Lesekunstens variabler

Enn videre, på veien, og som et tydelig apropos til forrige blogginnlegg - med en utvidelse av dennes tankerekker - om andre kulturelle impulser, fra andre land enn Hollywood, også med utgangspunkt i radikalt vesensforskjellige kulturer fra vår egen, vestlige. Først av alt, derimot, skal det handle om litteratur generelt. Om tendenser innen litteraturtolkning og om min hovedlidenskap her i verden, nemlig skrivekunsten. Boktitler, forfatternavn og annen namedropping bevisst utelatt. Og det var ikke enkelt, kan jeg fortelle. Men jeg har valgt å ikke navngi de jeg kritiserer heftigst, ergo vil jeg ikke sette navn på noen andre heller. På visse områder er jeg óg konsekvent.

Har fått lest mye i sommer, for å si det mildt; i allefall mer enn hva jeg selv synes er alminnelig, for min egen del. Og har da forsøkt å kategorisere litteraturen litt, strukturere den, og lese mer taktisk innenfor et spesielt tematisk område. Endog granske det jeg leser, nøye, og med henblikk på takt og tone - altså litterære kvaliteter. Stoppe opp ved de mer seriøse momenter, som den seriøst arbeidende litteraturkritiker jeg prøver å være. En slags videreføring av de vaner og teknikker man tillegges, om ikke fullstendig tillærer seg, når man studerer litteraturvitenskap på universitetet. Man får i det minste et mer bevisst og systematisk forhold til det å lese. For mitt vedkommende, enda mer intenst, nøkternt og utforskende likeså. Og meget mer kritisk, selvfølgelig. Jeg jobber meg inn i romanene og stuper ned i deres komprimerte verdener, eventuelt verdensbilder, og må samtidig erkjenne at min måte å gjøre dette på, selve min lesemåte, er forandret; i dét at jeg biter meg merke i andre kvaliteter, eventuelt mangler på slike, og bedømmer bøkene på helt andre premisser. Som jeg tidligere har bemerket får man óg et litt vanvittig sammenligningsgrunnlag, via erfaringene fra litt.vit., og er plutselig pådyttet litt spesielle krav - med hensyn til utforming, innhold, språk og stil. Kanhende passende, nødtvungent, lærdomspreget streng; kanhende bare altfor kravstor. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, da jeg merker hvordan forfattere jeg før vurderte som geniale, og bøker jeg pleide å elske, ikke lenger lever opp til forventningene. Dessuten synes jeg å forpurre min egen leseopplevelse ved å sette fingeren på småfeil og kluss jeg før bare ville ignorert, og etterlyser slikt jeg før ikke ville tenkt over at det var behov for. Jeg leser ikke de samme bøkene med samme entusiasme, for å oppsummere kort, mens jeg leser andre og nye bøker mer entusiastisk enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Både de personlige preferansene og den personlige tilnærmingen skifter. Det handler vel om å modnes, som med alle andre utdanningssituasjoner, og det er ingen tvil om at man får mer kunnskap og innsikt i litteraturverdenen gjennom disse studiene jeg har gitt meg i kast med, men det er en prosess som har sine konsekvenser og som ikke kommer uten en viss pris. Det går på bekostning av leseren; den innfallsvinkel man er vant med som lesende menneske. Og de evner man kommer til å besitte, når det gjelder å skjønne seg på litteraturverdenen. Underholdningselementet kommer ofte i annen rekke, nå, og den lettsindige gleden over en skikkelig gøyal bok har lett for å forsvinne. Bøker er ikke underholdende vare på litt.vit., ei heller skal de betraktes som gøyale, bra eller fine. Her går det i klokskapens dannelsesromaner, postmodernisme, førbarokk, tidlig romantisisme, kompleksitetens understrømmer og annet utilgjengelig. Jeg er glad der finnes mer uutdannede kritikere der ute som kan utgjøre vår folkelige, lettfattelige motsetning og hylle, for ikke å si overhodet vurdere, den såkalte kiosklitteraturen - for eksempel - for dem som har interesse av slikt. Jeg er av den oppfatning at folk bør få lese nøyaktig det som passer dem, nøyaktig i den grad de ønsker og føler de har anledning til, likesom de bør få velge forfattere tilpasset deres egne interessefelt og sinnelag. Ingenting er annenrangs litteratur, såvidt meg bekjent. Annerledes, ja. Mindre poetisk, mer spenningsrettet; utvilsomt. Religiøst ladet eller apolitisk, lettbent eller dypt. Horror versus feel-good versus psykologisk thriller. Skrevet for kvinner, av kvinner - eller av mannfolk, kun for mannfolk, jevnfør en god del hyllemetre på Narevesen. Allting forekommer her. Der finnes ingen mulige generaliseringer. Derimot finnes det bøker som er rosa og bøker som er beksvarte, fylt med humor og basert på sorg, nedskriblet i affekt på ti minutter eller komponert over et helt liv. Endog elendig skrevet - selvsagt, det er et ankepunkt innenfor all type skriverier. Men for guds skyld, ingenting skal avfeies som uviktig, underordnet, utålelig! Det forundrer meg hvordan mange professorer, riksrøster, kritikere og andre som mener seg berettiget til krasse utspill - og som ellers ynder å slå om seg med utallige, umåtelig vanskelige begreper og synes å ha doble meninger om det meste - kan være så konsekvente i sin avvisning av en del litteraturformer. De som vanligvis er de første til å se konfliktens fjorten motstridende ytterpunkter, gjennomgår den lag for lag, gråtone for gråtone, og som aldri godtar ett svar som det eneste riktige. Her, derimot, finnes ingen sirkulære firkantformasjoner eller subtile skarptrommer. Eller rundkantede personskildringer, for den saks skyld. Nei, her bedrives det aktiv evaluering, klassifisering, og degradering, i den rekkefølgen. Man putter bøkene i båser og skriver merkelapper på disse og skyver, dernest, "pocketlitteraturen", "krimkatastrofene", "fantasyfjaset", "billigbøkene", "chick-litten" og allting verre, as it were, lengst bort og inn i et nedstøvet hjørne så man slipper å se dem. Jeg tror mange selvutpekte "vurderingsinstanser" i vårt litteratursamfunn hadde tjent på å anerkjenne mangfoldet, av det som blir utgitt, og ikke være så forbasket fordomsfulle, endog før de stifter bekjentskap med innholdet i det verket de har foran seg. Selv prøver jeg fortvilet å angripe litteraturvitenskapen fra min egen vinkel, og på min egen måte; bevare egenarten, både i utvalg og i vurderingsmetode. Jeg vil ikke bli fortalt hverken hvordan eller hvorhen bøker skal bedømmes. Og jeg kommer aldri til å ville avvise de amerikanske kriminalromanene fra ungdomstiden, eksempelvis, som dårligere - bare fordi jeg leser dem på en annen måte nå enn da. Ikke kommer jeg til å slutte å lese dem (om igjen), heller, men jeg gjør mine iherdige forsøk på å betrakte dem nøkternt, og se hvordan mine betraktninger har endret seg og hvorfor de fortoner seg annerledes for meg. Det mest besnærende ved det hele er også hvor effektivt, forsåvidt også enkelt, det er å lese dem slik. Selv når opplevelsen ikke er likedan; muligens blitt litt rusten, grunnet tidens tann; faller det meg aldeles naturlig både å lese meg gjennom det hele, og komme med en vurdering etterpå. Her er vi óg ved problematikkens kjerne: det handler nettopp om å bygge videre på egne erfaringer og nyttiggjøre seg disse, så man greier å undersøker bøkene - og finne glede i dette - fremdeles, og samme hvor gammel man blir, eller hvor tilsynelatende utlært man måtte kjenne seg. Og så kan man konkludere med lite annet enn at på forskjellige stadium i livet, i forskjellige settinger og i forskjellige stunder, har man behov for forskjellig litteratur. Ønskene når det gjelder litterære impulser varierer, og endrer seg. Fra person til person, fra ett øyeblikk til det neste. Det verste er at de krasse kritikerne ikke ser dette tidsløpet, men synes å mene at der finnes en evig uforanderlig standard for hva som er "god litteratur", og gudbedre jeg hater det uttrykket - og de trekker da gjerne paralleller til antikkens storheter, i samme slengen, for å bevise hvor utilnærmelig (i tid og rom) denne standardiseringen har blitt. Etablert og sementert i stein. Nedtegnet på tavler, ingenting å gjøre med dét - men jeg er uenig. Og, jeg vet ikke om å måle litteraturen i mine variabler er en rett eller akseptabel metode for å studere dens historie, dens virkninger, men det er en form for kritisk sans som er mer konstruktiv - synes jeg - enn den forblindede, akademisk-orienterte klassifikasjonstendensen. Disse kritikerne, de sneversynte, skaper et helt naturstridig, men også feilaktig hierarki av litterære produkter som ikke hører noe sted hjemme. Dessuten opererer de med ulovligheter og forbud, som de ihvertfall kunne spart seg. Litteraturen de som oftest anbefaler, involverer óg en del verker forbundet med ytringsfrihet, og det å få lov til selv å bestemme både hvordan man vil skrive og hvordan man vil lese, må jo falle innunder dette begrepet. Følgelig motsier de seg selv, nok en gang, om de hevder at noe er godkjenbart og annet er forkastelig og noe burde aldri vært utgitt. Man kan argumentere, konsist og klart, for hvorfor en bok er møkkabefengt besudlet. Jeg kan, med den største iver, fremlegge en lang og lite flatterende tirade om hvorfor et par norske populærforfattere burde tatt seg et skrivekurs eller tre, likesom jeg kan kritisere amerikanske chick-lit-kvinner nord og ned, fordi jeg synes bøkene deres er både fordummende og mannefiendtlige og særdeles lite velformulerte. Men jeg ville aldri avskrevet hverken de ene eller de andre, og jeg har i allefall ikke til hensikt å feie alles synder under én stol og si at populærlitteraturen og chick-lit-litteraturen som sådan er noe gjennomført, uholdbart boss og jeg vil helst bli kvitt dem. For, der finnes nemlig mange glimrende innslag på begge fronter, og der finnes meget potensiell leseglede å spore - her - for verdens litterære publikum.

Hvilket, igjen, minner meg på temaet "hva som fenger". Jeg har skrevet en del ovenfor om vurderingsstudier av litteraturen, men jeg må også føye til at interessen for denne har blitt styrket betraktelig etter at jeg tok fatt på selvsamme studium. Jeg har, om mulig, fått en enda større og mer intens lidenskap for de litterære verker. Og derfor gjør det meg enda mer bitter når folk som egentlig burde fremme leserglede; som burde bidra til økende entusiasme og spre det "glade budskap" om gode bøker; heller bruker tiden sin på å kritisere deler av vår litterære kanon, og degradere resten. Det har de ingen rett til. Litteraturen burde være til inspirasjon, ikke irritasjon. Den eksisterer óg for vår kritiske utforskning - naturligvis - men for så mange andre formål, likeså. Litteratur er nytelse. Litteraturen er til for å nytes; da den både gleder og gruer. Den appellerer til hele vårt følelsesregister, likesom den evner å gjengi det. Sprudlende overflod av følelser og isnende, skarpskodd raljering - følger side om side, bokstavelig talt. Mangfold er selve kjennetegnet på lesekunsten, det er dens mest nødvendige bestanddel. Også når man skal befatte seg med den. Dessverre er det når jeg begynner å lese som en litteraturstudent og ikke som en "vanlig ferierende", at jeg ser hvordan våre (tillærte) innfallsvinkler - i seg selv - kan ha en negativ virkning på denne kunstformen. Og dét er temmelig livsfarlig, spør du meg. Men det er det dessverre ikke så mange som gjør, ennå. På universitetet taler man som oftest til døve ører, men kanskje - jeg øyner et lite håp om muligheter, her - er det noen som vil få øynene opp for mitt budskap, og ta det til etterretning. Enten her, i dette nu, eller senere. Moralen i dette innlegget får uansett være følgende; at man skal prøve og feile som man lyster, jevnfør italienske spretthopp-regissører og melankolske irer, og både skrive, lese og vurdere akkurat som man vil. Men unngå å avskrive, forlese seg, og aldri, aldri nedvurdere. Stygge, potensielle misforhold der. Man må forsøke å holde seg på den gyldne middelvei. No absolutes. Bare intens entusiasme for det beste som finnes av kulturelle impulser, der ute. Lære av bøkene, det er det de er til for. Og dess mer komplekse de fortoner seg, dess mer bevisst bør vi være på kompleksiteten i den allmenne anskuelse av dem. Bøkene er alle menneskers eiendom; de er vår felles inspirasjon, vår felles utfordring, og de står ingen til rådighet å skulle forby eller forvise eller fordømme eller hva det skulle være. Om man forhelliger dem som kunst, slik jeg også gjør, må man óg beskytte alle deres underkategorier og tilfeldige tilskudd. Én kunstform. Én magi. Og uendelig mange avarter - som står klare til å bli lest og vurdert. Alltid.