Om sommer, sol og syngescener (men bare på kino)

Sountrack: ABBA, selvsagt. "Arrival", "Greatest Hits II", med mer. Fine svensker, flott musikk, fantastisk nostalgi. Utdypende forklaringer følger, nedenunder et sted.

Mer om sommeren. Eller, mangel på sommer og erstatning for dette og forsøk på å opprettholde sommerfeeling'en likevel. Ufortrødent og entusiastisk; til et visst punkt. Man tager det man haver, skaffer til veie det man klarer, tar til takke med alt man får - det er moralen. Og sist, men viktig nok, frembringes (dessuten) enda en kvasianmeldelse av enda en budsjettmessig storslagen sommerfilm; men en helt annerledes en, denne gang, av et helt annet slag, en helt annen sjanger, og en helt forskjellig form for kvalitet. Der "The Bank Job" var en intens actionopplevelse var dette en, øh, interessant sprudleferd inn i spretthopp-land. Men ikke dumt, det heller, av og til. Dog, jeg foretrekker Jason, Saffron og Stephen any day; la det bare være sagt.

Det etterlengtede sommerværet velger da fremdeles, og like hardnakket, å glimte med sitt fravær her i landet. I allefall innen de geografiske beliggenheter hvor jeg befinner meg. Så, istedet for ypperlige ferieforhold med varme, sol og himmelblå, får vi desto større doser med kjølig bris og himmel grå. Skaper, unektelig, en viss stemning - det også - siden kveldene raskere blir mørke, tunge, lune; man kan sitte inne og kose seg med vin og stearinlys og se ut på nattens mulm, med god samvittighet. Gjerne foran peisen. Gjerne foran TV'en, likeså, med et pledd over nakne tær og med tiltagende lyst på en kopp kakao; og det er greit nok, det, men ikke helt juli. Selvfølgelig. For å være ærlig. Men som de utlærte nordboere vi er, vet vi jo å innfinne oss med realitetene og gjøre det best mulige utav deres manglende samarbeidsvilje når det gjelder våre behov - óg for ekte sommerlighet. Kort sagt, man finner frem til disse (like berømmelige) alternative måtene å utnytte fellesferien på; for å få kosen, om ikke annet. Den nødvendige familiehyggen i hjemmet; de lykkelige stunder, som kompenserer for de meget begredelige faktum vi ellers hadde skulle måttet ta innover oss, etc etc, og annet konjuktivrelatert; om uteblivende feriestemning, horrible temperaturkiftninger, lite ideelle værforhold, tralala. Men neida. Istedet nyter man da disse andre, nyfunne, og minst like givende aktivitene det nå står oss fritt til å bruke ferieukene på. Med en viss bismak, unektelig, fordi de prioriteres til fordel for båtkos, badeliv og allting annet som krever 30 varmegrader og solstek; óg, som man pleier å kunne hengi seg 100% til iløpet av juni, juli, august. Dog, like fullt, med en glimrende uproblematisk samvittighetsfølelse for å velge bort nettopp dette og utnytte hverdagsøyeblikkene til fulle - innomhus, inne bak lukkede vinduer, under teppet; beskyttelse for vind og regn. På restaurant, om så er, eller på disco, på teater, på shoppingsenter, i et caféhjørne, i sofakroken og - aller helst - i kinosalen. Valgmulighetene er talløse, og de benyttes i så stor monn man bare klarer, for i det minste å holde på det gode humøret; føle at man får noesomhelst ut av fridagene, og da noe grunnleggende positivt, energigivende; til tross for det lite tiltalende utgangspunktet av mørke regnværsskyer, som forkludrer de opprinnelige planer totalt. Enhver planlegging for denne sommeren er, i og for seg, kansellert; da utfallet av ethvert forsøk på de egentlige sommerstemningstendenser, synes å bli at man må hente frem paraplyen. Dessverre. Men man trenger da ikke bekymre seg for at TV-tittingen går utover solstol-tilværelsen, hvilket er en slags trøst. Bisarr, men akseptabel nok. Og man trenger ikke føle behovet for å drikke iskald farris, hvitvin, eller annet leskende; til ethvert måltid; siden den skoldhete cappuccinokaffen - tross alt - smaker meget bedre. Det er en merkverdig setting, en følge av et merkverdig tvangsforhold, og det gir en merkverdig atmosfære; men det er nå slik vi lever oss gjennom det hele. Og det er ikke utpreget ille - faktisk kan det være avsindig kjekt. Slik man både har observert og erkjent, i den senere tid, ved aktiviseringsforetak lignende dem der står beskrevet ovenfor. I omfang såvel som sasong.

Selv har jeg (bl.a.) tilbragt inneværende søndagskveld; hvilket dermed fortoner seg høyst representativt, som et eksempel på den standard man har satt for sommeren 2008; i selskap av nevnte kinovarianten. Nærmere bestemt i lykksalige selskapeligheter, samme sted, med Meryl the Miracle, Mr Darcy, James Bond og hun som melder været via puppene. "Mamma Mia! The Movie!", med andre ord, hvis medvirkende også er kjent som Meryl Streep, Colin Firth, Pierce Brosnan og (gudbedre så distrahert av "Mean Girls"!) Amanda Seyfried. Som, for øvrig, var megaglimrende i sin rolle; og vesentlig mye bedre der enn i High School-eventyret hun med fordel kan skrive inn i karriereglemmeboken. Pierce var ikke dum, han heller, som gentlemansfiguren Sam; ei heller hadde man noe imot å se Mr Darcy, muligens heter han fortsatt Colin Firth, i platåsko og latex; og, ikke minst, Stellan Skarsgård i absolutt ingenting - mer enn godkjent, etter min smak. Oppfatning. Preferanseområder, Fangirl-vridninger, whatever. Fine menn som gjør sitt ytterste for å være nettopp fine menn - og lite annet. I dobbel forstand. Det må være konklusjonen. Ingen dype rolletolkninger å spore, her, men utvilsomt mye moro; en rekke fantastiske sekvenser der man formelig lå på gulvet og vred seg i gapskratt-magekramper, en del musikalske innslag som bare var til å gi seg over av, endog applaudere høylytt, og et cast & crew som helt åpenbart hadde det hysterisk-kjempe-megaartig mens de spilte inn affæren. Det synes; så til de grader. Menger av smil og latter og tull og fjas - og svømmeføtter. Hoppla-vi-lever, opp ned og i mente. Amerikansere, briter, grekere og semi-grekere som løper rundt og har det festlig og hvis liv bare er en lek av lyst og, eh, leven. Nesten for mye av det gode, til tider, men til sitt formål fungerer den da utmerket. Om filmen generelt (og historien som sådan) kan sies lite annet enn at det er en urtypisk sommerflørt; lettbent, humoristisk, innsmigrende, humørfylt, gledesspredende, full av kjærlighet og følelsesladde relasjoner og komplikasjoner og annet deilig dill. Noen ubeskrivelig briljante detaljer; deriblant et vanvittig akrobatnummer, les splitthopp, diverse tilfeller av blå øyenskygge, og et svensk flagg vaiende i brisen, tillagt de mest utsøkte prestasjoner på kostymefronten. Og masse fine ABBA-toner, ikke minst. Ytterligere er den skrekkelig dårlig regissert, med elendige sangprestasjoner, null koreografisk håndheving, fæl kameraføring og en klipping som bokstavelig talt ligner grisen; pluss noen horribelt platte humorinnslag, her og der, visse dramaturgiske feilgrep og temposlingringer, det komplette fravær av sync og en nokså nedsettende fremstilling av greske bondekoner; men alt dette legges herved tilside, meget dødt, for å kunne fokusere på det viktigste, og det som fullstendig overskygger de eventuelle (og meget ubestridelige) ulempene; nemlig filmens appell, som er særdeles medrivende. Underforstått - all genuin entusiasme, humørgiv og glede den greier å vekke, og opprettholde, hele veien igjennom. Dermed kan den óg sies å fortjene alt det overstrømmende publikumsoppudd, hver brøkdel av vår entusiasme, som den hittil har greid å kare til seg. Overraskende, kanhende, men ikke desto mindre tilsiktet. Med bakgrunn i tidenes skandinaviske supergruppe - og en tilsvarende, storartet, musikalsuksess - via en enorm, superproff markedsføringsprosess, selvsagt, og en rolleliste som virkelig må sies å være imponerende. Selv om et fåtall av de involverte, altså, kan synge. Eller danse. Eller i det hele tatt bevege seg i en musikalsetting. Og selv om tekniker-teamet bak dem knapt greier å gjøre jobben sin, og det de gjør blir nokså mislykket, eller så unnlater de å gjøre noe og lykkes enda mindre. Øyensynlig må de ha misforstått et og annet, og det meste, jeg vet ikke helt hva som gikk galt. Men sammenlignet med mange av de andre musikalfilmene jeg har sett er "Mamma Mia!" direkte elendig, rent produksjonsmessig - den når hverken "Chicago", "Sound of Music", "Rent", "Phantom" eller "Hairspray" til anklene, engang, når det gjelder gjennomført stil og kvalitet. Følgelig: når man tenker på den publikumsinteressen filmen møter, og de ufattelige summer den spiller inn på billettinntekter og besøkstall og spin-off-produkter; blir det kanhende litt urettferdig. Og litt feil - siden den er de andre produksjonene så underlegen, og siden den overhodet ikke kan måle seg med mange av disse mindre musikalfilmene; filmer som da, igjen, har oppnådd en brøkdel av dennes popularitet, og som aldri kunne drømt om de samme, allmenne anerkjennelsene. Jevnfør "Rent", blant annet, og flere med den. Små, uforglemmelige, men likevel forglemte saker. Simpelthen fordi de øredøves, så grundig, av all hype'en og opphausingen - og fordi man her har lagt alt til rette for en kommersiell bragd; gjort seg opp en formening, så og si, og valgt å følge denne som en mal for hva filmen skal inneholde, hvordan den skal være oppbygd, hvorledes den skal fortone seg. Og vi, de påvirkelige publikummere, biter på. Fordi det er sommer og det er slaraffenlivtid og agurknyheter i alle aviser og vi har behov for lite annet enn hetebølge, Hellas, og henrykkelse. Lystige mennesker, fest på terrassen, dansing over stenhellene; lettlivet, forførerisk, stilistisk fjas. Det er akkurat hva man forventer, og det er akkurat hva man får. Heldigvis, vil jeg si, for derfor blir heller ikke filmen noen skuffelse. På ingen måte. Først og fremst grunnet Meryl Streep; som nok litt for god, i forhold til resten av ensemblet, men det er hun jo alltid. Inspirerende dame, en stadig favoritt, garantert å innfri. Kan aldri bli direkte dårlig, sålenge hun er involvert. Men hun stiller de andre litt i skyggen, det skal sies; hun setter liksom tilskueropplevelsen i perspektiv, får oss til å innse hva som ikke helt hører med, oppi alt det meningsløse, hva som kunne lagt grunnlag for noe litt mer, litt annerledes, litt mer substansfylt. Men hun tilpasser seg filmen tilstrekkelig til å passe perfekt inn i den, og gjør en heidundrandes innsats som hovedrollemadammen Donna; ekshippie, alenemor, entrepenør, hotelleier, og iherdig brullypsplanlegger. Driftig dame. Ubetalelig morsom. Gedigen sangstemme. Om alt annet slutter å fungere, dukker alltid Meryl opp for å bevare godfølelsen og sikre kvaliteten. Derfor fungerer også filmen, som sådan, sånn bortimot omtrent helt fint. Dessuten: frøken Amanda får vist sitt sanne talent, som Meryls sukkersøte brud av en datter, ABBA-musikken holder seg like bra, og forblir like evigaktuelt klassisk som den alltid har vært, likesom Pierce bare blir kjekkere med årene, og Mr Darcy; jeg mener, Colin Firth; er en nytelse på skjermen i enhver mulig og umulig sammenheng. En sånn fyr som kunne sitte på en scene og lese høyt fra telefonkatalogen og fremdeles ville bergtatt forsamlingen til fulle; kan bli oppslukt Fangirl-istisk av mindre. Sluttscenene og rulletekst-akkompagnementet er en fullstreffer av de helt sjeldne, og er i seg selv verdt billettpengene. Ellers får filmen store plusspoeng for humøret, la meg understreke det, både fordi den formidler slik glede - og klarer å fremprovosere den. Det er en genial idé, og den er nokså genialt utført. Man tager en gjeng habile skuespillere, som lett kan tilgis for det meste, plasserer dem i superidyllisk omgivelser, gir dem en katalog med ubeskrivelig allsangvennlige, velkjente evergreens å jodle på, og en flortynn story å spille ut, med nok twist'er for å gi grobunn til et naturlig handlingsforløp, og huhei - man haver en sommersuksessfilm. Jeg aner ikke hvem som hostet opp denne oppskriften, eller hvordan de greide å utforme den, men de har åpenbart forstått seg på befolkningens ønsker. Og her lykkes de, galant, med en film som er proppfull av gode vibber og pur lykksalighet og tipp-topp stemning og umiddelbare fniseanfall. Alt på ett brett. Ikke minneverdig av rang, men severdig til tusen, og det ypperligste underholdningstilbud som tenkes kan - på en grå søndagskveld. Midt i en mistrøstig utgave av fellesferien. Vi gjør så godt vi kan. I konkurranse med undertegnedes favorittmusikaler faller den totalt til jorden; dessverre; dog akter jeg ikke å utmale min tristhet over dette, men kun fokusere på det gledelige ved å gå på kino der en selv og medpublikummerne begeistres til å klappe, juble og synge med, kontinuerlig, og dét var en opplevelse i seg selv. Hurra for Saga, sal 1, og den steingode stemningen!