Moral til medgjørlighet

Soundtrack: diverse fra Elton, pluss Barbra Streisands "Guilty" (med Barry Gibb, the one and only!) og annen fin musikk av en annen (og muligens, antagelig, definitivt bedre) tidsalder. Jeg har sansen for sommermoralen. Den ekte. Den som inspirerer til avslappet solbrillemodus, tillater ferienytelse, oppfordrer til behørige aktiviteter i dette henseende. Lar oss se verden fra en solstol. Setter oss i en skikkelig, helhjertet, overveldende sommerstemning. Jeg har sansen for å dyrke slik moral, etterkomme alt den måtte oppfordre til, alt den måtte føre med seg, la seg rive med og leve i og smile av. Slå seg til ro i ferien, ikke komplisere den. Ikke hause opp hva den bør inneholde, men hva den faktisk kan inneholde, og i seg selv har å by på, nemlig genuin hygge. Ikke minst har jeg óg sansen for mennesker som er hjertens enig med meg i det overstående, og som tør å gi uttrykk for dette i all offentlighet. Og som dermed skaper mer glede rundt hvordan disse få, men deilige månedene hvert år kan fortone seg, og alt det feriestemning i realiteten vil kunne medføre. Som for eksempel Nemi. Ja, jeg har sansen for moralisme spesielt når den fremmes av (folk som) Nemitegner Lise Myhre - "jeg tror på Enhjørninger hvis de sier at jeg må kose meg!", som lest i siste nummer av hennes månedsblad - og innebærer at man kan spise så mange mer eller mindre egendyrkede jordbær man bare vil, med eller uten krem, sitte hele formiddagen i selskap med Elton John på fullt volum, med eller uten ekstra subwoofer-bass, og fordype seg i bunkesvis med herlige tegneserier, ørten Don Rosa-historier og nevnte Nemi-striper, kjenne befrielsen over å vandre omkring barbent, i et gress som dog er mer regnvått enn duggvått, og alt det andre som hører sommerdagen til. Ikke alle er, naturligvis, forunt tilfredsheten med slike gjøremål, eller har anledning til å bruke dagene - sommeren igjennom -på deres like. Av mange årsaker. Og jeg synes mektig synd på dem som forhindres fra det, ved makt, eller ved uleilighet; eller som nekter seg selv en sådan frihet. Fordi vi, i bunn og grunn, fortjener det. Alle som en. Vi fortjener muligheten til over lengre tid å gjøre nøyaktig det vi måtte ønske og føle behov for og oppleve den tilfredsstillelse dette gir. Ja, jeg har sansen for at man - i akkurat denne stund - får lov til å gjøre tilværelsen så gjennomført idyllisk som man bare vil og makter; hvorpå man, når idyllen eventuelt måtte opphøre, eller tilværelsen måtte få innslag av noe mindre tilforlatelig, alt som måtte evne å formørke helhetsinntrykket; da har man en sinnstemning å vende tilbake til, i tankene, og erindre med gledesfrembringende, eh, glede. Lyspunkter inne i selve tunnelen, lenge før man når frem til åpningen. Små gløtt av sol på veien, bokstavelig talt; og kriblingen i tærne over hvilke hyggelige ting man foretok seg, i det øyeblikk da solen faktisk skinte. Dét er min filosofi. For å tåle disse utfordringene som uvilkårlig kommer, smått om senn, og ta fatt på dem med opparbeidet energi og idéberiket kraft. Og derfor føler jeg meg fullstendig berettiget til å nyte, til å utbrodere nytelsen, til å leve mitt slaraffenliv - og det med stil. Være sommermenneske, helt og fullt, likesom jeg forbli del av en altovergripende tradisjon som lykkeligvis fortsetter å sluke meg - i hvert eneste, samfulle sekund av ferien. Så jeg aldri slutter å kjenne sanden mellom tærne, eller saltvannslukten i nesen, eller smaken av jordbær på tungespissen. Noe som også hjelper på, i denne ferietid som ikke kontinuerlig las bli fylt med slikt, da vi er ofre for værgudenes ubønnhørlighet og de stadig sender voldsomme skyer for solkulen. Men livet, tilværelsen, dagene nytes - og jordbær er godt uansett; hvilket óg blir mine siste ord, i denne sammenheng, som sier sitt og mere til og mer enn nok, og oppsummerer det lidenskapelige sommermenneskets standhaftighet. Gir aldri opp, og dropper aldri mine forkjærligheter, likesom entusiasmen aldri las dø ut. Farlig, det. Så, la gå, noen få ord til, og en aller siste konklusjon, på en tirsdag: om at man alltid må huske å bevare entusiasmen. I særskilthet når den skaper grunnlag for lykke!