Meanwhile, on a different note

Det skjer ting i rundtom i verden, og i fandom-universet, selv nå i den stille (?!) sommertid - der folk flest er mest opptatt av å ville sløve i skyggen, legge seg rett ut på marken i solsteken og grille hud, eller hoppe i havet for å skylle av seg overopphetingen. I allefall kan det synes som om det kun er disse aktivitetene man veksler mellom, i øyeblikket. Gamlehaugen var såpass overbefolket idag, at jeg knapt nok fant meg en gressflekk å sitte på. Og man bader fremdeles i klynge og svømmer under hverandre for å komme lenger ut. Fordi alle på død og liv skal plaske rundt inne på grunnen og helst stå lenge i ro, i sansen, og bare betrakte havet. Jeg skrev så instruksjonsmessig forbilledlig igår; om etterstrebing av de mer harmoniske tilstander, karma og idealisme; men kan selv bli nokså ilter etterhvert, av for store doser sol, fremmede medmennesker, bikinier som siger og overdøvende lyd; overalt omkring meg. Hjelper heller ikke at man - uansett hvor mange forhåndsregler man prøver å ta - ender opp dehydrert, svimmel og relativt solbrent, til slutt. Så jeg trekker etterhvert hjemover, slik jeg pleier, og evakuerer meg inn bak gardinene. Bytter ut 35 grader midt i solsteken, med 32 grader bak TV'en. Slår samme TV-apparatet på, og føler meg rimelig kaputt da jeg er istand til å ikke zappe forbi "Hell's Kitchen", men faktisk blir sittende og se ferdig episoden. Mens jeg heller i meg store mengder væske. Kjenner hjernecellene svinge og flimre forbi; benene knaker og fingrene er tørre og svetten holder frem med å hagle. Dog er jeg på ingen måte misfornøyd med formiddagen som var; on the contrary, vil jeg si. Idet jeg ligger der på gressflekken min, på et saltvannsvått badehåndkle og glor på alle de rare menneskene og leser japansk krim; da føler jeg egentlig ikke at jeg kan klage så mye, ei heller at livet er spesielt kjipt. Derimot er det en ganske behagelig utplassering, med en vanvittig flott utsikt mot knallgrønne plener og skimrende hav (og, eh, pene badende hankjønn, hoho), og en utsøkt sommerlig tilværelse, det hele.

Men - så kommer man altså hjem igjen, og sjekker nettet, og får seg en del overraskende overraskelser og interessante oppdateringer derifra. Som for eksempel at "The Dark Knight" har skjøvet "Gudfaren" vekk fra førsteplassen på imdb's top 250, der sistnevnte har tronet i en og en halv mannsalder, helt frem til nå, og en liten prosentandel av den bragden må nok tilskrives det enorme hedringsbehovet etter Heath Ledgers død, som óg har gitt filmen en enda større dimensjon av hype. Ikke at det er noe galt i dét, by all means, jeg synes (for å være ærlig) at dette er vel fortjent, særdeles berettiget, og ikke stort mer enn hva moralske retningslinjer skulle tilsi. Nå er jo jeg mega-subjektiv og inhabil, i denne sammenheng, siden jeg har vært "Batfan" hele mitt liv, synes Batman er den tøffeste superhelten av dem alle, mener at Christian Bale er den beste arvtageren Michael Keaton kunne fått, og elsker dem begge, og apropos; fremdeles savner Heath intenst og inderlig, og antagelig kommer til å grine som en liten kolikkskadet baby over dedikasjonen hans, når jeg først får sumlet meg til å overvære mesterverket. Dessuten er jeg ikke så glad i "Gudfaren". Okei, det er en genial gangsterfilm, med geniale mennesker i alle roller, men jeg foretrekker da "Mean Streets", "Chinatown", "Lucky Number Slevin" og "The Departed" anyday. Og, ikke minst, "Pulp Fiction". Et par av disse figurerer óg på denne toppers-listen, og kunne med fordel hatt en høyere plassering. Spesielt Tarantino-mesterverket; som etter min mening danker ut dem alle - med god margin. Ikke helt objektiv der heller, nei. Men likevel, det beviser hvordan marginene her er uhyre smale og hvordan alt, til syvende og sist, baserer seg på den berømmelige, skiftende og nettopp uberegnelige smakssansen. Og derav, enn videre, om annet som er helt og absolutt etter min smak; nemlig science fiction. Som at "X-men"-spinoff'en
"Wolverine", om favoritthelten ved samme navn, nå er ferdig innspilt og snart klar for kinoskjermen. Hvilket betyr mer av Hugh Jackman med klør, skinnjakke og meget suspekte tilbøyeligheter, men et hjerte av gyldneste gull. Jeg gleder meg stort. Ytterligere må det nevnes at selveste "X-men"-sjefen sjøl, Patrick Stewart - som har klart å etablere en lignende favorittstatus gjennom roller både der og i "Star Trek", intet mindre - for øyeblikket befinner seg på teaterscenen i England, i en litt annen setting, nemlig "Hamlet" (av alle ting), der han agerer rollene som spøkelset og Claudius. I selskap med David Tennant. Professor Xavier og Doctor'n på samme scenegulv. Jadda. Enhver sci-fi-geeks søteste drøm. Skulle gjerne hatt en prat med casting-ansvarlig for den bragden. Og dette har, naturlig nok, skapt en del felles overveldende hysterisk fanentusiasme. Royal Shakespeare Company priser seg sikkert lykkelig over den sikrede suksessen, men den kan selvsagt blir litt mye av det gode - når man ser reaksjonene til de 10 millioner fangirls som kommer strømmende; mer eller mindre uten kjennskap til The Bard, overhodet; for å få et glimt av sin elskede Ten. Og, som om ikke det i seg selv var nok, blir jo effekten mangedoblet, i og med at fangruppen stammer fra så mange leire, ikke bare Doctor-entusiastenes. Her snakker vi generelle Whovians, new & old-school, pluss flerfoldige Trekkies, og et utall Shakespeare-elskere og tilfeldige interesserte på slep. I ett, samlet publikum. Inni ett stakkars lite teaterrom. Det kan bli direkte uforsvarlig. Og som en slags sikkerhetsforanstaltning har man da, ifølge Daily Mail, som jeg da stadig kvir meg for å stole helt på, lagt ned et absolutt forbud mot å medbringe fan-artikler og gimmick-produkter fra de overnevnte seriene våre kjære hovedrolleinnehavere har medvirket i, som man ville hatt dem til å signere. Med andre ord er det lite håp å øyne, i horisonten, om å få Davids autograf på den siste utgaven av DWmagazine, eller de nylagde Dalek-figurene, i akkurat denne omgang. Men kjenner jeg den omgjengelige Davey T rett, er det bare å oppspore ham et eller annet annensteds, så signerer han nok. Mer en villig. Enn så lenge får de heldige billettholdere omstille seg til en litt mer "høykulturell" modus, og nyte David i en nokså forskjellig positur fra hans vanlige "...weeeell, time to save the world again." Blir nok mer i retning av "....weeeeell, time to kill some father figures." Men produsenter og andre ansvarlige bør nok ikke undervurdere, ei heller avskrive fullstendig, "Doctor Who"s relevans i dette henseende. For samme David kan, saktens, ha høstet nyttige erfaringer til Hamlet-rollen gjennom sin tidligere tidsreising; for eksempel, diverse svippturer innom det Elizabethanske England og møter med kjentsfolk av rimelig essensiell betydning. Som alle Whovians vet, har han i sin tid både hjulpet, inspirert og hentet lærdom fra The Bard himself (for ikke å snakke om Dronning Elizabeth), noe vi fikk være vitne til i "The Shakespeare Code" fra Sesong 3. Også laget han denne berømte sketchen for Red Nose Day der han er fortvilet engelsklærer som prøver å underviser Catherine Tate i Shakespeares sonnetter og det ga vel en smule inspirerende input, det óg. Igjen, dette om at allting er forbundet og brikkene faller på plass. For øvrig, nevnte jeg at jeg skrev om Shakespeare-stykket til eksamen? Mer enn én gang, forsåvidt, siden jeg tok for meg "Hamlet" på skriftlig heldag, og "The Shakespeare Code" og sketchetn til min muntlige presentasjon; de var to av temaene for min gjennomgang av Shakespeare innen dagens populærkultur. Ser man det. Mannen forfølger meg. Og "Doctor Who" er og blir kilde til mye mer enn bare lettbent underholdning. Uansett, jeg er sikker på at vår alles kjære Mr. Tennant, på grunnlag av all sin kunnskap, likesom samarbeidet med Professoren, sorry Patrick Stewart, vil klare sin nye utfordring med glans. Og for alle dem som savner David i sin godeste, gamle jobb - nå omtalt som signaturrollen - og som skulle frykte at han tenkt å legge denne på hyllen, her er et lite stykke deilig bekreftelse på at dét ikke er tilfelle. Ikke riktig ennå, i hvertfall. Mens man venter på Sesong 5, dvs noen løsrevne før-RTD-gir-seg-spesialer, har BBC valgt å glede oss med en egen Proms-avdeling for Who-tilhengerne, og en fantastisk, nyskreven miniepisode som "ekstra tilbehør". Denne ble da vist, ikveld, i Royal Albert Hall under den offisielle Doctor Who-konserten, hvor man fikk høre smakebiter (og hele stykker) fra Murray Golds soundtrack til sesongene 1-4. Blant annet "Doomsday"-sangen, helt på slutten. Og jeg kan tydelig se for meg alle tårevåte kinn. Det er ikke første gang BBC har arrangert oppsetninger for Who-musikken, med fullt orkester, men dette er definitivt den av størst kaliber, og den mest prestisjetunge hittil. Og i henhold til den storslagne standarden, måtte nesten Doctor'n bidra med noe musikalsk - han óg - hvilket resulterte i en egen Time Lord-komposisjon. Tro mot Universets lover, og muligens - indirekte - Beethoven. Fremskyndet av et besøk fra en gammel kjenning, nemlig skurkaktige The Graske, må Doctor'n ferdigstille sitt storverk og introdusere det for en, øh, lyttende forsamling i konserthallen. Dessuten får han sin debutopptreden som symfoniorkesterdirigent og bryter fourth wall-reglementer så det står etter. Dog, man må altså forestille seg at han snakker til tilhørere, og at de responderer på oppfordringene hans. Fungerer sikkert bedre når man faktisk sitter der, og ser seansen på storskjerm, og både kan høre og gi respons. Men for oss i mangel av tilgang, hverken på Royal Albert Hall, BBC radio, BBC One eller flybillett til London, og som fremdeles lider av post-traumatiske tomhetsfølelelser etter Series 4, pluss et like gedigent savn etter Rose, Jack, Donna og Cloney Boy, er det meg en stor glede å presentere youtube-utgaven av "Music of the Spheres". Fordi, som mannen sa, "the music of the spheres is all around you...". Doctor'n som musiker. I blådressen. For å fylle ventetiden. Og jeg ville gjerne hatt Doctor'n sin musikk inni hodet mitt, på konstant repeat, la det være klart. Now, enjoy!