Soundtrack: David Gilmour - "On an Island". Det er alltid en litt skrekkinngytende affære å (endelig!) skulle få sett filmer man har gledet seg til overmåte lenge; endog siden før innspillingen var ferdig, for ikke å si overhodet påbegynt; og når man da, i tillegg, har foregående suksesshistorier fra samme filmselskap, bakmenn og regissører å sammenligne med, og måle opp mot, og - i det hele tatt - går til seansen med vanvittig store forventninger. Det kan enten bli en gjennomført bekreftelse eller en gedigen nedtur; i alle tilfeller gjør det kinoopplevelsen desto mye mer nervepirrende. Balansegangen her; mellom alle håp innfridd, forlystelse og glede, og potensiell überskuffelse med tårer til følge - den er marginal. Jeg har mang engang opplevd at suksessen uteblir ("Spider-Man 3", o gru), likesom jeg - like ofte - har kunnet forlate kinoen med et digert glis om munnen og lykksalig hjertebank ("The Dark Knight", halleluja). Og sist, nå nylig, en kinobegivenhet av de helt sjeldne, da denne avventingens kriblende uro ihvertfall gjorde seg gjeldende. Inneværende kveld, for å være nøyaktig, og jeg hadde tatt med meg Imaginary Hero for å se "Wall-E", Pixars nye storsatning; med dens enorme hype, i forkant, et utall teasers som har florert rundtom på nettet (les: youtube) i månedsvis, og lovet meget godt, et bisarrt og meget spennende rykte, og særdeles positiv omtale fra alle som har sett den. Top 250-rating (#30) på imdb, av mange kritikere utropt til tidenes beste animasjonsfilm - allerede - og prisene har begynt å strømme på. Det samme har publikum: salen på Magnus Barfot var stappfull, stemningen knallhøy, entusiasmen overveldende; alt sammen høyst bemerkelsesverdig for en barnefilm med original tale, altså ingen norsk dubbing på meg, usj og fysj, og en søppeldynge-robot i hovedrollen. Jadda.
"Wall-E" er en halvannens time filosofisk fremtidsscenario; en litt politisk korrekt og veldig poetisk, vakkert utformet overveielse av menneskehetens vaner, og mulige skjebne. En truende sådan, om vi skal tro spådommene som fremlegges her. Det hele begynner som en merkelig, dysterkomisk affære - da filmen også er på sitt beste - om den gudsforlatte planeten jorden, et sted ute i solsystemet, anno et år som nærmer seg 3000; der det meste er forfallent og brungrått og nedstøvet. Vi møter tittelfiguren selv, den eneste gjenværende jordboer, idet han legger ut på en ny arbeidsdag på sin egen, private søppelfylling. Som da utgjør noe i nærheten av halve USA, Warner Bros-skyskraperne inkludert. Her bor, lever og underholder seg den lille robot-tingesten Wall-E, opprinnelig ment å skulle være en rent maskinell innretning som rensker opp i menneskenes etterlatenskaper; bygget for å rydde opp i, klemme sammen og deponere alt bosset vårt. Imidlertid har han rukket, i all sin ensomhet, å utvikle en personlighet: nokså særegen, og ikke helt tilregnelig, men uansett. Han er en sjarmerende liten sak, der han suser avsted; ordner og fikser og nynner for seg selv; for så å vende tilbake til sitt garasje-hjem - med hyllene fulle av skatter han har funnet på dyngen. Deriblant gamle radioer, lightere, juletrelys, bestikk og en gusjegrønn iPod med videoavspiller. Her inne, samt ute blant byggverk av bossrester og tilfeldige parkerte biler, holder helten vår frem med sine dagligdagse gjøremål, og holder seg i ånde, med sin tilvante eksistens, mens den resterende menneskeheten har flyktet ut i verdensrommet - vekk fra forurensning, naturkatastrofer og hardt arbeid, til sine off-world luksusskip. Noe vi skal se mer til senere i filmen; og hvis kvalitetspåvirkning er diskutabel; men i utgangspunktet er dette beretningen Wall-E selv, og Wall-E's eneste form for sosialisering finner sted overfor en mekanisk kakerlakk, som han stadig kommer i skade for å kjøre over (i ren vanvare, eller trøtthet), og gjennom dypdykk ned i egen videosamling; med dennes fiktive helter og heltinner. Dette resulterer da i en nokså vemodig stemning - av eneboertilværelse - og absolutt ingen dialog. Hele filmens første del er, mer eller mindre, blottet for menneskelig kommunikasjon. Her finnes kun et soundtrack av originale instrumental-partier, blandet med pop-klassikere, og Wall-E's særegne lyder. Som da, til sammen, makter å bli meget uttrykksfullt. Mer enn noen annen "tegnefilm" jeg har sett er dette en personskildring; en studie av en liten tingest sine følelser og særpreg og sære vaner. Wall-E er ikke en figur eller et leketøy - men en helt egenartet, enestående, liten skikkelse. Det er hans film, og hans livshistorie er bærebjelken for handlingen. Selv når han, uungåelig nok, får besøk i all sin eneboer-tilværelse; og må forholde seg til en nyankommen alien-venninne han ikke helt forstår seg på, men umiddelbart faller pladask for; er det fra Wall-E's egen synsvinkel vi beskuer verden. Deres bekjentskap, og tiltagende flørting, blir en naturlig utvikling på historien og skaper mer følelsesmessig dynamikk. Og spenning. Innimellom, selvsagt, de komiske elementene Pixar er kjent for å mestre til fulle; de bittesmå øyeblikkene av pur og ekte briljans, som når en avlagt BH tas ibruk som solbrille, eller man prøver å øve inn musikal-trinn, etter mønster fra "Hello Dolly". Og apropos til sistnevnte; filmreferansene og de interne hintene er påtagelige fra første bilde, og blir bare bedre og bedre etterhvert. Her har man på et vis slått sammen "2001: en romodyssé", "The Matrix", "Star Wars", "Star Trek", "Trollmannen fra OZ", "Hairspray", "Toy Story", "Blade Runner", "Dune", og veldig mye annet rart, og kommet frem til en blandingsmiks som er - i sin ypperste forstand - genial, dog iblant litt inkonsekvent.
Men for å ta det positive først; det er ikke til å komme utenom at man her har prestert en maktdemonstrasjon av en filmproduksjon, og at samme Pixar definitivt kan gi seg selv en fornøyd klapp på skulderen. Både filmingen og animasjonen er i en klasse for seg, og uten tvil det beste vi har sett hittil. Det var da også ambisjonen, fra Pixars side, etter hva jeg har latt meg fortelle. Det er påkostet, rålekkert - og helt klart nyskapende. Detaljrikdommen er overveldende, bevegelsene (relativt) naturtro, i allefall de robotiske, og look'en er 100% gjennomført; denne fremtidsverdenen synes primitiv, absurd, men absolutt troverdig. Vektfordelingen mellom skremselspropaganda og de mer poetiske, underliggende budskap fungerer, etter min mening, fordi man selv kan velge hvilken innfallsvinkel man ønsker å ta i bruk; enten betrakte historien som et innlegg i miljødebatten, og en humørfylt moralpreken for ungdommen, eller som et sansemessig utfordrende, men like fullt behagende kunstverk; vanvittig flott å ta i øyesyn. I og for seg trenger man heller ikke skue lenger enn til overflaten, bokstavelig talt, og de fantastiske, post-apokalyptiske kulissene; for ikke å glemme den mimikken en dataanmiert robot kan makte å fremvise. Likeledes, det engasjement han vekker hos publikum; i likhet med resten av karakterene i filmen, som alle er spennende, komplekse, og vanvittig likandes. Hans venninne intet unntak; hun heter EVE, ser litt ut som en MAC-duppeditt til ukjent formål; og i samspill med henne får Wall-E vist desto flere av sine menneskelige, emosjonelle og sympatiske sider. Bent ut sagt så er de begge folk å bli glad i. Ingenting synes dataspill-aktig eller ensidig action-basert her; intet er flatt, dødt, pregløst; istedet har man - altså - tatt utgangspunkt i en slags kunstnerisk formidling der landskap, bevegelse, musikalitet og følsomhet spiller hovedrollene. Dermed har man óg endret sjangeren fra eventyr og slapstickkomedie, til drama. Romantisk, humoristisk science fiction-drama, intet mindre. Det er en dypt rørende og tankevekkende sak, på den ene siden, og samtidig; uovertruffen, perfekt laget familieunderholdning, med et lekkert, smekkert ytre. For, på det tekniske nivået, har man (tydeligvis) valgt å ville overgå seg selv - denne gang - med effekter langt mer avansert enn tidligere, og med en virkelighetstro stil som nesten hvisker ut skillelinjene mellom datagrafikk og reelt fotografi. Man benytter også levende skuespillere og landskap i enkelte sekvenser. Skremmende i dobbel forstand, med andre ord, da den viser hvor langt teknologien har kommet nå, hva som vil kunne bli mulig fremover, og dernest kan man jo bare spå hvilken fremtid filmbransjen vil gå imøte. Likevel; "Wall-E" fungerer mer som en hyllest til filmhistorien enn en revolusjonering av den. Med alle sine vink og hint, og modenhet, får den et helt annet preg enn sine sjangerbrødre. Dette er da hverken utpreget barnevennlig, eller en rendyrket animasjonsaffære; det er "ordentlig", voksen filmskapning - om man vil - og den har en helt annen effekt enn sine forløpere. Spesielt fordi henvisningene ikke bare parodierer, men har en reell funksjon i filmen. Kameravinklene og landskapene er som tatt rett ut av de overnevnte filmklassikerne; man har endog stjålet en hel sekvens fra "Star Wars: Imperiet slår tilbake", fugleperspektivene er skapt nøyaktig etter "The Matrix", tematikken henspeiler utrettelig på "Blade Runner", og man har benyttet åpningstemaet fra "2001" som tilbehør til en hel scene - men det er gjort så ufattelig elegant at det ikke engang kan settes spørsmål ved. Man godtar lån, referanser, parodier uten å nøle. Fra første sekund, via en usannsynlig stilig introduksjonsvignett, som setter standarden for velegnet musikkbruk og fargespekter, helt frem til Disney-slutten og den påfølgende rulleteksten, med sin "gammeldagse" tegnefilm-look.
Min eneste innvending, som da teller på den negative fronten, er at filmen har en vri, en slags "la oss være mer standard-orientert, og sjangerbunden, enn vi hadde behøvd"-tendens, som medfører - etter min smak - en liten nedtur i dens andre halvdel. Dette beror både på en illusjon om publikums etablerte krav(storhet), tror jeg, og - ikke minst - en god porsjon av ironi. For jeg innbiller meg da at Pixar hadde tenkt å satse helt og for fullt på sin nyskapning, disse sine nye teorier og dialogløse historie, men til syvende og sist feiget litt ut. Noe jeg forsåvidt kan forstå, for nye idéer er alltid en risky business; i særskilthet når de vil kunne medføre en kunstfilm om mimikk-fylte, men ordløse robotvesener, med mye moral og mindre hurlumhei. Spektakulær, såvisst, men ikke nødvendigvis populærkulturell. Så Pixar har ikke tort å gjennomføre planen sin skikkelig, men heller valgt en nesten-løsning som innebærer et glitrende utgangspunkt, en tilnærmet perfeksjonert bunn-historie, som deretter ispes noen late mennesker, klisjéfylt skravling, action-orgie, og litt for mye sentimentalitet. Så kan man velge å se dette som nok en parodi, eller en kritikk, og "Wall-E" som et enda mer alvorstynget produkt enn den i bunn og grunn bør være, men fra mitt ståsted ble det simpelthen for ujevnt; dett er dett, ingen stor feiltagelse; men jeg skulle inderlig ønske at de hadde begått det vågestykke å lage en hel film bare om robotene, og ikke inkludert alt det der andre. Jeg synes de vender for mye tilbake til barnefilmtypen, og til dennes kutymer, istedet for å legge seg på en voksen, og enda mer kunstnerisk lest. Men antagelig hadde ikke dette trukket like mange publikummere, eller appellert i like stor monn til gud-og-hvermannsen. Dessuten kunne de gått i den fellen å lage en slags moderne versjon av "2001: en romoddyssé" - hvilket, som vi alle vet; om vi er, eh, dønn ærlige; ikke er en original så verd å bruke som ideal. I allefall ikke i ukritisk forstand. Men slik "Wall-E", for sitt vedkommende, fremstår nå - er den en rimelig fullendt, god helhet; med store, uforbeholdne kvaliteter, en litt dalende kurve utover, men med en sluttstrek det står respekt av. Og verdens herligste lille boss-tømmer, med like herlige omgivelser; ihvertfall fra et artistisk ståsted. Stundom må man jenke litt på originalitetskravene og "ta til takke" med en mer allmenngyldig pakke. Og stundom er dette mer enn bra nok, satt i sammenheng. "Wall-E" levde opp til bortimot alle mine forventninger, men ble nok ikke den mega-favorittfilm denne kunne ha blitt, men det skyldes da ikke hovedrolleinnehaveren selv, men heller motløsheten - eventuelt idétørken - til skaperne hans. En dag håper jeg vi får en "veien videre"-oppfølger, om enn bare en kortfilm, som kun tar for seg robothelten vår på tur, med alle merkverdige opplevelser det måtte resultere i. Enn så lenge får vi nyte mesterverket, som denne filmen vitterlig er, og rope hurra for en helt ny metode innen såvel produksjon som konstruktsjon av moderne animasjonsfilm. Heia Pixar!
No comments:
Post a Comment