Om klenodier, klesvask og kulhetsfaktor

Soundtrack: Elton John, selvfølgelig. O store syttitallsgud. Har nu gått over til Best Of'en, anno 2002-jubileum; i mangel av nok nytt materiale, men mest fordi den er så fiiiin. Og la meg bare gjenta at "Believe" er en av de aller aller fineste sangene i hele verden, og en av mine Top 5 Elton-favoritter. Faktisk.

Litt småplukk (og desto flere utagerende tankespinnerier) på en mandags aftens kveld. Vel, begynnende natt, men det er da lyst ute fremdeles. Heldigvis. Visse fordeler med sommerhalvåret; selv om det gjør meg desto mer oppspilt på tidspunkt da jeg heller burde roe ned og passivt forbrenne det jeg har inntatt av espressokoffein før idag. God cappuccino. Masse skum, krem og sukker som jeg mumset med skje. Namnam. Men man trenger å summe seg iblant, og jeg trengte - akkurat nå - å forflytte meg et radikalt vesensforskjellig sted, å finne et eget rom å gjøre av meg selv pluss alle mine rare innfall; hvilket særdeles ofte er tilfelle, og aller oftest blir en søken mot det berømmelige skrivingens univers. Som for mitt vedkommende er vesentlig mindre pretensiøst enn det høres ut; jeg har simpelthen sansen for ordene. Jeg synes de er magiske og de gjør allting enklere og lykken litt mer oppnåelig. Også forguder jeg dem for den uovetruffent tilfredsstillende frihetsfølelsen de gir meg. (Jauda, mer om frihet; er litt opphengt i det frie menneskets prinsipp for tiden. Og det gir seg da varierende utslag.) Definitivt på grensen mot det pompøse der. Dog, hovedpoenget er at jeg sier aldri nei takk et litterært pusterom, litt tilfeldig skriveavkobling i ny og ne, hvorvidt det er planlagt eller ei. Og derav, altså, dette aktuelle forsøket på konstruktiv, oppbyggelig aktivisering av selvet. Likeledes, fordi jeg trenger å sette alvorlig fart i tankespinneriet, og gjøre noe annet med mine ti tommeltotter enn å tvinne dem, og ikke helt klarte å sette meg til med et alternativt beroligelsesmiddel. Hvis dét nå er et ord. Akutt botemiddel mot rastløs vandring rundt på gulvet og oppspising av allerede oppspiste negler fordi jeg kontinuerlig tror jeg har glemt av noe jeg ikke engang kom på i utgangspunktet, og er hellig overbevist om at der finnes et eller annet jeg må få ordnet straks og umiddelbart, fordi tiden løper fra meg og morgendagen garantert ikke står til like fri disposisjon. I sannhet et nokså irrasjonellt, muligens også feilaktig resonnement - men hjernen er ikke innstilt på å godta fornuft i øyeblikket. Hvilket, igjen, må lede frem mot den åpenbare konklusjon at jeg ikke egner meg for stressøvelser, eller å ha særlig med tidspress på meg. Eller måtte forholde meg til endelige datoer og frister og planer og - alt det der, jevnfør mine hyperaktive tilstander før eksamen, jul og nyttår. Og påske, må ikke glemme påsken. Påsken er flott. Men nå er det sommerferie og Scara prøver å skulle komme seg litt ut av huset og det stiller visse krav til en konsentrasjon hun i selvsamme øyeblikk ikke synes å besitte, eller noensinne vil kunne klare å få kontroll over. Og det plager meg litt. Fordi jeg gjerne vil ha det meste på stell, vite de fleste detaljer nøyaktig; ha oppleggene klare og en viss styring med situasjonen. Jeg har aldri vært, og kommer nok aldri til å bli en veldig tilbakelent, bedagelig avslappet og konsekvent liketil person. Til dét er jeg altfor avhengig av å være foran skjema. Ikke kontrollfrik, på ingen måte, men jeg trives med å ha den berømmelige oversikten. I min verden seiler ikke tingene sin egen sjø, litt sånn på halv tolv; jeg greier sjelden å ta begivenhetene som de kommer og tro at alt forløper som det skal om man bare tar hånd om dem fortløpende. Samtidig er jeg ekstremt distré og ubesluttsom og aldri helt i rute. Hvis der finnes et menneske som kan være både på for- og etterskudd, er det nok meg. Som vanlig, en underlig blanding. Og: jeg må bare si at jeg misunner mennesker som faktisk klarer å lene seg tilbake og ta tingene som de kommer; de som unngår å stresse unødig, og som aldri maser og kaver over triviliateter der resten av oss får noia over en manglende gaffel i bestikkskuffen. Okei; litt til overmål kontrollert av meg, da, men vi har alle våre svakheter. Jeg har oversiktsbesettelse og syttitallsrock og skinnjakkekledde skotter, og livet går nå sin gang som det er, uten de største problemer. Men bittelitt hektisk i blant, det blir det.

Enn videre, har da de siste dagene løpt omkring som en annen Carrie Bradshaw med bæreposene på snei, i forsøk på å få 100% herredømme over innkjøpsbehovet jeg neglisjerte totalt gjennom hele eksamensperioden. Dessuten må man jo alltid unne seg noen påskjønnelser etter vel overstått eksamen; og selv om jeg er flink til å prioritere dette økonomisk sett, greier jeg alltid å få diverse anfall av besluttsomhetsvegring - som nevnt, og da spesielt i slike stunder. Følgelig, når jeg ikke har anledning står ønskene i kø, mens når jeg skal oppfylle dem synes de å ha forduftet og blitt erstattet med en intens tvil om hvorvidt jeg egentlig har bruk for noesomhelst. Overkom da tvilen til slutt og endte opp med noen dvd'er og T-skjorter som var altfor fantastiske til at jeg gadd lytte til forbrukersamvittighetens dystre formaninger. Om at jeg har skuffene fulle av fancy topper. Og minst åtte filmer jeg ennå ikke har fått sett. Nuvel. Man skal unne en dose hverdagsluksus i ny og ne. Eller litt luksus hele tiden, sånn at selv de mest hverdagslige hverdagene blir gode uansett. Moralen er nå i allefall på plass, her. Mitt største dilemma er å skulle etterleve den - og bevare tiltroen til at den inneholder sannhet om realitetene; ikke egenkonstruert, naiv idealisering av noe i realiteten dystert. Omtrentlig, hovedsaklig, holdtjegpåsi. Og shoppingøkter veksler mellom å gi meg unik glede og ekstreme mengder dårlig samvittighet, men i lengden tror jeg de heller mot å være helsebringende. Vel og merke hvis man evner å sette pris på det man finner og nyte hvert innkjøp for alt det er verdt, bokstavelig talt. Også må man kompensere med inntjening og gjøremål og allting annet, selvsagt. I tillegg til shoppingøktene har jeg blant annet, og igjen, forsøkt meg på den storartede kunstformen kalt oppaknings-organisering; til bruk ved senere utfordringer av utmarsj-arten og turgåingstypen og ved beleilige utenlandsopphold. Endog, gjort meg en del nye erfaringer i så måte - som jeg tenkte jeg kunne dele med omverdenen, for vår alles fortjenestes skyld. Noe ála en Scara's guide til planleggingstadie type uendelig, hvordan pakke en koffert, og da i generell øyemed. Personlige råd til reisen fra en som har reist en god del, selv om det aldri føles slik når man står midt oppi bestyret. Med andre ord, et element av klok av skade her. Først og fremst må det sies å være en gyllen regel å ta klesvasken før man skal pakke ned klærne, og primært ikke kle seg i plagg man ønsker å ha med på reisen i dagene før man skal reise - for de ender da opp i skittentøykurven, og derfra kommer de ikke så lett når det er 26 timer til man skal dra. Spesielt ikke når man selv ikke kan manøvrere en tørketrommel og bor i et leilighetsbygg hvor samtlige fellesvaskemaskiner er opptatt når man minst skulle vente det. Ytterligere er det en fin plan å sjekke samme skittentøyoppsamling for håndvaskbare plagg, slik at disse er komplett lufttørket også et par timer før man skal pakke dem ned. Gode forsett, mindre sannsynlig utførelse. Men jeg prøver da. Bretter og dytter og skviser og står i. Bikinier er enkelt, bukser er drepen. Men jeg er veldig flink til å organsiere T-skjorter, overraskende nok. Utvelsen er det verre med. Og dessuten bør man pakke knuselige ting inn i disse toppene og buksene og, eh, kanskje ikke bikiniene, men alt annet som er noenlunde tykt i stoffet. Ikke laget av chiffon; det har man forsøkt, det gikk dårlig. Å dekke dyrebare knuseligheter med pyntetopper, skjørter og silkebluser er omtrent like beskyttende som å sende Ming-vaser per luftpost, kun innpakket i gråpapir. Og det bør man altså ikke. Muligens bør man ikke ha med seg særlig mange chiffon-aktige ting på ferie, i noe tilfelle, men en viss partyfaktor skal man da satse på. Til slike anledninger har man óg den fryktede sminkeposen - som jeg da anbefaler å bytte ut med en brødpose med zip-lock, først som sist. Så kan man slenge denne rett i fjeset på de sure Securitas-mennene og snøfte triumferende. Sammen med sminken legges deodoranter, tannpasta, "smaksprøver" på parfyme og såpe, kremer og alt annet under 100 milliliter som jeg uansett hadde kunnet drepe folk med, men neppe er verdt bryet. Dog, hadde satt stor pris på om noen kunne fortelle meg hvorfor en 200 mill. flaske med parfyme er farligere enn en på 100 mill., og hvorfor hårvoksen min er direkte livstruende; i så stor grad at de valgte å kaste den rett i bosset; og hvem som noensinne tok skade av en medbragt flaske rent, norsk drikkevann - i motsetning til Cola-giften de selger på Narvesen, tre meter bortenfor sikkerhetskontrollen. Det vil da si, innenfor. Alt står og faller på en tyvecentimeters detektorgrense som siler ut alt av pinsetter og korketrekkere og strikkepinner og Scaras hygieniske artikler som overstiger 110 milliliter omtrentlig. Den hårvoksen var dyr! Og den er ikke flytende heller! Men såfremt man kommer med flyet og dette er mindre enn tredve minutter forsinket og bagasjen ankommer destinasjonen sånn circa sammen med en selv, skal man vel være fornøyd. Jeg tar til takke med en kaffe på veien, jeg, men den bør være glovarm og lukte nytraktet. Ut på tur, aldri sur, men en smule kaotisk oppi hodet. Tvi tvi til alle som skal ut og farte, med det første, og jeg går da iherdig inn for å ta mine egne råd til etterretning og - lære av egne feil. Dessuten, alt kan kjøpes, med mindre man skal langt inni bushen, langt unna nærmeste storby og tilhørende kjøpesenter. Jeg, derimot, foretrekker som kjent metropoler; og dit reiser man like gjerne med tom koffert og, fortrinnsvis, oppsamlede økonomiske reserver. Ferietiden er nå deilig, uansett hvordan man utformer den. Og ved å reflektere over alle dens stressmomenter, synes man å ta noe av stress-brodden fra dem, likeså. Med andre ord, jeg fortsetter der jeg begynte - skrivingen er en hjelp som grenser mot det terapautiske. Bombastiske ordelag, utvilsomt, men for meg er den da karma og frelse og månen og Pluto og mere til. Syttitallet, som sagt. Retro to the max. Vennene mine erter meg for å elske alt som er retro og vintage og litt slitt, men jeg ser kun fordeler ved de forgagne tiårenes særegenheter, og skulle så gjerne vært del av dem. Queen-gutter, Elton John, disco-filmer, dansefilmer, old school "Doctor Who" på sitt verste og beste, brillene til John Lennon, frynsejakken(e) til Clin Eastwood, heftige kriminalserier, morsomme hårsveiser. Og mye filosofisk slapstick. Om ikke annet. Synes det har sin sjarm, jeg, alt sammen.