Sunday, July 20, 2008

Anbefalinger & allmenngyldiggjøring

Dette, mine damer og herrer, er mitt 500. blogginnlegg. Skrevet inneværende aften, i dette nu, på denne blogg, den herrskapeligens dag tyvende juli totusenogåtte - til toner av stillhet og durende kjøleskap. Og med diverse, strålende kulturopplevelser friskt i minnet - meget verdig en redegjørelse, likesom en økt av refleksjon. Med andre ord: det påfølgende vil bli en høyst representativ skildring, for dette skrivested, av en høyst representativ dag, i den skrivendes tilværelse. Jeg holder tritt med tiden, forsøksvis, og egne tanker. Hvilke også til stadighet utplasseres her, i mer eller mindre redigert forfatning - til allmenn beskuelse og overveielse, en livlig blandet mottagelse. Fortrinnsvis, for alle dem som måtte ønske innblikk i Scaras liv, levnet, lurveleven og lidenskapeligheter. Et nettsted å besøke, for de utenforstående, og et fristed å tilbringe tiden, for mitt vedkommende. Som for alle andre Bloggere; der man kan utfolde seg, fritt, slik man ønsker - kunstnerisk, ettertenksomt, overfladisk, privat, hva det skulle være - og samtidig vite at det ikke går helt upåaktet hen, at man vil få en slags respons. Og måtte tilpasse seg omverdenen. Jeg har tenkt en del på dette, nylig, hvordan det beste med bloggingen er dens øyeblikkelighet, dens umiddelbare relevans, at den eksisterer i en frisk og oppdatert nåtid og bibringes ut til et publikum som stiller krav - og blant hvem der alltid vil finnes noen som kan vise interesse, noen som kan identifisere seg med dem som står skrevet. Mens bloggen, likeledes, makter å være en kanal for personlige oppfatninger, og mer eller mindre bemerkelsesverdige, og tildels altfor personlige ytringer. Usammenhengende skvalder, neppe helhjertet, på lik linje med fantastiske formuleringer og utsøkt skrivetalent. Mye rart, mye tilfeldig, slik det alltid er i internett-samfunnet. Men, i alle tilfeller, man møter ikke lenger en likegyldige skrivebordskuff. Man bringer det man har å si ut til et vell av lyttere og beskuere og det innehar en uvurderlig, gjensidig nytterverdi og et utbytte som går alt avisstoffet en høy gang. Av dette følger også formålet med min bloggingsvirksomhet; min agenda og mitt ønske; å kunne bearbeide det som surrer og durer og går, oppi hjernen - endog i en konstruktiv forstand. Siden jeg må konstruere skrifttegn av tematikken, og dernest kan formidle dem her; omformulert til noe forståelig, noe undertegnede må ta innover seg at andre vil bli konfrontert med. Sunne takter. Fornuften frembringes av å tenke fornuftig, er det ikke dét man sier? Og derved får man også anledning til å dyrke nettopp fornuftssansen. Aristoteles ville vært stolt av meg. Jeg er sikker på at hadde Aristoteles, Platon, Sokrates og Horats - og Sapfo, for den saks skyld - levd idag, ville de vært de mest aktive bloggerne av oss alle. For å få ut budskapet til alle og enhver, ikke de spesielt utvalgte elever - og dermed spre det videre, utover universitetsmiljøets grenser, ut til allmennheten og dermed gjøre det allmenngyldig. Bloggingen har blitt et middel, et behendig verktøy, for å skape noe generelt interessant utav emner som tidligere kun interesserte de få, og var forbeholdt enkelte innvidde. Bloggingen kan brukes til absolutt alt, på absolutt alle områder, hvilket er det som kjennetegner dennes nytteverdi, og som har gjort meg til slik en hyppig bruker, slik en stor fan. Tilhenger av ytringsfriheten, av underfundigheten, de intense refleksjoner og det spennende ved hverdagsmenneskets tankespinnerier. Bloggingen beviser, på sitt snodige vis, hvordan vi alle er unike og hvordan vi alle har noe å si, i alle betydninger av ordet. Derfor er det viktig å holde denne relativt nyskapte tradisjonen å hevd, promotere den, oppdatere dem og promotere den til alle og enhver der ute. Og det er bare én måte å gjøre det på; nettopp ved å fortsette å blogge, så ivrig og ofte man klarer!

Selv har jeg tenkt å eksemplifisere egen bloggutøvelse ved et kort ressymé av dagen som var, for: man haver da benyttet eftermiddagen til filmatisk underholdningskunst av mest kvalitetssikrede, fabelaktige, sort, og dets like; hvorav to gangsterepos som utspant seg i nøyaktig samme miljø, men på vidt forskjellige tidspunkt, og med vidt forskjellig innfallsvinkel, bakteppe og stemning. Nemlig "American Gangster" og "Gangs of New York". Kraftig kost, utvilsomt, men meget vellaget sådan. Om den evige, konfliktfylte, men skjønne stad New York - og de helter og skurker som har bebodd denne, opp gjennom århundrene. Inklusive et detaljert innblikk i byens mer belastede strøk, såvel som de strålende eksklusive; og en brutal, men nydelig utformet skildring av menneskeskjebnene der. Deres liv, død og hyppige kamp for å overleve. Ispedd store sorger, gleder, kjærlighetsaffærer, rovmord, familietragedier, desperate mødre, besatte fedre, irske banneord, kyniske narkotikasmuglere og stilistisk våpenføring. Og et par überonde megaskurker, versus mer komplekse mafiabosser, i møtet med noen mislykkede helter, en hel del utkjørte semihelter, enda flere - og desto mer sjarmerende - antihelter, eventuelt en gjeng med mannfolk det er umulig å plassere i bås, men som utgjør en god blanding av det meste, det beste og det verste - pluss, deres bekymrede frender. I hovedrollene: Leonardo DiCaprio (overstadig galant kriger med mørke undertoner og litt for nyvasket hårsveis), Daniel Day-Lewis (utpreget slaskemann med bestialske, hypermørke overtoner, om enn et par tilforlatelige trekk likeså), Denzel Washington (vesentlig mer likandes slask, på alle måter, men óg med sine svin på skogen og flerfoldige lik i lasten; pun intended) og, ikke minst, Russel Crowe (tidenes mest elskelige politispaner, sympatisk og rettskaffen så det holder, tross sitt uhyre usunne kosthold og tendens til å forbruke sine damebekjentskaper over en lav sko). Litt av alt og mere til, just the way we like it - og nøyaktig slik man forventer, slik det seg hør og bør og vanligvis pleier å være, i enorme Hollywood-produksjoner. Disse med megaproffer i alle ledd, regissørmenn hvis ressymé strekker seg herfra og rundt månen, og som kan smykke seg med et titalls A-kjendiser på plakaten; langt flere enn de jeg gadd å ramse opp. Likeledes - Oscarnominasjonsambisjoner, kritikerfavoritter, generelt lovordspotensiale. Får behørige doser av dét også, selvfølgelig. Man snakker her to gedigne suksessfilmer som har blitt sett av millioner av mennesker, verden over, og nytt en like gedigen popularitet - på allmenn basis, i de aller fleste kretser. Imponerende nok. Og stundom er det bare deilig å la seg forbløffe, nesten overvelde, av all storslagenheten. Av disse vanvittige scenene, budsjettene, skuespillerprestasjonene; de endeløse mulighetene man har tatt for seg av og foredlet, til et genuint godt stykke filmhåndverk. Selve målestokken. Innimellom blir det unektelig for teatralsk; man lar latt seg rive med til ytterpunkter man burde greid å unngå. Spesielt "Gangs of New York", med sin litt overdrevne symbolikk og litt for pompøse tone. Dens moderne motstykke, "American Gangster", holdt stilen mye bedre, og mye mer konsekvent - etter min (meget beskjedne) mening. Sistnevnte var, dessuten, velsignet med enda mer habile karaktertolkere i sin besetning, og et manus som overgikk det meste annet jeg har sett innen sjangeren. Simpelthen genial, en ubestridelig klassiker. Helt og holdent og umiddelbart. Om ikke annet fordi Russel Crowe er umulig å heie på, føle med og bli oppriktig glad i - uansett hvem han spiller, og hva han måtte ha fore. Her er han minst like god som i "Gladiator", "Master and Commander", "3:10 to Yuma", og er blitt tilgodesett en rollefigur som er - om mulig - minst like interessant som hans foregående prestasjoner. Ikke mer, men på tilnærmet samme nivå. Filmen likeså; den er helt på høyden med andre av historiens mesterverk, inklusive Crowes. Og vil blir husket for lange tider fremover, la oss endelig satse på dét. Dog, minneverdig er de begge; glatt plassert blant de mest definitive, essensielle filmer å ha sett, hittil i dette århundre - så la meg bare anbefale dem; først som sist; på det varmeste, og for alle og enhver, der ute. I den sanne og anselige Bloggingens ånd, som jeg er sedvanlig tro mot; og hvis hovedmål forblir en effektiv innvirkning på allmuen. Forhåpentligvis kan jeg bidra litt, i den anledning, til å inspirere filmentusiaster og actionelskere og alle de andre; til å gjøre et givende valg, heller enn et skuffende ett, i usikkerheten over hvilken tittel de skal bestemme seg for - på en regntung lørdagskveld. Som denne. Man gir og tar av eget liv. Og skribler ned - i svart på hvitt - på digitale tegnebrett; i vår tilgjengelighetens tidsalder, med kommunikasjonsforbedringer i høysetet, i folkeopplysningens øyemed, og med alle disse våre teknologiske nyvinninger - hvorav vi bør være ekstra takknemlig for et par helt spesielle, utvalgte, uvurderlige. Som virkelig gode, nye filmer. Og tilkommende, nye bloggere. Og oppdateringer, nye sådan, av de gode, gamle - både innen filmbransjen og bloggsider.

1 comment:

Randi said...

Og vi trenger slike bloggere som deg - som inspirerer intenst når du gir oss filmanmeldelser.....