Feriebedrifter og sommervirksomhet

Soundtrack. Elton John - diverse rarieteter og potensielt klassiske pianotoner. Gjør oppmerksom på at der på min spilleliste faktisk finnes en sang som heter "I've seen the saucers". Jeg mener, altså, hallo, altså, host host. Ja, nemlig. Med tekstlinjer som "It's so endless whirling onwards, wonder what's cooking at home tonight. Maybe if I promise not to say a word, they can get me back before the morning light?". Og, vi minnes. Fine, fine mannen; med en superfin låtskriver attåt; som jeg er mer glad i enn hva helt alminnelig beundrende er. Beundringsverdig, derimot, det må man kunne si - om mitt særdeles intense elskforhold. Ikke nok med det, nå har jeg gått løs på pianonotene likeså, inklusive en 500-siders "Collected Works"-utgave, som er omtrent like vrien som den er fascinerende besettende, og begynnende klimpringsforsøk på "I don't wanna go on with you like that" dundrer nå ut fra tangentsystemet, til omgivelsenes bestridelige fornøyelse, om enn til kjernefamiliens bifall. Heldigvis. Man er da velsignet med to stykk foreldre som aksepterer øvingsprosessen fra start til mål, selv når man ikke treffer en eneste note og bassen høres foruroligende bastant ut. Hurra for dem - og jeg bedriver aktive forsøk på å vri hjernen rundt de musikalske teknikker (og akkorder) jeg ikke helt behersker, men gjerne vil ha tak på. Uansett, er vanvittig deilig å kunne spille piano igjen. Hver dag. Ikke noe Mozart-Falco-Freddie'sk vidunderbarn; på ingen måte, dessverre; men læreviljen er nå absolutt tilstede!

Om definisjoner av sommerferiestemning og dertilhørende lykkefølelser. Akkurat dette, tenker jeg; å sitte fremst på dekket og se utover fjorden, med saltvann i håret, nakne føtter over rælingen, motordur som bakteppe og solnedgangen foran meg. Det er en slags standardklisjé i dobbel, genuint positiv forstand; siden det er et faktum at utsynet jeg stilles overfor kun kan beskrives i klisjéens utpregegede ordelag, likeledes er det en skjønnhet som lykkeligvis inntreffer og skaper idyllen vi priser med de selvsamme klisjéer. Dessuten er det en nødvendighet, for min del; dette å oppleve Oslofjorden på sitt vakreste og mest ideelle; midt i julimåned, midt i fellesferien, under en strålende solkule som klitrer i vannskorpen og sender brunfarge, vannpolo og ferieatmosfære i alle retninger - og medfører jublende østlendinger, fastboende, turister, deltidsbeboere og andre tilfeldige tilkommende; undertegnede og dennes familie medregnet; som stevner ut i sine fartøyer av ymse størrelse, standard og med uhyre varierende fartskapasitet, for å dele stemningsfullheten og utnytte godværet mens man ennå har det. I motsetning til de tidligere dagene i uken, da værforholdene var på sitt aller verste og tidvis nesten høstlige; altså ned mot peisfyrende kuldegradsnivå; har nå sommeren inntruffet for fullt - med (sterkt kontrasterende) varmegrader, skyfri himmel, deilige temperaturer og generell bedagelighet. Enn så lenge, skal sies, da det skifter fortere enn hva beroligende ville være. Men, som sedvanen og tilvenningsautomatikken tilsier; vi nyter sommeren når den er her, og dét så intenst som bare desperate, ferierende nordboere kan. Et akutt behov for varme og avslappet midtsommernytelse; som da ble stilt - for min del, i det minste - iløpet av én skarve ettermiddag med båtliv og koldtbordmat og iherdig, gjentatt bading i saltvann. Stupte uti det imponerende antall av tilsammen åtte ganger - og frøs til slutt så skrekkelig at jeg måtte pakke meg inn i strikkekardigan og langbukser for ikke å krepere. Fikk krampe i leggen og greier, men litt må man da ofre; med andre ord, lide; anledningen tatt i betraktning. Det er ikke hver dag man kan oppleve slike tilstander i Norges hovedstad, og de utnyttes da som best de kan - for oss mest sultne på real sommerkos. Som, igjen, innebærer saltvannsdufter, svaberg, dypdykking i et hav som var godkjent oppvarmet helt i overflaten og desto kjøligere nedover mot bunnen, og tilbakelent fortæring av medbragt boklektyre, og overnevnte middagsretter, mens man da skaffer seg noen etterlengede doser solvitaminer; akutt, komprimert sunnhet for kropp og sjel. Og det er på byferie slikt er å finne, for mitt vedkommende. Som kjent: jeg er et urbant menneske, så også når det gjelder hjemmetilværelsen og dennes relaterte aktiviteter. Hvilket medfører at man umiddelbart, omtrent i det øyeblikk man ankommer familiebostedet, forlater huset og setter kursen mot stor-Oslo og alt det den berømmelige sentrumskjernen har å by på: for kinofilm (søndag); og meget vellykket sådan, nemlig "21" som var strålende vellaget og velspilt; før man tro til med shopping, restaurant og byopplevelser (mandag); da man óg høstet den høyst interessante erfaring det er å bivåne 150 hysteriske fans avvente Bruce Sprintsteens utkomst fra Grand Hotell, i et opptog som blokkerte for både biltrafikk og fotgjengere og opptok mesteparten av både gaten, den rundtomliggende bebyggelse og den allmenne oppmerksomhet. Og, skal si de fikk valuta for ventetiden. Selv fikk jeg intet glimt av The Boss, men han rakk visstnok både å hilse de fremmøtte, sjarmere disse i senk, og signere et par autografer før han forsvant inn i en limousin og reiste avsted til Valle Hovin for å holde en, igjen visstnok, aldeles fabelaktig fantastisk uovertruffen rockekonsert. Skulle gjerne vært der, men billettene ble - etter hva jeg har latt meg fortelle - utsolgt på ett, eneste frustrerende minutt. Huhei, populære mannen. Og ikke er jeg spesielt überfan, heller, så jeg overlater galant dette til den harde kjernen og satser på at de hadde en glitrende stund med rockemannen og hans E Street Band. Kult at de kommer til gode gamle Norge, i alle tilfeller. Dernest var det, denne inneværende onsdag, og da for oss andre uinnvidde, tid for båtutfart og badeliv og selvbruningsprosjekt, og annet slikt. Herlig. Scaras lille familie er da de stolte eiere av en passende lite plastsnekke ved navn "Sjøulken", behørig døpt av gjett hvem; i en alder av snaue åtte år, gudbedre som tiden flyr; og denne bevegeligheten har da blå kalesje, sammenleggbare spisebordsfasiliteter, lekre skinnseter og en lampe i taket som funker når vi slår til den. Dessuten har den tøff-tøff motor, bokstavelig talt, og en badestige som er så bærbar at den knapt henger sammen. Men badingen fungerer utmerket, og jeg tyr da helst til mitt improviserte stupebrett fra tre meters båttak-høyde. Ingenting slår følelsen av å bryte vannskorpen, i solspekket saltvann, og skyte nedover i alt det blågrønne mens benene padler av seg selv og man er vektløs for en stakket stund. Slik taler en ekte badenymfe, selvsagt, men sommeren og høsten er nå engang mine årstider og badevirksomheten er en essensiell del av disse; som jeg har hatt et tilsvarende lidenskapelig forhold til siden jeg var så liten at man måtte kaste meg uti og hale meg opp før jeg led en uheldig drukningsdød. Dette er også sesongen for bær; nærmere bestemt blåbær, jordbær, bringebær og rips, hvorav førstnevnte er det aller aller beste jeg vet i hele verden; til og med bedre enn sjokolade og kaffe og rødvin, hvilket sier sitt. Dog, kombinasjonskunsten slår til, og å blande sjokoladen med kaffen og vinen og bærene, forekommer meg stadig like uslåelig. Nettopp dét har man også hatt mulighet til, nå nylig, og denne smakssammensetningen innbragte en lykksalighet det skal urimelig mye til for å kunne overgås. Men, jeg mener, hva annet er vel sommerfeien til for, enn å nyte de særskilt sjeldne øyeblikkene, for alt de er verdt, og leve litt ekstraordinært? Det handler stadig om de små tingene, de små detaljene, disse sekundene da man vet at man ikke ville vært noe annet sted; bare puste inn og ut og kjenne tilfredsheten bre seg. Julefeiring, nyttår, påske, sommer, Halloween; stadig om det samme, og til syvende og sist konkluderer jeg alltid med at vi bør overføre noe av den gleden vi frembringer i disse periodene, og alt det vi dermed unner oss, til vårt daglige liv, vår hverdagslige tralt, og gjøre denne litt mer minneverdig, litt mer nytelsesfull, litt mer levelig - og fylt med godtgjørelser, rett og slett. Lære av våre evner til å gjøre egen eksistens gjennomført behagelig, i ferietiden, for oss selv likesom for våre omgivelser. Viderebringe disse til Januar og September, som det synes å være alminnelig obligatorisk å skulle lide seg gjennom, i sorg over det som ugjenkallelig er overstått, og ferdig "for alltid", om enn i realiteten bare midlertidig, nemlig julen og sommertiden. De kommer alltid igjen, de avventes alltid med nervespenning, og de planlegges alltid nord og ned - istedet for at man kunne slappe av og hente elementer ifra dem iløpet av året, og gjøre dem til inspirerende festligheter; ikke noe som skal gjennomleves og tilbakelegges. Jeg er ikke en verdensener, selv, når det gjelder å utnytte feriene til det maksimale maksimum, bygge opp energilagre og la dem påvirke meg positivt resten av året; men jeg prøver så godt jeg kan å være deres oppbyggelige effekter, og ettervirkninger, bevisst. Jeg prøver å stupe inn i disse øyeblikkene og være 100% deltagende, i dem, og bare leve og nyte og kjenne meg tilfreds. Smile mot solfyltheten. Eller, eventuelt, dennes minst like tiltalende alternativer; slikt man kan finne for godt å ta seg til når værgudene utvikler humørskiftninger og skybruddene tiltar. Der finnes alltid et fordelaktig aspekt man kan la seg henfalle til, om man bare våger, og velger rett. Og i dette nu føler jeg at sommeren viser seg fra sin beste side, og derved bidrar sterkt, til å la meg foreta de retteste valgene som gir meg den retteste av alle sommerfølelser: en gjennomsyrende ferieatmosfære - fra mitt flokete, lufttørrete hår til mine nakne, solbrunede tær - som bare må og skal nytes; i allefall fortrinnsvis. En fortsatt riktig god sommer til alle involverte, og mer eller mindre bekjente lesende, hvorenn man er og hvaenn man bedriver tiden med. Det handler om å gjøre det beste utav det meste, og sommeren er defintivt det ultimate tidpunkt for å gå inn for dette. Herfra sendes der ut givende, moralske vibber i øst og vest, forseglet med et blåbærpreget smil! Happy hours, now!