[Image: promobilde av f.v. Markus Pol, Pia Douwes og Uwe Kröger, fra relanseringen av "Elisabeth" i Berlin, våren 2008. Skal også nevnes at bildet er tatt på Scloss Charlottenburg, utenfor hovedinngangen, som jeg også var innom under mitt besøk i byen - et usedvanlig vakkert sted!]
Kort oppsummert er dette historien om en enestående, vakker og særdeles selvstendig kvinne og hennes turbulente liv; presentert som skildringen av en sann skjebne, og med en historisk kontekst som bakteppe. Inklusive passende, historiske elementer hva kostymer, kulisser, dialog og effekter angår. Her var det høy kjoleføring og mye galla, for å si det slik, og det var et usedvandlig overdådig syn. Artig å se teateroppføringer med stort nok budsjett til at de kan tillate seg å skeie ut litt, hvilket de definitivt hadde gjort her. De sang endog om kitsch, og det var særdeles passende, for dette var storslagent, uovertruffent og helmaks - kontinuerlig - men aldri for mye av det gode, heller, det var simpelthen en perfeksjonert dose; en nøye sammensetning av dyster realitet, bisarr fantasi, voldsomme konfrontasjoner, henrivende musikkstykker, sentimentale og velskrevne tekstlinjer, og vanvittig karakterskuespill. Her er politiske, samfunnsmessige og svært sosialkritiske nivåer, såvel som de rent musikalske, romantiske og følelsesladde. Men, til syvende og sist er det jo musikken som står i hovedfokus, og denne var så nydelig at det nærmest gjorde vondt. Jeg satt konstant med gåsehud, iløpet av de samfulle 3 timer eposet varte, og rytmene rev i kroppen. Derfor, hva det tonemessige, likesom hva det tekstlige, og dialogdrevne angår, var dette ett hundre prosent ypperlig. Musikalen er proppfull av potensielle hitlåter, i det minste er alle sangene særdeles nynneverdige, og den er da gjennomført poetisk; hjerte, smerte og frustrasjon legges her for dagen - heldigvis aldri fpor pompøst, men med den største eleganse. Slik det strengt tatt bør, men ikke alltid forekommer, i påkostede musikaloppsetninger. Men her har man funnet mirakeloppskriften, og skapt en fullkommen, vidunderlig helhet av skuespillere som briljerer, melodier som kiler i øregangene, og tekster som river opp i mine hjerterøtter. Stakkars arme følelsesmennesket. Her er det mye å føle, og mange å føle med. Det dreier seg rundt menneskelige relasjoner; mellom Sisi, hennes mann keiseren, sønnen Rudolf, deres hoff, den grusomme svigermoren, de korrupte styresmaktene, og det klasseskille-pregede samfunnet rundt dem. Dramatisk og mektig, det hele. Og interessant, fordi sannhetsdimensjonen gjør at man kan ta til seg det man ser som faktuell lærdom. Selv kjenner jeg fortellingene om Sisi mest fra en episode av "Kommissar Rex", ved samme navn, der en ung dame innbiller seg at hun er en slags reinkarnasjon av keiserinnen og deretter begynner å ta livet av folk som motsetter seg denne illusjonen, eller generelt kommer i veien. Glimrende sak. Men dette var noe ganske annet, det ble raskt klart; i allefall idet dødsenglene dukket opp på scenekanten og el-gitarsoloene satte igang, vi alle innså at her var selveste Døden hjertelig tilstede - åpenbart - med alt dette måtte medføre. En hel del, skulle det vise seg, for stykket omhandler da, hovedsaklig, Sisi dragning mellom livet og dets avslutning; mellom livlighet og uungåelig "Todessehnsucht", som på norsk må kunne oversettes til dødslengsel; og Døden blir her personifisert som en høyreist, mystisk, superkjekk, nokså suspekt og tidvis direkte djevelsk ung mann - utvilsomt med mange onde hensikter, men likevel overmenneskelig sjarmerende. Bokstavelig talt. Jeg var solgt - etter sånn circa ti sekunder - og deretter var det ingen vei tilbake; hverken for Sisi eller meg. Hun ble ubarmhjertig dradd mellom det pliktfylte, krevende liv som kongelig høyhet, og lysten til å gi seg hen, og forsvinne, inn i armene på en, øhø, dresskledd, kappekledd, mørk og avsindig tiltrekkende fyr som disponerte en veldig fancy gondol med svanevingedekor, og joda - jeg ser helt klart likhetstrekkene her, men de var udelt fordelaktige, og selve stykket var såpass gjennomført at man glemte "lånene" fra diverse andre sjangermedsammensvorne. Og da i særskilthet "Phantom of the Opera" - det var til tider nesten komisk. Men "Elizabeth" henter ut det beste av de beste, og foretar unektelig sine kopieringstriks med stil. Dessuten har jeg da aldri hatt noe imot at folk lar seg inspirere av Andrew Lloyd Webber, selv om det her kanskje var litt i overkant, men i alle tilfeller: den har gjort seg fortjent til det. Den originale grøsserfortellingen som la grunnlaget for "Phantom of the Opera" som musikal, finner for eksempel sted på samme tid og i samme miljø som "Elizabeth", likesom at i filmatiseringen fra 2004 bærer Emmy Rossum en kjole som er identisk med det hvite ballkostymet Sisi ble så kjent for, og som Pia Douwe selvsagt bærer her. Dessuten er Sisi den reelle personen, tross alt, og Christine en oppfinnelse fra forfatter Gaston Leroux sin side, og selv om likheten mellom dem er mer enn påfallende, er det nok ingen tvil om hvem som opprinnelig hentet inspirasjon fra hvem. Og når det medfører slikt gjensidig, strålende utbytte som her, kan ikke en hengiven fangirl annet enn å applaudere. For min del var det også moro å observere enda en korsettpresset krølltopp, med Swarovski overalt, som synger fletten av de fleste og tar ariene med et henslengt skuldertrekk. Vokalprestasjonene var, i det hele tatt, i en klasse for seg; spesielt når det gjaldt de to hovedrolleinnehaverne. Nevnte Uwe Kröger er et utrolig talent som da også fikk sitt gjennombrudd med dette stykket; i rollen som Der Tod, intet mindre; og fyren har senere gått hen og spilt rollen som selvsamme Phantom, hvilket merkes. Han har alt som trengs; både når det gjelder utseende, holdning og stemmeprakt. Og en vanvittig tilstedeværelse på scenen. Karisma er ikke dekkende; jeg vil heller si at fyren har en magisk kraft; og han fyller sin rolle til fingerspissene, gir den en enorm dybde, gjør den uforglemmelig. Hvilket er en prestasjon i seg selv, siden han spiller en fiktiv figur som egentlig er ment symbolsk, som en levendegjøring av begrepet, mer enn som en konkret mannsperson. Likevel er historien bemerkelsesverdig realistisk, og flørten mellom de to - Sisi og Døden - er på ingen måte abstrakt, den er høyst håndfast. Og hudnær, må man kunne si. Dermed, tross i de påtrengende mange referansene, er "Elizabeth" mye mer direkte i sin romantikk enn "Phantom", og mye mer fysisk lidenskapelig i sin fremstilling av forholdet mellom den kappekledde, og den unge damen han forelsker seg så hodestups i. Nettopp fordi Sisi var den hun var, og fordi døden som sådan spilte en såpass stor rolle - med og uten figurative undertoner - i hennes virkelige liv. Alle rundt henne, alle hun elsket, ble tatt fra henne; hun var omgitt av fattigdom, sykdom, intriger og undergang. Hun ble stilt under umenneskelig press fra alle kanter om å være korrekt, sterk, plettfri, underskjønn og rettskaffent klok - i absolutt alle situasjoner. Som Uwe Kröger selv har sagt, i mange dokumentarer til musikalen; døden som person dukker opp for Elisabeth, i stunder da hun er på nippet til å gi opp, og i verste fall ta sitt eget liv. Samtidig som han er hennes store fristelse, er han hennes siste utvei; kanhende óg til noe bedre. Derfor kan man tolke avslutningen som lykkelig, om enn med en tragisk brodd: ved hennes endelige, uavvergelige overgivelse til ham, idet hun til slutt møter sitt endelikt, og blir myrdet av en italiensk anarkist, for så å bli forent med denne sin egentlige hjertens kjær, i et øyeblikk da hennes liv er i ruiner, hennes ekteskap ødelagt, og hun kun lengter etter - ja, selvsagt - døden. Og han - til sin egen uttalte overraskelse - erklærer sin kjærlighet til denne jordlige kvinnen; hvorpå de gir seg hen til hverandre, og får evig liv sammen. Jeg velger derfor, som en konklusjon, å innbille meg at denne musikalen godt kan ha blitt skrevet av en eller annen "Phantom"-fanatiker, som meg selv, som heller ikke var helt fornøyd slutten på denne og helst ville gitt samme historien en annen vri - og som følgelig, i et innfall av konstruktiv kreativitet, bestemte seg for å skrive sin helt egen versjon istedet, som et slags bedre alternativ, der de involverte møter en annerledes utgang med litt mer idyllisk preg. Sisi er nok en sterkere, mer reflektert kvinne enn Christine Daaé, og når hun tar sitt valg, er det døden hun velger, og det innebærer da død på en annen måte enn det ville gjort for Christine. Hun må ikke stikke av med et stakkars, vannsiret operafantom som er ettersøkt for rovmord; hun forsvinner inn i tåken sammen med denne overjordisk kraften, som kan ta så mange liv han bare lyster, da han er dødsfullmakten selv. Ingen over, ingen ved siden. Slik løftes hun ut av alle vanskeligheter, all tristesse - og bæres avsted på glinsende, skreddersydde dressermer. En merkverdig, men usannsynlig likandes sluttsekvens; der deres bånd blir forseglet med et relativt heftig kyss, Som sagt, et bedre alternativ.
[Image: beviset for at denne slutten er å foretrekke, fremfor fallende gardiner og knuste speil og sorgtunge skotter som får meg til å gå inn i alvorlige sorgprosesser - hver gang. Dog, posituren her er faktisk like kjent (og mye brukt) som den fra "Don Juan". Men, altså, i lykkeligere omstendigheter!]
Uansett, og i alle henseende, har jeg har fått meg en ny personlig dille. En ny musikal å være hektet på, og nytt par å digge - eller, shippe om man vil. Også denne gang handler det om en sånn halvveis ustabil fyr og en ung sangfugl; med gjensidige, mørke tilbøyeligheter; og om deres udødelige, umulige og like fullt altoppslukende kjærlighet. Og, her får de til og med lov til å danse opptil flere danser, og synge ut sin lengten ettertrykkelig, og endatil ende opp sammen; det er utvilsomt en annerledes vri. Medrivende saker, likeså. Jeg koste meg glugg ihjel og har hatt soundtracket på repeat, nonstop, siden. Dessuten har jeg fått "Die Schatten werden länger" på hjernen, og den vil liksom ikke ut igjen. Men jeg har ingen motforestillinger om at den blir der, jeg. Ville dog vært enda bedre om han som synger den også kunne dukke opp, med dødsskipet sitt og et par åpne armer, men det er nå en annen sak. Admittedly; jeg ville blitt med ham på flekken. Men heller enn å gi inntrykk av den totale fan-galskap, vil jeg bruke dette som nok et argument for hvor vellaget denne musikalen i realiteten er. Den får meg til å lengte etter Døden selv, fordi han er Uwe og har ufattelig lekker klesstil og synger som en gud, ironisk nok, og har mer tiltrekningskrefter enn hva sunt er. Det var simpelthen en ufattelig bra teateropplevelse, som hører til de etterlengtede sjeldenheter man vil minnes resten av sin levetid. Helt fantastisk! Toppkarakter med ekstra plusspoeng!
1 comment:
Gleder meg at jeg har truffet en god valg! ;-)
Post a Comment