Møter & minner & imaginasjoner

Sondtrack: Barbra Streisand - "Emotion". Jeg har ikke for vane å skrive blogg ála dagbok, i allefall ikke utlevere meg selv (som f.eks.) i stil med Maria Mena, frøken "har jeg ikke flere nye problemer å skrive om, finnes der alltid noe gammel gruff å grave opp", men i visse tilfeller må man da krype til korset og gjøre ære på bemerkelsesverdige øyeblikk her i livet. Store som små. (Slikt den samme Maria Mena ikke makter; hun synes kun å ville fokusere på de stunder da man helst vil synke under jordoverflaten, grine ut en foss, og bokse en eller annen i fjeset. Nuvel.) Og, ikke dermed sagt at dagen i dag var spesielt enestående eller vanvittig eller überfantastisk, det bare...skjedde en god del. Føler jeg har løpt fra ærend til kaffe til konversasjon og til plikter og tilbake igjen, kontinuerlig, med og uten oppakning, og er i dette nu temmelig kaputt i hodet. Hvilket forekommer meg en gjenkjennelig, tilbakevendende, høyst menneskelig tilstand det kan være greit å skildre her, en gang i blant; i all dens generelle, øh, gjenkjennelighet; om ikke annet, for å få den ut av systemet. Eksempelvis, kvitte seg med det strabasiøse stressmoment av timene som aldri strekker til, og ens egen timeplan, som man liksom konstruerte for å få oversikt, ro og en logisk tilværelse, men istedet kjennes mer som et dukketeater; der man trekkes, dras og slenges omkring, og knapt får rekke bussen. Eller trekke pusten. Et hersens, infantilt marionette-system, av all utfordringenes overdrivelseskonjunktur, der jeg samtidig får utrettet ganske så mye, opplever ganske så meget, og holder et forbløffende høyt energinivå. Følgelig, en viss grad av moral her, idet arbeid under press medfører - muligvis - en større arbeidsvilje. Tro det den som vil, og - like mye mulig - bør, for det er sikkert sunt å bevare både troen og fatningen oppi det hele. Hva har jeg gjort på? (Hva har jeg trodd på, og igjen å tro på?) Vel; tirsdagsmorgenen begynte storslagent, med iskald sol, rasende vekkerklokke og biblioteksbesøk, dessuten ble jeg forsøkt sjekket opp av en middelaldrende business-herremann med grønne press-bukser. Jadda. Han satt og gliste og blunket til meg hele bussturen og jeg ble en smule pinlig berørt, men også smigret. Skal innrømmes. All news are great news, osv, og alle jenter liker komplimenter. Det er antagelig en svakhet, men én av våre mer sjarmerende; vil jeg mene. Fyren fikk et nikk og et smil og et veldig ettertrykkelig "bye bye". Videre, ankom Universitas Bergensis til forelesning om rituelle handlinger innen den metafysiske avdelingen av dramasjangeren, og gudenes symbolske betydninger og funksjoner og mere til i den afrikanske, populærkritiske, nobelpris-vinnende litteraturtradisjonen. Noe sånt. Men spennende, for all del, selv om jeg stilte mange kritiske spørsmål jeg ikke fikk klare nok svar på; omkring de nokså overfysisk-metaaktige fenomener og deres representanter. Fortsatte med en introduksjon, del to, av romantikkens diktning, mer tilbake i gamlelandet og med fokus på norske storheter, pluss diverse britiske, og et par tyske unikum; min favorittperiode, mine favorittmennesker, mine favorittverk, ergo et utpreget kjekt tema. Enda kjekkere enn det forrige, for å være ærlig. Og ikke nok med det: jeg gjorde meg endog bemerket under denne forelesningsøkten, ved å fremføre et favorittdikt av Shelley, "Ode to the West Wind", til allmenn beskuelse og på sterk oppfordring fra samme allmennhet; forsåvidt selvvalgt, ikke helt komfortabelt, men fikk applaus og greier og det var egentlig innmari artig. Stod foran ved kateteret; utmanøvrert av Herr Foreleser, som en annen ungdomsskoleelev; og deklamerte med hes røst vestavindendens urkrefter. Minner meg på at diktopplesning er noe man burde ha mer av her i verden, primært ved profesjonelle utøvere, og at diktningen generelt får for lite oppmerksomhet; som ikke kan understrekes nok, eller for hyppig. Hvilket min forelesermann også sa seg enig i, idag, i et sjeldent øyeblikk av imøtekommende entusiasme og inderlighet. Uten å si det var kjedelig. Fikk ham i tale om sine personlige favoritter, hvorpå det var som om noe løsnet i mannens kommunikasjonsevner, og han ramset opp en hel liten skokk med helter og heltinner innen romantisk lyrikk som han hadde sans for; fremdeles litt beskjedent, litt unnvikende, men i allefall mer oppriktig. Skader ikke å bøte på dårlige førsteinntrykk, så heder og ære til ham for dét, og jeg gir ham definitivt en ny sjanse på aksept-fronten. Ytterligere skrev da jeg sider opp og sider ned om Wordsworth og Keats, i selvsamme manns regi, stilte meg rungende usammentykkende, dvs totalt stum, til et utsagn om "Composed upon Westminste Bridge"; orket ikke krangle mer om den, valgte heller å bruke engasjementet på dikteren selv, som er mer verdt det. Resten av dagen gikk med til praktisk dill, og et forsøk på å begynne på en annen storhet, nemlig Kafka, som er litt for utilgjengelig (hittil) etter min smak, og litt for...uferdig, på et vis, pluss - en rekke spankulerturer over brosteiner og ned sidegater og mumsing av rundstykker med brunost, som er den nye "dillen", og diverse, tilfeldige sosiale (sammen)treff. I alle henseende, en innholdsrik, interessant, og definitivt variert studiedag. Og, det er ikke alltid at dagene; hverdag, lørdag, påske, lesedag, når det måtte være; kan måles i begivenheter, iøyenfallende hendelser eller oppnådd kjendisstatus; stundom er det de små tingene, disse berømmelige miniøyeblikkene da verden bare glimter til, som virkelig teller. Og da blir dét det beste, det viktigste, det eneste. Mer enn bra nok. Så kanskje er det en god idé å fokusere mer på hverdagslige "trivialiteter", også her, på min ellers så seriøst anlagte bloggelogg, og gi dem den oppmerksomhet de sannelig fortjener. Hver eneste dag er (og forblir) enestående; fordi den er den siste av vår forbipasserte fortid, og fordi vi er enestående mennesker hvis historikk, hvis fortidige gjøremål, aldri skal gå i glemmeboken, idet hvert fotspor er et merke i vår virkningshistorie på jorden, og deres etterskjelv kan merkes helt ned til jordens innerste kanaler. Hvis jeg sier mer nå, kommer jeg sannsynligvis til å høres ut som Paulo Coelho (i et dårlig møte med Maria Mena), og det vil jeg ikke; har ikke havnet helt der, riktig ennå, så jeg sier dett var dett om dagens oppsummering, og går over til noe helt annet som også er datert dagen idag, nemlig et lite stykke versemål om forestillingsevner som jeg rablet ned mens jeg hørte på Texas i, øhm, dag natt.

what is imagination -
but a set of expectations
forming any constellation
further than your second thought

beyond the rims of your belief
and where the corners make no end
you peek across to other edges
raise yourself above suspicion
far from condescending looks of sceptic feint
the lowered bars, the brittle cease
main targets make no interesting apporach
nor do they hold sufficient shield
against all firm, debriefed consent
demanding certainties of yet unknown
you cannot ever tell and next retell
shall never more find proof to solve
but be resolved and trod another path
where your imagination
lead you on to different expectations
forming new, unforseen constellations
further than your every thought