And piece of mind!

Soundtrack: gjett tre ganger. Men les gjerne det nedenforstående først.

VELDIG lang, veldig intern og veldig intenst subjektiv anmeldelse av en viss ny CD. Som jeg, kort oppsummert, er blitt ganske så glad i.

Jeg har nå hørt igjennom utallige ganger, studert coveret ned til minste detalj, satt i gang med å lære meg tekstene, tatt meg selv i tromme takten til samtlige sanger uten engang å ha trykket på play, og føler meg nu endelig rede til å utarbeide en bedømmelse av Queen og Paul Rodgers nye album, "The Cosmos Rocks". Hvilket, jeg må bare advare, ikke kommer til å bli en særlig objektiv affære, men jeg skal nå forsøke å holde meg til saken. Ironisk nok er det ikke så vrient å være saklig, her, da min eneste mulige avsporing måtte være å refere til resten av Queen-katalogen, og det klarer albumet mer enn greit nok på egen hånd. Min mest umiddelbare reaksjon, idet jeg hadde fått med meg sånn circa halvparten av sporene, var at dette var en slags nøye sammensatt samplingsutgave av favorittbandets særegenheter, og mest gjenkjennelige effekter, i en modernisert setting med et mer teknisk, polert preg. Utpreget Queensk, om ikke annet, samtidig som det er noe helt annerledes - på godt og vondt - og, la meg understreke, det er rett at de ikke prøver å kopiere gamledagers storhet, og det er veldig bra at de prøver seg på noe nytt og makter å beholde særpreget, likevel, det er faktisk imponerende, men kombinasjonsmetoden gjør meg trist, fordi det aldri kan bli det samme igjen, og fordi dette; i bunn og grunn; ikke er Queen, men et samarbeidsprosjekt skåret over en liknende lest, med kun to av heltene i hovedrollen. Og her melder da seg det mest påtrengende savnet, og dermed problemet, ved dette albumet; i tillegg til det følelsesmessig prøvende ved å sette et nytt Queen-album inn i samlingen, og overhodet spille nye sanger med Queen, etter "Made in Heaven"; som dessverre ikke er til å komme utenom, nemlig at vokalistmannen heter Rodgers, ikke Mercury, og at en viss John Deacon er ulykkeligvis fraværende. Etter min mening burde de to resterende Queen-medlemmene, Roger Taylor og Brian May, kalt seg for nettopp dét; Taylor og og May; og gjerne gått i kompaniskap med mister Rodgers, om de følte for det, noe de åpenbart gjorde, men da som en trio basert på sine respektive talenter (og etternavn; eventuelt noe annet og mer oppfinnsomt) der de kunne gjøre akkurat hva de ville og, uavvendelig nok, blitt forbundet med Queen, med ikke nødvendigvis vært Queen. Mitt inntrykk av "Cosmos Rocks" forringes en smule av at jeg synes navngivelsen er feil, direkte upassende, men ikke bare fordi Freddie og John mangler, men fordi musikken som sådan gir et rimelig vesensforskjellig helhetsinntrykk fra det gamlebandet, i sin tid, presterte. Igjen, på godt og vondt; og med den besynderlige innskytelse, til tider, at dette er blues, ikke rock, og at jeg lytter til Paul McCartney eller Status Quo eller noe i den duren; med lyder jeg soleklart ikke identifiserer som Queen-aktige, ikke i nærheten - og var det noe Queen aldri forsøkte å være, før i tiden, så var det en blues-spillende etterligning av andre band. De var et band med enorm egenart - til det enerverende, når Freddie satte igang med eksperimentering og operapartier og det som merkverdigere var - men tross alt, de var foregangsfigurer. Aldri copycats. Aldri uorginale. Muligens mistet de noe av denne magien idet Freddie falt fra. Det var ikke til å unngå, og de skal hverken motta bebreidelser eller la seg hemme av det uopprettelige ved tapet av en slik låtskriver/sanger-guddom; han er simpelthen uerstattelig, på alle områder, og det vet de. Og eminente musikere som de er, står det dem fullstendig fritt å forsøke seg på nye prosjekter. Etter suksessen med turné og et par singler, måtte det jo komme at studioalbum, og selv om jeg var rimelig skeptisk på forhånd, nesten livredd, og fryktet den store katastrofeskuffelsen. Men selv om det kanskje kan synes "meningsløst", og skuffende, for enkelte kritikere, vil jeg personlig - nå i etterkant - på ingen måte kalle dette unødvendig, eller mislykket, eller lavmål; jeg blir heller forbløffet over de positive trekkene og den absolutte lyttervennligheten, og gleder meg over å kunne slå fast at albumet, forsåvidt, innfrir. Med andre ord, vi tar det trivelige først.

"Cosmos Rocks" kunne ha blitt en meget begredelig affære; et forsøk på å gjenopplive noe som er ugjenkallelig forbigått, og burde las forbli i en sådan tilstand. Som en Freddie-fanatiker av militant rang, mener jeg jo - på et vis - at det aldri mer burde være noe som heter Queen, fordi Queen gikk i graven med Freddie, og der bør hele konseptet fått hvile ifred, i selskap med sin opphavsmann. Nuvel. Poenget er at istedet for å bekrefte hvilken elendig idé det var å gi Q+PR en sjanse, og dermed summere opp alle fanatikernes ymse fordommer, fremstår det nye albumet som et argument for at Queen fremdeles er levedyktig, og at disse tre karene (definitivt!) har noe å fare med uti musikkverdenen. Til deres ubetingede fordel kan man, for eksempel, sammenligne produktet med alt det andre rasket som utgis for tiden, og i en slik setting er de totalt, absolutt og vidunderlig overlegne. I likhet med AC/DC, Eric Clapton, Roxy Music og Metallica, og de andre oldboys'ene jeg digger, beviser de at erfaring teller mest, og gir best resultat; at syttitallsrocken lever lengst, at sjangersærtrekkene aldri dør ut, og at ingen andre helt når opp til det nivået der storhetene for evig og alltid har etablert seg. Dette er gjennomført, stilren, rytmebefengt, klassisk stadionrock av upåklageligste merke. Her nøles ikke et sekund, noe sted, det går kast i kast hele veien - mellom gitarriffene og trommesoloene og refrengene - og det er flott. Så, før jeg dissekerer videre, må jeg bare gi dem ros for akkurat dette; de fortjener en god porsjon heder og ære for det å i det hele tatt ha fått i stand dette prosjektet, og ingenting er bedre enn at det lever opp til et par forventninger i tillegg. Jeg hadde, tross alt, en viss tillit til at Brian og Roger ikke ville sette navnet sitt på noe komplett udugelig; og, i det minste, ville man ha to kompetente musikere å rutte med, og disse to (sammen med John) utgjorde en minst like viktig bestanddel i Queen som Freddie. Selvfølgelig. Og jeg bøyer meg altså dypt for både gitarvirtuos-virksomheten og trommevirvlene, her; musikaliteten er det ingenting å si på. Brian leker seg med akkordene, på sitt sedvanligste vis, og han er ufattelig dyktig og det klinger som det alltid har gjort og gjør meg meg lykkelig. De har ikke forandret seg så mye siden storhetsdagene, men hvem hadde vel villet forlange dét? Instrumentene er det som frembringer flest minner her, og det er det viktigste, og dette er hjertevarmende, sjelefredende minner jeg ikke ville vært foruten. Solopartiene til Brians Red Special og Rogers hese bakgrunnsvokaler er verdt prisen i seg selv. Det er alltid en stor opplevelse å høre denne duoen i aksjon og når de da, på toppen av det hele, har nyskrevet materiale å bidra med, burde man - i prinsippet - være entydig overlykkelig. Men så skal man liksom leke kritiker, likeså. Og bedømme "the big picture"; kjøpet som helhet.

Platen begynner, til alt hell, med et av sine beste spor, nemlig "tittellåten"; det vil si en omskriving av tittelen ("Cosmos rockin'"), for å gjøre det enkelt, og la meg nevne at årets turné er blitt hetende "Rock the Cosmos"; og denne setter tonen med et brak, fungerer som en meget god indikasjon på hva vi har i vente, og setter headbanger-tendensene i sving. En real heavyrocker, med klare henvisninger til "Back to the Light", Brians soloalbum nummer ett, hvilket det også blir mer av senere, og skikkelig allsangrefreng. Litt Status Quo-assosiasjoner der, og - som et faresignal - eksepsjonelt banal tekst. Åpningssporet følges deretter opp av den totalt anonyme "Time to shine" og "Still burnin'" som er en slags forlenget utgave av "We will rock you"; komplett med klappesekvens og det hele, jeg gremmes (litt); og begge lider noe helt forferdelig under tektsskribentens vold. For en som i utgangspunktet er anti hele Paul Rodgers og synes han er en stor dott, meget objektivt sett, men har måttet la fordommene bite i støvet (pun very much intended) og gi ham en sjanse, endog sett ham live (og nesten kastet ting på ham, av diverse mer eller mindre velbegrunnede årsaker) er det litt vrient å forholde seg til vokalprestasjonene her, og veldig lett å legge skylden på selvsamme fyren for alt som er galt med albumet; det være seg produksjon, tekster, toneleie, det meste som i logikkens navn burde kunne tilfalle ham. Det vil si, det eneste som er galt, og som da muligens i realiten er hans skyld, her, er nettopp tekstlinjene og syngingen. På vokal og harmoni-planet blir det så forsmedelig ordinært, det hele, og så fullstendig, utilgivelig pregløst; sikkert fint, helt fint, men aldri noe mer. Også blir jeg så vanvittig irritert idet fantastiske melodier som "Small" (neste sporet), der Brian briljerer og Roger dundrer løs, får fremstå som en bleknende skygge av seg selv, fordi man begår slike ultraforsmedelige megatabber som å la "bright" rime på "night" og tvinger (?) Paul til å gaule som en annen Beatle! Hvorfor? Problem nummer to (og tre), i den anledning, er at de har valgt å trykke opp tekstene i albumheftet så man kan lese, i all tydelighet, hvor idiotiske de er; dernest, at Queen aldri har hatt spesielt overintelligente tekster, men at de fremstod så uendelig mye mer tilforlatelige, og meningsfulle, da de ble sunget av Mr Mercury og ikke, tja, han her. O diplomati. Freddie kunne synge "fried chicken" og få det til å høres poetisk ut. Paul Rodgers synger "raise up your maaaaiiiind" og jeg får lyst å kyle en fried chicken ned i halsen på ham. Dog, det blir ikke virkelig ille før på "Call me", der de repeterer seg selv til det evinnelige, og lager en slags kombiversjon av "Crazy little thing called love" og "Can't get enough" og, igjen, melodien er flott; produksjonen er fin-fin; men teksten! Gi meg styrke! "Warboys" og "We believe", likeledes, de to foregående sporene, er sterke melodier; representative for en ny generasjon, en ny era, med glitrende spill og nydelige overganger, lekker-smekker produksjon, fiffige riff, glad i gitaren. Men så vrir jeg meg i stolen over Paul, stakkars Paul, og den gudsjammerlige skrivingen. Hvem skal man skylde på? Jeg vet ikke riktig. Jeg er, imidlertid, av den sterke oppfatning at man burde fordelt sang-oppgaven mellom de tre involverte, jeg savner Brians stemme inderlig her, og jeg håper da, for guds skyld, at det ikke er han som står bak de lyriske katastrofene. "Small" er, for øvrig, ikke så ille. Ei heller førstesporet, "Some things that glitter"; om enn litt anonym og banal; eller "Voodoo", som da til gjengjeld har noe av det flotteste gitarspillet Brian har snekret sammen siden "Bijou". Og "C-lebrity" er en bråkete, men festlig liten sak; omtrent som å inkorpere dagens lesning av Daily Mail i en ny utgave av "Cyborg", og se hva det blir. Politisk kritisk og lite -korrekt; likandes saker. Også er det mitt favorittspor, da, i øyeblikket; "Through the night"; som ironisk nok er et absolutt lavmål på tekst-nivå, der de gjentar at "night" rimer på "bright", og jaggu rimer det ikke på "light" og "night" (igjen!) også. Men her synges faktisk de (akk så elendige) rimene på en noenlunde tålelig måte, fra en Paul i et mer passende bluesy, dvelende toneleie; her får han, tydeligvis, synge slik han egentlig vil, og såvidt meg bekjent pleier, og da synger han unektelig ikke dårlig. Burde hatt mer av det. Men istedet avslutter de her, med en gjentagelse av "Say it's not true" for bare å understreke hvor mye bedre den er enn alt det man nettopp har hørt igjennom; hvilket ikke er så merkelig, i og med at det er en av de fineste sangene som noensinne er skrevet på denne jord, og her får man endog høre Brian og Roger synge! Hurra! (Jeg er veldig glad de tok den med, men den setter resten av melodiene litt i perspektiv, og det er muligens ikke helt heldig.) Sist, men ikke minst, det store hatobjektet for alle kritikerne; "Surf's up...school's out!", som er et uhyre merkelig, i overkant langdrygt medley om å "follow your dreams" og ta seg en tur på surfebrett, og oppi alt sammen synes jeg - for å være ærlig - at den er innmari fengende. Og egentlig veldig flott som sistespor. Eller, det stemmer ikke helt, man avslutter med en liten reprise på "Small" uten så mye sang, og det er i allefall ikke heldig, for det beviser jo mer enn høyst nødvendig og er en påminnelse om hva dette kunne vært. Uten Paul Rodgers.

Så, okei, med fare for å komme med enorme mengder personkritikk og være ekstremt nesevis, her: Paul er en viktig del av dette prosjektets suksess, og han har åpenbart inspirert Queen-guttene til å ta opp igjen gamle kunster, og det er jeg ham evig takknemlig for. Ikke nok med det, jeg liker Free og Bad Company; i hvertfall det jeg har hørt av dem; men - fyren passer ikke som vokalist i Queen! For Queen! Hva enn man skal si! Og han er en skjemmende faktor i forhold til de meget sterke låtene og det fantastiske spillet til Brian og Roger, og jeg liker ham ikke og det gjør meg irritert på meg selv mer enn mye annet. For, tross i de teite teite teite teite tekstene (for å gni det inn; de ER faktisk så teite), og tross i en del "a-haai" og "you-huu" og "ye-heeeah" og annet Paul Rodgers gjør for mye av, er dette - like fullt - en overraskende modernistisk, relevant og på alle måter strålende rockeplate. Sånn innimellom. Herlige instrumentalpartier. Notehefter av en annen dimensjon. Kjempemessig spill. Etter energien og viljen å dømme, kunne de vært tyve; i realiteten er de rundt seksti, og man bør utvilsomt bare bøye seg i støvet, heller enn å bite i det, og konkludere med at Queen og Paul Rodgers imponerer, mye mer enn de irriterer, men jeg vil helst ha Queen uten Paul Rodgers, og det er irriterende nok til at jeg ikke kan være udelt positiv i mine bedømmelser. Men totalinntrykket? Det er et glitrende album. Aldeles glitrende. Og, huhei hvor det går, Queen er tilbake, og de kan fremdeles mekke bra rockelåter. Rettferdigheten råder. Men de burde hyre inn en ekstern låtskribent etterhvert, til en eventuell (forhåpentligvis) neste gang. Po(t)eten melder seg gjerne til tjeneste; om ønskelig. Det hadde vært jobben sin, det!