Heltenes tilbakekomst

Et snev av teve, lissom. Om Scaras nyfunne vanedannelser.
Endelig!! var det klart for premieren på Sesong 2 av "Heroes", her i gamlelandet, på den nye favorittkanalen NRK3. Hvilket betydde 45 helt nye minutter med fantastiske, helt alminnelige, nokså ualminnelig alminnelige, fabelaktige supermennesker, som da setter jorden i akutt fare mens de sånn noenlunde forsøker å redde den. Tilbake til multiplots-himmelen, de nokså fascinerende (brå) sceneskiftene, den (fremdeles) relativt uforklarte mytologien, og en usannsynlig omfattende sammenveving av skjebner. Jeg må innrømme at jeg hadde litt trøbbel med å henge med i begynnelsen, siden jeg - tross alt - har vært ute av serie-universet i mange måneder nå, og ikke har oversikt over alle trådene, twistene, trøbleriene. Men det kommer. De pleier å være ganske så flinke til å nøste opp i alt sammen mot slutten, her; med og uten tilfeller av deus ex machina; og finne på vrier som er såpass uforutsette at man nesten ikke begriper hva man har sett, etterpå. Men alt i alt en struktur som fungerer, en glitrende serie, og et favoritt-program på fjernsynsskjermen; hvis gjeninntreden kommer meget beleilig, idet undertegnede nylig har besluttet å bruke mer tid på nevnte TV'en og faktisk glo litt på alle disse serie-programmene som durer og går der, heller enn å dra en John Travolta fra "Pulp Fiction"; som ikke pleide å gidde, og knapt visste hva en "pilot" var, men som i det minste fikk dét forklart, sånn etterhvert, og i klartekst. På best mulige dialogiserte vis, signert Tarantino, etterfulgt av dansescener og mye moro. Joda. Men tilbake til tema, og i alle tilfellers fall; jeg har store ambisjoner om å faktisk sette av noen halvtimer i ny og ne til å finne ut hva som befinner seg på fjernsynsfronten og ikke bare avskrive det hele som tomt, hensiktsløst - og et dårligere alternativ til en god film. Det er vel hovedproblemet. Det eneste jeg pleier å se på TV er filmer, gode filmer, gjerne sent på natten. Men nå har jeg altså begynt å ty til episode-underholdning likeså. Hvorav perfekt amerikansk drama, signert de aller beste produsenter, manusforfattere og skuespillere landet kan få tak i, helt klart er blant det bedre å bruke av min dyrebare fritid på. Første episoden var nokså oppstykket, forvirrende og tvetydig, men også rørende og meget dramatisk. Muligens med løfter om mer brutalitet, mer futt, enn i forrige sesong; som da endte med en forsonings-finale jeg hadde (og har) visse innvendinger mot. Alt det man hadde brukt en hel sesong på å bygge opp, skape til og forberede seerne på, forsvant liksom inn i ingenting. Plutselig, og uten omhu. Omgjort og dysset ned og avproblematisert; for å avverge drastiske endelikt, og unngå at noen betydeligheter skulle avgå ved døden. Ikke det at jeg hadde noe imot at de fleste av yndlingdkarakterene overlevde, eller at de flotteste skuespillerne blir med videre; for all del. Men det bar litt for mye preg av en uventet suksess, for en serie man i utgangspunktet ikke hadde noen beregninger for, og produsentenes påfølgende krav om å holde på dennes ny-kjendiser; disse som gestalter rollene i utgangspunktet dødsdømt, men takket være publikumspopulariteten gitt en ny sjanse. I Sesong 2 synes imidlertid det hele å ta en ny vending, der man blir kjent med samme rollefigurer i en ny setting, og utforsker nye dimensjoner av deres - vel - skjebner og mål i livet. Vi møter igjen de fleste av hovedpersonene, allerede nå, pluss noen nye fjes; Claire og HRG er hjertelig tilstede, heldigvis, og veldig kjekt å se dem igjen, likeledes Matt Parkmann, spilt av überelskelige Greg Grunberg, og Nathan Pitrelli, av überfavoritten Adrian Pasdar, som da dukker opp med Jesus-skjegg (!?), mens moren hans Angela bedriver uhumskheter, og en annen slektning gjør sin surprise-entré, helt til sist, til store dådyrøyne både for mitt og sitt eget vedkommende, og dennes kompis Hiro støter på en kjekk, men litt uansvarlig brite (som utvilsomt trenger "Yatta!!"-assistanse) - midt inni tjukkeste, japanske bondelandet, dit han har forvillet seg - mens stakkars Ando er i New York og agerer livvakt for pappa'en hans, og dessuten blir man (såvidt) kjent med en ny superheltinne, Maya, som drar selvforsvars-teknikkene sine litt langt, om enn uten overlegg, og hennes overbeskyttende broder, eller type, eller hvordan det egentlig var, og ytterligere man får et ørlite glimt av en hettejakkekledd skurk som åpenbart skal dukke opp igjen vede senere anledninger, til skrekk og grufull advarsel, mens der i bakgrunnen spøker barnetegninger, symbolikk, sverdsmeder, gisseltagninger og The Company, som Mohinder og HRG iherdig prøver å få has på. Spennende saker, med andre ord. Og noe innihelvetes komplisert! Men dynamikken er der; man hektes umiddelbart på og henger sånn circa med og lar seg unektelig fascinere; nettopp fordi de tar steget ut av de forrige historienes parametre, bort fra den avsluttende redningsaksjonen, crash bang kutt; inn på en ny og meget mer utfordrende banehalvdel; samtidig som de makter å bevare stilen, stemningen og formen til de foregående episodene; de legger seg på samme lest og lar det, til egen fordel, bli en naturlig overgang. Det skal godt gjøres å følge opp suksessen med førstesesongen, og holde frem med samme, upåklagelige kvalitet som kjennetegnet denne; og som var gjennomgående, selv når de tok sine friheter og tåpelige nødløsninger på slutten; men jeg synes de kom godt fra det, og er på stødig kurs - mot vellykket fjernsynsproduksjon, og nye publikumsfrieri, men fortrinnsvis med en litt mer passende og logisk-dramatisk sluttnote. Enn så lenge nytes sesongsåpningen, og man gleder seg stort til de kommende ukene med mer TV-titting og mye fint å titte på; litt forsinket i forhold til Amerika, der man snart er igang med Sesong 3 -nummer tre, folkens! - noe vi antagelig må vente en stund på, og det er bare å bebreide NRK for å somle så man havner slik på etterskudd. Men i motsetning til de nye sesongen av "Doctor Who", valgte de i det minste båd å kjøpe inn og få sendt "Heroes", gjøre plass i det overbefolkede sendeskjemaet sitt; om enn midt på natten og på en kanal få mennesker ser på; og det er jeg takknemlig for. Kan ikke be om så mye her i verden, og takker stort for det jeg får. Endog etterfulgt av "Flight of the Concords" - LIVE! - et musikalsk komishow som er verdt å få med seg, ene og alene, fordi duoens yngste halvdel - Bret - er utstyrt med samme sveis som Brian May, og ligner denne på en prikk - også musikalsk sett, og hans kompanjong Jermaine har de musikalske likhetstrekkene inne, han med, om enn ikke hårsveisen; og de er begge to briljante, elskelige, australske galninger som spiller kassegitar (med mer) og synger tullball, slenger ut tørre vitser i hytt og pine, og jeg er fan, megafan, blitt; dessuten har de en sang som er inspirert av K-9, og Cybermen, og de er hysterisk politisk ukorrekte, på en velsignet befriende måte. Anbefales. Så: TV-kvelden, hver søndag, er herved io boks. Først "Heroes" klokken 21:15, med "Concords" på direkten etterpå; og jeg tillater meg å bedrive litt indirekte reklame, her, fordi jeg elsker disse seriene, og jeg vil ikke risikere at NRK fjerner ting igjen, fordi "det var for liten oppslutning omrking dette, dessverre" (les: "Doctor Who"), så - folkens! - grip an fjernkontrollen og gi lisens-tilbudet en sjanse. Jeg prøver iherdig, og lemper på kravene, men er glad jeg har DVD-spiller i tillegg.