Om å se trærne fordi de er skog

"Forst og melodi"
Soundtrack: Roxette - "Pearls of Passion", spes. "Call of the Wild", "From one heart tp another", "So far away", og litt behørig Eddie Vedder, om Alaskafareren ved kallenavn Supertramp, spes. "Long Nights". Tilegnet hjemmet og hjemligheten; for deres upåklagelige stemning; påkalt savn, etter lengsel, på et eget felt. Av Scaramouche, Po(t)eten, som igjen har tatt runden innom de dikteriske fronter, nærmere bestemt lagt den daglige fotturen til områder som inspirerer den dikteriske ånd. Intet mindre. Og det var da det slo meg, akkurat da, idet jeg nådde bakketoppen; pesende og støl og med overarbeidede lungene på høygir, etter mosjonsrunden; i det øyeblikk jeg kom opp på platået, høyt over alle de dalstrøkene, og skuet over kanten, vidt utover - og naturen simpelthen foldet seg ut foran øynene på meg. Med et grenseløst, imponerende inntrykk av fritt landskap; uendelig befriende; med øyeblikksvis, perfekt timet solskinn, og spekket med all den bugnende, brusende granskog man kan forestille seg; inntagende, imponerende, og hvilken virkningsfullhet! - ja, det var i denne stund, ved dette utsyn, at jeg innså hvordan man alltid vil kunne verdsette naturens skjønnhet; uansett hvor den er sentrert, eller hvor man befinner seg; og at det alltid må være i menneskenes interesse, likesom at det las forbli vår hensikt, å bevare våre mest naturskjønne områder. Iverta deres uforfalskede preg. Fordi de innehar et gjennomgående snev av friskhet og en opprinnelig nerve vi trenger - til naturens egne kretsløp, såvel som til turgåernes inspirasjon. Og for mitt vedkommende; en ansporing til refleksjon, energigivende tankespinnerier, og lyrisk utfoldelse. Noe jeg ikke er alene om å sette pris på. Helt siden Vergils dager, via Thoreau og andre skogelskere - Whitmans gresstrå, Jack London uti ødemarken, Conrad inni jungelen, diverse oppdagelsesreisende midt i bushen; villfarende europeiske eventyrere, og gudene vet hvor Defoe beveget seg hen - har dikterne søkt mot det naturlige. Det som har fått stå uberørt av foredlernes hender, og dermed forblitt en slags evig kilde til visdom. Næring til sinnet. Ingen andre steder finner man slik ro, og samtidig slik livfullhet. Man lar seg fascinere av det faste, av steiner og jordsmonn og røtter, som lever i samspill med oss, men også vil overleve videre - lenge etter at vi er passé. Skrevet inn i vår egen historie. Mens naturen har sine egne beretninger, sin egen mystikk, og stadig sås der frø som danner grunnlag for ny og ytterligere vekst. I alle dens ettertrykkelige, selvstyrte, mangslungne utviklingsprosesser. Nye impulser kommer til, nesten umerkelig. Liv leves; av egen maskin og på egne premisser. Et nettverk av næringskjeder, systemer, hierarkier. Grobunn - i sin mest overførte betydning. Hvor det mystiske spiller inn? Nettopp i dét at den ikke trenger vår deltagelse; for én gangs skyld er ikke den menneskelige hypereffektiviteten involvert, ei heller vår sans for produktivitet, gunstig bruk av kreftene - nei, vi har ingen reell innvirkning på naturens velbefinnende, det som skapes der. Granskogen fortsetter å eksistere, selv om vi ikke rører den, tross i om vi ikke bidrar. Muligens ville den óg hatt et bedre utgangspunkt hvis vi lot være å blande oss, overhodet, og bare lot den spire i fred. I det minste, om vi unnlot å endre så drastisk på så meget bestående - en vane vi nå synes å ha lagt oss til. Dessverre. Ansvarsfulle i den verst tenkelige retning. For, vi stikker ikke bare kjepper i hjulene for omgivelsene, vi ødelegger også for opplevelsene de har å by på; opplevelser som tidligere var til vår egen gagn, og som kunne tjene både kropp og sjel. Følgelig; vi vandrer ikke lenger ut i naturen for å finne skogens ro, men for å finne trær å hugge. Vi leter ikke etter vakre syn, men dyr å slakte, mat å spise, og åpne plasser vi kan bruke til bebyggelsesutvidelse. Entrepenører, nå, ikke eventyrere. I den hensikt å ta planeten i bruk, utnytte ressursene; forståelig nok; men vi kjenner ikke vår besøkelsestid, eller de nødvendige begrensningstiltak. Men, mest av alt erkjenner vi ikke hva vi mister; alt det som neglisjeres i vår iver til utbygging, utsmykking, utforsking. Som vi selvsagt har behov for, og er i vår fulle rett til å gyve løs på, men ikke skjødesløst. Vi er ikke fullstendig fritatt for alt ansvar, bare fordi den planet vi har tatt i besittelse óg synes å stå til vår fulle disposisjon - dermed være støpt i en tilgjengelighetens, avkastningenes form. Men det er ikke endeløse fruktlagre, alt vi høster fra. De er på ingen måte "uviktige", alle de dyreraser vi utrydder. Og, desto viktigere, og litt mindre politisk orientert, så handler det om prioriteringer. Hva vi ønsker å åpne øynene for. Naturen er ikke der for vår leilighet, vår uregulerte utnyttelse. Vi burde lære å verdsette den, igjen, og - først og fremst - oppleve hva den har å by på. Nyte utsikten. Stå på fjelltoppene og bare glane utover. Hvile mot en trestamme og beskue soloppvarmede dalfører. Lytte til lyder uten volumkontroll. Hente energi fra livfullheten som omslutter en, samtidig som man respekterer de levende organismer nok til å vise hensyn. Fremholde tradisjonene som gamledagers diktere etablerte og som ga dem inspirasjon til å skrive uvurderlige, magiske signaturverk. Det ligger i vår natur å ville kjenne naturen, og kjenner etter på det den gir oss. Dét er en gjensidighet vi aldri må la gå tapt.

som bakkens gjenklang
når jeg spoler over notebrettet
demper lyd av fotsål imot sten
og møter, uvilkårlig
ingen
motstand ifra luft
men følger kun en sitring,
las meg oppholde
i steg, i tone, stemningsmotorikk
jeg ville kjenne rytmen
av en vind
og la den puste meg i nakken
mens kjennemerker bøyes, senkes,
raskt forseres
utsiktene åpner seg
og ligger langflatt, hviler, vidt og vidstrakt
utover
mitt åsyn
i én betrakters stille stund
med blikk å feste
peile inn, plassere, hvorpå
glassklart tomrom
hit, hvor jeg kan være stifinner
for ledighet
idet man etterkommer hver en trang, i hug,
til minnesmerke
øyet blir et apparat
bestyrt av sårbar mekanikk
av spente muskler
tømmes raskt for motstand, fyller meg med kraft
óg i en gjenvunnet balanse
får jeg stevne frem og sette fart
hitover, blanke felter,
lysningen,
å løpe langsmed
berget
nok en gang