Vær og medførte forhold

Soundtrack: fra filmen "Jackie Brown", regissert av en lavbudsjett-tilhenger med litt større kvalitetssans enn visse nedenfornevnte. Også er det en avsindig spennende kanonbra supervellaget genial film, da. Med et skuespillerensemble av de helt sjeldne; deriblant en Pam Grier som presterte sitt livs rolletolkning, og som aldri noensinne kommer til å prestere noe bedre - og det gjør absolutt ingenting, for hun kommer alltid til å ha denne klassikeren å falle tilbake på og dens fanbase å støtte seg til. Jeg forguder kvinnemennesket. Jeg forguder filmen som sådan. Først og fremst på grunn av Jackie selv, som er en heltinne av de helt store. Og, Robert Forster! Tidenes par, de to, og selvsagt supplert - på best mulige måte - av Samuel L., Robert DeNiro, Bridget Fonda; listen er endeløs, imponerende, og dessuten er jo filmen, in a word, absolutt briljant. Og, en detalj til: den svarte dressen hennes, den skreddersydde fra sluttoppgjøret - inspirert av "Reservoir Dogs" og inspirasjonskilde til Deadly Vipers' habitter i "Kill Bill" - må være tidenes tøffeste filmkostyme. Uten tvil. Videre har da filmen, likeså, dette fantastiske soundtracket, med de mest fantastiske artister, som umiddelbart makter å sette meg i sommerstemning. Fylt med den nydeligste utvalgte soulmusikk, slik bare Quentin kan det. Anbefales på det varmeste, i varmen!

På slike dager - da man har mest lyst å putte hodet inn i et kjøleskap og la det bli der. Og allting man tar ut av samme skapet bør smake av is, frukt, sukkersøtt. Luften er så tykk og så tettpakket at den fortoner seg mer som en ugjennomtrengelig murvegg enn en samling gasspartikler, og gradestokken nekter å krype under 20-tallet. Det store spørsmålet som melder seg er hva man skal foreta seg, hva som faktisk lar seg gjøre, og hvor i allverden man skal ta veien. En overmåte vanskelig beslutning, på en dag som denne. Spesielt fordi man sliter med en hjerne som har satt seg selv på vent, rettere sagt slått seg delvis av, og de siste fungerende nervestrømninger akter overhodet ikke å samarbeide, tvertom motsetter de seg enhver form for anstrengende problemstilling å skulle ta hensyn til. Så blir man sittende der, mens svetten siler og man lurer på hvordan man kan fylle time etter time under en ubarmhjertig brennhet solkule. Det varmer i hjertet men det paralyserer armer, ben og hodeskalle. Dog, er det lørdag så er det lørdag, og jeg hadde ingen planer om å tilbringe den utslitt i en lenestol, blant skyggene i min lille bolig, da ville jeg heller slites ut midt på en solflekk i Bergens Bypark. Følgelig satte jeg avsted mot sentrum, først med en buss hvis kupé var blitt kvelende sirkulasjonsløs iløpet av formiddagen, dernest innom biblioteket, for et raskt besøk og en ny, stor ladning med kulturmateriell, og en tur nedom Bryggen, via Bondens marked; enda et kulturelt innslag, før jeg endte opp ved Musikkpaviljongen, der jeg - selskap med en kompis - ble sittende og sløve en god stund. Utstyrt med snop, vann og lystige, skrålende goth-mennesker til bakgrunnsunderholdning. Alle blir vi visst litt satt ut i denne varmen; i hvertfall av våre sedvanlige sinnstemninger. De fleste bevarer heldigvis sinnsroen og det fredelige humøret, men jeg har óg hatt den tvilsomme glede å støte på en del direkte fiendtlige individer, iløpet av den siste uken. Folk går fra å smile og slaske, i all bedagelighet, til å te seg ampert og bli hysterisk aggressive. Om det skyldes solstikk eller psyke er uvisst, men mange kollapser fullstendig. Så ligger de der, senere, gjerne om kvelden når alle andre også begynner å kjenne seg fornøyd, og puster tungt og vil forsvinne i et hull og ber vilt fremmede, med hes stemme, om en dråpe vann. Som en prøvet ørkenfarer fra et Hollywood-drama. Men som regel forløper sommerdagene på en mer udramatisk manér. Med den harmoniske ro og passivitet som burde tilskrives slike øyeblikk, og som vil kunne opphøye dem til de mest perfekte av dem alle - ideelt sett.

Man begynner, som alltid, friskt og freidig med å dresse seg opp, pakke sekker og kurver, og oppsøke offentlige badestrender, parker, friluftsområder, kaféer, sjøbad, severdigheter, og lignende. Svømmer i flokk og griller i grupper. Deler broderlig av medbragt niste. Spaserer og svetter i tog. Et særdeles absurd syn, må være, og likeledes en komisk situasjon å befinne seg i, men man kan altså ikke klage over hetebølge i Bergen. Absolutt utvilsomt nei. Det er liksom ikke lov, for oss regnvante, hardhudede; herdet etter lang tids erfaring, eventuelt humørsyk lidelse. Derfor vet vi óg å sette pris på de midlertidige sydentilstandene og utnytte dem for alt de er verdt, idet de faktisk er der. Nyte hvert sekund. Dessuten er det så etterlengtet, og sårt tiltrengt, med litt ordentlig hypervarme etter ukene med møkkavær. Selv når det ekstreme væromslaget avleder en del, hva skal man si, blandete opplevelser. Av sosialiseringssorten, blant annet. Og, på den andre fronten, når man føler en tiltagende panikk over det faktum at man simpelthen ikke kan unnslippe varmegradene, eller solsteken, eller sommerligheten, samme hvor iherdig man måtte forsøke. Til slutt evakuerer man seg inn i en kinosal, eller andre aircondition-kontrollerte fluktrom; kjøpesentre, teatre, barer; for å lene seg tilbake i mørket og puste inn en tilmålt dose kaldluft og, ikke minst, i dette tilfellet: overvære filmopplevelser av den helt, utpreget og nesten litt i overkant særegne sorten. Men for all del: interessant. "ONCE", het den, og er antagelig den mest hjemmelagde filmen jeg har sett - noensinne. Muligens den mest hjemmevideo-aktige kinofilmen siden tidenes morgen, likeså. Men det er nå en proff regissør som står bak verket, og han lot det skinne tydelig igjennom at både kamerateknikkene, håndholdt sådan, den flimrende klippingen, og improvisasjonen underveis - foran likesom bak kamera - var brukt med fullt overlegg, og at der lå dypere mening og hensikt bak. Ytterligere passet det meget bra med tonen i filmen; dens litt søkende, prøve-og-feile, lær av livet mens du lever det-holdning; og skapte en særegen atmosfære av ekthet. Pluss en umiddelbar, upåklagelig live-effekt som også stod i stil med tematikken - og selvsagt sjangeren; nemlig min personlige favoritt, musikaldrama. Innenfor denne skiller "Once" seg ut, både positivt og negativt, da den fremstår mer som en jam-session, alternativt singer/songwriter-konsert, enn en reell langfilm med kinofremvisningspotensiale. Men som smalt klubbkonsept, og vist for det rette publikum; primært student/kunstner-målgruppen; er dette mer enn godkjent. Det fungerer som et slags låtskriverkurs for ubemidlede supertalenter; hvis moral ene og alene er å tro på egne krefter og satse 100% når man tror man har noe å bidra med. Forsåvidt en strålende tanke - i en på alle måter gjennomtenkt, men kanskje ikke helt gjennomarbeidet film. Hovedpersonene, en gitarist med kjærlighetssorg og en ung alenemor med pianoevner utenom det vanlige, er unektelig inspirerende i all sin iver, men de har ikke fått altfor mye å spille på og pakteppet for deres forhold er heller ikke fengslende nok. Det handler om arbeiderklassemennesker i Dublin; mentalt velutrustet, men med lite å rutte med økonomisk; hvis livsveier krysses på et nokså
ubeleilig tidspunkt. Men jaggu greier de å starte band og snekre sammen en demo og bli forelsket og mere til, allikevel. Halvannen times frem og tilbake om kjærlighet, familie, følelsesliv, komplikasjoner og gitarklimpring - akkompagnert av noen vanvittig vakre sangtekster, og masse fine melodier, i alle kanaler. Pluss skuespill godt over gjennomsnittet - hvilket er utrolig, tatt i betraktning at samtlige involverte (mer eller mindre) er amatører - og noen fabelaktige musikere attåt. Filmen har slått gjennom med et brak, verden over, og er blitt nominert til et drøss med priser. Den vant også OSCAR for beste filmmusikk og er inne på IMDB's top 250-liste (i øyeblikket). Hvorvidt dette er helt fortjent, kan diskuteres, men de skal ha for originaliteten og den helhjertede sjarmen. Der finnes ikke så mye som et milligram av påtatt, glossy, Hollywoodsk platthet over denne filmen. Den er filmet, produsert og skrevet i Irland, av og med irer; en vennegjeng som ville lage film for et null-budsjett, sjarmerende i seg selv. De skiftet kostymer på offentlige toaletter, filmet ulovlig og brukte utelukkende vanlige forbipasserende som statister. De har skrevet alle sangene, alle tekstene, alle replikkene og - vel - det aller meste annet på egen hånd, og referansene til Benignis "La Vita é Bella" er soleklare. Han, Roberto Benigni, vant jo også mengder av priser for en film jeg ville rangere på omtrent samme nivå; likandes til tusen, men med en del feil og mangler. Dog, all ære til folk som legger ned slik en enorm innsats i arbeidet med en filmproduksjon; det er slike kreative, hardtarbeidende, genialt flinke filmskapere vi trenger, om branjsen skal overleve i fremtiden. Ildsjeler og entusiaster, lenge leve. Men kanskje burde man finne en middelvei, også her, mellom helstøpt og halvferdig, hva håndtverket angår? Gi dem litt flere midler så de har anledning til å flikke litt mer på det ferdige resultatet og skape en klassiker, ikke bare en morsom affære? "Kuriøs"; og enda mer "kuriositet"; er ikke alltid et kompliment om interesseappell, den kan óg være et underforstått argument om utilstrekkelighet. Og her var man vitne til en film som ikke strakk helt til, hele veien, men på tross av dette klarte å være (veldig!) severdig. Også er det alltid like kjekt å gå på kino, endog midt på sommeren, i tredve varmegrader; jeg vil si at dette er en unnskyldning for, heller enn mot, å bevege seg inn i slike lokaler. Mange avskriver alle former for innomhus-underholdning; TV, kino, teaterscene, shopping; som utenkelig på sommerdager som denne. Bortkastet tid, hører jeg dem si, når det først er så fint vær må man nesten være ute. Gjøre som seg hør og bør, igjen, i denne sådan stund. Joda, jeg kan si meg enig i dette, men utelivet er også noe å gå lei av - og når dét skjer, foretrekker jeg å trekke inn og gjøre noe helt annerledes, som høyner de positive innstillingen og kjølner ned gemyttene. Istedenfor å gå på veggen av orkesløshet og tretthet, over en feriestemning som blir en pådyttet, mer enn las stå åpen for oppriktig nytelse. Jeg jobber med egne og andres oppfatninger; gjennom uttrykt bearbeidelse, indirekte hinting, aktiv bidragsyting - altså initiativ; for at solskinnet skal bli en kilde til hygge, ikke skape press og stress i omgivelse. Vi er ikke forunt så mange av disse dagene. Vi må ikke tillate oss selv å i det hele tatt kunne klage. Ikke med våre muligheter; alle våre utilslørte muligheter; for å besørge at der ikke finnes mer å klage over.