Tøff, tøffere, tøffingen og togene

Soundtrack: skrevet med forstummet fjernsyn i bakgrunnen, i pausene midt mellom "Top Gear", "Mistresses" og "Sarah Connor Chronicles", så hadde rett og slett ikke kapasitet til mer musikk en det, og alt som var i hodet, men ja - jeg elsker mandags-rutinen min og jeg elsker britiske TV-serier og jeg forguder britiske skuespillere, generelt. Selv, eller - spesielt, når de er født på Bermuda og snakker med plettfri amerikansk aksent og fører Connor-arven videre med stil. Go Lena! Også forundrer det meghvor gøy det er å glo på TV-boksen igjen.

Stundom er man vitne til filmer som bare sitter i, uten at man egentlig kan forklare hvorfor, eller nøyaktig hvordan, de bare hensetter en til en magisk stemning, en enestående atmosfære, der man har lyst å forbli, lenge lenge, og nyte videre. Jeg var på en slik film i går kveld, og av det mest usannsynligste slaget; nemlig den prisbelønnede polske feelgood-affæren "Sztuczcki" (!), uten at jeg har forsøkt, eller har tenkt å forsøke, å uttale den tittelen ordentlig, men på norsk ble den da hetende "En magisk sommer", hvilket passet rimelig greit, i det minste for å reflektere tematikken. Dette var, kort oppsummert, en ufattelig fantastisk sjarmbombe av et nydelig laget poesi-eventyr; sånn, for å si det med vyer og geberder; og den hadde to fullstendig uerfarne, men eksepsjonelt talentfulle mennesker i hovedrollene; lille Damien Ul, på ti år, som en obsternasig lillebror, meget oppfinnsom og meget standhaftig og en smule frempå, for ikke å si overmodig - fikk til og med undertegnede, som ikke er spesielt glad i barn, host host, til å trekke på smilebåndet - og Ewelina Walendziak, som da ligner noe voldsomt på Scarlett Johansson, av utseende og vesen, og er minst like begavet; med en fabelaktig mimikk, noen gnistrende, blå øyne, og et strålende smil - også den italienske aksenten, da, gitt! - og disse to, pluss ungjentens beiler Jerzy (Rafal Guzniczak), utgjorde et herlig team, i en gjennomført herlig film, om late sommerdager på den polske landsbygden. Eller forstaden. Eller småbyen. Eller hvor det nå var. Stilig forekom det meg, i allefall. Handlingen var ikke så voldsomt omfattende, eller intrikat, det handlet stort sett om disse tre og deres ferd rundt i sommersolen på en gammel motorsykkel, mens de tok utfordringer og, faktisk, livets melankolske øyeblikk på rimelig strak arm. Opp- og nedturer, forbifarne tog, kaféliv, kaffeslabberas, familielykke, familiekrangling, en kjekk far, som muligens ikke var helt pålitelig, følelsesmessig sett, men i det minste angret sine synder, og ingenting var svart/hvitt her, så man hadde ingen problemer med å tilgi ham; ytterligere, en sterk moder, en foretaksom datter, diverse rånere, noen berter, typisk landsbygd, og denne lille gutten som løp rundt og fant på fanteri og ordnet opp i en god del potensielle intriger, og skapte noen nye samtidig, men for det meste fortryllet samtlige involverte; oss alle; gjorde dagen litt gladere. Med fin musikk attåt. Flott cinematografi. Skjønne barndomsminner. Og drømmer om tog. Mange, mange turer i gresset og langsmed jernbaneskinnene, og bading i elven, og tinnsoldater, og kurrende duer. Jadda. Dessuten tilsatt en rekke rustikke bygninger og spesielle mennesker og litt "sovjet"-følelse, på estetiske likesom tradisjonspregede plan, men ikke på noe vis påtatt; filmen var uhyre genuin og føltes bare fin, ikke forstivnet. Jeg pleier ikke alltid å la meg fenge, så voldsomt, av slike "smale europeiske indie-produksjoner" som er mest populære på filmfestivaler og i alternative selskap, for kvinner med foldeskjørt og røkelse i skapet, og andre spesielt intersserte; uten å være for fordomsfull her, men altså; nettopp fordi de prøver å være så alternativt orienterte og utpregede og annerledes og anti-Hollywood; langsomme, utmælende, "fargerike", originale til det påtrengende. Dette var befriende lite av alt det der, og bare - utrolig bra, igrunnen, kjempekjekt og en flott filmopplevelse, og jeg vil se flere slike fremover. Så muligens må jeg forkaste noen flere illusjoner om hva independent/sær, europeisk filmproduksjon har å by på, og hvordan publikum omkring meg kan se ut, og hva det innebærer å ikke ha kjente personer på rollelisten; hvilket åpenbart ikke betyr noen verdens ting. Like fullt, man har blitt skuffet av tilsynelatende überlovende, "garantert feilfrie" filmproduksjoner av samme typen, tidligere, som den irske "Once" (forferdelig oppskrytt) og italienske "Nuovo Mondo" (gææææææææh, om menn som klatrer i stein og svømming i melk og jeg fikk kløe i baken), mens dette var - noe mer ála Kieslowski, for å trekke en naturlig parallell, og meget tiltalende. (Forresten kommer "La Double Vie de Veronique" opp blant de "øvrige anbefalinger" på "Sztuczki"s hjemmeside på imdb! Ikke noe å si på den!) Moderne. Kult. Utradisjonelt på en kul måte. Flotte filmeventyret. Eneste lille problem, og ankepunkt, er at polsk er et ufattelig vrient språk og det er vanskelig å promotere skikkelig slike filmperler som man ikke riktig vet hva heter og hvis fancy replikker (som det var flust med, skal man tro norsk oversettelse, og jeg hadde forsåvidt ikke noe valg) man ikke riktig får til å gjengi. For å si det sånn. Men det er jo helt og absolutt min egen feil, og jeg kan alltids lære meg polsk, og om ikke annet så forstod jeg alt hva Elka, altså hovedpersondamen, sa på italiano; molto bene, si certo; og det gjorde meg uhyre lykkelig. Og litt senere, i en erindringsrunde, kom jeg til å skrible ned noen strofer som ble en - tja - hyllest, og et tilbakeblikk på filmmagien, i en og samme stund. I diktform.

"Barnsben av"
Av Scaramouche, Po(t)eten, tilegnet Stefek & Elka, selvfølgelig, med takk til en liten sjel som stod på perrongen og myste mot verden og gjorde meg nysgjerrig. For et fint innblikk i selvsammes drømmer og ønsker og betraktninger om verdensbildet. I sommervarmen.

presset gjennom luften
idet fartøyet farer forbi...
små vinduer i varmen
gnisninger under fotsålene
og du står helt stille
mens verden beveger seg mot det ubevegelige
og blir bevegelse igjen; syklus
sluppet ut i luftrommet
som fuglunger flakser forbi
små plireblikk mot varmen
gysninger nedover leggene
og det er helt stille
selv om verden slår seg på med det uslåelige
og man ser seg slått igjen; pregløs
preget - inn i alderdommen
ser fortellinger fraseres for sin tid
små øyeblikk av varme
gjetninger bortenfor tåspissene
og allting lar seg forstille
slik verden passerer med sitt pass påskrevet, upassende,
passer ikke meg - påpasselige, livsløp
livets lys, og lysner opp
livet
skifter blikket ditt en tomme, tømmer
øynene - blått, blanke, svømmer over -
vender seg mot vide himmelretninger
man ei behøvde ense, før
i grønne rom,
men barnsben vokser til, gror muskler,
minner, et beriket sinn, av vandring
over marken, váre skingringer,
i glass, som speil, som ønskedrømmer...
alt er så enkelt, fritt, oppfinnsomt,
engel, og oppdagelig, og dine skritt
forflytter seg med blikk-
kontakten, søker andre sider,
andre syn og tegn og under-
fundigheter, feil; men det er lov,
for alt er loven - livet ditt,
er alt som skaptes deg, for å bli omskapt,
i ditt virke, skapervilje,
dine ønsker, dine drømmer, prisme
herigjennom løfter
rommer...

Eldre og nyere legender

Soundtrack: et meget passende sådan, for anledningen, nemlig "Film Theme Classics" signert Carl Davis and his Orchestra, og albumet inneholder blant annet en fortreffelig versjon av tittelmelodien fra "Lawrence of Arabia" og en interessant Morricone-fortolkning. Jeg liker egentlig ikke "symfoniutgaver", dvs resirkulering på symfoniorkester-måten, av gammel filmmusikk; men denne ble en positiv overraskelse. Endog med masse fint pianospill. Og "Doctor Zhivago" på forsiden. Bisarr liten kuriositet fra Biblioteket, men slike skuffer da sjelden.

Først og fremst, på en lørdag: KJEMPETRIST over å høre at Paul Newman, flotte mannen, er død, selv om det ikke kom som noen stor overraskelse; han har lenge vært syk (av den idiotiske kreften) og man har forsåvidt bare gått rundt og lurt på hvor mye tid han hadde igjen, før han da sovnet stille inn i går kveld, 83 år gammel. Jeg husker ham spesielt, og med stor beundring, fra "Butch Cassidy & the Sundance Kid", men også "Message in a Bottle" (!), "Road to Perdition", basert på den fantastiske tegneserien, "The Sting", med den der kjenningsmelodien, og selvsagt "Towering Inferno" med Steve McQueen. Masse gull og grønne skoger her, og en helt ufattelig storartet karriere å skue tilbake på. Meget å være stolt av, og som kommer til å holde minnene om ham i live, og DVD-salget igang; heldigvis. En udødelig storhet som aldri vil kunne forglemmes. Imidlertid er Newman representant for en epoke i Hollywood som nå, ved hans og mange andre store helters bortfall, ugjenkallelig begynner å nærme seg slutten. Og jeg kjenner at det gjør meg både fortvilet; fordi jeg vil savne ham, og alle de andre, og irritert; fordi vi ikke synes å ha noen kapable kandidater til å ta over, og prestere på lignende nivå, og panisk; fordi jeg - dermed - nærer en viss engstelse over hva slags filmer, og filmlegender, vi kommer til å få i fremtiden. James Dean, Steve McQueen, Lee van Cleef, Marlon Brando, alle sammen er borte, og jeg ser ikke helt potensialet i nye Hollywood til å hoste opp noen verdige arvtagere. Spesielt fordi mine yndlinger alle nærmer seg førti nå. Gerrymannen , Mark Wahlberg, Christopher Eccleston, Christian Bale, Hugh Jackman, James McAvoy, Russel Crowe, Johnny Depp, Viggo Mortensen, Ewan McGregor; halvparten lykkelig gift og samtlige på vei mot et karriereskifte; det er på tide å finne noen yngre som kan spille mot dem så de slipper å måtte spille mot hverandre hele tiden. Hvilket er mer enn bra nok, for all del, jeg vil glede meg hysterisk til hver nye "3.10 to Yuma", og allting likeens, men vi trenger unektelig litt nytt blod i tillegg. Og der, nedover i rekkene, ser det tynt ut. Så, for hver store stjerne som slukkes, dukker der opp spørsmålet om hvem som skal kunne erstatte dem; noe jeg i utgangspunktet må besvare med "ingen", for der finnes jo, i sannhet, ikke en sjel som kommer opp mot Paul Newman et co. Og dernest, erklære at dessverre så avler vi i øyeblikket ikke frem flere potensielle Newman'er, heller; folk som kan gjøre jobben når de middelaldrende drømmemennene til undertegnede kaster inn håndkleet eller karrierene deres går på dukken. Noe man selvfølgelig må satse på at ikke skjer. Men tror Chris Eccleston sliter litt for tiden, det er blitt en smule stille på den kanten og man har ikke sett stort til ham i det siste. Dog, Gerry slo tilbake etter å ha spilt i "Timeline", så man skal aldri si aldri. Selv om "GI Joe: Rise of Cobra" ikke lover spesielt godt. Stakkars Doctor'n min. (Altså: my Doctor.) Men, tilbake til saken, R.I.P. Paul Newman; et stort tap, et dypt savn, og en høyt elsket skuespillerhelt; måtte du finne fred i kompaniskap med dine legende-frender, og så får dere titte ned på oss stakkars aspirerende filmhistorie-skapere og humre litt av våre (temmelig tafatte) forsøk på å leve opp til deres standarder. Newman, og resten av hans elite, befinner seg liksom på et annet og utilnærmelig nivå: vi får aldri riktig dreisen på den klassiske filmsjangeren, og når vi produserer etterligner, og ivrer etter å overgå det foregående, blir det gjerne mest effektmakeri og, stort sett, grunnleggende mislykket. Endog med favoritter i hovedrollene; det er ingenting som kan, eller vil kunne, måle seg med det som ble laget i midten av forrige århundre. Ironisk nok. Med all vår teknologi, alle våre ressurser, all vår budjsettering; de gamle er fortsatt eldst og best. Og jeg må jo innrømme at mer enn oppgitthet over dette, mer enn irritasjon over nye bimbo-starlets og tomhjernede hunks, nærer jeg - aller mest - en intens respekt for våre forgjengeres virke og lykksalighet over å kunne oppleve "fruktene" av dette, gjennom nyutgivelser av de ordentlige klassikerne på DVD. Filmer som fremdeles og for evig tid vil holde seg, og få stadig flere fans, og som vi (fansen) alltid vil kunne ty til når nyere produksjoner ikke holder mål. Hurra for old school. Og masse ærdbødighet, pluss noen tårer, til Paul Newman.

Apropos; om enn til noe som er mer evergreen-school enn "old or new"; nemlig "Doctor Who". Litt nytt fra Time Lord-fronten, i det siste, som for eksempel at den kommende juleepisoden skal hete "The Next Doctor" (...), og muligens inneholde Doctor'n vår i møte med en fremtidig utgave av seg selv, som da via en plakat på en trailer sies å være kjent som "The Other Doctor", for å gjøre det mindre forvirrende, enn videre; beretningen om hva som skjedde idet Cybermen invaderte Victorian England til jul, i snøvær og det hele (filmet midt i Juni), hvorfor Doctor'n, tilsynelatende, er happy igjen etter å ha "mistet" alle han var glad i ("it's been a while", ifølge Tennant og DW Magazine), og hva pokker David Morrissey har å gjøre, midt oppi det hele. Men, for the record, jeg er sinnsykt glad for å ha ham der. Karaktertskuespiller og teatermann av rang; også litt av en kjekkas, da. Ikke et vondt ord om Kylie Minogue, men hun innfridde ikke helt i forhold til hypen. Det ble litt for tamt og blondt og dumt, det hele. (Men hvor ansvaret for elendigheten egentlig lå, kan diskuteres, og jeg tillegger det ikke nødvendigvis Kylie.) Nok en "Blackpool"-reunion, derimot; det må da være noe å se frem til, og imøtegå, med uforbeholden entusiasme. Funket upåklagelig bra med Sarah Parish (sammen med Catherine T.), så hvorfor ikke? Jeg kjenner at jeg gleder meg til julefeiringen, i alle henseende. Men før den tid; hovedpremien for årets Children in Need-aksjon er offentliggjort; og det viste seg da å være en tur med TARDIS'en. No kidding. Heldige jævler. Det vil si, man kan vinne et besøk i DW-studioet, en omvisning blant kulisser og locations, og et møte med "Doctor'n sine livsfarlige og skumle fiender", pluss Russel T. Davies, som jo er skummel(t) nok i seg selv. Sistnevnte påstår det vil bli "tidenes eventyr for hele familien". Oppvigler, altså. Men jeg tror ham. Ytterligere: David Tennant har nylig gått hen og vunnet en Tony award for innsatsen som The Doctor, vel fortjent og veldig hyggelig,. "Outstanding lead actor" lød utmerkelsen på, og det må man jo kunne stille seg bifallende til. Dessuten vant Lena Headey en tilsvarende pris, "Outstanding actress", under samme utdeling, for rollen i "Sarah Connor Chronicles"; hvilket jeg blir om mulig enda mer henrykt over, for dette er en sterkt undervurdert serie som virkelig trenger, og fortjener, all den ros og hurlumhei den kan få. Jeg forguder hele konseptet, "Terminator"-fanatiker som jeg er; velsignet med glitrende historie-oppfølging, nydelig musikk, gedigne innfallsvinkler, flott regiarbeid og mengder av spenning, og jeg synes fine damen (fra "300"!) gjør en aldeles strålende jobb - som Linda Hamiltons "etterfølger". Ingen kan leve opp til henne heller, det skal sies, men Lena ligner både fysisk og personlighetsmessig. Og hun er en meget sterk karaktertolker. Sammen med Summer Glau ("Serenity"!) og Thomas Dekker ("Heroes"!), som begge er talentfulle, usedvanlig pene å se til, og har masse kjemi seg imellom. Så, ålreit, komplett nyttesløst er ikke New Hollywood, men - samtidig - noen nye Katharine Hepburn og Charles Bronson kan de ikke akkurat sies å være. Og der ligger et annet aspekt ved problemet her, nemlig at idealet - hva man har å leve opp til, og prestere opp imot - er så sykt omfattende og overgå-seg-selv-imponerende, at man kan få prestasjonsangst av mindre, og dermed bare gi opp før man har begynt. Like fullt, å verdsette de kommende stjernene med priser og lovprisninger, er absolutt nødvendig, og det kan forhåpentligvis gi dem - David, Lena, Thomas; på lik linje med Shia leBouef, Rose Byrne, Milo Ventimiglia, etc etc, hvem de måtte være - et løft; på veien mot noe som i det minste likner, eller potensielt vil kunne likne, det man engang så på som en selvfølge; av dyktighet og stil og skuespillerkunst.

Kilder: Blogtor Who (dessverre nedlagt denne uken; hvorfor, Cameron?), VGnett og imdb.

Dagens dill & diverse

Soundrack: fra filmen "Atonement". Kvalifiserer det til å mene at en film er overmåte bra, og spekulativt rørende, når man nesten sitter og griner av filmmusikken?! Og blir minnet på hvor fantastisk James McAvoy er, bare på grunnlag av pianospill? De har til og med inkludert versjonen av "Clair de lune", et av mine - og, eh, veldig mange andres - favorittstykker! Hurra!

Dagens morsomste: satt og skrev, i (mer eller mindre hele) formiddag, og på et tidspunkt måtte jeg slå opp i ordboken etter et passende synonym for det engelske ordet "stunned", og det nærmeste jeg fant (som passet inn i sammenhengen) var "staggered". Som da - ifølge Clue's berømmelige oppslagsverk - lyder, i norsk oversettelse, "fiskebensmontert". Jeg har absolutt ingen anelse hva det vil si å være montert som et fiskeben, men det hørtes usedvanlig komisk ut, og er herved utropt til mitt nye favorittord. Uten tvil. Øvrige oversettelsesforslag var, kort oppsummert, "haltende", "i sikksakk", "fortannet", og "parallellforskjøvet". Noe som kan bety meget og det meste, med andre, øhm, ord. Praktisk. For en som alltid har hatt sansen for ord-samling, ordskapning, og å oppdage nye morsomme begreper (mest dét), blir det jo den reneste skattekiste. Hvilket, igjen, medfører refleksjon over litteraturvitenskapens fremprovoserte betenkeligheter og -traumer. Varige mén. Så, på en litt mindre nerdete front:

Dagens beste kjøp: Safari-butikken min har Evergood-kaffe på salg til ti kroner, akkurat idet kaffeboksen min var tom, og da blir jeg et lykkelig menneske. Muligens fremstår jeg nå som en Bergens-forræder, i all min illojalitet til Friele, men jeg synes da at Evergood smaker best. Også har den de stiligste reklamefilmene. Med den fineste, klassiske musikken. Og jeg er veldig svak og altfor påvirkelig når det gjelder kul reklame. Endog med kjekke menn i smoking, og stilige animasjoner, og erkebritisk aksent; hva mer trenger man her i livet? Likevel, jeg inntar en god del Frielekaffe iløpet av ukedagene, det skal sies; da Universitetet i Bergen sverger til lokal produksjon, uten unntak; dog må jeg innrømme at jeg foretrekker den gyldne varianten i lengden. Ingen kaffekjenner av rang, ei heller svært erfaren på området, men det smaker godt, og Evergood-merket har stil i tillegg. Fine kaffetingen sin. Og forresten, på et lite sidespor, ble jeg enda mer lykkelig idet jeg hørte mannen bak meg i køen omtale butikken vi befant oss i, altså Safari, som "Superland" - gamlenavnet, som de skiftet om på da de ble kjøpt opp av en større kjede. Men for med-handleren, og meg selv, vil nok bygget alltid forbli "Superland" i sjel og omtale; om bare fordi det gir slike hyggelige, minne-fremkallende assosiasjoner. Møkkadyre priser til tross. Nå, mer om mat, men i en litt annen sammenheng - noe som omhandler selve fremstillingsprosessen, mer enn planlegging og innkjøp:

Dagens minst heldige: Jeg er, som kjent, ikke så fryktelig flink til å lage mat. Jeg er veldig glad i mat, rettere sagt; glad i kaker, kjekser, frukter, oster, viner, iskrem, og litt sjokolade til dessert. Men mine kokkeleringsegenskaper begrenser seg stort sett til å putte ting fra en pose i en panne, og helle vann over, dernest koke i x antall minutter, og i så måte er Toro ferdigpulver-retter en særdeles god løsning. Også er de rimelige. Eneste problem med å skulle mekke ferdig ferdigmat er at det foranlediger en viss prestasjonsangst. Litt som å stryke til teoriprøven eller eksamen i ex-phil; det skal liksom ikke være mulig - ei heller, da, å mestre kunsten det er å tilberede retter fra pose i panne. Men der finnes altså dem som er fullt kapable til samtlige forsmedeligheter; undertegnede, for eksempel, er ikke spesielt dyktig på området. Dvs noen av områdene. Ikke kjører jeg bil, og exphil bestod jeg med hjertebank; om enn ikke en hårsbredd fra nøden, da jeg fikk B, men jeg trodde jeg hadde strøket. Hva matlagingen angår, så pleier jeg som regel å både brenne fast i bunnen og ødelegge innpakningen og knekke røresleiven og i det hele tatt. Og så føler man seg forferdelig udugelig. Og veldig lite husmoderlig. Spesielt fordi produsenten her reklamerer med at dette, alle sammen, er veien for selv mannfolkene - som da visstnok ikke kan kokkelere overhodet (?) - til å briljere på kjøkkenet. Joda. Jeg får danne kompaniskap med Bridget Jones og spise muggen castello om det blir for ille. I mellomtiden gjør jeg mitt beste for å skape en anstendig middag, men det går ikke alltid på skinner. Dagens bunnpunkt forekom idet man skulle "koke opp melk og vann og margarin" og en sådan blanding, i kokende tilstand, er som vi alle vet en smule egenrådig. Og synes selv at den er veldig morsom, den bobler faktisk over av hysterisk henrykkelse - likesom jeg, kokkedamen; men da av rasende aggresjon. Jeg reddet den unna i akkurat siste liten og besørget dermed litt lengre levetid for felleskjøkken-komfyren, samtidig, og fikk tømt oppi den hersens poseblandingen som tradisjonen tro bare ville svi seg; og svelle seg fordervet; men med iherdig, kontinuerlig røring ble det da skapelig konsistens på pastamaten, etterhvert. Hvilket minner meg på at oppskriftene på slike ferdigmat-pakker alltid lyver og at det aldri er så "enkelt, kjapt og greit!" som de skal ha det til. Og maten må alltid koke minst dobbelt så lenge, og man trenger fjorten ekstra ingredienser, ihvertfall to, og man er nødt til definitivt å røre rundt hele tiden; røre som en gal; dessuten blir det ikke spesielt billig, heller, om man ikke får det til, for rettene koster tross alt en tyvekroning eller mer, per porsjon, og når man lever på stramt studentbudsjett blir det pengesluk av allting. Men jeg fylte tallerkenen og det ble smak på resultatet, endog god smak, og jeg ble mett til slutt. Ikke minst. Jeg har lagt min elsk på denne "pasta di parma"-retten, i utgangspunktet innkjøpt fordi den var det eneste i butikken spesialtilpasset én person; og jeg gjentar mine Bridget Jones-aktige kvaler, nå mht til det mistrøstige singellivet; ytterligere, fordi alt som er påskrevet "italiensk" umiddelbart fremstår mer innbydende. Og deilig, delikat, digg - det er den utvilsomt, i det minste når den blir så noenlunde vellykket og ikke helt ihjelkokt, men smart som jeg er kompenserer jeg med både vin og god dessert attåt, om middagen blir litt halvveis, eller - i alle tilfeller; fordi det er nødvendig; så idag har man drukket "Chapelle du Bois" og mumset ivei og da blir alt så meget bedre. Det er ingen myte at all mat smaker bedre med vin, det er bare en dårlig fordom at vin hver dag ikke er sunt. Jeg slår et slag for aktiv vindrikking med måte, og som et helt nødvendig tilbehør til ferdigmiddag. Også slår jeg et slag for Toro, selv om de er like fordomsfulle, i visse henseende; jeg kjenner så altfor mange menn som lager bedre mat enn meg; og selv om de gjør påskrevet/påstått enkel matlaging mer komplisert enn hva behagelig er. Men jeg slipper i det minste å bryne meg på de mer avanserte divisjoner, som pasta fra grunnen av, og det er jeg dem meget takknemlig for. Og magen er fornøyd.

Spots and bother

So, I was on a plane, Sunday evening, and found myself resorting to the one activity that always leaves me more content on long journeys, namely writing stuff, and I ended up writing something completely random and pretty absurd; far into the underworlds of the unknowable, and all subconsciously distracting; blah blah buh; echoing the tone of the modernist plays I'm reading at the moment; which had the drunken lady nearby me commenting on "that writer there whatever she's rambling on about look at that writing lots of written things" and I'm sure she would have been better off at home, in bed, but she was sitting just behind me and she was quite annoying, albeit she quitened down after a while, fortunately, whilst I - myself - was delving deep into the forests of poetic growth and lingered there, to shut out all the noisiness of late night airplane space.

in care, caring
by Scaramouche, the Po(t)et, delivering poem ramblings, and this time around: quite possibly the most disturbing poem I've ever written, lately, I have no idea where this came from, and it's pretty strange; so, be warned; but I was reading "4.48 Pscychosis" two minutes before, and it might just have something to do with it - which, by the byway, reminds me that Sarah Kane is absolutely brilliant, and shocking, and slightly disgusting, in her overly vivid imagery, but at the same time so incredibly sore and heartwrenching, and heartwarming, and she hates punctuation, just like me, and she's managed this one line, this one exceptionally memorable line, amongst many others; "You don't need a friend you need a Doctor"; which is such a representative saying for me, as well, I can't help loving that play (psychosis or not); not only because of that, however, but because it is - well - brilliant, and it's beautiul, and she's the best there is, in the strange world of drama, and I wish she would have known; I wish she was still around; "as still as my heart when you're gone", with love and dedication to miss Kane, the tormented genius that I admire more than I ought to.

ending the world as we know it, a trigger to tell

see
I have spinach 'tween my
teeth - sand, stones, in my
hair - spots of mud upon my
shoes - and I don't budge
careless carefree cutoff
I hear the roar of this world
those noted allegations
people screaming orders head
to toe, outer, inner, anny rims
your skin - spotted - blemished
you are - impeccable and shifting
twisted, you, sinister, dirty whore
based on first impressions solely
holding keys to mine,
my own attributes
NOT in your analysis, you stay
and I am scared intimidations
by your skills, singular, I am so
completely bare absorbed
within your cloak that leaves me
naked - spotted - spoilt, dirty
bore
no resemblance nowhere not
to you, delusion, danger crept
at me, and this is you, you are
NOT of mine, in my
amaranthine

And piece of mind!

Soundtrack: gjett tre ganger. Men les gjerne det nedenforstående først.

VELDIG lang, veldig intern og veldig intenst subjektiv anmeldelse av en viss ny CD. Som jeg, kort oppsummert, er blitt ganske så glad i.

Jeg har nå hørt igjennom utallige ganger, studert coveret ned til minste detalj, satt i gang med å lære meg tekstene, tatt meg selv i tromme takten til samtlige sanger uten engang å ha trykket på play, og føler meg nu endelig rede til å utarbeide en bedømmelse av Queen og Paul Rodgers nye album, "The Cosmos Rocks". Hvilket, jeg må bare advare, ikke kommer til å bli en særlig objektiv affære, men jeg skal nå forsøke å holde meg til saken. Ironisk nok er det ikke så vrient å være saklig, her, da min eneste mulige avsporing måtte være å refere til resten av Queen-katalogen, og det klarer albumet mer enn greit nok på egen hånd. Min mest umiddelbare reaksjon, idet jeg hadde fått med meg sånn circa halvparten av sporene, var at dette var en slags nøye sammensatt samplingsutgave av favorittbandets særegenheter, og mest gjenkjennelige effekter, i en modernisert setting med et mer teknisk, polert preg. Utpreget Queensk, om ikke annet, samtidig som det er noe helt annerledes - på godt og vondt - og, la meg understreke, det er rett at de ikke prøver å kopiere gamledagers storhet, og det er veldig bra at de prøver seg på noe nytt og makter å beholde særpreget, likevel, det er faktisk imponerende, men kombinasjonsmetoden gjør meg trist, fordi det aldri kan bli det samme igjen, og fordi dette; i bunn og grunn; ikke er Queen, men et samarbeidsprosjekt skåret over en liknende lest, med kun to av heltene i hovedrollen. Og her melder da seg det mest påtrengende savnet, og dermed problemet, ved dette albumet; i tillegg til det følelsesmessig prøvende ved å sette et nytt Queen-album inn i samlingen, og overhodet spille nye sanger med Queen, etter "Made in Heaven"; som dessverre ikke er til å komme utenom, nemlig at vokalistmannen heter Rodgers, ikke Mercury, og at en viss John Deacon er ulykkeligvis fraværende. Etter min mening burde de to resterende Queen-medlemmene, Roger Taylor og Brian May, kalt seg for nettopp dét; Taylor og og May; og gjerne gått i kompaniskap med mister Rodgers, om de følte for det, noe de åpenbart gjorde, men da som en trio basert på sine respektive talenter (og etternavn; eventuelt noe annet og mer oppfinnsomt) der de kunne gjøre akkurat hva de ville og, uavvendelig nok, blitt forbundet med Queen, med ikke nødvendigvis vært Queen. Mitt inntrykk av "Cosmos Rocks" forringes en smule av at jeg synes navngivelsen er feil, direkte upassende, men ikke bare fordi Freddie og John mangler, men fordi musikken som sådan gir et rimelig vesensforskjellig helhetsinntrykk fra det gamlebandet, i sin tid, presterte. Igjen, på godt og vondt; og med den besynderlige innskytelse, til tider, at dette er blues, ikke rock, og at jeg lytter til Paul McCartney eller Status Quo eller noe i den duren; med lyder jeg soleklart ikke identifiserer som Queen-aktige, ikke i nærheten - og var det noe Queen aldri forsøkte å være, før i tiden, så var det en blues-spillende etterligning av andre band. De var et band med enorm egenart - til det enerverende, når Freddie satte igang med eksperimentering og operapartier og det som merkverdigere var - men tross alt, de var foregangsfigurer. Aldri copycats. Aldri uorginale. Muligens mistet de noe av denne magien idet Freddie falt fra. Det var ikke til å unngå, og de skal hverken motta bebreidelser eller la seg hemme av det uopprettelige ved tapet av en slik låtskriver/sanger-guddom; han er simpelthen uerstattelig, på alle områder, og det vet de. Og eminente musikere som de er, står det dem fullstendig fritt å forsøke seg på nye prosjekter. Etter suksessen med turné og et par singler, måtte det jo komme at studioalbum, og selv om jeg var rimelig skeptisk på forhånd, nesten livredd, og fryktet den store katastrofeskuffelsen. Men selv om det kanskje kan synes "meningsløst", og skuffende, for enkelte kritikere, vil jeg personlig - nå i etterkant - på ingen måte kalle dette unødvendig, eller mislykket, eller lavmål; jeg blir heller forbløffet over de positive trekkene og den absolutte lyttervennligheten, og gleder meg over å kunne slå fast at albumet, forsåvidt, innfrir. Med andre ord, vi tar det trivelige først.

"Cosmos Rocks" kunne ha blitt en meget begredelig affære; et forsøk på å gjenopplive noe som er ugjenkallelig forbigått, og burde las forbli i en sådan tilstand. Som en Freddie-fanatiker av militant rang, mener jeg jo - på et vis - at det aldri mer burde være noe som heter Queen, fordi Queen gikk i graven med Freddie, og der bør hele konseptet fått hvile ifred, i selskap med sin opphavsmann. Nuvel. Poenget er at istedet for å bekrefte hvilken elendig idé det var å gi Q+PR en sjanse, og dermed summere opp alle fanatikernes ymse fordommer, fremstår det nye albumet som et argument for at Queen fremdeles er levedyktig, og at disse tre karene (definitivt!) har noe å fare med uti musikkverdenen. Til deres ubetingede fordel kan man, for eksempel, sammenligne produktet med alt det andre rasket som utgis for tiden, og i en slik setting er de totalt, absolutt og vidunderlig overlegne. I likhet med AC/DC, Eric Clapton, Roxy Music og Metallica, og de andre oldboys'ene jeg digger, beviser de at erfaring teller mest, og gir best resultat; at syttitallsrocken lever lengst, at sjangersærtrekkene aldri dør ut, og at ingen andre helt når opp til det nivået der storhetene for evig og alltid har etablert seg. Dette er gjennomført, stilren, rytmebefengt, klassisk stadionrock av upåklageligste merke. Her nøles ikke et sekund, noe sted, det går kast i kast hele veien - mellom gitarriffene og trommesoloene og refrengene - og det er flott. Så, før jeg dissekerer videre, må jeg bare gi dem ros for akkurat dette; de fortjener en god porsjon heder og ære for det å i det hele tatt ha fått i stand dette prosjektet, og ingenting er bedre enn at det lever opp til et par forventninger i tillegg. Jeg hadde, tross alt, en viss tillit til at Brian og Roger ikke ville sette navnet sitt på noe komplett udugelig; og, i det minste, ville man ha to kompetente musikere å rutte med, og disse to (sammen med John) utgjorde en minst like viktig bestanddel i Queen som Freddie. Selvfølgelig. Og jeg bøyer meg altså dypt for både gitarvirtuos-virksomheten og trommevirvlene, her; musikaliteten er det ingenting å si på. Brian leker seg med akkordene, på sitt sedvanligste vis, og han er ufattelig dyktig og det klinger som det alltid har gjort og gjør meg meg lykkelig. De har ikke forandret seg så mye siden storhetsdagene, men hvem hadde vel villet forlange dét? Instrumentene er det som frembringer flest minner her, og det er det viktigste, og dette er hjertevarmende, sjelefredende minner jeg ikke ville vært foruten. Solopartiene til Brians Red Special og Rogers hese bakgrunnsvokaler er verdt prisen i seg selv. Det er alltid en stor opplevelse å høre denne duoen i aksjon og når de da, på toppen av det hele, har nyskrevet materiale å bidra med, burde man - i prinsippet - være entydig overlykkelig. Men så skal man liksom leke kritiker, likeså. Og bedømme "the big picture"; kjøpet som helhet.

Platen begynner, til alt hell, med et av sine beste spor, nemlig "tittellåten"; det vil si en omskriving av tittelen ("Cosmos rockin'"), for å gjøre det enkelt, og la meg nevne at årets turné er blitt hetende "Rock the Cosmos"; og denne setter tonen med et brak, fungerer som en meget god indikasjon på hva vi har i vente, og setter headbanger-tendensene i sving. En real heavyrocker, med klare henvisninger til "Back to the Light", Brians soloalbum nummer ett, hvilket det også blir mer av senere, og skikkelig allsangrefreng. Litt Status Quo-assosiasjoner der, og - som et faresignal - eksepsjonelt banal tekst. Åpningssporet følges deretter opp av den totalt anonyme "Time to shine" og "Still burnin'" som er en slags forlenget utgave av "We will rock you"; komplett med klappesekvens og det hele, jeg gremmes (litt); og begge lider noe helt forferdelig under tektsskribentens vold. For en som i utgangspunktet er anti hele Paul Rodgers og synes han er en stor dott, meget objektivt sett, men har måttet la fordommene bite i støvet (pun very much intended) og gi ham en sjanse, endog sett ham live (og nesten kastet ting på ham, av diverse mer eller mindre velbegrunnede årsaker) er det litt vrient å forholde seg til vokalprestasjonene her, og veldig lett å legge skylden på selvsamme fyren for alt som er galt med albumet; det være seg produksjon, tekster, toneleie, det meste som i logikkens navn burde kunne tilfalle ham. Det vil si, det eneste som er galt, og som da muligens i realiten er hans skyld, her, er nettopp tekstlinjene og syngingen. På vokal og harmoni-planet blir det så forsmedelig ordinært, det hele, og så fullstendig, utilgivelig pregløst; sikkert fint, helt fint, men aldri noe mer. Også blir jeg så vanvittig irritert idet fantastiske melodier som "Small" (neste sporet), der Brian briljerer og Roger dundrer løs, får fremstå som en bleknende skygge av seg selv, fordi man begår slike ultraforsmedelige megatabber som å la "bright" rime på "night" og tvinger (?) Paul til å gaule som en annen Beatle! Hvorfor? Problem nummer to (og tre), i den anledning, er at de har valgt å trykke opp tekstene i albumheftet så man kan lese, i all tydelighet, hvor idiotiske de er; dernest, at Queen aldri har hatt spesielt overintelligente tekster, men at de fremstod så uendelig mye mer tilforlatelige, og meningsfulle, da de ble sunget av Mr Mercury og ikke, tja, han her. O diplomati. Freddie kunne synge "fried chicken" og få det til å høres poetisk ut. Paul Rodgers synger "raise up your maaaaiiiind" og jeg får lyst å kyle en fried chicken ned i halsen på ham. Dog, det blir ikke virkelig ille før på "Call me", der de repeterer seg selv til det evinnelige, og lager en slags kombiversjon av "Crazy little thing called love" og "Can't get enough" og, igjen, melodien er flott; produksjonen er fin-fin; men teksten! Gi meg styrke! "Warboys" og "We believe", likeledes, de to foregående sporene, er sterke melodier; representative for en ny generasjon, en ny era, med glitrende spill og nydelige overganger, lekker-smekker produksjon, fiffige riff, glad i gitaren. Men så vrir jeg meg i stolen over Paul, stakkars Paul, og den gudsjammerlige skrivingen. Hvem skal man skylde på? Jeg vet ikke riktig. Jeg er, imidlertid, av den sterke oppfatning at man burde fordelt sang-oppgaven mellom de tre involverte, jeg savner Brians stemme inderlig her, og jeg håper da, for guds skyld, at det ikke er han som står bak de lyriske katastrofene. "Small" er, for øvrig, ikke så ille. Ei heller førstesporet, "Some things that glitter"; om enn litt anonym og banal; eller "Voodoo", som da til gjengjeld har noe av det flotteste gitarspillet Brian har snekret sammen siden "Bijou". Og "C-lebrity" er en bråkete, men festlig liten sak; omtrent som å inkorpere dagens lesning av Daily Mail i en ny utgave av "Cyborg", og se hva det blir. Politisk kritisk og lite -korrekt; likandes saker. Også er det mitt favorittspor, da, i øyeblikket; "Through the night"; som ironisk nok er et absolutt lavmål på tekst-nivå, der de gjentar at "night" rimer på "bright", og jaggu rimer det ikke på "light" og "night" (igjen!) også. Men her synges faktisk de (akk så elendige) rimene på en noenlunde tålelig måte, fra en Paul i et mer passende bluesy, dvelende toneleie; her får han, tydeligvis, synge slik han egentlig vil, og såvidt meg bekjent pleier, og da synger han unektelig ikke dårlig. Burde hatt mer av det. Men istedet avslutter de her, med en gjentagelse av "Say it's not true" for bare å understreke hvor mye bedre den er enn alt det man nettopp har hørt igjennom; hvilket ikke er så merkelig, i og med at det er en av de fineste sangene som noensinne er skrevet på denne jord, og her får man endog høre Brian og Roger synge! Hurra! (Jeg er veldig glad de tok den med, men den setter resten av melodiene litt i perspektiv, og det er muligens ikke helt heldig.) Sist, men ikke minst, det store hatobjektet for alle kritikerne; "Surf's up...school's out!", som er et uhyre merkelig, i overkant langdrygt medley om å "follow your dreams" og ta seg en tur på surfebrett, og oppi alt sammen synes jeg - for å være ærlig - at den er innmari fengende. Og egentlig veldig flott som sistespor. Eller, det stemmer ikke helt, man avslutter med en liten reprise på "Small" uten så mye sang, og det er i allefall ikke heldig, for det beviser jo mer enn høyst nødvendig og er en påminnelse om hva dette kunne vært. Uten Paul Rodgers.

Så, okei, med fare for å komme med enorme mengder personkritikk og være ekstremt nesevis, her: Paul er en viktig del av dette prosjektets suksess, og han har åpenbart inspirert Queen-guttene til å ta opp igjen gamle kunster, og det er jeg ham evig takknemlig for. Ikke nok med det, jeg liker Free og Bad Company; i hvertfall det jeg har hørt av dem; men - fyren passer ikke som vokalist i Queen! For Queen! Hva enn man skal si! Og han er en skjemmende faktor i forhold til de meget sterke låtene og det fantastiske spillet til Brian og Roger, og jeg liker ham ikke og det gjør meg irritert på meg selv mer enn mye annet. For, tross i de teite teite teite teite tekstene (for å gni det inn; de ER faktisk så teite), og tross i en del "a-haai" og "you-huu" og "ye-heeeah" og annet Paul Rodgers gjør for mye av, er dette - like fullt - en overraskende modernistisk, relevant og på alle måter strålende rockeplate. Sånn innimellom. Herlige instrumentalpartier. Notehefter av en annen dimensjon. Kjempemessig spill. Etter energien og viljen å dømme, kunne de vært tyve; i realiteten er de rundt seksti, og man bør utvilsomt bare bøye seg i støvet, heller enn å bite i det, og konkludere med at Queen og Paul Rodgers imponerer, mye mer enn de irriterer, men jeg vil helst ha Queen uten Paul Rodgers, og det er irriterende nok til at jeg ikke kan være udelt positiv i mine bedømmelser. Men totalinntrykket? Det er et glitrende album. Aldeles glitrende. Og, huhei hvor det går, Queen er tilbake, og de kan fremdeles mekke bra rockelåter. Rettferdigheten råder. Men de burde hyre inn en ekstern låtskribent etterhvert, til en eventuell (forhåpentligvis) neste gang. Po(t)eten melder seg gjerne til tjeneste; om ønskelig. Det hadde vært jobben sin, det!

Women business

Soundtrack: Queen + Paul Rodgers - "The Cosmos Rocks". Have to say, just writing that feels weird. More details to follow, later on. But for the moment, let it suffice to say that yes, I have got my hands on the new Queen album and it's a special edition and it's got pretty pictures of Brian May on it and it's all...a very strange feeling. Not to mention listening through the whole thing. As I said: more to come. But, I do love "Through the night".

Once again, just have to extend my most sincere support and fondest acclaim to the BBC, the brilliant beeb, for all their talent, new ideas, superb contributors, and for continuing their long, unceasing series of great productions; a catalogue of classic shows that has yet to disappoint me. And - even more impressively - new material keeps popping up, on a regular basis; surprising yours truly, for one, with moments of unparallelled grandeur any odd evening. Such as, this very monday night, when I turned on my beloved TV; my new BFF, as it were, in order to make increasingly frequent contact more convenient; and on the screen, who else do I see but Sarah Parish, red lips and starry eyes zooming into focus. Complete overjoy. Favourite woman, "Doctor Who"-guest actress, starlet, beautiful, grand and impeccable Sarah Parish, also known for having made memorable appearances in "Blackpool" and "Recovery" and, well, loads and loads more. At the moment, she stars in "Mistresses"; a new hit series from her old and best employer, which is also why she showed up on my telly, all of a sudden; and, no wonder it was a pleasant sight - not only because of the show as such, but because it's her and she's on the Norwegian state channel for everyone to watch. Brilliant! As for the series; no less important; this is an intense, sensually charged drama about four girlfriends and their tolls in life; their ups and downs and daily work. How they juggle their careers, family lives, friendships, hobbies, lovers and dreams, pursuing happiness, pay raise, great looking men, and anything else to make life better. It's well-written, well-enacted, well-directed; no surprises there, with BBC putting their name on it; and it's about a group of girls whom one can easily identify with, because - take note, "Sex & the City"-copycats! - they are not perfect, they are not blissfully carefree, or supermodel pretty. They are human beings; with ordinary, human issues to deal with; charming, of course, and intelligent and stylish, and perhaps overdramatizing petty things, now and again, that wouldn't be enough to upset your average girl, but for the most part they're true-to-life girls-next-door, with problems of the kind most representatives of their sex can relate to. Someone you can laugh along with, not at, and - same thing about the crying. Yup, shed a tear or two, but fortunately it never felt awkward; supposedly, because the thematics here never feels pointless. Which is, moreover, why I deem this the best chick-flick-series out there, right now; actually, the only one worth watching. Most appealing aspect of the program, as far as I'm concerned, is the above-mentioned identification factor; which allows you to engage in the struggles of these four women, knowing you could have made the exact same mistakes yourself; learning, thereby, that you aren't that hopeless, or reckless, or silly, in spite of all your crazy whims; at least, you are not alone, neither in suffering from whimsicality nor feeling like a complete fool about it; for it's something other girls have (had) to deal with too. The disappointmens you encounter on the road of life, to make use of a lovely cliché, because it's Monday and I'm friggin' tired, have befallen multiple poor souls before you, just like the sins you commit, or may have commited; over which you've been tormenting yourself half to death, out of self-reproach; have been done, and done penance for, many a time already. So, no worries. Watch the beeb and learn from the best and not to worry. What else, the women in the series get to experience the others' problems as well; their situations being developed into matching and complementing each other, hence depicting both sides of the coin, so to speak, which is essential in a show that's mainly about what it says in the tin, namely infidelity, and being a mistress. Which, again, is not always what it seems, and - I haste to emphasize - not the only topic here, but it's the one red line throughout, upon which the main story of the show is based. Being somebody's lover, the lover of somebody, or discovering that somebody you love is having an affair behind your back. And, by all means, it's a lot more complicated and less pathetic than such a "tagline" could indicate. Sarah plays Katie, skilled doctor and former lover of one of her own patients, whose son now seems to be falling for her, and she is drawn between an attraction to him, probably founded on familiarity; the memories of what she once had with some very similar; and the knowledge that she ought to avoid any involvement with the young man, out of ethical reasons. She shares her secrets and her conflicts of interests with the three others, and they do the same with her; Trudi, the troubled 9/11 widow, trying to make ends meet and recovering from the loss, played by no other than Sharin Small - Marie from "Dear Frankie"; where she was absolutely stellar, in yet another best friend in the world-role - whereas the gorgeour Orla Brady plays Siobhan, whose main trouble is her marriage to Hari, with whom she's trying to conceive, and finally, there's Jessica, a party organizer, played by Shelley Conn - and the group's "wild card". Also, the closest thing you get to a "S&tC"-resemblance here. Samantha wannabe, no doubt. But younger and less cynical. And with a much more emotional involvement attached to the sexual experimentation. The series deals, mainly, with relationships and with a typical female approach. Still, it's a relief to witness the lack of generalizing and attempt of being politically correct; instead, it's downright controversial at times, and pretty straightforward. It's honest. And the four women are intensely likeable. So, yes indeed: sometimes, even I; your regular, pink-colour hating, chess playing, computer hacking, sci-fi loving, trainer-wearing geek; have to induldge in some proper woman television. Yet, I must admit, the only time I take any delight in doing so, is when said television has something downright proper to offer me. And, in that respect, I recommend "Mistresses". (And "Sex and the City", of course, but that's an obvious call.) True, it's not really a show for men. Male viewers would, however, I strongly suspect, not endure any great pain from watching this; considering the general attractivity and winning qualities of those fab four. Plus, they could actually end up learning a thing or two about woman behaviour. I did. This is like a dummies' guide to female peculiarities; both near the positive and negative end of the scale. Why we say or do those unforgivable things we do. Why we complain about seemingly petty things. Why we are the way we are, which we - quite possibly - haven't figured out, yet, ourselves, and never will. The series doesn't provide all the answers, far from it, but it's a great look and a means to obtain some further insight. As for the male viewers, they might even learn a little about their own mistakes; there's a couple of flawed male personas here, as well, but they're quite easy on the eye, and very nice at that. No bad guys or good guys, just a bunch of complex characters who brighten up my Mondays and proves why BBC is the best production company there ever was and why prioritizing TV sessions is so much easier when you've got something British to look forward to! Did I mention how much I love "Top Gear"? And "Hell's Kitchen"? And, well, all the costume dramas? And "Doctor Who", coming soon - at Christmas! Woohoo!

"Mistresses" is on Mondays at 21:30 pm, NRK 1. Available on DVD (of course, and yes we're lagging a little behind here in Norway, as always) through Amazon. Me wants.

Syngende i regnet

Soundtrack: The Supremes - livealbum - passende sekstitallsmusikk med nydelige vokalprestasjoner fra Madame Ross et co. Glad i sekstitallet, jeg. Var da på Oslo Nye i kveld, for første gang på evigheter, for endelig å få med meg "Singin' in the rain"; übermusikalen som Norges beste musikalteater har valgt å sette opp denne sesongen; og forlot arenaen med et nokså blandet, men hovedsaklig positivt inntrykk. I utgangspunktet var det kjempekjekt å skulle på teater igjen, endog på mitt absolutte favoritt-sted i byen - med de flinkeste skuespillerne, de stiligste oppsetningene og de mest tiltalende utvalgene; definitivt noe å se frem til. Jeg savner Oslo Nye veldig, og teatertilbudet i Oslo generelt, i mitt bergenske dagligliv; for selv om DNS og de andre småscenene har masse flott å by på, blir det aldri helt det samme. Slik er det vel med oppvekstens minner og -tilvenningsprosesser, antar jeg; man lærer seg til, mer eller mindre uvergelig, å sette det ene uten unntak foran det andre. Desto kjekkere, derfor, å komme hjemom en gang iblant og få seg et realt, spennende teaterbesøk av sådan kaliber - jeg stilte med en voldsom iver, som seg hør og bor, og ble på ingen måte skuffet over utfallet. Først og fremst var det en underholdende, frisk og freidig seanse; med et strålende sammensatt ensemble, og noen flotte bakgrunnsdansere, men muligens traff vi dem ikke på sitt aller beste; dvs på sitt kapasitetsmessig ypperste; det virket som samtlige deltagende led under en litt laber dagsform. Spesielt hovedrolleinnehaver Hans Marius Hoff Mittet har jeg sett bedre, og mer energisk, tidligere. Han pleier dog ikke å bli tildelt de helt store rollene, men heller prestere glimrende som mindre, om enn like viktige bifigurer; så, antagelig har han overgått sine egne kvalifikasjoner og satset litt for høyt, akkurat her. Men han danset i regnet med stil, og skal ha kred. for perfeksjonerte dansetrinn, eksepsjonelt god stemme, og et rimelig sjarmerende ytre. Fyren er noe av det kjekkeste jeg vet om, i hele verden, dvs Norge, og jeg er rimelig misunnelig på Maria Haukås Storeng, kjæresten hans; kjent fra "Grease" og Grand Prix og Idol og diverse ymse annet, flink som fy som hun er, en meget beundringsverdig dame; og, altså, tilgodesett med en høyst attråverdig type. Kjemien stemte, for hans vedkommende, ikke 100% med de andre skuespillerne, og man klarte ikke helt å tro på kjærlighetshistorien mellom hans Don og unge frøken Kathy; gestaltet av Heidi Ruud Ellingsen, reality show-fenomenet; noe som ble et påtagelig problem fordi deres forhold er et såpass bærende element i stykket. Begge var søte hver for seg, og forsøksvis søte sammen, men det slo aldri gnister. Dog, de smilte og svinset og svanset og gjorde så godt de kunne, og begge er talentfulle mennesker - ingen tvil om dét. Hadde bare ønsket en litt større innsats og litt mer intens relasjonsbygging, så hadde showet vært (mer) perfekt. Forsåvidt fornøyd med hovedtrioen; Mittet som en crooner-sanger av klasse, Ellingsen en allsidig og iøyenfallende shooting star, Jan Ivar Lund som en sprettball av en Cosmo, med gummitryne og jojo-ben og alt som skulle til; unntagen anlegg for naturlig replikkveksling, noe han dog kompenserte for med fantastisk mimikk; men jeg hadde kanskje forventet - hva skal jeg si - litt mer av hele produksjonen, på toppen av dette, også kjent som det lille ekstra. For, det var et eller annet som manglet. En ekstra piff; en over-the-top-inspirert giv som ville hevet forestillingen over det ordinært underholdende til det ekstremt vellagde, imponerende Oslo Nye pleier å levere. Et av "problemene" med denne teaterscenen er nettopp at det her har blitt oppført så meget fabelaktig og overveldende bra, opp gjennom de tidligere sesonger, så man går dit med konsekvent skyhøye forventninger og regner liksom med å bli fullstendig "slått ut" av alle prestasjonene og av historien for øvrig; dernest, sjangle på hjemvei med en enorm forbløffelse og opplevelse for livet-følelse, uten sidestykke, hvilket jeg ikke gjorde idag. Det må jeg innrømme. Muligens var man bare litt sjaber, blant stab og spillere, med litt dårlig humør og lite krefter for anledningen, hva vet jeg, men likevel. Ustabilitet er forståelig, det er menneskelig, det er greit nok; men, jeg hadde fortsatt ønsket meg noe mer enn det jeg faktisk fikk. Jeg hadde helst, aller mest og inderlig, ønsket meg en liten ekstra-innsats som ville løftet stykket til slike andre høyder, en annen dimensjon av kvalitet, og ikke latt oss sitte usikre igjen - som meg - og lure på hva det var man gikk glipp av, hva det var de hadde glemt. For, det er dette jeg sitter og irriterer meg over nå; hva det kan ha vært som ikke stemte; fordi alt, tilsynelatende, var så gjennomført og stilistisk upåklagelig, at det er vanskelig å peke på de sjenerende feil og mangler. Sceneoppsettet var flotters; moderne og fint, teknikken velfungerende, effektene likeså, kostymene var lekre; om enn preget av norsk standard og visse begrensninger i budsjett og satsing. Musikken er jo udødelig nok, i seg selv, tross i at jeg (personlig) synes det skjemmer de briljante sangene at de fremføres i norsk oversettelse - men, for all del, slike kommentarer blir unødig pirkete. Sangprestasjonene, dansingen og stilen har jeg ingenting å utsette på, med ett forbehold; at de kunne lært seg å steppe på ordentlig, istedet for å ha tapdance-lyder på bånd og danse til. Dette ble et annet irritasjonsmoment og virket litt amatørmessig. Kulissene kunne også, muligens, vært mer overdådige; og overgangene noe bedre. For, "Singin'..." er en meget vanskelig musikaloppsetning, spesielt grunnet sitt omdømme og sine mange, intrikate "stor-numre" der alt bør klaffe og svinge og primært imitere den legendariske filmvarianten. Den er så velkjent og så prestisjefylt, det er vrient å få til en skikkelig flyt. Like fullt, på det tekniske området slapp de greit unna, prestasjonene var gode overall, og regien mer enn godkjent. Teksten er bra, vitsene morsomme, det blir aldri platt. Med bakgrunn i hva de faktisk har å rutte med, innen teatervirksomheten; de klarer det de klarer, intet mer; pleier det som regel å være mer enn nok - både i ressurser og innsats - til å frembringe glitrende resultater. Her var det vilje og energi og karisma det skortet litt på, mer enn utformingen. Den siste finish'en uteble, og den bør de kunne jobbe med til senere. I tillegg til dagsform kan de, imidlertid, også unnskyldes med bakgrunn i at publikum - denne kvelden - var unødig tafatt og lite deltagende; for det er ikke spesielt enkelt å skulle spille komedie, når man ikke når frem til folket og overhodet ikke får noen respons; alle iherdige forsøk til tross. Stykket er morsomt, selvsagt er det dét; men slike faktum hjelper så lite når man er vitne til at knapt noen ler. Så, skjerpings til salen, her må det mer applaus og engasjement til. Som i resten av livet, må nevnes. Men, i alle henseende, jeg hadde en artig teatertur, med en imponerende helt i sentrum, og sist men ikke minst; med henne som fortjener aller mest oppmerksomhet, i en slående kraftfull birolle; nemlig Mari Maurstad som krondiva Lina Lamont, med hekse-oppsyn og skjærende røst, hun var aldeles glimrende. Óg som en lykkelig omstendighet, idet de andre kapitulerte og syntes å ha gitt litt opp, tok hun fullstendig over i andre akten og gjorde det hele om til et Mari-show mer enn en ordinær musikal-versjon. "Singin' in the rain" handlet, opprinnelig, om tre unge mennesker i syngende kamp mot et Hollywoodsk regime av fakter og geberder og stabeis-regissører, på vei mot det harde arbeidets suksess, mens det her kokte ned til en lettlivet farse om filminnspilling med fin musikk, to dansende karer, en "kjekk ungpike", og Maurstad som fôr rundt og var vill, gal, hysterisk og befriende profesjonell. Så, når alt annet bar litt preg av nedtur, og ingen helt levde opp til mine forutinntatte forventninger, var det den middelaldrende, elegante, renommerte traveren som reddet dagen, i en vesentlig forstørret utgave av sin egen rolle. Hennes "hva er galt med meg?"-sekvens, komplett med falsett-tortur og boa og parykker og, ja, det meste, var overraskende lite vulgær og fascinerende morsom. Hun stjal showet totalt, viste et gedigent komisk repertoar, og ga meg en meget bedre stund i teaterstolen enn det potensielt sett kunne ha blitt, uten hennes nærvær. Med pur galskap og fandenivoldsk schwung; hvilket de andre manglet og bør prøve å opparbeide seg, fort som bare juling, hvis denne forestillingen skal kunne holde mål for resten av høsten. De får studere sin erfarne kollega, se og lære, og glemme alle tanker om tillatte gode og dårlige øyeblikk; være proffe og gi jernet uansett. Underholdningsbransjen har da, strengt tatt, ikke rom for "svakhetstendenser". Mari Maurstad - på sin side - innfrir, og det til fulle, i en musikal som ellers ikke makter helt å følge hennes storartede eksempel. Jeg håper de tar seg opp igjen, og forbedrer kjemien, samtlige involverte imellom, og greier å flikke litt på numrene, så de fungerer bedre; men er definitivt glad for at jeg fikk overvære stykket - slik det fremstår også i dette nu. Man kan ikke alltid få den ultimate, uforglemmelige opplevelsen, stundom holder det kun om å nyte en tur i teateret. Og det gjorde jeg, i allefall, og mer enn tilstrekkelig, inneværende aften. Og jeg er glad for at i motsetning til filmbransjen vår, som er sugent elendig, er vi i dette landet velsignet med en meget velfungerende og velutviklet scenekunst med dyktige utøvere av bortimot internasjonal standard, som stadig appellerer og gir meg en god opplevelse, selv når deres humør, eller fysiske form, ikke er på topp. Det står det respekt av. Ros og litt ris til "Singin' in the rain", og en varm anbefaling til alle teatergjengere der ute om å få med seg denne mens den ennå står på plakaten; om ikke annet for å bivåne hva et lite, i verdslig målestokk, norsk teater kan få ut av en slik storsatsing, og en slik megaklassiker av rang.

Møter & minner & imaginasjoner

Sondtrack: Barbra Streisand - "Emotion". Jeg har ikke for vane å skrive blogg ála dagbok, i allefall ikke utlevere meg selv (som f.eks.) i stil med Maria Mena, frøken "har jeg ikke flere nye problemer å skrive om, finnes der alltid noe gammel gruff å grave opp", men i visse tilfeller må man da krype til korset og gjøre ære på bemerkelsesverdige øyeblikk her i livet. Store som små. (Slikt den samme Maria Mena ikke makter; hun synes kun å ville fokusere på de stunder da man helst vil synke under jordoverflaten, grine ut en foss, og bokse en eller annen i fjeset. Nuvel.) Og, ikke dermed sagt at dagen i dag var spesielt enestående eller vanvittig eller überfantastisk, det bare...skjedde en god del. Føler jeg har løpt fra ærend til kaffe til konversasjon og til plikter og tilbake igjen, kontinuerlig, med og uten oppakning, og er i dette nu temmelig kaputt i hodet. Hvilket forekommer meg en gjenkjennelig, tilbakevendende, høyst menneskelig tilstand det kan være greit å skildre her, en gang i blant; i all dens generelle, øh, gjenkjennelighet; om ikke annet, for å få den ut av systemet. Eksempelvis, kvitte seg med det strabasiøse stressmoment av timene som aldri strekker til, og ens egen timeplan, som man liksom konstruerte for å få oversikt, ro og en logisk tilværelse, men istedet kjennes mer som et dukketeater; der man trekkes, dras og slenges omkring, og knapt får rekke bussen. Eller trekke pusten. Et hersens, infantilt marionette-system, av all utfordringenes overdrivelseskonjunktur, der jeg samtidig får utrettet ganske så mye, opplever ganske så meget, og holder et forbløffende høyt energinivå. Følgelig, en viss grad av moral her, idet arbeid under press medfører - muligvis - en større arbeidsvilje. Tro det den som vil, og - like mye mulig - bør, for det er sikkert sunt å bevare både troen og fatningen oppi det hele. Hva har jeg gjort på? (Hva har jeg trodd på, og igjen å tro på?) Vel; tirsdagsmorgenen begynte storslagent, med iskald sol, rasende vekkerklokke og biblioteksbesøk, dessuten ble jeg forsøkt sjekket opp av en middelaldrende business-herremann med grønne press-bukser. Jadda. Han satt og gliste og blunket til meg hele bussturen og jeg ble en smule pinlig berørt, men også smigret. Skal innrømmes. All news are great news, osv, og alle jenter liker komplimenter. Det er antagelig en svakhet, men én av våre mer sjarmerende; vil jeg mene. Fyren fikk et nikk og et smil og et veldig ettertrykkelig "bye bye". Videre, ankom Universitas Bergensis til forelesning om rituelle handlinger innen den metafysiske avdelingen av dramasjangeren, og gudenes symbolske betydninger og funksjoner og mere til i den afrikanske, populærkritiske, nobelpris-vinnende litteraturtradisjonen. Noe sånt. Men spennende, for all del, selv om jeg stilte mange kritiske spørsmål jeg ikke fikk klare nok svar på; omkring de nokså overfysisk-metaaktige fenomener og deres representanter. Fortsatte med en introduksjon, del to, av romantikkens diktning, mer tilbake i gamlelandet og med fokus på norske storheter, pluss diverse britiske, og et par tyske unikum; min favorittperiode, mine favorittmennesker, mine favorittverk, ergo et utpreget kjekt tema. Enda kjekkere enn det forrige, for å være ærlig. Og ikke nok med det: jeg gjorde meg endog bemerket under denne forelesningsøkten, ved å fremføre et favorittdikt av Shelley, "Ode to the West Wind", til allmenn beskuelse og på sterk oppfordring fra samme allmennhet; forsåvidt selvvalgt, ikke helt komfortabelt, men fikk applaus og greier og det var egentlig innmari artig. Stod foran ved kateteret; utmanøvrert av Herr Foreleser, som en annen ungdomsskoleelev; og deklamerte med hes røst vestavindendens urkrefter. Minner meg på at diktopplesning er noe man burde ha mer av her i verden, primært ved profesjonelle utøvere, og at diktningen generelt får for lite oppmerksomhet; som ikke kan understrekes nok, eller for hyppig. Hvilket min forelesermann også sa seg enig i, idag, i et sjeldent øyeblikk av imøtekommende entusiasme og inderlighet. Uten å si det var kjedelig. Fikk ham i tale om sine personlige favoritter, hvorpå det var som om noe løsnet i mannens kommunikasjonsevner, og han ramset opp en hel liten skokk med helter og heltinner innen romantisk lyrikk som han hadde sans for; fremdeles litt beskjedent, litt unnvikende, men i allefall mer oppriktig. Skader ikke å bøte på dårlige førsteinntrykk, så heder og ære til ham for dét, og jeg gir ham definitivt en ny sjanse på aksept-fronten. Ytterligere skrev da jeg sider opp og sider ned om Wordsworth og Keats, i selvsamme manns regi, stilte meg rungende usammentykkende, dvs totalt stum, til et utsagn om "Composed upon Westminste Bridge"; orket ikke krangle mer om den, valgte heller å bruke engasjementet på dikteren selv, som er mer verdt det. Resten av dagen gikk med til praktisk dill, og et forsøk på å begynne på en annen storhet, nemlig Kafka, som er litt for utilgjengelig (hittil) etter min smak, og litt for...uferdig, på et vis, pluss - en rekke spankulerturer over brosteiner og ned sidegater og mumsing av rundstykker med brunost, som er den nye "dillen", og diverse, tilfeldige sosiale (sammen)treff. I alle henseende, en innholdsrik, interessant, og definitivt variert studiedag. Og, det er ikke alltid at dagene; hverdag, lørdag, påske, lesedag, når det måtte være; kan måles i begivenheter, iøyenfallende hendelser eller oppnådd kjendisstatus; stundom er det de små tingene, disse berømmelige miniøyeblikkene da verden bare glimter til, som virkelig teller. Og da blir dét det beste, det viktigste, det eneste. Mer enn bra nok. Så kanskje er det en god idé å fokusere mer på hverdagslige "trivialiteter", også her, på min ellers så seriøst anlagte bloggelogg, og gi dem den oppmerksomhet de sannelig fortjener. Hver eneste dag er (og forblir) enestående; fordi den er den siste av vår forbipasserte fortid, og fordi vi er enestående mennesker hvis historikk, hvis fortidige gjøremål, aldri skal gå i glemmeboken, idet hvert fotspor er et merke i vår virkningshistorie på jorden, og deres etterskjelv kan merkes helt ned til jordens innerste kanaler. Hvis jeg sier mer nå, kommer jeg sannsynligvis til å høres ut som Paulo Coelho (i et dårlig møte med Maria Mena), og det vil jeg ikke; har ikke havnet helt der, riktig ennå, så jeg sier dett var dett om dagens oppsummering, og går over til noe helt annet som også er datert dagen idag, nemlig et lite stykke versemål om forestillingsevner som jeg rablet ned mens jeg hørte på Texas i, øhm, dag natt.

what is imagination -
but a set of expectations
forming any constellation
further than your second thought

beyond the rims of your belief
and where the corners make no end
you peek across to other edges
raise yourself above suspicion
far from condescending looks of sceptic feint
the lowered bars, the brittle cease
main targets make no interesting apporach
nor do they hold sufficient shield
against all firm, debriefed consent
demanding certainties of yet unknown
you cannot ever tell and next retell
shall never more find proof to solve
but be resolved and trod another path
where your imagination
lead you on to different expectations
forming new, unforseen constellations
further than your every thought

Tre filmer i et nøtteskall

Soundtrack: Texas - "Ricks Road" - nettopp fått tak i noen flere album med disse gamle kjenningene, i et av tidenes beste britiske rockeband, og har totalt lagt min elsk på denne. "I've been missing you" er en ny favorittlåt. Herlig!

Kort om ukens kulturelle impulser; dvs en rapport om mine små glimt av avkobling, innimellom all studiejobbingen. Jeg er, som kjent, ganske flink til å unne meg seg konstruktive, kulturelle pauser - og dét til stadighet - og denne uken har vært temmelig innholdsrik i så måte. Kan synes som at jo mer jeg jobber jo mer behov har jeg for kulturpåfyll og, følgelig, jo mer går jeg inn for å (få anledning til å) dekke akkurat dette behovet. Har for eksempel vært tre ganger på kino, inneværende uken, nærmere bestemt: innenfor de siste fem dagene, og har da klart å få med meg den tilmålte dosen både med kostymedrama, "Doctor Who"-mennesker, tørr komikk, helte-gjensyn, actionorgie, adrenalinkick, britisk politikk, biljakter, russisk stilisisme og diverse Hollywooddamer i bare undertøyet. Har vært og sett tre særdeles forskjellige filmverk, må sies, men betraktet under ett synes det likevel å ha en god del fellestrekk. Og som en litt alternativ vri på mine sedvanlige filmrapporter er det disse jeg har tenkt å fokusere på. Jeg har nemlig tenkt å bedømme dem etter de samme kriteriene; på et noenlunde likelydende grunnlag, fra et individuelt ståsted, med personlige og meget subjektivt-orienterte kvalitetskrav. For å vise, på mest direkte mulige vis, hvordan filmers kvalitet ikke avhenger av sjangerbestemmelser eller tradisjonsbundne forventninger, fra publikummernes side, men slike helt individuelt bestemte særtrekk som går i oppfyllelse og sikrer den herligste filmopplevelsen. Noe jeg alltid ynder å understreke. Og, når man da maser og maser om hvordan man hater kutymer, regler og generalisering, får man sørge for selv å unngå nettopp disse når man selv strider til (kunst)verket. Og derfor: vurdere filmene på deres egne premisser, ironisk nok nettopp ved å trekke paralleller. Jeg må da si jeg har vært vitne til tre svært sterke, gjennomførte og heftige produksjoner, utifra hvilke det er svært vanskelig å trekke én favoritt; også derfor denne sidestillingen; men jeg har mange personlige "favorittmomenter" ved hver enkelt - som jeg da har tenkt å understreke her:

"The Other Boleyn Girl" (imdb)

Romantisk, historisk, klesdrakt-preget, flott og intrigespekket drama om Henry 8, satt til Englands gullalder, om hans herskesyke og to av damene som fikk unngjelde; nemlig Anne og Mary Boleyn, kjent fra utallige andre filmer av nøyaktig samme sorten, men her med en hel skokk überskuespillere på rollelisten; deriblant mine to favorittskuespillere fra Nyere Hollywood, nemlig Scarlett Johansson og Natalie Portman (sammen!), pluss Eric Bana, David Morrissey, Kristin Scott Thomas og Jim Sturgess (!), og i det hele tatt. Dette er først og fremst et fantastisk skue av en film, med noen kulisser av en annen verden, bokstavelig talt, og en slags lekker, nostlagisk "slik man laget kostymedrama på syttitallet"-feeling jeg muligens er alene om å ha kjent på, men likevel; for meg var den påfallende, men behagelig tilstede. Det er rett og slett en fryd for øyet, og med pene mennesker i alle roller som det er en sann glede å beskue. Ifølge mange anmeldere er også dette alt den har å stille opp med, men jeg stiller meg rungende uenig til den kritikken. Filmen er både følelsesladd, ironiserende, dypt medrivende, og dyster; nesten grotesk, til tider; og med et skuespillerensemble som vet å røre ved hjerterøttene. Jeg hadde i utgangspunktet et voldsomt sett med forventninger til hele prosjektet, grunnet de to damene i hovedrollene, men etter å ha lest anmeldeler og publikumsomtaler på nettet ble jeg istedet nokså skeptisk, og forventningsnivået sank drastisk, men i ettertid var det kanhende bare en fordel - for jeg gikk dit da uten den helt store entuasiasmen, og ble eksepsjonelt positivt overrasket. Joda, den er storslagen, betagende og pompøs, utvilsomt, men slik var óg tidsepoken den er satt til. Filmen er gjennomført middelaldersk, ned til minste detalj, og den skildrer både tiden, kongedømmet og menneskene som lever i dem usedvanlig bra. Og på toppen av dét, er den spennende, morsom, sensuell, intens, og vanvittig dramatisk, endatil med en slutt som fikk tårene til å trille hos en undertegnede som aldri pleier å grine av denne typen filmer. Dialogen skjemmes av et par banaliteter, og det er ikke alle scener og all kjemi som funker like utmerket, men er man i det rette humøret for en overdose historisk relevanse er den perfekt. Og: Scarlett Johansson og Natalie Portman er verdt billetten, uansett. Som überfan av dem begge, spesielt førstnevnte, er det vanskelig for meg - helt objektivt - å peke ut hvem som er den flinkeste. Men jeg vil hevde at forholdet dem imellom slår gnister, og de bør helt klart vurdere å gjøre flere filmer som denne, i slikt kompaniskap, det egner de seg for. Jeg kan óg nevnte i en beskjeden bisetning at Scarlett er den mest karismatiske, med størst personlighet, og Natalie er den beste karaktertolkeren, og muligens den med seriøse skuespillerinnen av de to. Søsterrelasjonen dem imellom var det beste ved filmen; slutten var knall, og fikk alle oss som har sett Cate Blanchett i aksjon de siste årene til å humre; og det er alltid kjekt å se David Morrissey som skurk. Jeg hadde ventet lenge og jeg ble ikke skuffet. Heldigvis. Og jeg skal innrømme at jeg hadde ikke, i noen tilfeller, forventet å bli så rørt av denne historien. Desto bedre å felle en tåre eller tre, og kjenne at filmen gjorde inntrykk.

"Get smart" (imdb)

Fredag kveld, og jeg hadde ingen andre planer, så jeg dro på en film jeg egentlig ikke trodde ville være noe for meg, men den hadde nå The Rock (tidenes mest vellykkede tilfelle av wrestler-turned-actor) på rollelisten, og det er en grunn i seg selv for meg til å komme meg på kino. Han har vært en personlig megayndling helt siden "Scorpion King", og skuffet ikke her heller, men han var såpass lite med at de måtte mer til for å skape en skikkelig velfungerende film, helhetlig sett. Men med Steve Carrell i hovedrollen, og Anne Hathaway som kickass-sidekick, og et særdeles velskrevet manus, var suksessen sikret. Jeg har aldri vært noen kjempefan av Carrell som komiker, sant å si har jeg aldri hatt den helt store kjennskapen til fyren, men her ble jeg definitivt overbevist. Han har en uimotståelig, tørr humor, og en enorm presisjon, dessuten er han inni granskauen kjekk. Høy og mørk og komisk, for pokker! Slikt finnes der ikke mange av! Og han vet å ikke tøye strikken for langt, og variere mimikken og gags'ene sine. Kudos til mannen, og jeg tar gjerne mer av ham i samme setting i fremtiden. Filmen, på sin side, er en form for Bond-parodi, blandet med referanser til den originale TV-serien og en god porsjon spesialeffekter; biljakter, gadgets, eksplosjoner, etc; og en nyskreven historie som sitter som et skudd. Jeg hadde da, på forhånd, høynet min egen toleranse for guff og gørr og underbuksehumor betraktelig, fordi jeg forventet meg en del plattheter fra en Hollywood-affære av sådan kaliber og nyere komediedato, men ble da overrasket over hvor lite, for ikke å si ingenting, den hadde å by på av slikt. Med unntak av én spyscene, der jeg faktisk hadde medlidenhet med Carrell (vi har alle sett "Top Gun" og vet hvordan det er å fly jet), var det forbausende liten ekkelhetsfaktor her. Istedet fikk man mengder med treffende dialog; med velrettede spark både hit og dit, noen politiske undertoner, masse flotte detaljer; i det hele, en intelligent, moden, velspilt, actionspekket, veldig rar, og sær, i mest positive forstand, og ikke minst kjempemorsom komedieseanse med enorme mengder kjendis-cameos (Bill Murray inni et tre; jeg mener, hallo!) og The Rock i storform, når han var tilstede, pluss storartet kjemi mellom Carrell og Hathaway; som da overbeviste med et komisk talent jeg overhodet ikke ante, eller kunne trodd, hun var i besittelse av. Stort pluss for lite CGI, realistisk filming, den behørige syttitalls-stemningen, dansescene med festlig vri, vanvittig god bruk av musikk, lekre kostymer, og tidenes mest originale bruk av en swiss army kniv. Dessuten dukket Masi Oka fra "Heroes" opp. Og de hadde animert Warner Bros.-logoen. Jeg pleier ikke å like komedier, jeg pleier ikke like Bond-parodier, jeg pleier absolutt ikke å like i det hele tatt sånne up-and-coming komikere med egne talkshows, så filmen hadde alle odds imot seg, men tross i alt dette lot jeg meg overbevise. Og, derfor, imponere. Og jeg lo kontinuerlig, hele tiden! Igjen, det handler nok litt om sinnstemning, behov og humør, og med toleranse for litt tull og fjas, noen ikke fullt så morsomme spøker hist og her, som må påregnes, kan dette bli årets uten tvil beste komedie. Selv for dem som aldri går på kino for slikt.

"WANTED" (imdb)

Og dernest, til sist, var jeg ikveld på KP for å endelig få med meg den lente etterlengtede, og vanvittig opp-hypede, skrekkelig stjernespekkede superfilmen "Wanted". Som da viste seg å leve opp til alle forventningene på noen områder og skuffe litt på andre, og mer uventede. Jeg hadde, opprinnelig, gledet meg ut av mitt gode skinn til å se James McAvoy og Angelina Jolie bedrive aktiv ass-kicking i en slags intrigeløs utgave av "Mr. & Mrs. Smith", med "The Matrix"-inspirasjon, og akkurat den biten innfridde fullstendig. Dessuten vil jeg, aller først og fremst, få hylle verdens nye action-übermester, nemlig russiske Timur Bekmambetov, kjent for "Night Watch"-trilogien, som snart skal fullføres, et enormt talent og en kommende stjerne på regissørhimmelen. Her får han leke seg fritt med et gedigent budsjett og endeløse ressurser; både mht til dataanimasjon, skuespillere, rekvisitter - ja, det meste. Og utav dét skaper han da en film som på sitt beste er veldig spennende og intens og på sitt verste er ekstremt dust. Anmelderne valgte, igjen, feil fokus - etter min oppfatning - da de kritiserte filmen spesielt for sitt mystisisme-element og dens bruk av en vevstol som grunnlag for historieforløpet, og kommunikasjonsmiddel for hovedpersonene. Personlig har jeg ingenting imot verken mystiske sidespor, skjebneprat eller vevstoler; jeg er nok, dessverre eller ikke, litt for langt inni science fiction-universet til å bry meg (negativt) med slikt, eller synes det forringer underholdningsverdien. Jeg synes faktisk idéen var noe av det bedre, her. Manuset, derimot, er forferdelig, forferdelig elendig. Dialogen er, bent ut sagt, grusom. Og platt. Og klisjéfylt. Selve plot'et og et par, enestående replikker er det ikke noe å si på. Tidvis glimter den til med noen kommentarer som bare slår en rett ut, og jeg lo så jeg hikstet, men: timingen er så ulidelig feil, og de kommer altfor sjelden. Mesteparten av replikkvekslingene er enten hentet direkte fra andre filmer eller basert på disse, og da spesielt overnevnte "Matrix". Like fullt, for ikke å virke feilaktig irritert her, med en slik fantastisk gruppe skuespillere i hovedrollene kan det ikke bli bare dårlig. Det er vel hovedforskjellen mellom B-actionfilmer og de virkelig vellykkede, at sistnevnte har visse elementer - folk, prioriteringer, hva det skulle være - i seg, som umiddelbart kjører dem opp i en annen divisjon; som James McAvoy. Fyren er gull. Han spiller som en gud, uansett hvilken rolle man putter ham i, og fra et jente/homse/liberalt mannfolk-ståsted: han er ikke stygg å se på. Et par bar overkropp-scener, ene og alene inkludert for forannevnte tilbederes skyld, trekker opp flerfoldige hakk. Men i motsetning til mange andre filmkjekkaser, har han også følelsesregisteret og mimikken i orden. Han kler så ufattelig bra å være frustrert, ualminnelig alminnelig skøyer, med hundebølikk, rufsete sveis og skinnjakke; dermed var han i sitt ess, akkurat her. Også har vi Angelina, som er en skuespillerinne av diskutabelt kaliber, og med sine mer tvilsomme sider, også privat; hvilket såpass ofte har overskygget selve filmene hennes, at man nesten må ta det med; men jaggu har hun utstråling nok til at man glemmer dette, etter sånn circa fem sekunder. Hun er seg selv lik; om man sammenligner med Mrs Smith, Lara Croft (favorittfilmene sine, de!), og, eh, alle de der; med minimal(istisk)e klesplagg, tatoveringer, lekker makeup, trutmunn og en aura av forførerisk uutgrunnelighet og uutgrunnelig nærvær. Hun er så skarp, så subtil, sender så skjeve øyekast, vrir og vender på seg som en annen gepard - man kan ikke annet enn å la seg fascinere. Samspillet med McAvoy er aldeles supert, og ytterligere har hun da et effektivt, flott ensemble å spille mot - i sin helhet - der alle gjør sitt, og gjør det bra. Også her spiller cameos en viktig rolle; med mange kjente fjes i uventede sammenhenger. Kjære, gamle David O'Hara; super-iren fra "The District", min gamle favorittserie på TV; får åpne ballet, med en spektakulær Trinity-aktig flukt ut gjennom et vindu. Dernest dukker ingen ringere enn Marc Warren (!) opp; kjent fra "Hustle" og "Doctor Who" og allting annet som er britisk og bra her i verden; og, sammen med ham, Terence Stamp, kjenningen fra "Get Smart", Thomas Kretschmann, som da har spilt i diverse tyske suksessfilmer jeg liker, blant annet i selskap med Gedeon Burkhard, og Konstantin Khabensky - hovedrolleinnehaveren i "Night Watch". Altså, Anton. Og ham er vi jo blitt glad i etterhvert. Her leker han dessverre litt for mye med noen stakkars rotter; noe jeg ikke satte spesielt stor pris på; men nok sagt om den biten. "Det er bare film", som min følgesvenn Imaginary Hero påpekte. Fikk i overkant mye CGI her, likeså; men jeg er nok en smule overdreven i mine antipatier, der i gården, og når det gjøres diskrét og tilstrekkelig elegant, ser også jeg at det kan fungere. Tog-scenene her gjorde heldigvis det, og glass-splintringen innimellom var kul. Dessuten vet vi jo fra de russiske grøsserne at regissør Bekmambetov liker trailere, og her kom mange gamle amerikanske vogntog til sin rett, og ble meget stilig anvendt. Generelt sett var bilene en fryd for øyet, det samme var bybildene, kulissene, naturen; i tillegg til det mest åpenbare, som McAvoy og Jolie og, øhm, deres respektive, blottede legemsdeler. Også musikken må nevnes, for den var fantastisk; og jeg elsker original orkestermusikk i actionfilmer, måtte jeg bare få understreke dét. Aller viktigst ble likevel sluttreplikken - som da var i en helt egen divisjon. Muligvis den beste jeg har hørt, noensinne, og den overgikk absolutt all den andre dialogen med god margin Uvisst hvorfor, men den gikk altså rett hjem hos meg. Jeg fikk lyst å klappe, så bra er den. Hele sluttsekvensen, og sluttmonologen til MacAvoy, er på alle måter storartet, og ga en pangfinale jeg ikke hadde forventet, men som hevet sammenlagtresultatet radikalt. Synd at resten av ytringene ikke var på samme nivå, og at story og spill ikke helt levde opp til den fantasifulle grunnidéen, men adrenalininnsprøytningene og mytologien kompenserte greit; og i litt mer ukritisk, popcorn-underholdningsøyemed, var dette mer enn godkjent. Litt dum, ja, men ingen dum opplevelse. Alt i alt en lekker, liten action-flick, en strålende avslutning på helgen, og et verdig punktum for en filmmaraton av de sjeldne; som gjorde meg veldig fornøyd, litt forvirret, veldig forelsket og i vesentlig mer energisk form. Hurra for kinotilbudet i Byen min!

Utgravninger uten hodelykt, men med måneskinn

Dette har sitt utspring i en byvandingsekspedisjon sist onsdag, da jeg på mest bedagelige vis ruslet langsmed Smålungeren, på vei mot et kinobesøk, og med ett fant frem notatboken, fordi det var slik en nydelig, slående utsikt å skue - bent imot meg - der jeg gikk. Også satte jeg meg til på benken på Festplassen og rablet ned noen linjer om rådhusblokken og andre bygg jeg så omkring meg, pluss litt om farger og nattemørke, og glemte egentlig av alt sammen, til ikveld - da jeg, etter å ha bøttet nedpå tre glass rødvin og sett "Haisommer" for n'te gang, besluttet å ha meg en skriveøkt, og revidere gammelt materiale, hvilket da resulterte i de påfølgende små vers. Nok sagt. Diktene er skrevet "back to back", på samme verse-grunnlag og rytmiske grunnidé, med gjennomgående begreper og en nokså likelydende struktur, og til tonene av Kieslowski-filmsoundtrackene "Bleu" og "Le double vie de Veronique", som da bør kreditteres for å være eksepsjonelt god inspirasjon. Og til Bergen, gode gamle Bergen min; som er en vakker by, selv om den er iferd med å brenne ned. I allefall store deler av den. Noe som, igjen, er skrekkelig uutholdelig urettferdig trist, og jeg håper bare inderlig at det ikke er en pyroman som går løs. Han/hun/de burde, i såfall, skamme seg - og det grundig. For det går for vidt, nå; med brannstiftelser og falne sjøboder omtrent hver eneste uke. I den anledning; man ble også litt influert av et stunt BA arrangerte nylig, som gikk ut på å la elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen formulere noen avsnitt om hvorfor Byen vår er så vakker - hvilket definitivt trengs i disse dager; da vi patriotiske Bergenserne må trå til og vise vår støtte til en skadet stolthet - og, jeg synes det disse aspirerende skrivekunstnerne hadde skrevet var veldig fint, såpass veldig fint at jeg ville forsøke meg på det samme selv, men på vers heller enn i prosaform. Så her er "min variant" av hjemsted-hyllesten, med mer overførte betydninger og satt i en litt annen tone; en ode til kveldsmørket, Smålungeren, og favorittantikvariatene mine. Som sannelig lukter mugg, selv om jeg ikke har så mye imot dem som dikt nummer to muligens skulle tilsi. Det er bare det at å dykke ned i gamle minner ikke alltid bringer til overflaten like positive sinnstemninger, likesom ikke alle erindringsmuligheter er ubetinget givende. Stundom bør man være føre var når det gjelder å avduke fortiden, og kanskje heller ty til uviss fremtid, selv om man ikke vet hvor den stammer fra; selv om den kan basere seg på gamle synder; for, det er bedre å være lykkelig uvitende enn å ha vondt av det man vet, eller dette at man alltid skulle vite.

"To dimensjoner av varighet og vedvarende søken"
Av Scaramouche, Po(t)eten, fordi natten er en god tid til skriverier og fordi Kieslowski er en god mann når det gjelder å finne stemningssettende pianotoner. Jeg tror alle mennesker er fanget i en slags runddans med seg selv om hvorvidt de skal (fortsette å) basere seg på fortiden og erfaringene de har tilegnet seg oppgjennom årtiene, og lære av sine feil, eller sette strek over alt å gi seg selv en skjebnesvangert usikker, men oppfriskende ny start der nye feil kan begås eller unngås, alt etter som. Livgivende eller nyttesløs, det kommer helt an på situasjonen. Og skjebnen. Ikke minst, dette lunefulle, forræderiske konseptet vi kjenner så altfor godt. Men, nå og da kjennes det like fristende å bare gi slipp, ruske opp, og begynne forfra. Ikke måtte slite med spøkelsene i skapet og gammel samvittighet, ikke måtte stamme fra en barndom, ungdom, allerede levd tilværelse, men leve - her og nå - i dette nu. Spørsmålet er om man kan være levende i samsvar med fortiden og samtidig utnytte øyeblikket for alt det er verdt, uten å la seg hemme hverken av minner, anger, eller pålagte kutymer. Men, for å halv-sitere Brecht, "...one must have a certain inclination to penetrate deeper into things - a desire to make the world controllable - if one is to be sure of enjoying its poetry". Jeg dypdykker ned i selve diktningens underetasjer, og prøver å lete meg frem til sannhetene, men hva jeg oppnår - vel - det er nok bare enda mere sannhetssøken, uten mål om endelige svar. Vi vandrer stadig rundt i våre egne formørkelser og evner sjelden å tenne lys, igjen, før det er for sent.

bebygget, bebodd og beglodd;
langs smålungeren

lenge, lenge
langt om lenge, senn
var jeg
som husene som smetter inn
blant prydbusker
og innlemmes i landskapet
for lenge siden
jeg, som husvegger
som flettes inn imellom
bøketrær, av boligbloggparade,
sløyfes sammen
til en skjønn oase
folder sine grenevinger
rundt et hjørne,
holder tett på allting,
alle hemmelige rom
som åpenbarer seg igjennom vindusruter
opplyst fargespill
og fargespilt belysning
tetner til
utfolder seg, utover
hav og strand og land
med plutselige tårn mot himmelskaren
peker ut mot oven
slumrer inn
med sammenfiltret skyggelegging
alt konturløst
vårt kulturlandskap
det skjøre, myke
mønstret

lengsler mot stengsler;
om antikvering av gammelt og søken mot nytt

sakte, sakte
følgesvenner
ser meg om
i antikvariatet
over mine livsløp
som så ofte
sier til meg selv,
"for det er fine ting"
men siden - jeg går inn
det lukter bare mugg
av glemte lengsler
sakner farten
ned i støvete, forgråtte landskap
lengst ned i dypet
der man kveles blant reolene
finner ikke frem, forvirres,
fortiden - den foreligger, åpen,
jeg ville helst ha lagt den bak meg
stenge ute, stenge dørene
for hele verdens brukthandler
men jeg er stum, febrilsk
som fisk på landjord,
skvetter jeg, omkring
nytt forbuk, nye muligheter
hvor moralsk forkastelig
forderves
kjøper nye lag av pynt
polerer sannhet
mens innholdet, hver innholdsrikdom,
gjenfunnet, oppfunnet, fanget,
nå, fremdeles kun det samme,
vintage-elskere
ser sidene av gulnet, tørt papir
og skriften skildrer fortsatt samme utukt
skjeldner ord for ord som løgn
forblir i sine nedtegnelser
om gammel ondskap
aldri kan fornyes
heller ei forglemmes
las være gjemt i pappesker på sjelelige loft
og jeg forbryter meg mot fortiden, fortrenger den,
mens de fordømmer fremtiden
og fremelsker forbrytelser fra fordums tider
også de
finner tilbake, jeg vil finne frem,
fornekte, tenker jeg, forenkle
hva forfektes
vi samler alle støv
og sakte, så saktmodig, blåser vi det rent
ser gamle rester eller rengjort pryd
skuer imot nye tider
eller uavvendelige tidsforløp
så vel bevart
i vårt antikke skattkammer
må jeg få vende andre kinnet til
og ikke måtte, nå, erkjenne
hvor vi skaper nytt av allting gammelt,
og på eldre stier trer vi ned
for evig nedadstigende,
i understliggende etasjer, imot evigheten
de uutslettelige følger
frender, sier ofte til meg selv
om antikvariatene
at - "det er fine ting"
men så går jeg inn
og det lukter kun av mugg

Streben mot forståelse

Soundtrack: The Bee Gees - Number Ones - "Night Fever", "Stayin' Alive", etc etc, og vi tenker "10th Kingdom", "10th Kingdom", yeah!!! Morsomme trollene på båttur, og vi ler! Takk, nok en gang, til Katrin som gjorde meg oppmerksom på dét mesterverket. Fantastiske saker. Også er jeg fan av originalen ("Saturday Night Fever"), da, selvsagt. Fine John Travolta. Ingen kan svinge seg som ham, endog i fatsuit. Og det sier en hel del.

Det har, i sannhet, vært en travel og anstrengende arbeidsuke, dette, som jeg nu etterhvert legger bak meg til fordel for sårt tiltrengt helgeavslapning. Kjører et rimelig stramt program for tiden, med lesing, forelesning, foredrag, og diverse, som utført av meg selv og andre, og det tar på å hele tiden skulle (be)holde fokus, tungen bent i munnen, ikke glemme allverdens obligatoriske gjøremål. Det er så mange frister, plikter, deadlines, at jeg tror jeg skal krepere, og på toppen av det hele befinner jeg meg da på et fakultet som ikke evner å gi klare beskjeder, for ikke å si dele ut de arkene de skal, når de skal, eller sitere de riktige oppslagsverkene. Forekommer ikke, noensinne. Og jeg tenker for meg selv at det er greit de kaller seg Historisk-Filosofer, men de burde klare å frigjøre seg såpass fra filosoferingen, engang i blant, at de skaffer oss en timeplan og skikkelig pensumlister. Så kunne de båret sine kapper med enda større stolthet, og litt mindre distrésjon. Hadde vært å foretrekke. Ytterligere vil jeg hevde at forelesere som begynner dagens økt med de velvalgte ord "sorry, men jeg vet det er kjedelig" burde fjernes fra universitetet med umiddelbar virkning, i det minste ta seg et kurs, primært over så lang tid at man ikke trengte se ham igjen på en stund, men det er nå bare min personlige oppfatning. Naturligvis, og meget beskjedent lavmælt. Eller ikke. Han kom seg noe, utover i forelesningen, men da var jeg allerede så forarget at jeg ikke hørte etter hva han sa. Dog, klarte faktisk å styre meg og kjefte løs utenfor fyrens hørevidde. Men tematikken for øyeblikket; derimot; tematikken som sådan, er nå flott! Selv den som mister Mindre Begavet Taktisk Ulur, valgte å ta for seg. Vi har begitt oss inn i lyrikkens univers, og jeg er i mitt ess; med Wordsworth, Goethe (mere mere!) og Novalis på programmet. Ingen innvendinger der. Dog, vi tok for oss en del poetikk og teori først, slik vi dessverre har for vane, og kom egentlig ikke i gang med selve diktverkene - før senere. Og da med denne vesentlig dårligere foreleseren. Men har store forhåpninger om at dette, dvs begge deler, vil bedre seg iløpet av neste uke. Jeg har lyst å tolke poesien, ikke bare undervises i hvordan den oppgjennom tidene er blitt fortolket, av andre og mer "skolerte" folk, før meg, som selvsagt mener de er aller mest berettiget til å mene overhodet, og degraderer oss unge studenter til en lyttende, påtvunget nikkende hop. Og her henviser jeg da til tekstforfatterne, ikke foreleserne; disse gamle, selverklærte überekspertene, som opphøyde seg selv til en akademisk elite; en kald og uimotagelig kjerne på toppen av universitetshierarkiet, som skrev belærende, indoktrinerende, og uten rom for motsetningsforhold. Eller hensyn til (mulige) illsinte studiner som siden ville nekte å inngå enighet. Typisk meg. Men likevel; ensidig instruerende verk er det verste jeg vet. Det eneste som kan godtas der, på dét området, er tekster fra folk som er diktere selv, og som skriver på grunnlag av egen diktning, med en viss ydmykhet, og en vesentlig større erfaringsmessig innsikt, som for eksempel Wordsworth. Og lykkeligvis var det hans "Vers og Prosa" vi i hovedsak tok for oss. Dette er da en slags forsvarstale for hans romantiske, tilbake-til-naturen-måte å komponere diktverk på, med inspirasjon fra den franske revolusjon, og vakre, definitivt utilslørte bondepiker, pluss noen vandringer i det skotske høylandet. Charming. Wordsworth er slikt et idol for mitt vedkommende spesielt fordi han var av de første folkelige dikterene, i den engelske litteraturhistorien, og bygget sin poesi på idealer om å skulle være tilgjengelig, for gud og hvermannsen, og tro mot den muntlige tradisjonen; den mer lettbente, musikalske overbringelse av verselinjene. Han var befriende lite selvhøytidelig, og veldig "enkel" i sin formidling; dette er, med all tydelighet, dikt som passer for alle og som kan tolkes, forstås, og appellere til selv det mest uerfarne lesermenneske. Og det er en tankegang mange poeter i ettertiden burde tatt innover seg, og tatt til følge. Det er en grunn for at Wordsworth er så kjent og elsket, og har et slikt popularisert renommé. Ingen andre kunne fått (tilegnet) sin egen serie med billig-utgaver av de store litteraturklassikerne; myntet på allmennheten, med utforming, priser og introduksjoner som alle kan like. Man burde lære av denne praktiske, positive allmenngyldiggjøringen; spesielt dem som (med rette) mener at poesien lider under for dårlig oppslutning, men samtidig idoliserer kun de vanskeligste, mest utilnærmelige, mest ukjente av poetene - og deres likelydende poesi - fordi, og i det at den er så vanskelig og utilnærmelig, og igrunnen foretrekker den høykultur-status dette frembringer, siden den da forblir noe for de få, nøye utvalgte. Jeg har aldri vært noen støttespiller for dette, og legger meg da heller på en Wordsworthsk standard der poetvirket må fremmes som noe alle kan ha utbytte av, og som ikke er forbeholdt de med en helt ekstraordinær dikterisk skjønn. Fordi poesien fortjener det. Og fordi noe annet blir fullstendig urettmessig. Det gjelder poetene selv, også; man ønske å promotere egen dikterkunst som noe forståelig, på tross av at den kanskje - ved første øyekast - ikke er det. Dette handler nemlig ikke om vanskelighetsgraden, men måten denne blir fremstilt på. Det handler om å hige etter flere lesere, ikke forandre på egen skrivemåte, definitivt ikke forenkle eller forandre på noe, men gjøre seg selv mer attraktiv som poetisk skribent; fortsatt med de særpreg man måtte inneha. Ingen "vanlige", ikke-litteratur-studerende mennesker vil falle for fristelsen å dypdykke inn i, for eksempel, Dadaismens krinkelkroker, om disse kun beskrives som "ubegripelig tunge", eller komplett utilgjengelige. Hvilket mange (jeg kjenner, i visse kretser) synes å henfalle til. Da heller fôre leserne i sin allminnelighet med smaksprøver, forklaringer, generelle idoliseringer, og Wordsworth-aktig "folkelighet"; ja, selv av slike unektelig mer vriene tema som Dada. Det er mulig, man må bare ville det. Og Dada er ikke dumt, så det er sagt. Men - man må lære det å kjenne. Bringe poesien ut til folket, og vise den i all dens fulle, allmektige prakt, dens sanne natur; bokstavelig talt; det er en god misjon. En versjon av poesilæren, som burde vært hyppigere brukt.

Dette samme gjelder folk som Hegel, enda en litteraturkritiker, og dennes skrifter; og vi fikk på ukens forelesning en meget omfattende introduksjon til de mest dyp-filosofiske (sånn apropos), megakompliserte, tese/antisese-tankeganger han har bidratt med, inklusive noen syntetiske overganger og sammenkoblinger, litt bortenfor vår unisone fatteevne, som frembragte en hel del sukk og stønn og oppgitt fnising i salen, men tross alt: et meget fascinerende tema. Og et forholdsvis genialt tankesett. Problemet er bare, igjen, at det må fremstilles i større klartekst; og ikke nødvendigvis med Hegels opprinnelige ordvalg. Som, strengt tatt, var nokså uklare. Personlig valgte jeg da å fremlegge en aldri så liten teori, på tampen av timen, om hvordan det kan ha seg at Hegels momenter går oppi hverandre; om at livet og døden er evig forenelige, den ene med det andre, i særskilthet gjennom en kulturrelatert erkjennelse der man benytter kulturelle impulser som en slags katalysator for å se deres uløselige forbindelse; for eksempel ved å betrakte et kunstverk der de to motpolene fremstilles i tilknytning, til en fast enhet, og derved deres bindeledd tydeliggjort. En slutning som ikke akkurat ble møtt med rungende applaus-bifall, imidlertid med et litt forvirret nikk fra en mister Mye Flinkere Foreleser; tilstede for en stakket stund før han (uheldigvis) lot sin kollega ta over stafettpinnen; og en tørr kommentar (fra Flinkisen) om å "ikke kunne avkrefte det utsagnet". Nuvel. Jeg vet ikke om noen av oss ble så mye klokere, men jeg opparbeidet meg usannsynlig mye food for thought iløpet av disse timene. Konklusjonen er, ihvertfall, at man ikke må undervurdere "the common reader", som han kalles, ei heller "the slightly tired listener", haha, og tro at når folk ikke skjønner seg på diktningen er det folkets egen feil, eller diktingens, ikke måten folket får diktningen overbragt på. Jeg lanserer herved påstanden om at det oftest handler om det siste; at den såkalte uvitenheten om litteraturen, i særskilthet poesien, er en illusjon. At den eventuelle manglende populariteten, og allmenne anerkjennelsen, ikke beror på mangelfullhet hos de opprinnelige kilder, men på en feilslutning fra PR-avdelingens side. Forlagene, om du vil. Og kritikerne. Og, ikke minst, Universitetsprofessorene. Hvorfor tør de aldri å nærme seg populærkulturen? Hvorfor rangere kulturbegrepet, i første omgang, og fordele det på båser kalt "høy", "lav" og "hverdagslig"? Der finnes ikke noe slikt som generaliseringer; dvs i min ideale verden, altså et fremtidsscenario der blå telefonbokser er nettopp hverdagskost, men altså; det burde ikke være lov å generalisere kulturen. Den baserer seg på originalitet, på kreative nyvinninger, og ironisk nok er den det vi mest av alt elsker å putte merkelapper på og definere innen fastlåste kategorier. Fremste kriterium for å unngå dette må være å selv beskjeftige seg aktivt med et kunstnervirket, og fremstille slikt som mottar kritikk; for å fatte hvor sårbar man gjør seg, og hvor feil det blir å ty til avskriving, underminering; hva det skulle være for noe møkkabefengt man tillater seg. Wordsworth visste hva han snakket om, fordi han møtte det hver gang han utga en ny diktsamling, og "Vers og Prosa"-utdraget vårt var et utdrag fra en slik; et litt sårt, sint innlegg om å ville gjøre som han lystet, ikke måtte lytte til anti-romantikerne og tilpasse skrivestilen sin etter deres mer høystil-pregede idealer. All heder og ære til ham for dét. Også er jeg ham en stor takk skyldig for å ha senket totalsummen på pensum-budsjettet mitt radikalt, ved at jeg oppdaget de Små Blå, altså "Wordsworth Editions", som anbefales for alle som liker å lese klassikere uten for mange fotnoter og annet distraherende dill. Som ønsker å nærme seg verket i seg selv; i sin rene original; uten rammer av oppgjorte synspunkt, og enerverende besserwisser-introduksjoner. Dessuten er de megabillige. Og veldig fine.

Så, alt dette tenkte jeg på mens jeg satt der på forelesningen, og samtidig irriterte meg grønn over den toskete mannen med pipestemmen og de negative vibbene - sorry, men skjerpings! - og jeg funderte på hvordan man skal bringe dette allmenngyldiggjøringsbudskapet jeg er så opphengt i ut til allmennheten. Tips mottas med takk. Jeg har bare lyst at folk flest, herr og fru Hansen på gaten, skal få øynene opp for poesien, med alle sine rare finurligheter og bisarre kjennetegn, i alt sitt omfang; på godt og vondt; men de synes kun interessert i det bokhandlerne plasserer på mest beleilige, iøyenfallende plass, nemlig det de vet selger best; og, ikke misforstå, jeg fryder meg over hver solgte krimbok, jeg elsker krim, jeg synes norske oppvekstromaner er flotte, om enn i mer begenset monn, men man må kunne lese litt Stein Mehren iblant, likeså. Han har kommet med ny bok nå, kalt "Ordre", og den fikk masse panegyriske og "forstå-seg-på"-ete omtaler, fylt med upassende fremmedord og teoretiske termer og vås, og masse tvetydige lovprisninger, og det er ufortjent både overfor Mehren selv og kjøperne. Her har man en av de mest spennende, brukervennlige dikterne i dagens Norge, som skriver rare, fine, festlige dikt om alt fra Ari Behns, øh, ben til stjerner og måner og sånn, også fremstiller man fyren som en slags overjordisk ordforedler bare de spesielt interesserte bør stifte bekjentskap med, og gå til anskaffelse av. Tull og fjas, løp og kjøp! Det er bare å gi seg i kast med Mehren, samling for samlig; gjerne de illustrerte, for han er en strålende maler i tillegg; og ikke la seg avskrekke av noen "tunge ord", iblant, men ta diktene for det de er og sakte (men sikkert) finne frem til deres nytelsesfulle klang. Den gode rytmen, og påfølgende effekten, for en årvåken leser. For den er der. Det gjelder bare å lytte, å se, å kjenne etter. Hvilket er noe vi alle er i stand til, om vi tør å satse en smule. Og gi slipp på våre indoktrinerte forsvarsverk av skjønn og bønn og sømmelighet. Men det krever nok i overkant mye, og relativt drastiske tiltak, å få hele samfunnet til å endre seg slik; i samsvar med nye teorier; og såpass at alle føler seg kapable til å begi seg ut på dypest vann. Dog, hvis ingen våger å ta til orde for frustrasjonen, skjer det absolutt ingenting i noen retning. Så jeg holder frem med å gi lyd fra meg.

Men; hele min tilværelse handler ikke om studering, eller å lage lyd, i allefall burde den ikke det, og jeg nekter å forholde meg ene og alene til Nygårdshøyden i løpet av ukens syv virkedager. Derfor, innimellom alt universitetsrelatert, skal man liksom sette av tid til seg selv, egenpleie, kos, avslapning, jobb; hvilket er sunt både for å roe ned stressnivå og irritasjons-spente nerver, og for å få unna slike nødvendige ting som 1) middagsmat, 2) klesvask og 3) TV-titting. Hva angår sistnevnte må det dog innvendes at jeg er tilbake i gamle vaner og tyr til filmer på fjernsyn, mer enn tradisjonelle serier. Ikke at det er en ulempe, men altså. Forsettet var å skulle få med seg hva som durer og går på populærkanalene av show og reality, og istedet blir jeg sittende å glo på nattfilmer på TV2 Zebra. Jaja. Dessuten, med hensyn til resten, så går det mye i omeletter og reservesokkeskift, hvorav det ene blir svidd og knapt synes spiselig, men smakte greit nok til at den kunne bespises, og det andre er hullete, men godkjent grunnet Tussi-motiv. Det går rundt, med andre ord. Selv med kjas og mas og et utall pålegg som blir litt mange i lengden, men da setter jeg meg altså til foran skjermen og lever meg inn i andre univers, igjen, eller stuper ned i en Wordsworth-samling og litt instant overflow of captivating feeling stuff, eventuelt stikker på kino. Noe jeg har benyttet denne uken til, det også, og det er alltid like kjekt. Så jeg overlever; så absolutt; og studiet engasjerer nok til at jeg ikke blir lei, selv om jeg blir litt sliten. Tørt og kjedelig er det nå ikke, fortrinnelig nok, heller nokså oppskakende og utfordrende, an mass. Arbeidsmengden kunne vært litt mindre, og strukturen litt bedre, men - no matter - provokasjoner er også et grunnlag for økende deltagelse. Og man må ikke falle av; la hjernen slentre avsted for vidt og for lenge. Da heller tilegne seg så mange, varierte inntrykk at samme hvor langt tankesprangene tar en, holder man seg (alltid) innenfor grenselinjene for litteraturrelaterte emner!