Lidenskapeligheter

Soundtrack: Elton John og Sarah Slean. Fine mennesker som synger om fine tema og skriver fine melodier til. Gjør meg glad. Om å håndtere egne preferanser, igjen, og om en veldig bra BBC-serie og andre ting jeg er veldig glad i. Ganske kort om alt; ikke fordi tiden er knapp men ferien er kommet ordentlig i gjenge og jeg synes å være kontinuerlig opptatt, oppholdt, og beskjeftiget med diverse andre aktiviteter av ymse slag, som - uten at jeg helt kan liste opp hvordan de avviker fra mine dagligdagse -distraherer meg vekk fra normal døgnrytme, skrivefokus og bloggoppdateringer. Men, om ikke annet, en liten notis på en onsdagsnatt. Julimåneden er akkurat påbegynt, og fellesferien er straks igang, og "Doctor Who"-eventyret nærmer seg slutten. Det vil si, bare Sesong 4; man har da forhåpninger om en snarlig fortsettelse, endog store sådan, og ser med lykksalighet frem til de tre lovede spesialepisodene i 2009; men i øyeblikket stevner vi i allefall mot en uungåelig sluttnote. Den overdimensjonerte, dramatiske, superspennende, tåredryppende finalen, slik det er blitt oss bebudet og vi dermed har forsøkt å forberede oss på; selve høydpunktet i serien, den aller aller siste episoden. Ettetrykkelig stadfestet ved den aller aller siste hovedoppdatering på hjemmesidene, enn så lenge, med promobilder og smakebiter og avrunding. Slutten på sluttfasen, som man da har forberedt seg på gjennom to uker og to tredjedeler av en historietrio, som uten tvil er den mest vellykkede i seriens levetid, og som har medført akutt spoiler-mania, spekulasjonsvanvidd, gjensynsmaraton og hyperaktiv bildenedlasting - fra min likesom fra diverse andre fan(girl)s sin side. Mye fundering på hvem som kommer til å dø, hvem som redder dagen, hvordan de forskjellige er involvert, hvordan allting henger sammen, og generelt hva i helvete det egentlig er som foregår. Og, i særskilthet, hvordan det går med Doctor'n og Rose, hvordan sistnevnte vil håndtere sin tilbakekomst til de vante rekker, og den gamle rekker - eksempelvis Captain Jack, og om vi overhodet får noe klining. Mye å håpe på, mye å frykte. Enormt mye å glede seg til. Og enormt høye forventninger. Stakkars mennesker, hva de har å innfri. Ingen av oss er enige, heller, om hva vi vil ha - det er så ufattelig mange krav og ønsker og motforestillinger; det er ikke fysisk mulig å etterkomme alle. Men det hindrer ikke oss, fansen, i å slå oss løs med ville diskusjoner. Og fremme våre sterke meninger, ikke minst. Pleie våre ønskedrømmer og krysse våre fingre instendig for at akkurat ens egne går i oppfyllelse. Det er veldig gøy, men likeledes en smule anstrengende. Og jeg merker at hjernen nok kan trenge å bli okkupert av andre besettelser, etterhvert, og at mine tanker kan trenge å kretse om annen tematikk, andre konflikter, andre karakterer. Eller, nei. Det var vel snusfornuftig, endog direkte feil; for å si som sant er så merker jeg at jeg trenger en pause fra meg selv, mest av alt, og i egenskap av å være fangirl. Jeg trenger å distansere meg litt fra mitt eget überlidenskapelige forhold til denne serien, fordi dét sliter meg litt ut, og fordi jeg er så intenst deltagende og følelsesmessig oppgiret gjennom 13 samfulle episoder av hver eneste sesong, pluss forberedelser i forkant og bearebeidelse i etterkant, og da melder til slutt behovet seg for mer variasjon. Og, ikke minst, avledningsmanøvre. Et pusterom fra all deltagelse, alle bekymringer, alle intriger og all denne spekuleringen. Heldigvis har jeg andre interesser (og besettelser), likeså, som jeg passer på å dyrke parallelt med "Doctor Who", for ikke å blir for ensporet eller få en overdose. Uten at jeg bærer på særlige bekymringer i så måte; mitt voldsomme engasjement for serien vil neppe kunne medføre at jeg blir lei eller får nok, ei heller bare at jeg får følelsesmessig backlash. (Merket visse tendenser etter "Doomsday", men skylden for dét skyver jeg elegant over til andres ansvarsområder. Tusen takk til RTD, den Ondskapsfulleste Lurendreier av en Kynisme-Dramatiker, for eksempel.) Spesielt på grunn av den berømmelige frykten og medfølelsen; noe Aristoteles, som tidligere forklart, mente at kunsten skulle rense oss for - gjennom å provosere det frem - men hos meg føler jeg at den bare blir fremkalt, meget provoserende, og uten å kunne fjernes. Jeg bærer disse inntrykkene i meg som pinefulle, men også saliggjørende, påminnelser. Det gjelder ikke bare DW, det gjelder alle kulturelle forkjærligheter jeg dyrker. Filmer, bøker, musikk, teater, musikaler, you name it, og mere til. Jeg går så opp i det som foregår på de kunstneriske felter, som dernest videreføres til fantasien og videreutvikles grundig der, at jeg har en tendens til å glemme av det virkelige liv eller la overgangene bli for utydelige og flytende og overlappende, i egne øyne. Jeg trekker fiksjonen inn i tilværelsen, på godt og vondt, enten det gjelder referansepunkter eller reell erindring eller, øh, irreell relasjonskonstruksjon og forestillingsevne - tolk selv hva jeg måtte legge i det, jeg har liten lyst til å utdype. Stundom går det litt for langt, men oftest makter jeg å holde forholdstallene på rett kjøl. Uansett, det er derfor må man benytte anledningen når det ikke er DW på TV, eller når Gerry ikke har filmer på kino, eller når Queen ikke er i studio; hvilket igjen betyr at jeg sliter for tiden; til å ta seg litt inn igjen og dysse ned engasjementet noe, slik at følelsesregiseteret også har plass til andre problemer og man har rom for annet og andre å føle noe for. Akkurat nuh merker jeg derimot at hele hjertet er fylt opp med David Tennant og Billie Piper og Catherine Tate - og John Barrowman, forsåvidt, og veldig essensielt - hvilket er nokså naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Og det må til, det er ikke noe jeg har planer om å trappe ned på ennå, ikke på en lang stund. Og aldri, aldri skyve helt unna. Selvsagt gir jeg ikke slipp på lidenskapeligheten jeg nærer for serien, like lite som jeg glemmer av den for mine andre favoritter. Og selvsagt er jeg ikke fullt så nøkternt fungerende som teksten ovenfor kan tyde på, likesom jeg nesten aldri evner å omsette alle disse fornuftspregede refleksjonene til handlingsmønsteret i mitt - nettopp - virkelige liv. Med andre ord eksisterer både fiksjonen og mine oppfatninger av dens effekt på meg i fantasien, eventuelt i hjernen. Men det er vel strengt tatt der fantasisenteret hører hjemme også. Jeg har alltid trivdes best i fantasiverdenene, de samfunn man skaper seg selv og de personligheter man kan relatere til uten utenforståendes motargumentasjon, og til syvende og sist er det kanhende en vidsom i dette; at man kan gjøre seg selv mer handlekraftig, gjennom fiksjonspregede konstellasjoner, siden det lærer en å ta skapekraften i egne hender og omforme verden slik man vil ha den, for ens egen del, og dessuten viser det oss hvordan verdener kan være - og muligens, like gjerne, kan fiksjonen stå som et etterstrebbart ideal. For fandom er, i all hovedsak, inspirasjon - i retning av å skulle øke konstruktiviteten og utvikle egne preferanser og gjøre hverdagen - den man nå engang skal fungere i - mer gjennomførbar, mer overkommelig. Og mer underholdende, ikke minst. Relatert til dette: jeg tror - ja, jeg vil alltid ha en sterk ovebevisning om - at innlevelse, deltagelse og oppriktig entusiasme i enhver forstand er positivt; på et bestemt og svært grunnleggende nivå. Likeledes, at man sjelden vil kunne komme i skade for å føle for mye; de sterke følelsene er ubarmhjertige, på sett og vis, i det at de lar en kjenne på tilværelsens mest såre, ømtålige, brutalt ærlige aspekter - men de er også bevis for at vi overhodet er istand til å føle slik, at vi er i kontakt med egen omtanke; en sensor for hva som rører seg rundt oss; at vi er genuint levende. Kanskje med hjertet i hånden, men det er et intenst bankende hjerte og det sprer gnister til resten av kroppen - og sjelen. Jeg tror vi trenger dette for å ha det rimelig akseptabelt godt, som mennesker, og rett og slett for å håndtere de livene vi er satt til å leve. Jeg har ingen lit til det overflatiske, eller at det gagner oss å være 100% tilbakelente observatører. Det er kanhende enklere, men for lite givende i lengden til p kunne bli 100% bedagelig. Jeg tror vi menneskene gjennomgår en forbedringsprosess av å leve oss inn i andres situasjoner; noen ganger fordi vi det tvungen, men fortrinnsvis på eget initiativ. Evnen til å sette seg i en annens sted og stupe inn i andres realitet, for å utforske den og forstå seg på den, óg gjennom å plassere ens egen person deri; det er aldri en ulempe. Såfremt man klarer å variere; såfremt man benytter muligheten til å finne alle sakens sider og ha en bevisst, reflektert tilnærming til den; følgelig, klarer å opprettholde skillelinjene slik at engasjementet i den ene "verdenen" ikke overskygger det i den andre, og at de eksisterer i et gjensidig utbytteforhold og ikke undergraver hverandre, at det aldri sklir ut. Man må ikke overdrive, som det heter. Man må ikke miste seg selv, oppi det hele, da vil også lidenskapen virke mot sin hensikt; den er til for å fremheve og forøke de sidene av selvet som man uttrykker gjennom eget forhold til lidenskapen, og som utvalget av preferanser man besitter en lidenskap for også vil reflektere. Man må gripe den, der den oppstår, og bruke den for alt den er verdt. Dyrke allsidige fandoms og skue seg frem nye horisonter og aldri ville slutte å lære mer.