Grand Old Style Structures

Sountrack: Katie Melua, Whitney Houston - og Elton John. Fordi akkurat han var meget passende, stunden og omstendighetene tatt i betraktning, og fordi jeg elsker syttitallet med alt det førte med seg; med stil, trøkk, hud, hår. Som sagt, vist og stadig bekreftet. Jeg er nok temmelig retro av meg, får heller bare leve med det. Og har, for å være ærlig, ikke spesielt mye imot slike tilbøyeligheter.

Om flotte filmer, fine folk, og forgagne tiders fordelaktighet. Også inkludert diverse fangirl-grublerier, mye namedropping, og en kvasianmeldelse av "The Bank Job" - eventuelt gjennomgående analyse - hvis offisielle Norgespremiere man nettopp har hatt gleden av å overvære, på den splitter nye og superfancy og veldig dårlig promoterte Felix Kino, Aker Brygge, Oslo sentrum. Med takk til Familien for innspill, respons, kritikk og generelle kommentarer.

[Image: typisk scene fra "The Bank Job" - fem litt for uerfarne bankranermenn i en litt for liten tunnel, forhåpentligvis uten grevlinger i taket. Nummer 1 og 2 fra venstre er Jason Statham og Stephen Campbell Moore, henholdsvis, og de er da mer enn gode nok grunner i seg selv til å få med seg denne filmen. Dessuten kan man jo velge å se den fordi den er glimrende, velspilt og vellaget til tusen og, ytterligere, med begrunnelse i den nedenforstående.]

Jeg etterlyser stadig filmer etter den gode, gamle skolen - historier med ordentlig klassikerpotensiale, der dialog, regi, kontinuitet, stil, produksjon og musikk legges tilstrekkelig vekt på, og skuespillerprestasjonene fremstår som det mest iøyenfallende, essensielle kvalitetsmomentet. I like strålende motsetning til alt man kan oppdrive av CGI, datateknikk og hysteriske spesialeffekter; som, generelt sett, pleier å kjennetegne de moderne storproduksjonene, hvis budsjettprioritering ikke ligner grisen, og som setter kommersiell "appell" såpass i høysetet at de synes å ignorere det meste annet av minneverdig, akseptabelt filmhåndverk. Og makter å gjøre hele opplegget så glattpolert, overbetalt, avkompleksisert, dybdeløst at man sitter igjen med absolutt ingenting av utbytte, etterpå, kun en følelsesmessig tomhet. Hvilket jeg, for min del og kort oppsummert, er grundig lei av nå. Hollywood slår fremdeles til, en sjelden gang, med store, mot-alle-odds-vellykkede, superactionfilmer av typen "Iron Man", "Street Kings", "21", og deres like; som da klarer å kombinere det kommersielle med en tiltalende egenart, endog eksentristet, man ikke kan annet enn å elske. I "Iron Man"s tilfelle skyldtes det selvsagt Robert Downey Jr., hovedsaklig, og hva de andre angår har man nok folk som Hugh Laurie og Kevin Spacey takke; pluss noen relativt heldige tilfeldigheter. Uansett, de er og blir sjeldne unntak fra regelen - om at den moderne storfilmen, i særskilthet innen actionsjangeren, preges av effektmakeri; likesom spektakulær, men hjernedød ultravoldelighet; og lite annet. De mangler, kort sagt, substans. Minneverdighet. Og dermed; mulig klassikerstatus.

Men, til min enorme glede, de små lyspunktene er fremdeles å finne, og stundom glimter de til såpass sterkt at man blir nesten slått i bakken. Som av lynnedslag. Eller, eh, sveisebrennegnister. I dette aktuelle, utpekte tilfellet handler det om et bankran, som ikke forløper helt slik man hadde planlagt det, og om den (forklarende nok) litt amatørmessige, men ytterst sjarmerende gjengen som utfører jobben. Og ikke minst; om de uhyre kompliserte omstendighetene som omgir dem, og det nokså belastede miljøet de vanker i. Om deres fiender, frender og familier. Passende påskrevet tittelen "The Bank Job", og skapt av manusforfatterduoen Dick Clement og Ian La Frenais ("Across the Universe"! Hurra!) i samarbeid med Roger Donaldson - mannen som har gitt oss TV3-favoritten "Dante's Peak" og Kevin Costner-epsodet "Thirteen Days", med (mye) mer. Åstedet er London, årsakene mange og mangfoldige, og året for begivenhetene er 1971. Så ja, man har faktisk måttet legge handlingen helt tilbake til det glade syttitall for å oppnå den gjennomgående stilismen, det nostalgiske preget. Referansene til noe som engang var, som fungerte, og som bør tas opp igjen med umiddelbar virkning. Dermed har man også, fiffig nok, klart å unngå kravet om alle effektene og den nevnet animasjonen. Imidlertid er det store porsjoner følelser involvert; humor, sarkasme, svart fleip, brutal død, tristesse, kjærlighet, familiebånd, kameraderi og savn. Og heftig, dog også følelsesladd action. Spenning, kampsport, biljakter, tortur, konpirasjonsteorier og intriger - herfra til månen, via Merkur og tilbake igjen. Lite fiksfakseri, roboter, gigantiske gunnere og manipulerte eksplosjoner; og, imponerende nok, en tilnærmet nulltoleranse for klisjéer. Rensket for de typiske Hollywoodsekvensene; de "obligatoriske" konfrontasjonene som alltid kommer, men som her gis en egen og bedre vri. Eksempelvis erstattes det gedigne familieoppbruddet med en bittersøt, oppklarende gjenforening; skandalene er reelt skandaløse, og ikke påtatte; kulturkollisjonene er sammensatte, ikke ensidig kritiske; og mannfolkene er hardbarkede, men aldri uten glimt i øyet, og de handler med hjertet, ikke bare med knyttnevene; tross i karakterpersonlighetens mange, dystre, uflatterende biaspekter, og tross i at samme karakteren har karriere som paparazzifotograf, eller tilbringer fritiden med å spille inn pornofilmer; likesom kvinnene, med alle sine svakheter, ikke er tilstede bare som pene fjes, myke tåreperser og kjærestealibi, men opptrer minst like beregnende, sammen med gutta, og er like frempå som taktikere og tøffinger i felten, som hva de selv kan skilte med. Personlig høydepunkt; da antiheltinnen og semiforræderen Martine klatrer ned i den underjordiske gravegangen iført kjeledress, knebeskyttere og fornuftige sko; ingen høye hæler der i gården; og når hun kommer opp igjen er det med jord i håret og skitt på klærne, langt fra nyfrisert og utspjåket. Hvilket óg sier mer enn nok om filmen hun befinner seg i. Befriende utradisjonell, plusspoeng for å være lite politisk korrekt, stjerne i margen for manglende selvsensur. Dessuten, hvilket er et meget stort fortrinn; de logiske bristene forklares ikke med en innskutt sidekommentar, eller oversees galant, men får sine behørige konsekvenser. Katastrofale, tildels overmåte brutale; blod og gørr og brannsår; men det hele setter, like fullt, en realistisk tone som kler formatet og som står perfekt til resten av historien. Man vil muligens kunne hevde at stemningen blir for gammeldags, for retropreget; siden filmen mangler det glossy, utstuderte, sammensatte snevet, og aldri blir plettfri, men til gjengjeld er den så gjennomført, så helproff og så grunnleggende likandes som vel tenkes kan; på høyden med enhver, lignende Hollywoodaffære, om enn på dette sitt usedvanlige vis. Kvalitetssikret på ethvert nivå, det er åpenbart, for produksjonen er i særklasse; plot'et, regien, klippingen, bakgrunnen, og bakgrunnslyden, likesom kulisser, kostymer og replikker sitter som et skudd - og er som tatt rett ut av en Steve McQueen-thriller, fra selvsamme tiår hvori denne liksom skal finne sted. Påfallende nok var det regissør Donaldson som, i sin tid, stod bak remake'en av McQueens "The Getaway" - det vil si 1994-utgaven med Alec Baldwin og Kim Basinger. Ingen storslagen sak, og ikke særlig respektfull overfor originalen, men det sier da noe om regissørens egen smakssans, som her definitivt kom mer til sin rett. Av andre kulturfenomener filmen deler likhetstrekk med, må nevnes James Bond, Sam Peckinpahs mesterverker, "Chinatown" og film noir generelt, Roger Moore's "The Saint", og - i klartekst - den britiske kriminalserien "Hustle". Alle kjennetegnet av bunnsolide historier, særegen atmosfære, dystre undertoner og karakterdreven dramatikk. Nøyaktig som i "The Bank Job"; der det óg figurerer i kombinasjon med skinnjakker, skjeggstubber, automatvåpen, lekre biler, slemme politimenn, snille kjeltringer, og omvendt, fancy kameravinkler, høy fart, stilige musikkvalg; alt i alt hypereffektiv underholdning.

Det kunne i sannhet ikke blitt gjort bedre; de involverte synes å ha en vanvittig artig dag på jobben; alle går - tilsynelatende - inn for å gjøre en så vanvittig bra innsats som de for sitt bare liv kan greie. Spesielt innen rollebesetningen. For, i tillegg til en slick, original setting, har man da spedd på med det som kan krype og gå av storartede, britiske karakterskuespillere, Shakespeare-tolkere, BBC-yndlinger - OG Hercule Poirot. Som suspekt, livsfarlig, direkte motbydelig pornosjappebestyrer. Jadda. Men først og aller fremst; Jason Statham. På sitt ypperste, i upåklagelig storform. Og lykkeligvis pent plassert (og antrukket!) i hovedrollen. Herved las superbriten befeste sin posisjon - og det ettertrykkelig - som en av det 21. århundres største actionhelter, etter lang og tro statistrolle-tjeneste. Det var sannelig på tide, og måtte han få et drøss med nye og tilsvarende velskrevne oppgaver å bryne seg på i fremtiden; jeg ser frem til å følge hans karriere videre, med glitrende argusøyne, og motta flere geniale, filmatiske argumenter i den hensikt å oppgradere min fangirl-lidenskap - for hans spesifikke vedkommende. Det fortjener både han og jeg. Og i den anledning; "The Bank Job" er utvilsomt en veldig god start og et veldig passende gjennombrudd. Terry Leather er en rolle som skrevet for Statham, den er ham til de grader verdig. Ytterligere håndterer han den på strak arm; med kløkt, vidd og glans. Samtidig skal han prise seg lykkelig over denne muligheten, da han har fått lov å ta steget inn i foregangsfigurenes, de store helters rekker med en film han bør være veldig, veldig stolt av å være bidragsyter til; i sin helhet; med et talentfullt, friskt crew ved spakene - og et herlig skuespillerensemble til å flankere seg, der ingen kan karakteriseres som det svake ledd. Blant de heller sterkere elementene her, befinner seg Saffron Burrows, som hunndjevel av rang, Bridget Jones-gjengangeren James Faulkner; der som den nokså vulgære Onkel Geoffrey, her som en småsvindler med bart; den fabelaktige Colin Salmon, kjent fra både "Doctor Who", "Secret Diary of a Call Girl", "Hex" OG Bond-filmene med Pierce Brosnan, intet mindre, og (min personlige megafavoritt) Stephen Campbell Moore, som overstadig charmant sidekick. Keeley Hawes bidrar óg som sterk, stolt og flott konefigur, veldig ulik rollen man sist så henne i - som Lady Macbeth i "Shakespeare Re-told". John Lennon dukker opp, i Alan Swoffers lookalike-skikkelse, det samme gjør Lord Mountbatten og en britisk prinsesse hvis identitet aldri blir avslørt, men hvorom man står fritt til å spekulere. Tilsammen blir alle disse dynamitt - ren, pur, himmelsk, dynamisk underholdningsverdi. Også grunnet det bakteppe de er velsignet med; et meget flatterende sådan.

Kort fortalt dreier det seg om en arbeiderklasse-basert kompisgjeng som trenger cash, og det litt kvikt, fordi de er lei av den fattigslige standard på Londons østkant. De griper sjansen idet den enes forhenværende love interest kommer med et tilbud om rask rikdom og liten risiko, noe som selvfølgelig ikke er fullt så problemfritt som man i utgangspunktet skulle tro. De skal bryte seg inn i en bank, stjele innholdet i noen hundre bankbokser, deretter komme seg usett ut igjen; det er planen. Lyder enkelt og velkjent; med utsikter til et megakupp av uante, saliggjørende dimensjoner; og gjengen takker - etter visse overveielser - ja. Men det de ikke er blitt gjort fullstendig klar over, er hva innbruddet vil kunne medføre, for dem selv og for eierne av boksene; hvor sensitivt mye av innholdet i disse er, og hvilke faretruende maktsentrum deres kupp har forbindelser til og synes forhåndsbestilt av. Her snakker man torpedovirksomhet, horekunder, politikere på høyeste hold, MI-5, og andre som ynder å trekke i trådene; en ansamling korrupte, kyniske, hensynsløse individer, hvis verden vår lille bande uheldigvis makter å filtre seg inn i, og som de oppdager at det er særdeles vrient å kare seg utav igjen, i allefall med livet i behold. Hverken Stathams Terry eller kompanjongene hans er tapt bak en vogn, heller det motsatte, men de manglende erfaringene taler til deres ulempe og de får mye å bryne seg på; når problemene tiltar, kontaktene svikter og truslene begynner å bli virkelige alvorlige, endog gjort alvor av. Det er heftig, for å si det mildt, og avsindig intenst actionfylt hele veien. Mye slagkraftighet, spennende konflikter, mange oppgjør, en god del sex, desto mer sex-prat - og, som nevnt ovenfor, tilstrekkelige mengder komikk innimellom. Utprøvingen av ransutstyret er et annet høydepunkt i filmen, og slutten er en perle. De gode relasjonene florerer, og man fatter sympati for samtlige av hovedpersonene; velskildrede og velspilte som de er. At "skurkene" her er de minst skurkaktige av dem alle, og at lovens håndhevere er er de soleklart mest ondskapsfulle, blir umiddelbart slått fast og er ikke vanskelig å godta. Legg til noen eksotiske sidespor, et par bihistorier som gjør hovedgeskjeften desto mer infløkt, stereotype britiske sedvaner som fish'n'cips, kostskoleminner, venstrekjøring, you name it, og man sitter igjen med en fascinerende bra filmopplevelse; med så uendelig mange, tiltalende detaljer å spore - overalt hvor man vender seg. Og følgelig kan man forlate kinosalen med en utpreget tilfredshet i kroppen; helt ned i tærne, fra toppen av hårfestet; over at der fremdeles, heldigvis, produseres slike filmer og at folk som Jason Statham (og Stephen Campbell Moore!) får anledning til å spille i dem - og dermed gjøre enda større karriere, på best mulig grunnlag. Dog, "The Bank Job" hører altså til de berømmelige sjeldenhetene; ironisk nok, siden den er slik en fabelaktig, velspilt, sjeldent briljant film - i alle tilfeller, og på alle mulige måter - som det, likeledes, var en sjeldent stor nytelse å overvære; blant alle andre uhumskhetene som dukker opp rundt forbi. Anbefales varmt for alle dem som liker genuint god film, og bør nok sees den allmenne hopen, likeså, som en påminnelse om hva klassiske, actionfylte godfilmer kan være - og hvordan vi aldri må glemme av kunsten å lage dem. Masse kudos til britene for bragden!