Thursday, July 31, 2008

Livets skolering

Selvstudium I:
Til læring, næring og ettertanke - og, kanhende, inspirasjon? Fordi allting synes å henge ihop, og da kan man likesågodt studere det samlet. Og i den anledning, lage seg en enda større porsjon konstruktiv lærdom - av det hele.

Mål: å motta impulser fra andre land enn det Hollywoodske, og la seg inspirere av kulturer radikalt vesensforskjellige fra vår egen, her i Europa. Valget falgt denne gang på Asia, med eller mindre tilfeldig, og avledet et ønske om økt innsikt i Japansk kultur og livsstil, mer spesifikt det som rører seg av liv, leven, levnet i storbymaskinen Tokyo. Skildret fra en mannlig og kvinnelig, innenlandsk, synsvinkel, men óg fra et utenlandsk, primært vestlig, ståsted. Her for å bygge "studiekompetanse" på et bredt utvalg med kulturelle inntrykk, fra forskjellige sjangre, alt innen film, litteratur og musikk.

Pensum
Roman 1: "Vest for solen, syd for grensen", 2005,
forfatter Haruki Murakami - i bokklubben
Roman 2: "Tokyo Tango", 2006,
forfatter Rika Yokomori - i bokklubben
Film 1: "Lost in Translation, 2003,
regissør Sofia Coppola - på imdb
Film 2: "Last life in the Universe", 2003,
regissør Pen-Ek Ratanaruang - på imdb
Lyd attåt: Roxette - "Little miss sorrow", Happy End - "Kaze Wo Atsumete", Bryan Ferrys versjon av "In the mood for love"; som da fungerte som inspirasjon for Wong Kar-Wai da han laget sin klassikerfilm ved samme navn, fotografert av nedenfornevnte samarbeidspartner Chris Doyle - pluss Goldfrapps nyeste album "Seventh Tree", som jeg har lagt min absolutte elsk på. Bandet Goldfrapp også, forsåvidt, da de er blant de mest geniale musikere jeg noensinne har fått øyene opp for og skriver aldeles vidunderlig electromusikk.

Dom: Jeg hadde egentlig sett for meg dette som en generell utforskning av Tokyo som en ettertraktet, spennende og henrivende storby; med impulser fra et fancy folkeferd og friske opplevelser. Istedet endte jeg opp med et litt dystert dypdykk ned i en underverden av horer, narkotika, kriminalitet og tristesse. Men ikke bare. Fikk meg en del nærgående skildringer av menneskelig svik, fornedrelse og tragedie, men óg av kjærlighet mot alle odds, gode relasjoner og mulighet for stor og langvarig lykke. Dessuten er det alltid et stort pluss å se saken, i dette tilfellet Tokyo som bysted, fra flerfoldige vinkler - ikke ene og alene den glorifiserte turistattraksjonen med neonlys, sushibarer og dansende, digitale dinosaurer på husveggene.

Utgangspunktet var et akutt behov for å se om igjen dette Coppola-datterens gedigne mesterverk, "Lost in Translation", med min favorittskuespillerinne nummer 2 (nest etter Juliette Binoche, selvsagt) Scarlett Johansson i hovedrollen. Og som vanlig var det en storartet, rørende opplevelse; det er og blir en film som tåler mange gjensyn, med karakterer man aldri får gjennomtolket nok, og scener man aldri kan studere seg lei på. Også har den slikt et vidundelig soundtrack, hvorfra stammer pensumlåten signert Happy End. Og som alltid, etter å ha sett denne yndlingsfilmen, får jeg en påtrengende lyst til å reise rundt i Japan, for en kortere eller lengre periode, bo på Park Hyatt, vandre i Kyoto, synge karaoke og møte Bill Murray sent på natten i en hotellbar. "LiT"fungerer som et reisebrev - en samling scenebilder, på løpende bånd, som i en katalog av minner. Sofia Coppola fanger følelser, uttrykk, farger, lyd og lys, mer enn å holde seg til en reell handlingsformidling. Man trekkes inn i selve filmen, lever med og i det lille univers hun skaper der. Den appellerer til alle sanser, til hjerne og hjerte, og til det dypeste av en deltagende sjel. For, mest av alt er dette en kjærlighetshistorie; en vár og likevel direkte love song; både til et vakkert metropolisk hovedsted, og til et forhold mellom to ufattelig sjarmerende personligheter, Bob og Charlotte. Sjelden, om noensinne, har jeg klart å opparbeide like stor sympati for to filmfigurer. Man legger virkelig sin elsk på denne duoen, og ønsker dem alt godt her i livet, og håper inderlig at de greier å treffes igjen. "LiT" spiller, antagelig ubevisst intenst, på hele spekteret av emosjoner; fra rungende latterbrøl til trillende tårer, i allefall på slutten; formet etter hovedpersonenes møter med den japanske kulturen, som igjen inspirerer til disse ytringene. Fra dem selv, likesom fra publikum. Man følger i deres fotspor, ettersom de lærer japanere og deres vaner å kjenne, og derav oppstår mange misforståelser, men også mange flotte øyeblikk. Innimellom er filmen både rar, sær og absurd, før den skifter over i et vidsomspreget spor, spekket med livserfaring, rødvinsslabberas og populærkulturelle referanser. En liten, utpreget fin-fin lavbudsjettaffære; en rarietet og et overraskelse, originalt og modent drama - som inneholder det meste, de fleste, og enda litt til; av menneskelighet og kommentarer omkring vår eksistens; og som kunne vært mye mye mye lenger, men gudene forby at de lager en oppfølger av den grunn. Den er en uventet, evig klassiker, i egen rett; og forhåpentligvis kommer den til å forbli nettopp dét, for all fremtid.

Og, av dette ble jeg da - enn videre - minnet på et lignende stykke filmatisk poesi, som er enda mer rendyrket og rotekte asiatisk, nemlig den lille perlen "Last life in the Universe", signert den thailandske regissørmesteren Pen-Ek Ratanaruang, som for øvrig er ute med ny film på norske kinoer i disse dager, nemlig den filosofiske og smått makabre "Ploy". Hans forrige filmsuksess er imidlertid en desto mer skjør og, i all ærlighet, sær sak - om en ensom, suicidal, kontrollfrik av en japansk bibliotekar som blir bestis med en smått sinnsforvirret, men betagende, ung kvinne fra Thailand, hvis søster nettopp er blitt drept i en trafikkulykke. Med disse to dysfunksjonelle individene som vitner. Søsteren jobbet som selskapsdame, delvis også hore, og de to hovedpersonene blir sakte men sikkert dradd inn i hennes verden, og stifter en del bekjentskaper de godt kunne vært foruten. Ytterligere kommer de nærmere og nærmere hverandre, og utvikler - steg for steg - et forsiktig vennskap; utprøvende, litt merkelig, og aldri klisjéaktig. Før de reiser ut til hennes, for å si det mildt, shabby hjem og tilbringer noen dager der mens de prøver å få orden på egne livssituasjoner. Ingenting blir helt som man hadde forventet det, og personene er på ingen måte slik man skulle trodd, og filmen tar iblant vendinger som gjorde undertegnede totalt målløs, og vantro, og jeg visste ikke riktig om jeg skulle le eller gråte eller bare henge med, men valgte da en grei kombinasjon. Akkurat som i "LiT" formidles det mer på den billedlige, emosjonelle fronten, enn den rent spenningsbetonte. På mange måter er det en gjennomgående, vekslende stemning man står overfor her, ikke et faktisk plot. Fotograferingen er ved Christopher Doyle, verdens beste på sitt felt, og dertil aldeles forbløffende skjønn. En fargesprakende reise gjennom følelsesliv, og alminnelig livsførsel; på individuelle såvel som på generelle, asiatiske premisser. Også er det en søt beretning om et vennskap mot alle odds, motsetninger som tiltrekkes hverandre, og det får man jo aldri nok av. Hva dramaturgi og tempo angår, er den langsommere, mer dvelende og mer ettertenksom enn "LiT", og med enda mindre konkret handlingsforløp - på et vis - men med flere, mer komplekse undertoner. Menneskene er ikke fullt så håndgripelige, eller lettforståelige, de er vanskelige å skjønne seg på og få noe tolkningsgrunnlag utav, men fascinerende likevel. Eller, kanhende, nettopp derfor. I det hele tatt; det er en fascinerende film, og et meget annerledes sideblikk på en kultur kjent for sin effektivitet og glansede overflate, men som her synes mer grumset og underfundig undrende.

"LiT" ansporte dog, på sin side, ikke bare mer filmanskuelse, men også en nyvekket hang til en gammel kjenning blant klassikerforfatterne, nemlig Haruki Murakami, og jeg tok derfor umiddelbart fatt på hans "Vest for solen, syd for grensen" som - ironisk nok - berører mange av de samme temaene som "LLitU". Spesielle mennesker, i temmelig spesielle miljø, som finner frem til hverandre og bygger opp et spesielt, men tiltalende vennskap. Den begynner med en oppvekstskildring, som i en dannelsesroman, men utvikler seg dernest til beretningen om en middelaldrende mann som, på bakgrunn av sine minner og sine fortidige eskapader, vikler seg inn i et nett av sorg og svik, men også gjenoppdagelse av egne lyster; i det at han plutselig, og nokså ufrivillig, kommer i brutal nærkontakt med følelser han trodde han hadde fortrengt. Hajime er en vellykket, gjennomført hardtarbeidende og intelligent fyr med en snill fru og to stykk snille barn og en lidenskapelig interesse for musikk, som han får dyrke så mye han bare vil, gjennom jobben som jazzbar-eier. Han bestyrer to klubber i Tokyoområdet, har det han trenger av penger og materielle goder, og lever forsåvidt et helt utmerket liv. Likevel, som leseren etterhvert får et meget klart innblikk i, synes det overflatisk, nesten meningsløst å leve slik - for Hajime selv. Han har gått gjennom voksenårene og følt seg utilpass, retningsløs, uvitende; det er alltid noe som har manglet, og i forsøket på å finne dette ene, retningsgivende, har han begått mange tabber og besørget en hel del sorg for sine medmennesker. Blant meget annet, har han diverse kvinnehistorier og svært triste oppbrudd bak seg, men det synes ikke riktig å gå innpå ham, i den grad det burde, og han fremstår som en nokså likeglad person med påtatt distanse til eget liv og egen følsomhet. Som om han eksisterer i en døs, en selvpålagt tilsløring av omgivelsene, og bare greier å summere dem opp, skildre dem nøkternt - slik han også gjør i nesten hele bokens første del. Men så kommer vendingen, den uforutsette inntreden av en kvinne han har savnet, og ikke egentlig fungert foruten; nemlig hans barndomsvenninne og hemmelige forelskelige - Shimamoto. Og hun har blitt en meget underlig kvinne med dystre hemmeligheter, som han faller for, men ikke lenger kan forstå seg helt på. Dermed blir det et vanskelig, uhyre krevende og utslitende forhold dem imellom, som ikke kunne ende rosenrødt lykkelig, og heller ikke gjør det. Boken er full av detaljer, intrikate bihistorier på veien, og interessante, men svært kompliserte understrømmer. Hvilket forfatter Murakami er ekspert på. En tilsynelatende enkel og oversiktlig handling som viser seg å ha utallige lag og potensielle løsninger. Og en rundreise i alle lag av det japanske samfunnet; fra Hajimes bohemske og senere velstående, men like kunstnerisk orienterte - til Shimamotos eksklusive, glattpolerte, muligens suspekte. Ikke bare er han ekspert på sammensatt historieformidling, Murakami er óg en ubestritt ener når det gjelder skildring av følelsesmessig frustrerte og selvusikre, men likevel sterke mannspersoner. Dette var nok en suksess, og en meget klok bok, i så måte. Sluttkapitlene, og Hajimes resolutte innsikt i egen tilværelse og i egne kjærlighetskvaler, er intet ringere enn genial. Og troverdig. Men, dernest fikk jeg lyst å se saken fra et mer feminint synspunkt, gjerne fra en selskapsdame av Shimamotos (trolige?) rang, og tok derfor for meg den hyperpopulære japanske forfatterinnen Rika Yokomori - og hennes "Tokyo Tango", om en ung kvinne som roter seg opp i noen uhorvelige vanskeligheter. Alt sammen på bakgrunn av en barnslig, naiv og dumdristig søken etter lett rikdom. Mer fritid, intet ansvar, uproblematisk kjærlighet, ingen planer, ingen forpliktelser. Det blir selvfølgelig ikke slik hun hadde tenkt seg; få av disse ønskene blir innfridd - i allefall ikke uten visse ulemper og fatale konsekvenser. Hun har fått streng beskjed av sin mor om aldri å date gamblere, fordi de spiller bort lykken, men alle disse formaningene kastes vrak på, i det hun treffer den tyve år eldre Mr Hotta - med kjælenavnet Bogey; en uberegnelig forretningsmann og ustyrlig spiller, med tilknytninger til skumle foretak og Yakuza-mafiaen. Sistnevnte klarer, for øvrig, de to raringene i "LLitU" å involvere seg med, likeså, og det går ikke særlig bra. For hovedpersonen i "Tokyo Tango"; Saya; sin del, resulterer kjærestens arbeidsforbindelser i mye ensomhet, fortvilelse og destruktiv oppførsel - i mangel av noe annet og bedre å fordrive sin nyfunne fritid med. Uten hemsko, blottet for kritiske motforestillinger, har hun gitt seg i kast med bordellvirksomhet, overdrevent alkoholkonsum, narkotika og høyst tvilsomme arbeidsoppdrag. Boken er en hardkokt, men likeledes øm og medrivende skildring av hennes modningsprosess; fra ung og begynnende selvdestruktiv, til eldre, erfaren og rimelig medtatt. Den er muligens ikke tidenes mest originale og velskrevne fortelling, men innehar en stor kvalitet i sin utforming og reflekterende skrivetil; i det at Saya selv, fra et voksent ståsted, ser tilbake og ser seg selv begi seg ut i alle disse vanskelighetene, og velger å ta et kritisk standpunkt til dette. Hun fordømmer egne handlinger, samtidig som hun nesten uvirkeliggjør dem; ved nøkternt å formidle det dragsuget av begivenheter hun ble dratt med i - dag for dag, år for år - der hun bare lot seg trekkes videre, endog til slikt hun kunne klart å komme seg unna, uten å vurdere omstendighetene overhodet. Riktignok er det en spenningsroman, en dramatisk beretning fra galt til verre, med mafiakonflikter, latterlig høye pengesummer i omløp, og særdeles store mengder sex; fra jappetiden på åttitallet, med tilhørende tekniske duppeditter og gjennomført stilisme - men det er også et portrett av en ung kvinne; et rent tilfeldig, i utgangspunktet uskyldig, ungt menneske; som plutselig befinner seg midt i et nett av intriger og livsfarlige uoverensstemmelser. Med en kjæreste, og senere ektemann, som er langt mer dominerende og tradisjonell, altså konservativ, i sitt kvinnesyn enn Saya nok hadde regnet med. Og en omverden på helt feil kurs; aksellerende, utagerende, syndefull. Fra alle samfunnets skyggesider; med deres kyniske holdninger, ondskap, ugjerninger, men også stakkarslighet. Yokomori skriver enkelt, men effektfullt; med en bitter undertone - en slags etterpåklokskap - som noen steder dras litt for langt, og blir litt gjentagende, men generelt sett fungerer bra. Og som et annet, kvinnelig motstykke til Murakamis mannsdominerte, er den perfekt. To gjengivelser i førsteperson, om å både se seg selv utenfra, og stille seg utenfor seg selv; og samtidig se den verden man selv lever enda tydeligere, likesom hvordan den former ens egenperson. I ethvert henseende, rapporter fra et land, fra en menneskelig eksistens, og fra en rendyrket, kunstnerisk vinkel.

Det beste med å ta for seg populærkulturelle impulser av denne typen, heller en reisehåndbøker og dokumentarer, er at man får et mye mindre tilgjort og mer naturtro bilde av Japan. Dette er autentiske skildringer av Japansk kulturliv, tross i sin fiksjonalitet, og deres menneskeskjebner er ikke utvalgte, representative eksemplifiseringer, som for å bli kjent med en befolkning. De er uttrykk for nettopp skjebner, følelser, genuin menneskelighet; de er karakterer, ikke karakteristikker, og gjennomført sammensatte. De blir aldri statiske, ensidige illustrasjoner, men stiger ut av lerretet, opp fra boksidene, inn i vår virkelige verden, og manifesterer seg som de mest ettertrykkelige erindringer på tilskuerens netthinne, for tolkning og lærdom og - i all hovedsak - ettertanke. Hvilket for meg, altså, er hovedpoenget med slike små selvstudium. Et mer samlet og allsidig stykke inntrykk, fra en ikke særlig enkel, men fryktelig fascinerende verden av spennende mennesker, hendelser og skildringer av livet som sådan.

1 comment:

Randi said...

Og jeg er så glad jeg kjenner poetiske filmenmeldere som tar meg med på kino.....