Streben mot forståelse

Soundtrack: The Bee Gees - Number Ones - "Night Fever", "Stayin' Alive", etc etc, og vi tenker "10th Kingdom", "10th Kingdom", yeah!!! Morsomme trollene på båttur, og vi ler! Takk, nok en gang, til Katrin som gjorde meg oppmerksom på dét mesterverket. Fantastiske saker. Også er jeg fan av originalen ("Saturday Night Fever"), da, selvsagt. Fine John Travolta. Ingen kan svinge seg som ham, endog i fatsuit. Og det sier en hel del.

Det har, i sannhet, vært en travel og anstrengende arbeidsuke, dette, som jeg nu etterhvert legger bak meg til fordel for sårt tiltrengt helgeavslapning. Kjører et rimelig stramt program for tiden, med lesing, forelesning, foredrag, og diverse, som utført av meg selv og andre, og det tar på å hele tiden skulle (be)holde fokus, tungen bent i munnen, ikke glemme allverdens obligatoriske gjøremål. Det er så mange frister, plikter, deadlines, at jeg tror jeg skal krepere, og på toppen av det hele befinner jeg meg da på et fakultet som ikke evner å gi klare beskjeder, for ikke å si dele ut de arkene de skal, når de skal, eller sitere de riktige oppslagsverkene. Forekommer ikke, noensinne. Og jeg tenker for meg selv at det er greit de kaller seg Historisk-Filosofer, men de burde klare å frigjøre seg såpass fra filosoferingen, engang i blant, at de skaffer oss en timeplan og skikkelig pensumlister. Så kunne de båret sine kapper med enda større stolthet, og litt mindre distrésjon. Hadde vært å foretrekke. Ytterligere vil jeg hevde at forelesere som begynner dagens økt med de velvalgte ord "sorry, men jeg vet det er kjedelig" burde fjernes fra universitetet med umiddelbar virkning, i det minste ta seg et kurs, primært over så lang tid at man ikke trengte se ham igjen på en stund, men det er nå bare min personlige oppfatning. Naturligvis, og meget beskjedent lavmælt. Eller ikke. Han kom seg noe, utover i forelesningen, men da var jeg allerede så forarget at jeg ikke hørte etter hva han sa. Dog, klarte faktisk å styre meg og kjefte løs utenfor fyrens hørevidde. Men tematikken for øyeblikket; derimot; tematikken som sådan, er nå flott! Selv den som mister Mindre Begavet Taktisk Ulur, valgte å ta for seg. Vi har begitt oss inn i lyrikkens univers, og jeg er i mitt ess; med Wordsworth, Goethe (mere mere!) og Novalis på programmet. Ingen innvendinger der. Dog, vi tok for oss en del poetikk og teori først, slik vi dessverre har for vane, og kom egentlig ikke i gang med selve diktverkene - før senere. Og da med denne vesentlig dårligere foreleseren. Men har store forhåpninger om at dette, dvs begge deler, vil bedre seg iløpet av neste uke. Jeg har lyst å tolke poesien, ikke bare undervises i hvordan den oppgjennom tidene er blitt fortolket, av andre og mer "skolerte" folk, før meg, som selvsagt mener de er aller mest berettiget til å mene overhodet, og degraderer oss unge studenter til en lyttende, påtvunget nikkende hop. Og her henviser jeg da til tekstforfatterne, ikke foreleserne; disse gamle, selverklærte überekspertene, som opphøyde seg selv til en akademisk elite; en kald og uimotagelig kjerne på toppen av universitetshierarkiet, som skrev belærende, indoktrinerende, og uten rom for motsetningsforhold. Eller hensyn til (mulige) illsinte studiner som siden ville nekte å inngå enighet. Typisk meg. Men likevel; ensidig instruerende verk er det verste jeg vet. Det eneste som kan godtas der, på dét området, er tekster fra folk som er diktere selv, og som skriver på grunnlag av egen diktning, med en viss ydmykhet, og en vesentlig større erfaringsmessig innsikt, som for eksempel Wordsworth. Og lykkeligvis var det hans "Vers og Prosa" vi i hovedsak tok for oss. Dette er da en slags forsvarstale for hans romantiske, tilbake-til-naturen-måte å komponere diktverk på, med inspirasjon fra den franske revolusjon, og vakre, definitivt utilslørte bondepiker, pluss noen vandringer i det skotske høylandet. Charming. Wordsworth er slikt et idol for mitt vedkommende spesielt fordi han var av de første folkelige dikterene, i den engelske litteraturhistorien, og bygget sin poesi på idealer om å skulle være tilgjengelig, for gud og hvermannsen, og tro mot den muntlige tradisjonen; den mer lettbente, musikalske overbringelse av verselinjene. Han var befriende lite selvhøytidelig, og veldig "enkel" i sin formidling; dette er, med all tydelighet, dikt som passer for alle og som kan tolkes, forstås, og appellere til selv det mest uerfarne lesermenneske. Og det er en tankegang mange poeter i ettertiden burde tatt innover seg, og tatt til følge. Det er en grunn for at Wordsworth er så kjent og elsket, og har et slikt popularisert renommé. Ingen andre kunne fått (tilegnet) sin egen serie med billig-utgaver av de store litteraturklassikerne; myntet på allmennheten, med utforming, priser og introduksjoner som alle kan like. Man burde lære av denne praktiske, positive allmenngyldiggjøringen; spesielt dem som (med rette) mener at poesien lider under for dårlig oppslutning, men samtidig idoliserer kun de vanskeligste, mest utilnærmelige, mest ukjente av poetene - og deres likelydende poesi - fordi, og i det at den er så vanskelig og utilnærmelig, og igrunnen foretrekker den høykultur-status dette frembringer, siden den da forblir noe for de få, nøye utvalgte. Jeg har aldri vært noen støttespiller for dette, og legger meg da heller på en Wordsworthsk standard der poetvirket må fremmes som noe alle kan ha utbytte av, og som ikke er forbeholdt de med en helt ekstraordinær dikterisk skjønn. Fordi poesien fortjener det. Og fordi noe annet blir fullstendig urettmessig. Det gjelder poetene selv, også; man ønske å promotere egen dikterkunst som noe forståelig, på tross av at den kanskje - ved første øyekast - ikke er det. Dette handler nemlig ikke om vanskelighetsgraden, men måten denne blir fremstilt på. Det handler om å hige etter flere lesere, ikke forandre på egen skrivemåte, definitivt ikke forenkle eller forandre på noe, men gjøre seg selv mer attraktiv som poetisk skribent; fortsatt med de særpreg man måtte inneha. Ingen "vanlige", ikke-litteratur-studerende mennesker vil falle for fristelsen å dypdykke inn i, for eksempel, Dadaismens krinkelkroker, om disse kun beskrives som "ubegripelig tunge", eller komplett utilgjengelige. Hvilket mange (jeg kjenner, i visse kretser) synes å henfalle til. Da heller fôre leserne i sin allminnelighet med smaksprøver, forklaringer, generelle idoliseringer, og Wordsworth-aktig "folkelighet"; ja, selv av slike unektelig mer vriene tema som Dada. Det er mulig, man må bare ville det. Og Dada er ikke dumt, så det er sagt. Men - man må lære det å kjenne. Bringe poesien ut til folket, og vise den i all dens fulle, allmektige prakt, dens sanne natur; bokstavelig talt; det er en god misjon. En versjon av poesilæren, som burde vært hyppigere brukt.

Dette samme gjelder folk som Hegel, enda en litteraturkritiker, og dennes skrifter; og vi fikk på ukens forelesning en meget omfattende introduksjon til de mest dyp-filosofiske (sånn apropos), megakompliserte, tese/antisese-tankeganger han har bidratt med, inklusive noen syntetiske overganger og sammenkoblinger, litt bortenfor vår unisone fatteevne, som frembragte en hel del sukk og stønn og oppgitt fnising i salen, men tross alt: et meget fascinerende tema. Og et forholdsvis genialt tankesett. Problemet er bare, igjen, at det må fremstilles i større klartekst; og ikke nødvendigvis med Hegels opprinnelige ordvalg. Som, strengt tatt, var nokså uklare. Personlig valgte jeg da å fremlegge en aldri så liten teori, på tampen av timen, om hvordan det kan ha seg at Hegels momenter går oppi hverandre; om at livet og døden er evig forenelige, den ene med det andre, i særskilthet gjennom en kulturrelatert erkjennelse der man benytter kulturelle impulser som en slags katalysator for å se deres uløselige forbindelse; for eksempel ved å betrakte et kunstverk der de to motpolene fremstilles i tilknytning, til en fast enhet, og derved deres bindeledd tydeliggjort. En slutning som ikke akkurat ble møtt med rungende applaus-bifall, imidlertid med et litt forvirret nikk fra en mister Mye Flinkere Foreleser; tilstede for en stakket stund før han (uheldigvis) lot sin kollega ta over stafettpinnen; og en tørr kommentar (fra Flinkisen) om å "ikke kunne avkrefte det utsagnet". Nuvel. Jeg vet ikke om noen av oss ble så mye klokere, men jeg opparbeidet meg usannsynlig mye food for thought iløpet av disse timene. Konklusjonen er, ihvertfall, at man ikke må undervurdere "the common reader", som han kalles, ei heller "the slightly tired listener", haha, og tro at når folk ikke skjønner seg på diktningen er det folkets egen feil, eller diktingens, ikke måten folket får diktningen overbragt på. Jeg lanserer herved påstanden om at det oftest handler om det siste; at den såkalte uvitenheten om litteraturen, i særskilthet poesien, er en illusjon. At den eventuelle manglende populariteten, og allmenne anerkjennelsen, ikke beror på mangelfullhet hos de opprinnelige kilder, men på en feilslutning fra PR-avdelingens side. Forlagene, om du vil. Og kritikerne. Og, ikke minst, Universitetsprofessorene. Hvorfor tør de aldri å nærme seg populærkulturen? Hvorfor rangere kulturbegrepet, i første omgang, og fordele det på båser kalt "høy", "lav" og "hverdagslig"? Der finnes ikke noe slikt som generaliseringer; dvs i min ideale verden, altså et fremtidsscenario der blå telefonbokser er nettopp hverdagskost, men altså; det burde ikke være lov å generalisere kulturen. Den baserer seg på originalitet, på kreative nyvinninger, og ironisk nok er den det vi mest av alt elsker å putte merkelapper på og definere innen fastlåste kategorier. Fremste kriterium for å unngå dette må være å selv beskjeftige seg aktivt med et kunstnervirket, og fremstille slikt som mottar kritikk; for å fatte hvor sårbar man gjør seg, og hvor feil det blir å ty til avskriving, underminering; hva det skulle være for noe møkkabefengt man tillater seg. Wordsworth visste hva han snakket om, fordi han møtte det hver gang han utga en ny diktsamling, og "Vers og Prosa"-utdraget vårt var et utdrag fra en slik; et litt sårt, sint innlegg om å ville gjøre som han lystet, ikke måtte lytte til anti-romantikerne og tilpasse skrivestilen sin etter deres mer høystil-pregede idealer. All heder og ære til ham for dét. Også er jeg ham en stor takk skyldig for å ha senket totalsummen på pensum-budsjettet mitt radikalt, ved at jeg oppdaget de Små Blå, altså "Wordsworth Editions", som anbefales for alle som liker å lese klassikere uten for mange fotnoter og annet distraherende dill. Som ønsker å nærme seg verket i seg selv; i sin rene original; uten rammer av oppgjorte synspunkt, og enerverende besserwisser-introduksjoner. Dessuten er de megabillige. Og veldig fine.

Så, alt dette tenkte jeg på mens jeg satt der på forelesningen, og samtidig irriterte meg grønn over den toskete mannen med pipestemmen og de negative vibbene - sorry, men skjerpings! - og jeg funderte på hvordan man skal bringe dette allmenngyldiggjøringsbudskapet jeg er så opphengt i ut til allmennheten. Tips mottas med takk. Jeg har bare lyst at folk flest, herr og fru Hansen på gaten, skal få øynene opp for poesien, med alle sine rare finurligheter og bisarre kjennetegn, i alt sitt omfang; på godt og vondt; men de synes kun interessert i det bokhandlerne plasserer på mest beleilige, iøyenfallende plass, nemlig det de vet selger best; og, ikke misforstå, jeg fryder meg over hver solgte krimbok, jeg elsker krim, jeg synes norske oppvekstromaner er flotte, om enn i mer begenset monn, men man må kunne lese litt Stein Mehren iblant, likeså. Han har kommet med ny bok nå, kalt "Ordre", og den fikk masse panegyriske og "forstå-seg-på"-ete omtaler, fylt med upassende fremmedord og teoretiske termer og vås, og masse tvetydige lovprisninger, og det er ufortjent både overfor Mehren selv og kjøperne. Her har man en av de mest spennende, brukervennlige dikterne i dagens Norge, som skriver rare, fine, festlige dikt om alt fra Ari Behns, øh, ben til stjerner og måner og sånn, også fremstiller man fyren som en slags overjordisk ordforedler bare de spesielt interesserte bør stifte bekjentskap med, og gå til anskaffelse av. Tull og fjas, løp og kjøp! Det er bare å gi seg i kast med Mehren, samling for samlig; gjerne de illustrerte, for han er en strålende maler i tillegg; og ikke la seg avskrekke av noen "tunge ord", iblant, men ta diktene for det de er og sakte (men sikkert) finne frem til deres nytelsesfulle klang. Den gode rytmen, og påfølgende effekten, for en årvåken leser. For den er der. Det gjelder bare å lytte, å se, å kjenne etter. Hvilket er noe vi alle er i stand til, om vi tør å satse en smule. Og gi slipp på våre indoktrinerte forsvarsverk av skjønn og bønn og sømmelighet. Men det krever nok i overkant mye, og relativt drastiske tiltak, å få hele samfunnet til å endre seg slik; i samsvar med nye teorier; og såpass at alle føler seg kapable til å begi seg ut på dypest vann. Dog, hvis ingen våger å ta til orde for frustrasjonen, skjer det absolutt ingenting i noen retning. Så jeg holder frem med å gi lyd fra meg.

Men; hele min tilværelse handler ikke om studering, eller å lage lyd, i allefall burde den ikke det, og jeg nekter å forholde meg ene og alene til Nygårdshøyden i løpet av ukens syv virkedager. Derfor, innimellom alt universitetsrelatert, skal man liksom sette av tid til seg selv, egenpleie, kos, avslapning, jobb; hvilket er sunt både for å roe ned stressnivå og irritasjons-spente nerver, og for å få unna slike nødvendige ting som 1) middagsmat, 2) klesvask og 3) TV-titting. Hva angår sistnevnte må det dog innvendes at jeg er tilbake i gamle vaner og tyr til filmer på fjernsyn, mer enn tradisjonelle serier. Ikke at det er en ulempe, men altså. Forsettet var å skulle få med seg hva som durer og går på populærkanalene av show og reality, og istedet blir jeg sittende å glo på nattfilmer på TV2 Zebra. Jaja. Dessuten, med hensyn til resten, så går det mye i omeletter og reservesokkeskift, hvorav det ene blir svidd og knapt synes spiselig, men smakte greit nok til at den kunne bespises, og det andre er hullete, men godkjent grunnet Tussi-motiv. Det går rundt, med andre ord. Selv med kjas og mas og et utall pålegg som blir litt mange i lengden, men da setter jeg meg altså til foran skjermen og lever meg inn i andre univers, igjen, eller stuper ned i en Wordsworth-samling og litt instant overflow of captivating feeling stuff, eventuelt stikker på kino. Noe jeg har benyttet denne uken til, det også, og det er alltid like kjekt. Så jeg overlever; så absolutt; og studiet engasjerer nok til at jeg ikke blir lei, selv om jeg blir litt sliten. Tørt og kjedelig er det nå ikke, fortrinnelig nok, heller nokså oppskakende og utfordrende, an mass. Arbeidsmengden kunne vært litt mindre, og strukturen litt bedre, men - no matter - provokasjoner er også et grunnlag for økende deltagelse. Og man må ikke falle av; la hjernen slentre avsted for vidt og for lenge. Da heller tilegne seg så mange, varierte inntrykk at samme hvor langt tankesprangene tar en, holder man seg (alltid) innenfor grenselinjene for litteraturrelaterte emner!