En selsom virkningshistorie ...om kjærlighet til en reddende Hvem!

Enda litt mer om "Doctor Who", simpelthen fordi sesongen er forbi og man kjenner et akutt oppsummeringsbehov, blandet med trang til tilbakeblikk; mimring, snufsing, sorg, fundering; og lengsel mot nye eventyr, nye episoder, ny spenning, nye bekjentskaper; dog, mest av alt, et intenst savn. Både etter serien som sådan og etter menneskene i den, deriblant dem man vet ikke vil komme tilbake med det første, dem som er tapt for alltid, enten i sinn eller skinn eller begge deler, og - ikke minst - etter hovedpersonen selv, som man håper vil bli med videre en stund til og fortsette å behage oss seere (og fangirls, hoho) med sitt vinnende, sjarmerende, utsøkt mimikkpregede åsyn. I det hele tatt; utsynet mot verden er en smule farget av omstendighetene, og derav en smule ensporet. Ensidig, om man vil, for anledningen og antagelig for en lengre periode fremover. Fordi man fremdeles er i aktiv DW-modus, som det heter, og det intense engasjementet er hjertelig tilstede; stadig og like besettelsesfylt; og man ikke helt greier å komme seg ut av den oppslukende, kompakte boblen som er innlevelsen i dette berømmelige Whoniverset og dets beboere og alt det programmet innbefatter. Likeledes svirrer hjernen fremdeles rundt i svimete sirkler omkring disse utallige intrigene, oppbruddene, spekulasjonene, karakterkonfliktene, tristessene, flasbacks'ene, den mangfoldige koloritten, landskapene, begrepene, mystikken, den herlige humoren, den smittende opplevelsestrangen, og generelt henrykkelsen over nok en fantastisk, fabelaktig, gjennomført vellykket sesongavslutning. I en TV-serie som, i sannhet, har alt. Det er få lignende konsepter man kan si det samme om, med ett hundre prosent sikkerhet og uten fnugg av nøktern, kritisk tvil; nemlig at "Doctor Who" er utpreget kvalitet, på alle måter, ubestridelig vellaget, velspilt og effektivt -underholdende. Det er altoppslukende og medrivende, selvsagt, men ikke nok med det: man får faktisk noe mer utav å følge med på denne serien, et helt reelt utbytte; følelsesmessig som selvutviklende; siden historiene utfordrer hjertet såvel som intelligensen. Det er en utfordrende affære man ikke kan stille seg likegyldig til; inklusive moral, etikk og upåklagelige budskap; med fantasifullt, gjennomtenkt konstruerte karakterer man på ingen måte ønsker å la være å la seg affisere av, og føle med, men heller forelsker seg i totalt; det er besnærende effektfullt, det er fascinerende på så mange nivåer at jeg forlengst har gått i surr og bare suser avgårde på flodbølgen. Og jeg elsker det. Som TV-program står "Doctor Who" i særklasse, både når det gjelder produksjon, oppslutning, bidragsytere og levetid; som tidenes lengstlevende, mest varig populære serie, rundet tredve sesonger hittil. Verdt å like, med andre ord, og verdt å anbefale for alle som ikke allerede har åpnet øynene for det attråverdige ved den. For alle oss andre er det obligatorisk, et konsekvent must, og en uimotståelig lidenskap man ikke glemmer av og aldri legger død. Og akkurat nå, muligens, på sitt mest ypperlig utmerket likandes; da man nettopp er ferdig med en sesong jeg vil anse for å være den hittil beste. Der samfulle tretten episoder syntes å være av episke proporsjoner, og der alle ledd av produksjonen fungerer utmerket; sitter som et skudd; likesom historiene, settingene, det formelle; regiarbeid, klipping, fotografi; det formmessige; kostymer, farger, musikk; og formidlingsprosedyrene forløper knirkefritt. Jeg får ikke berømmet dem nok. Spill og dialoger river oss med, men effektmakerne er jaggu ikke tapt bak en vogn, de heller. "Doctor Who" er superb - som en helhet. Og, som det mest hovedsaklige og fortrinnlige punkt på deres agenda; de er velsignet med en enestående rollebesetning som ikke er sett maken til noe sted tidligere, i noen BBC-serie overhodet. Hvor ellers kunne man finne et ensemble bestående av Catherine Tate, David Tennant, John Barrowman (lalala-i-hodet-mitt), Billie Piper, Simon Pegg, David Morrissey (kommer i den neste julespesialen! hipp-hopp-hurra-glede-seg-enormt!), Lesley Sharp, Thomas Sangster, Sarah Parish (min heltinne!), Colin Salmon (Robinson fra Bond-filmene!), Alex Kingston, David Troughton, Nina Sosanya, Christina Cole (frøken superflink!), Shirley Henderson, Peter Davison, Marc Warren, Noel Clarke, Sophia Myles (fineste damen!), Bernard Cribbins, Kylie Minigue (!!!), Jessica Hynes, Derek Jacobi (SIR Derek Jacobi! han, ja!), - samlet på samme sted, omtrent samtidig? Det i seg selv gir en magisk tiltrekningskraft; og samtlige av disse stjernene synes å ville yte det lille ekstra, alltid, i sine bidrag til denne serien, likesom arbeidsmiljøet der ikke kan være annet enn inspirerende. Hvilket, igjen, gir desto mer inspirasjon til fansen. Og, som de trofaste støttespillerne vi er, ser vi vårt snitt til å fremme, formidle, promotere, og generelt sett mase om temaet - til såvel fremmede som gode bekjente, og eventuelle andre som måte være tilgjengelig for påhør. Konsekvent og uansett, som grunnet årsak og virkning; i en kjede av produkt, terapi, engasjement; det er ikke til å komme utenom. Og følgelig, som om ikke dette overstående oppramsings-bestyret var nok, jeg har stadig mer å by på. For, i alle tilfeller og i egen adspredelses sprudlende øyemed, jeg har da fordypet meg i litt listemani her; på nok en regntung sommerformiddag, da intet annet enn innendørs aktiviteter virker forlokkende; og skapt noen høyst fleksible og evig relevante lister, i dette nu relatert til Doctor-drømmeriene mine; på linje med alt det andre jeg lar meg oppsluke av med hud og hår, alt det som hjernen skrur seg inn på. For øyeblikket og til stadighet og med forbehold om tilleggspunkter, utskiftninger, bommerter og personlige feiltagelser. Enjoy!

Først og fremst og mest av alt; mennesker jeg håper at snart dukker opp og gjør et fortreffelig inntog i WHOniverset - på en liste som utvilsomt bør, kan og vil bli utvidet:

Gerard James Butler, pop. kalt Gerry (min ultimate kandidat til å overta etter David, noe som sannsynligvis er ganske langt unna å noensinne kunne bli oppnåelig, men det er veldig mulig å drømme og mine drømmerier blir veldig søte av slike forhåpninger)
Alan Rickman (godt andrevalg, og mere til)
Michael Sheen (les: Tony Blairs dobbeltgjenger, og meget akseptabelt tredjevalg til samme rollen, selv om Catherine T. allerede har spilt mot originalen til Sheens mange parodier, altså Blair, altså host host)
Bill Nighy (fordi han faktisk kunne vært troendes til å ta på seg oppgaven og prestere med glans)
Kris Marshall (fordi han er fantastisk og har spilt teater med Billie Piper og ville passet perfekt til det meste; fine poteten)
Laurence Fox (fordi han er GIFT med Billie, ergo lett kan overtales)
Steven Campbell-Moore (som allerede har forført Scarlett Johansson og Christina Cole, sånn apropos, på det store lerret - OG meg, selvsagt, om enn via TV-skjermen)
Toby Stephens (...Rochester? Doctor? Fangirl-himmel?)
James McAvoy (alle elsker Tumnus!)
Colin Firth (enda et Jane Austen-menneske, og enda større fangirl-base)
Emma Thompson (som er nydelig og helt genial og sånn circa Oscar-verdig)
Peter O'Toole (hva er bedre enn dobbel-Tennant? jo, dobbel-Casanova i fordoblet utgave!)
Sean Bean (brite, talentfull, med skurkefjes; og enda flere avkrysningsbare kriterier, I'm sure)
Keira Knightley (lov å be veldig pent)
Martin Freeman (helten! Arthur Dent! hva er vel bedre enn Douglas Adams-referanser i "Doctor Who"? har fungert før og ville fungert ypperlig igjen! selv Doctor'n er jo fan!)
Richard Armitage (Sir-GUH!-of-Gisborne)
Steve Buscemi (fordi, hallo, tuddelu, tralala, jeg mener; mannen trenger ikke en gang sminke for å virke aliensk, pluss at han er briljant!)
Christopher Walken (se forrige, overstående argument - og "Sleepy Hollow")
Michelle Yeoh (fordi hun er en real kick-ass, superkul, forhenværende Bond-dame, og med überpotensiale som skurk)
Johnny Depp (joda jada meh, men det hadde da vært fantastisk, og dessuten var det min mors eminente forslag, fremlagt med 100% seriøse overtoner, og derav verdt å få med!)

To be continued; shortly, afterwards, and for times to come!