldnere minimum; jeg får fort såpass for mye av det altfor gode at jeg blir konstant rar. Holder med tidvis, noenlunde kontrollert fangirlgalskap - som eksemplifisert ved den inneværende kveld, da jeg satte meg til med det beryktede epos "Beowful & Grendel"; kort oppsummert, ikke Butlerens beste film, men definitivt blant de mer underholdende. Veldig underlig, kan man også mene; som en bisarr blanding av dokudrama, familiekrønike, sagafortelling, actionkomedie, historietime, indiefilm, og turistguide til Island. "Ut i Naturen" med Gerry i hovedrollen, og tilsvarende elendig redigeringsarbeid. Klippingen var skremmende dårlig, voice-over'en ufattelig talentløs og intro'en begredelig, men landskapet var - selvsagt -underskjønt. Morsomt å se Hollywood ta for seg skandinavisk kultur, likeså, med skandinaviske skuespillere i de fleste biroller, og nordisk natur som bakteppe; også takket være noen påfallende ubarmhjertige værguder som valgte å gjøre sitt ytterste for å spolere hele filminnspillingen med steintøffe, ugjestmidle værforhold. Dårlig dag på jobben i første forstand, og jaggu laget de ikke en film til - en skikkelig dokumentar - om det også, som da har gått hen og vunnet mengder av priser. Muligens innehar den også litt bedre forutsetninger, kvalitetsmessig, enn hva den opprinnelige spillefilmen kan skilte med. Men, om ikke annet, så har "Beowulf & Grendel" noen aldeles briljante, overmåte festlige øyeblikk, der den originale taleformen - som da kombinerer amerikansk og britisk slang med norrøn heltediktning, og innlemmer en god del humor og vulgære gloser - kommer til sin fulle rett. Kostymene er strålende og tro mot sjangeren, selv om et par moderne detaljer trekker ned, deriblant åpenlys bruk av hårstrikker fra H&M. Dog, musikken er nydelig, vikingskipene er nok hentet fra et eller annet museum, og dertil perfekte og befriende originale, og location'ene er jo av de sjeldent iøyenfallende vakre. Dessuten har man klart å skildre dem bra; fotograferingen kompenserer i stor monn for det regissøren måtte mangle av, øh, teknisk erfaring. Tror kanskje han burde finne seg en annen jobb etterhvert, eventuelt holde seg til de TV-episodene og minidokumentarene han vanligvis beskjeftiger seg med. Men selve produksjonen er det lite i veien med, og stort pluss i margen for spesialeffektene. Virker som de har gjort en del underlige prioriteringer i budsjettet, men når det kom til blod og gørr og legemsdeler virker det i allefall som om de hadde nok å ta av på kontoen. Ytterligere er Gerrys prestasjon av de sedvanlig upåklagelige; han spiller kompleks viking med selvtillit og hårete sjarm an mass, som om han aldri skulle gjort annet, i tillegg til den dialekten som får enhver fangirl til å smelte og dåne og dø. Vi får se ham til hest, vi får se ham klatre i fjellet, vi får se brøkdeler av en naken overkropp, og - som om ikke dette var nok - gjør han sitt inntog i filmen ved å stige opp av et hav. En scene som for øvrig er genuint glimrende, og med en dialog, der Gerry også presenterer seg som den, øh, helten han skal være, som er direkte ubetalelig. Indeed; he does this often. Hva statistene rundt ham angår, har de kanskje ikke allverdens med skuespillerutdannelse, og tidvis hersker det tvil om de faktisk spiller eller bare er seg selv, men om det siste er nå tilfelle er de ihvertfall svært så overbevisende i sine rolletolkninger. Som primitive, brautende, fleipende og mjøddrikkende vikingmennesker. Hvorvidt dette kan ansees for å være foruroligende, eller kun bør skrives på kontoen for avreagering i henhold til elendig vær, velger jeg å ikke grunne noe videre over. Det holder å si at de bidrar med en mer enn dugelig innsats. Stellan Skarsgård gjør óg en flott - om enn forholdsvis komisk - figur, som kongevennen Beowulf (spilt av Gerry) forsøker å bistå i jakten på "trollet" Grendel; som da viser seg å være en litt over gjennomsnittet hårete Islending med identitetskomplekser, intens hevntrang, og Sarah Polley til mor. Hun er, for øvrig, blant filmens aller beste innslag, som heksen Selma, og har strålende kjemi med Gerrymannen. Fine, røde dreads har hun óg. Også bor hun i en jordhytte med voldsomt omfangsrik garderobeavdeling. Jeg ser helt klart for meg at hun har en walk-in wardrobe gjemt innimmelom kampestenene der. Fancy kjoler! Meg vil ha! Nuvel, et par historiske feil klarte de altså å koste på seg, men generelt sett er det ingenting å si på den tidsmessige troverdigheten. Det skal de ha; jeg tror dette må være det mest autentiske, historiske drama jeg noensinne har sett - da de involverte var nøyaktig så ukultiverte, hardbarkede, mjøddrikkende, som nevnt, kroppslig uhygieniske, lite diskrét og voldelige som tidsepoken tilsier. Godt spill eller skandinavisk lynne, hvem vet. Haha. Er nå alltid festlig med "norsk aksent" i Hollywoodsammenheng. Og når det gjelder de mest briljante sekvensene: se opp for aktiv hode-rulling, nærmere bestemt bowling med hodeskaller i regi av uhyret selv; muligens det mest hysterisk morsomme eksempel på morbiditet jeg har sett på film. Legg til en omfattende porsjon med banning, mht "those fuckin' trolls", ubevisst fordomsfullhet, respektløs omgang med sosiale konvensjoner og religion, les direkte blasfemisk, og bemerkelsesverdig lite frastøtende underbuksehumor, pluss mye strålende skuespill fra de mest uventede retninger, og stundom på de mest tilfeldige, uventede punkt i historien. Scenen mellom dronningen og Selma er fantastisk. Og Beowulfs første konfrontasjon med Grendel er ufattelig artig; inkludert stenkasting, brøleapetendenser og tidenes fremføring av spørreordet "WHAT!"; kanhende ikke helt slik man hadde tenkt seg, eller planlagt den, men tilfeldighetene rådet nok på settet, her, og derav følger en rekke, høyst unike fremstillinger av vikingers dagligliv, med en del uforutsette vrier; eventuelt innsikt i moderne menneskers liv, i litt for mange dager, isolert på en øy under horrible innspillingsforhold som de da valgte å gjøre det best mulige ut av. Noen ganger lykkes de riktig så bra, andre ganger lykkes de ikke så bra som de burde, andre ganger igjen mislykkes de til den store gullmedalje; likesom det ved enkelte anledninger er fabelaktig, tiltenkt morsomt, andre ganger mer ufrivillig, igjen andre helt ubevisst og følgelig lattervekkende; noen steder krymper man seg i forargelse over håpløse kameravinkler, andre steder holder det at Gerry opptar så mye positiv plass på skjermen at man glemmer resten - som at man ikke ser så mye annet enn Gerry, fordi noen glemte å zoome ut igjen og likesågodt lot fokus forbli på Fine Mannen mens en av de andre skuespillerne er i full sving med monologen sin. Jeje. En særpreget og på alle måter enestående filmopplevelse; kanskje til bransjens beste at der ikke lages så mange slike, men den hadde den riktige åttitallsfeeling'en og den hadde Gerry, hjertelig på plass, og den hadde en oppriktighet og et hjertelag og noen gullkorn uten sidestykke, sånn innimellom, som gjorde den mer enn verdt å få med seg.
No comments:
Post a Comment