Et solfylt stykke dagsarbeid

...og litt lokalkunnskap. Det vil si, meget lokale impulser, på én innskutt sommerdag mot slutten av fellesferien, som man tilbragte tilbake i hjembyen (altså Bergen) - mens man tok for seg av alt den har å by på av bedagelige sommeropplevelser, hyggelige kulturbegivenheter, deilig solskinn, og muligheter for å observere morsomme mennesker gjøre uforutsette ting. Med påfølgende refleksjoner, i kortfattet oppsummerende forstand. Inspirert av en lærer jeg hadde, for langt, lenge og tilsynelatende evigheter siden; som instruerte meg om aldri å slutte å skrive -aldri gi opp - men produsere skriftstykker, uopphørlig og til stadighet, selv om det eneste jeg kunne host opp av tematikk for dem, var dagligdagse triviliateter. Ganske enkelt fordi det dagligdagse aldri kan bli trivielt. Fordi skriverier aldri kan bli meningsløse. Og fordi hver dag bør kunne inneholde noe verdt å skrive hjem om. Det er en god porsjon livsmoral i de utsagnene, synes jeg. Oppbyggelig og nyttig sådan. Man bør aldri gi opp trangen hverken til å utfylle tiden eller skildre den i oppmerksomme ordelag. Går det an å hevde at ingenting er grunnleggende uviktig, her i livet? Jeg tror alle former for tilegnet signifikans hviler på oss selv, på vår egen selvbestemmelsesrett, da det meste kun er så uvurderlig som vi evner å betegne det. Vi trekker i trådene, ingen kan klippe dem av for oss. Vi sliter dem ut, for egen hjelp, og må lære oss å knyte dem sammen igjen når det trengs. Selv spinner jeg små nett av synsinntrykk og følelsesmessige responser, som jeg dernest ynder skrible ned i svart på hvitt - dog noe digitalisert, her, i sin endelige utgave.

Soundtrack: The Jesus and Mary Chain - "Honey's dead". Det blir tidligere mørkt om kveldene. Det er det første som slår meg, alltid. Når lyset fra vårmånedene synes å tre til side, for å slippe løs forvarslene om høst. Et kaldt drag i luften som ikke pleide å være der. Noen visnende blader på bakken, side om side med brunsegler avgått ved sykkelpåkjørselsdøden, kort og brutalt, og på et vesentlig senere stadie i forråtnelsesprosessen. Blomstene forsvinner, eller skiftes ut. Alt tilpasset det sesongbetonte. Fargene på nattehimmelen; vakre, men uvante. Lang tids fraværende, nylig tilbakekommen - rosa skyer å sveve på, over en svarmalt asfalbakke med veiarbeidshull innimellom. Og veiarbeidere som har måttet bite i støvet, eventuelt dekke seg til for det, da de plutselig er ikledd langt flere plagg enn tidligere denne måneden. Bybanebyggingen deres har óg kommet seg et par steg videre, men virker fremdeles kaotisk, og rimelig besværlig å skulle ferdigstille. Langt mindre å kunne se for seg i ferdig stand. Likevel, den har visse bieffekter man må kunne betrakte som festlige, endog elskelige, deriblant den nyoppfunne Bussrute 1, retning Minde; med et stoppested Nymark som er så endelig at det nesten er påfallende. Sjelden kost, dette, i vestlandets überurbane og nokså velutbygde hovedstad: å kjøre på tur med en søt, liten, hvit miniatyrbuss over provisoriske broer og forbi begynnende bygningskonstruksjoner, gjennom passasjer så trange at man nesten blir nervøs, for så å stoppe opp ved fabrikkene, snu hele kjøretøyet, og slippe av passasjerene, i den hensikt å kjøre nøyaktig samme strekning tilbake med nye, lokale beboere som skal inn til sentrum. Gir assosiasjoner til asfaltleggingsarbeider man har vært vitne til, og veivesenets varselbiler som kjører først i køen i den feile kjørebanen, for så å vende om og geleide den motgående trafikken på samme måte. Like fascinerende hver gang. Jeg tror faktisk jeg kommer til å savne ener-bussen når banen står klar til å erstatte den. Men, tross alt er det en stund til slike omstruktureringer kan tre i kraft og bybanen overhodet las bli en realitet, og inntil videre har jeg det moro med å kjøre improvisert hyperlokalbuss frem og tilbake til Minde. Som om ikke det var nok utfarting, har jeg vært på besøk på Slottet idag; den offisielle Kongsgården avdeling Bergen, sånn circa; det vil si naturskjønne og usedvanlig populære Gamlehaugen, et eventyrslott av de helt spesielle - dog uten å bli invitert inn. Måtte nøye meg med benkeplass utenfor hovedinngangen, uten at jeg hadde noen innvendinger mot dét. Benyttet meg dessuten av badeplassen nedenfor, likeså, og det var en herlig fornøyelse, selv om badevannet var en smule nedkjølt. Direkte iskaldt er vel en mer passende betegnelse. Typisk norsk sommer, men vi staute nordboere lar oss da ikke stoppe av slikt. Jeg la på svøm med et stønn. Og heldigvis var det stekende varme i været, for en stakket ettermiddagsstund, som man etterpå kunne sitte og nyte og la seg soltørke i. Ingenting, i allefall bortimot ingenting, slår gleden over å kunne slenge seg ned på et svaberg, med saltvann mot huden og en god bok i hende og nybakte boller lett tilgjengelig (fra Safaributikken, vel og merke, ikke mitt kjøkken; for å ikke komme med noen feilaktige indikasjoner her). Legg til den behørge sommeratmosfæren med andre badgjester spredt omkring, måkeskrik, motorbåter, vannskiutøvere (som var avsindig flinke, hvilket gjorde det desto mer underholdende å se på), solbriller, sjøstjerner, klissvåte hårtjafser ned i nakken - i det hele tatt. Skal ikke mere til, heller, for å gi meg den nødvendige ferie-input'en, som jeg har higet så sårt etter, iløpet av de mange regnværsdagene hittil i sommer, og sette meg i akutt avslapningsmodus. Og det er jo meningen. Det er hva jeg satser på og legger opp til, for tiden. Som en figur fra en Postgirobygget-melodi, eller fra Lars Lillo Stenbergs mest naivistiske, nostalgiske fabuleringer. Veksler mellom populærkulturelt påfyll - bøker, film og musikk; Haruki Murakami, bokstavelig talt på stranden, dyster fiksjon fra Coetzees penn, for å stille bekymringsløsheten i et visst perspektiv - og lettbent omflakking, benkesliting, late pustepause; etterfulgt av kafébesøk, iskrem, vennetreff, flere turer i behagelig tempo; med og uten busskort; nyter lange og gode kvelder med utpreget energigivende bivirkninger. Det handler om å planlegge sin egen hverdag etter et bestemt formål; gjennomgående, kontinuerlig; nemlig lykkelighetens absolutte opprettholdelse. Noe man burde klare å ha et bevisst forhold til, også når færre av døgnets timer står en til rådighet som ferietid, og dagene ikke ene og alene består av frihetstilskrivelse. Menneskene snakker alltid så flott og så meget om ambisjoner, om langsiktig planlegging, men glemmer fort å leve livet fullt ut, underveis, og la seg oppsluke fullstendig av det nuet de faktisk befinner seg i. Og, samtidig, gjøre seg tilgjengelig for verdens mange kilder til stimuli og inspirasjon; alle inntrykk, uttrykk, øyeblikk. Åpne sansene, likesom man gir rom for mer tilfeldige hendelser; av varierende spenningsgrad; som man ikke kunne planlagt, om man aldri så mye ville, men - når alt kommer til alt - gir et like storslagent utbytte. Alle de rare situasjoner man havner i, alle de bisarre individer man treffer på. Gatemusikantene, jeg elsker gatemusikanter, som spiller fletten av samtlige "Kjempesjansen"-deltagere og knapt får betalt for innsatsen. Tyskeren med sitt bærbare flygel, som trakterer Elton John av sine tangenters fulle kraft - midt på Torvallmenningen, når værgudene tillater det. Hyggelig er han også, etter hva jeg har vært så heldig å erfare. Og det aldeles upåklagelige låtvalget er jo et pluss. Stjerner i min bok for en fabelaktig tolkning av "Your song"; spesielt fordi den er såpass ihjelspilt, allerede, men han greide å dra noe bemerkelsesverdig nyskapende utav det hele. Ytterligere, over i en litt annen kategori; jeg lar meg óg imponere av de mange alminnelige hardtarbeidende der ute; iherdige som de er; med sine hverdagslige, pliktmessige, høyst trivielle oppgaver de er pålagt å utføre, selv når solen steker utenfor kontor- eller butikkdørene og allting er stille og det store kundeinnrykket glimter med sitt fravær. Bak kassen, ved disken, ved bordet, langs reolene. Jeg misunner dem ikke, men har stor respekt for deres vedvarende stå-på-vilje. Det er deilig å ha et mer fleksibelt stykke arbeid som man kan ta med seg på ferden, hvorenn man ferdes; og jeg håper at jeg, i mitt fremtidige, (u)etablerte, meget vagt forestilte ordentlig-voksenliv vil (fortsette å) kunne ha en stilling som gir meg slik anledning til å ta pliktene under armen og fare avsted, jobbe der jeg vil og når jeg vil og hvorledes jeg vil. Være utøvende, ikke bare øvet. Føre noe med seg, mer enn simpelthen å utføre; det er målet. Og som et apropos til ambisjonene; som da er viktige å dyrke, selv om de ikke må få overskygge livsnytelsen; vil det alltid være mitt hovedforsett å kunne skape en egen tilværelse, fra grunnen av, mer enn å eksistere i den og ta til seg det forhåndsskapte som man kun får skape om. Basere seg på egne krefter, egne evner; lykkes og feile og skuffe og skaffe, selvsagt, men på bakgrunn av idéene man hentet fra ens eget sinn. Primært bør man jo få utrettet noe, likeså; og gjøre reell karriere, på et eller annet tidspunkt, så man har noe erfaringsmessig, økonomisk, konkret og stabilt å støtte seg til. Fornuften har talt. Og jeg er, og forblir, dens lyttende samtykkende. Men aldri - tenker jeg, for meg selv - ønsker jeg å måtte lene meg på andres ansvarsutforming og oppgavegivning. Jeg kjenner det i marg og ben og hjerte, fra det sekund jeg står opp om morgenen, gjennom lange dager fylt med sommerlige forgodtbefinnende, som nevnt ovenfor, eller pensumlesning, for den saks skyld, praktiske gjøremål, økter av kreativitet på bestilling; knust kunst og hærværk, eller hvordan dét nå var; skriblerier, drodlerier, generell rabling og babling - hvordan der hele tiden, uavbrutt, svirrer en beslutning rundt i mitt legeme; en beslutning som igjen har sitt utspring i et instinktiv og ufravikelig behov; om å være selvstyrt. 100% selvstendig, styreformann i eget livsselskap, bestyrer over ens egen skjebne. Om det så er svømming versus spasertur det står mellom. I sannhet vil jeg aldri kunne klandre noen utenforstående for mine valg - men de er mine, mine egne, fattet av meg for egen maskin; og slik kan jeg også, meget mer og meget bedre, stå inne for dem. Det er en krevende livsstil man legger seg på, når man ønsker å forme tilværelsen utifra de indre, iboende beskjeder; ingen andres; og alltid, til syvende og sist, måtte stole på den egenfattede konklusjoners riktighet. Det hender ofte nok at man tar seg i å tvile på hjernen, og dennes kapasiteter, men det forringer ikke min oppriktige trang til å gi den en sjanse. Å finne ut hva hjernebrasken tåler, samme hvilke utfordringer den skulle måtte bryne seg på. Det er moralen, denne dagen; leve i eget sinn og skinn og kjenne sin plass der. Klare å føle seg hjemme i ens eget skall. Som en annen skilpadde. Hensatt til feriemodus, i hvertfall, og langsomt krabbende fremover - mot utsikter jeg ikke helt har fått klarhet i, ennå, og som stadig vekk går i dekning for meg; slører seg til, gjør voksenlivet desto mer utydelig. Men ett sted må man begynne; som filosofen engang filosoferte. Og i tankespinneriene finner man alltid en slags tendens til tegn, om ikke svar på alle spørsmål, dette ville nok oldtidens filosofmenn også sagt seg enig i. Livsløpet er en omstendelig affære; det er ikke til å komme utenom, ei heller fornekte. Men i dets ferieperioder synes man å kunne få litt mer oversikt - i allefall når det gjelder hvilke figurative joggesko man bør snøre på seg, foran neste etappe.