Utgravninger uten hodelykt, men med måneskinn

Dette har sitt utspring i en byvandingsekspedisjon sist onsdag, da jeg på mest bedagelige vis ruslet langsmed Smålungeren, på vei mot et kinobesøk, og med ett fant frem notatboken, fordi det var slik en nydelig, slående utsikt å skue - bent imot meg - der jeg gikk. Også satte jeg meg til på benken på Festplassen og rablet ned noen linjer om rådhusblokken og andre bygg jeg så omkring meg, pluss litt om farger og nattemørke, og glemte egentlig av alt sammen, til ikveld - da jeg, etter å ha bøttet nedpå tre glass rødvin og sett "Haisommer" for n'te gang, besluttet å ha meg en skriveøkt, og revidere gammelt materiale, hvilket da resulterte i de påfølgende små vers. Nok sagt. Diktene er skrevet "back to back", på samme verse-grunnlag og rytmiske grunnidé, med gjennomgående begreper og en nokså likelydende struktur, og til tonene av Kieslowski-filmsoundtrackene "Bleu" og "Le double vie de Veronique", som da bør kreditteres for å være eksepsjonelt god inspirasjon. Og til Bergen, gode gamle Bergen min; som er en vakker by, selv om den er iferd med å brenne ned. I allefall store deler av den. Noe som, igjen, er skrekkelig uutholdelig urettferdig trist, og jeg håper bare inderlig at det ikke er en pyroman som går løs. Han/hun/de burde, i såfall, skamme seg - og det grundig. For det går for vidt, nå; med brannstiftelser og falne sjøboder omtrent hver eneste uke. I den anledning; man ble også litt influert av et stunt BA arrangerte nylig, som gikk ut på å la elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen formulere noen avsnitt om hvorfor Byen vår er så vakker - hvilket definitivt trengs i disse dager; da vi patriotiske Bergenserne må trå til og vise vår støtte til en skadet stolthet - og, jeg synes det disse aspirerende skrivekunstnerne hadde skrevet var veldig fint, såpass veldig fint at jeg ville forsøke meg på det samme selv, men på vers heller enn i prosaform. Så her er "min variant" av hjemsted-hyllesten, med mer overførte betydninger og satt i en litt annen tone; en ode til kveldsmørket, Smålungeren, og favorittantikvariatene mine. Som sannelig lukter mugg, selv om jeg ikke har så mye imot dem som dikt nummer to muligens skulle tilsi. Det er bare det at å dykke ned i gamle minner ikke alltid bringer til overflaten like positive sinnstemninger, likesom ikke alle erindringsmuligheter er ubetinget givende. Stundom bør man være føre var når det gjelder å avduke fortiden, og kanskje heller ty til uviss fremtid, selv om man ikke vet hvor den stammer fra; selv om den kan basere seg på gamle synder; for, det er bedre å være lykkelig uvitende enn å ha vondt av det man vet, eller dette at man alltid skulle vite.

"To dimensjoner av varighet og vedvarende søken"
Av Scaramouche, Po(t)eten, fordi natten er en god tid til skriverier og fordi Kieslowski er en god mann når det gjelder å finne stemningssettende pianotoner. Jeg tror alle mennesker er fanget i en slags runddans med seg selv om hvorvidt de skal (fortsette å) basere seg på fortiden og erfaringene de har tilegnet seg oppgjennom årtiene, og lære av sine feil, eller sette strek over alt å gi seg selv en skjebnesvangert usikker, men oppfriskende ny start der nye feil kan begås eller unngås, alt etter som. Livgivende eller nyttesløs, det kommer helt an på situasjonen. Og skjebnen. Ikke minst, dette lunefulle, forræderiske konseptet vi kjenner så altfor godt. Men, nå og da kjennes det like fristende å bare gi slipp, ruske opp, og begynne forfra. Ikke måtte slite med spøkelsene i skapet og gammel samvittighet, ikke måtte stamme fra en barndom, ungdom, allerede levd tilværelse, men leve - her og nå - i dette nu. Spørsmålet er om man kan være levende i samsvar med fortiden og samtidig utnytte øyeblikket for alt det er verdt, uten å la seg hemme hverken av minner, anger, eller pålagte kutymer. Men, for å halv-sitere Brecht, "...one must have a certain inclination to penetrate deeper into things - a desire to make the world controllable - if one is to be sure of enjoying its poetry". Jeg dypdykker ned i selve diktningens underetasjer, og prøver å lete meg frem til sannhetene, men hva jeg oppnår - vel - det er nok bare enda mere sannhetssøken, uten mål om endelige svar. Vi vandrer stadig rundt i våre egne formørkelser og evner sjelden å tenne lys, igjen, før det er for sent.

bebygget, bebodd og beglodd;
langs smålungeren

lenge, lenge
langt om lenge, senn
var jeg
som husene som smetter inn
blant prydbusker
og innlemmes i landskapet
for lenge siden
jeg, som husvegger
som flettes inn imellom
bøketrær, av boligbloggparade,
sløyfes sammen
til en skjønn oase
folder sine grenevinger
rundt et hjørne,
holder tett på allting,
alle hemmelige rom
som åpenbarer seg igjennom vindusruter
opplyst fargespill
og fargespilt belysning
tetner til
utfolder seg, utover
hav og strand og land
med plutselige tårn mot himmelskaren
peker ut mot oven
slumrer inn
med sammenfiltret skyggelegging
alt konturløst
vårt kulturlandskap
det skjøre, myke
mønstret

lengsler mot stengsler;
om antikvering av gammelt og søken mot nytt

sakte, sakte
følgesvenner
ser meg om
i antikvariatet
over mine livsløp
som så ofte
sier til meg selv,
"for det er fine ting"
men siden - jeg går inn
det lukter bare mugg
av glemte lengsler
sakner farten
ned i støvete, forgråtte landskap
lengst ned i dypet
der man kveles blant reolene
finner ikke frem, forvirres,
fortiden - den foreligger, åpen,
jeg ville helst ha lagt den bak meg
stenge ute, stenge dørene
for hele verdens brukthandler
men jeg er stum, febrilsk
som fisk på landjord,
skvetter jeg, omkring
nytt forbuk, nye muligheter
hvor moralsk forkastelig
forderves
kjøper nye lag av pynt
polerer sannhet
mens innholdet, hver innholdsrikdom,
gjenfunnet, oppfunnet, fanget,
nå, fremdeles kun det samme,
vintage-elskere
ser sidene av gulnet, tørt papir
og skriften skildrer fortsatt samme utukt
skjeldner ord for ord som løgn
forblir i sine nedtegnelser
om gammel ondskap
aldri kan fornyes
heller ei forglemmes
las være gjemt i pappesker på sjelelige loft
og jeg forbryter meg mot fortiden, fortrenger den,
mens de fordømmer fremtiden
og fremelsker forbrytelser fra fordums tider
også de
finner tilbake, jeg vil finne frem,
fornekte, tenker jeg, forenkle
hva forfektes
vi samler alle støv
og sakte, så saktmodig, blåser vi det rent
ser gamle rester eller rengjort pryd
skuer imot nye tider
eller uavvendelige tidsforløp
så vel bevart
i vårt antikke skattkammer
må jeg få vende andre kinnet til
og ikke måtte, nå, erkjenne
hvor vi skaper nytt av allting gammelt,
og på eldre stier trer vi ned
for evig nedadstigende,
i understliggende etasjer, imot evigheten
de uutslettelige følger
frender, sier ofte til meg selv
om antikvariatene
at - "det er fine ting"
men så går jeg inn
og det lukter kun av mugg