Tre filmer i et nøtteskall

Soundtrack: Texas - "Ricks Road" - nettopp fått tak i noen flere album med disse gamle kjenningene, i et av tidenes beste britiske rockeband, og har totalt lagt min elsk på denne. "I've been missing you" er en ny favorittlåt. Herlig!

Kort om ukens kulturelle impulser; dvs en rapport om mine små glimt av avkobling, innimellom all studiejobbingen. Jeg er, som kjent, ganske flink til å unne meg seg konstruktive, kulturelle pauser - og dét til stadighet - og denne uken har vært temmelig innholdsrik i så måte. Kan synes som at jo mer jeg jobber jo mer behov har jeg for kulturpåfyll og, følgelig, jo mer går jeg inn for å (få anledning til å) dekke akkurat dette behovet. Har for eksempel vært tre ganger på kino, inneværende uken, nærmere bestemt: innenfor de siste fem dagene, og har da klart å få med meg den tilmålte dosen både med kostymedrama, "Doctor Who"-mennesker, tørr komikk, helte-gjensyn, actionorgie, adrenalinkick, britisk politikk, biljakter, russisk stilisisme og diverse Hollywooddamer i bare undertøyet. Har vært og sett tre særdeles forskjellige filmverk, må sies, men betraktet under ett synes det likevel å ha en god del fellestrekk. Og som en litt alternativ vri på mine sedvanlige filmrapporter er det disse jeg har tenkt å fokusere på. Jeg har nemlig tenkt å bedømme dem etter de samme kriteriene; på et noenlunde likelydende grunnlag, fra et individuelt ståsted, med personlige og meget subjektivt-orienterte kvalitetskrav. For å vise, på mest direkte mulige vis, hvordan filmers kvalitet ikke avhenger av sjangerbestemmelser eller tradisjonsbundne forventninger, fra publikummernes side, men slike helt individuelt bestemte særtrekk som går i oppfyllelse og sikrer den herligste filmopplevelsen. Noe jeg alltid ynder å understreke. Og, når man da maser og maser om hvordan man hater kutymer, regler og generalisering, får man sørge for selv å unngå nettopp disse når man selv strider til (kunst)verket. Og derfor: vurdere filmene på deres egne premisser, ironisk nok nettopp ved å trekke paralleller. Jeg må da si jeg har vært vitne til tre svært sterke, gjennomførte og heftige produksjoner, utifra hvilke det er svært vanskelig å trekke én favoritt; også derfor denne sidestillingen; men jeg har mange personlige "favorittmomenter" ved hver enkelt - som jeg da har tenkt å understreke her:

"The Other Boleyn Girl" (imdb)

Romantisk, historisk, klesdrakt-preget, flott og intrigespekket drama om Henry 8, satt til Englands gullalder, om hans herskesyke og to av damene som fikk unngjelde; nemlig Anne og Mary Boleyn, kjent fra utallige andre filmer av nøyaktig samme sorten, men her med en hel skokk überskuespillere på rollelisten; deriblant mine to favorittskuespillere fra Nyere Hollywood, nemlig Scarlett Johansson og Natalie Portman (sammen!), pluss Eric Bana, David Morrissey, Kristin Scott Thomas og Jim Sturgess (!), og i det hele tatt. Dette er først og fremst et fantastisk skue av en film, med noen kulisser av en annen verden, bokstavelig talt, og en slags lekker, nostlagisk "slik man laget kostymedrama på syttitallet"-feeling jeg muligens er alene om å ha kjent på, men likevel; for meg var den påfallende, men behagelig tilstede. Det er rett og slett en fryd for øyet, og med pene mennesker i alle roller som det er en sann glede å beskue. Ifølge mange anmeldere er også dette alt den har å stille opp med, men jeg stiller meg rungende uenig til den kritikken. Filmen er både følelsesladd, ironiserende, dypt medrivende, og dyster; nesten grotesk, til tider; og med et skuespillerensemble som vet å røre ved hjerterøttene. Jeg hadde i utgangspunktet et voldsomt sett med forventninger til hele prosjektet, grunnet de to damene i hovedrollene, men etter å ha lest anmeldeler og publikumsomtaler på nettet ble jeg istedet nokså skeptisk, og forventningsnivået sank drastisk, men i ettertid var det kanhende bare en fordel - for jeg gikk dit da uten den helt store entuasiasmen, og ble eksepsjonelt positivt overrasket. Joda, den er storslagen, betagende og pompøs, utvilsomt, men slik var óg tidsepoken den er satt til. Filmen er gjennomført middelaldersk, ned til minste detalj, og den skildrer både tiden, kongedømmet og menneskene som lever i dem usedvanlig bra. Og på toppen av dét, er den spennende, morsom, sensuell, intens, og vanvittig dramatisk, endatil med en slutt som fikk tårene til å trille hos en undertegnede som aldri pleier å grine av denne typen filmer. Dialogen skjemmes av et par banaliteter, og det er ikke alle scener og all kjemi som funker like utmerket, men er man i det rette humøret for en overdose historisk relevanse er den perfekt. Og: Scarlett Johansson og Natalie Portman er verdt billetten, uansett. Som überfan av dem begge, spesielt førstnevnte, er det vanskelig for meg - helt objektivt - å peke ut hvem som er den flinkeste. Men jeg vil hevde at forholdet dem imellom slår gnister, og de bør helt klart vurdere å gjøre flere filmer som denne, i slikt kompaniskap, det egner de seg for. Jeg kan óg nevnte i en beskjeden bisetning at Scarlett er den mest karismatiske, med størst personlighet, og Natalie er den beste karaktertolkeren, og muligens den med seriøse skuespillerinnen av de to. Søsterrelasjonen dem imellom var det beste ved filmen; slutten var knall, og fikk alle oss som har sett Cate Blanchett i aksjon de siste årene til å humre; og det er alltid kjekt å se David Morrissey som skurk. Jeg hadde ventet lenge og jeg ble ikke skuffet. Heldigvis. Og jeg skal innrømme at jeg hadde ikke, i noen tilfeller, forventet å bli så rørt av denne historien. Desto bedre å felle en tåre eller tre, og kjenne at filmen gjorde inntrykk.

"Get smart" (imdb)

Fredag kveld, og jeg hadde ingen andre planer, så jeg dro på en film jeg egentlig ikke trodde ville være noe for meg, men den hadde nå The Rock (tidenes mest vellykkede tilfelle av wrestler-turned-actor) på rollelisten, og det er en grunn i seg selv for meg til å komme meg på kino. Han har vært en personlig megayndling helt siden "Scorpion King", og skuffet ikke her heller, men han var såpass lite med at de måtte mer til for å skape en skikkelig velfungerende film, helhetlig sett. Men med Steve Carrell i hovedrollen, og Anne Hathaway som kickass-sidekick, og et særdeles velskrevet manus, var suksessen sikret. Jeg har aldri vært noen kjempefan av Carrell som komiker, sant å si har jeg aldri hatt den helt store kjennskapen til fyren, men her ble jeg definitivt overbevist. Han har en uimotståelig, tørr humor, og en enorm presisjon, dessuten er han inni granskauen kjekk. Høy og mørk og komisk, for pokker! Slikt finnes der ikke mange av! Og han vet å ikke tøye strikken for langt, og variere mimikken og gags'ene sine. Kudos til mannen, og jeg tar gjerne mer av ham i samme setting i fremtiden. Filmen, på sin side, er en form for Bond-parodi, blandet med referanser til den originale TV-serien og en god porsjon spesialeffekter; biljakter, gadgets, eksplosjoner, etc; og en nyskreven historie som sitter som et skudd. Jeg hadde da, på forhånd, høynet min egen toleranse for guff og gørr og underbuksehumor betraktelig, fordi jeg forventet meg en del plattheter fra en Hollywood-affære av sådan kaliber og nyere komediedato, men ble da overrasket over hvor lite, for ikke å si ingenting, den hadde å by på av slikt. Med unntak av én spyscene, der jeg faktisk hadde medlidenhet med Carrell (vi har alle sett "Top Gun" og vet hvordan det er å fly jet), var det forbausende liten ekkelhetsfaktor her. Istedet fikk man mengder med treffende dialog; med velrettede spark både hit og dit, noen politiske undertoner, masse flotte detaljer; i det hele, en intelligent, moden, velspilt, actionspekket, veldig rar, og sær, i mest positive forstand, og ikke minst kjempemorsom komedieseanse med enorme mengder kjendis-cameos (Bill Murray inni et tre; jeg mener, hallo!) og The Rock i storform, når han var tilstede, pluss storartet kjemi mellom Carrell og Hathaway; som da overbeviste med et komisk talent jeg overhodet ikke ante, eller kunne trodd, hun var i besittelse av. Stort pluss for lite CGI, realistisk filming, den behørige syttitalls-stemningen, dansescene med festlig vri, vanvittig god bruk av musikk, lekre kostymer, og tidenes mest originale bruk av en swiss army kniv. Dessuten dukket Masi Oka fra "Heroes" opp. Og de hadde animert Warner Bros.-logoen. Jeg pleier ikke å like komedier, jeg pleier ikke like Bond-parodier, jeg pleier absolutt ikke å like i det hele tatt sånne up-and-coming komikere med egne talkshows, så filmen hadde alle odds imot seg, men tross i alt dette lot jeg meg overbevise. Og, derfor, imponere. Og jeg lo kontinuerlig, hele tiden! Igjen, det handler nok litt om sinnstemning, behov og humør, og med toleranse for litt tull og fjas, noen ikke fullt så morsomme spøker hist og her, som må påregnes, kan dette bli årets uten tvil beste komedie. Selv for dem som aldri går på kino for slikt.

"WANTED" (imdb)

Og dernest, til sist, var jeg ikveld på KP for å endelig få med meg den lente etterlengtede, og vanvittig opp-hypede, skrekkelig stjernespekkede superfilmen "Wanted". Som da viste seg å leve opp til alle forventningene på noen områder og skuffe litt på andre, og mer uventede. Jeg hadde, opprinnelig, gledet meg ut av mitt gode skinn til å se James McAvoy og Angelina Jolie bedrive aktiv ass-kicking i en slags intrigeløs utgave av "Mr. & Mrs. Smith", med "The Matrix"-inspirasjon, og akkurat den biten innfridde fullstendig. Dessuten vil jeg, aller først og fremst, få hylle verdens nye action-übermester, nemlig russiske Timur Bekmambetov, kjent for "Night Watch"-trilogien, som snart skal fullføres, et enormt talent og en kommende stjerne på regissørhimmelen. Her får han leke seg fritt med et gedigent budsjett og endeløse ressurser; både mht til dataanimasjon, skuespillere, rekvisitter - ja, det meste. Og utav dét skaper han da en film som på sitt beste er veldig spennende og intens og på sitt verste er ekstremt dust. Anmelderne valgte, igjen, feil fokus - etter min oppfatning - da de kritiserte filmen spesielt for sitt mystisisme-element og dens bruk av en vevstol som grunnlag for historieforløpet, og kommunikasjonsmiddel for hovedpersonene. Personlig har jeg ingenting imot verken mystiske sidespor, skjebneprat eller vevstoler; jeg er nok, dessverre eller ikke, litt for langt inni science fiction-universet til å bry meg (negativt) med slikt, eller synes det forringer underholdningsverdien. Jeg synes faktisk idéen var noe av det bedre, her. Manuset, derimot, er forferdelig, forferdelig elendig. Dialogen er, bent ut sagt, grusom. Og platt. Og klisjéfylt. Selve plot'et og et par, enestående replikker er det ikke noe å si på. Tidvis glimter den til med noen kommentarer som bare slår en rett ut, og jeg lo så jeg hikstet, men: timingen er så ulidelig feil, og de kommer altfor sjelden. Mesteparten av replikkvekslingene er enten hentet direkte fra andre filmer eller basert på disse, og da spesielt overnevnte "Matrix". Like fullt, for ikke å virke feilaktig irritert her, med en slik fantastisk gruppe skuespillere i hovedrollene kan det ikke bli bare dårlig. Det er vel hovedforskjellen mellom B-actionfilmer og de virkelig vellykkede, at sistnevnte har visse elementer - folk, prioriteringer, hva det skulle være - i seg, som umiddelbart kjører dem opp i en annen divisjon; som James McAvoy. Fyren er gull. Han spiller som en gud, uansett hvilken rolle man putter ham i, og fra et jente/homse/liberalt mannfolk-ståsted: han er ikke stygg å se på. Et par bar overkropp-scener, ene og alene inkludert for forannevnte tilbederes skyld, trekker opp flerfoldige hakk. Men i motsetning til mange andre filmkjekkaser, har han også følelsesregisteret og mimikken i orden. Han kler så ufattelig bra å være frustrert, ualminnelig alminnelig skøyer, med hundebølikk, rufsete sveis og skinnjakke; dermed var han i sitt ess, akkurat her. Også har vi Angelina, som er en skuespillerinne av diskutabelt kaliber, og med sine mer tvilsomme sider, også privat; hvilket såpass ofte har overskygget selve filmene hennes, at man nesten må ta det med; men jaggu har hun utstråling nok til at man glemmer dette, etter sånn circa fem sekunder. Hun er seg selv lik; om man sammenligner med Mrs Smith, Lara Croft (favorittfilmene sine, de!), og, eh, alle de der; med minimal(istisk)e klesplagg, tatoveringer, lekker makeup, trutmunn og en aura av forførerisk uutgrunnelighet og uutgrunnelig nærvær. Hun er så skarp, så subtil, sender så skjeve øyekast, vrir og vender på seg som en annen gepard - man kan ikke annet enn å la seg fascinere. Samspillet med McAvoy er aldeles supert, og ytterligere har hun da et effektivt, flott ensemble å spille mot - i sin helhet - der alle gjør sitt, og gjør det bra. Også her spiller cameos en viktig rolle; med mange kjente fjes i uventede sammenhenger. Kjære, gamle David O'Hara; super-iren fra "The District", min gamle favorittserie på TV; får åpne ballet, med en spektakulær Trinity-aktig flukt ut gjennom et vindu. Dernest dukker ingen ringere enn Marc Warren (!) opp; kjent fra "Hustle" og "Doctor Who" og allting annet som er britisk og bra her i verden; og, sammen med ham, Terence Stamp, kjenningen fra "Get Smart", Thomas Kretschmann, som da har spilt i diverse tyske suksessfilmer jeg liker, blant annet i selskap med Gedeon Burkhard, og Konstantin Khabensky - hovedrolleinnehaveren i "Night Watch". Altså, Anton. Og ham er vi jo blitt glad i etterhvert. Her leker han dessverre litt for mye med noen stakkars rotter; noe jeg ikke satte spesielt stor pris på; men nok sagt om den biten. "Det er bare film", som min følgesvenn Imaginary Hero påpekte. Fikk i overkant mye CGI her, likeså; men jeg er nok en smule overdreven i mine antipatier, der i gården, og når det gjøres diskrét og tilstrekkelig elegant, ser også jeg at det kan fungere. Tog-scenene her gjorde heldigvis det, og glass-splintringen innimellom var kul. Dessuten vet vi jo fra de russiske grøsserne at regissør Bekmambetov liker trailere, og her kom mange gamle amerikanske vogntog til sin rett, og ble meget stilig anvendt. Generelt sett var bilene en fryd for øyet, det samme var bybildene, kulissene, naturen; i tillegg til det mest åpenbare, som McAvoy og Jolie og, øhm, deres respektive, blottede legemsdeler. Også musikken må nevnes, for den var fantastisk; og jeg elsker original orkestermusikk i actionfilmer, måtte jeg bare få understreke dét. Aller viktigst ble likevel sluttreplikken - som da var i en helt egen divisjon. Muligvis den beste jeg har hørt, noensinne, og den overgikk absolutt all den andre dialogen med god margin Uvisst hvorfor, men den gikk altså rett hjem hos meg. Jeg fikk lyst å klappe, så bra er den. Hele sluttsekvensen, og sluttmonologen til MacAvoy, er på alle måter storartet, og ga en pangfinale jeg ikke hadde forventet, men som hevet sammenlagtresultatet radikalt. Synd at resten av ytringene ikke var på samme nivå, og at story og spill ikke helt levde opp til den fantasifulle grunnidéen, men adrenalininnsprøytningene og mytologien kompenserte greit; og i litt mer ukritisk, popcorn-underholdningsøyemed, var dette mer enn godkjent. Litt dum, ja, men ingen dum opplevelse. Alt i alt en lekker, liten action-flick, en strålende avslutning på helgen, og et verdig punktum for en filmmaraton av de sjeldne; som gjorde meg veldig fornøyd, litt forvirret, veldig forelsket og i vesentlig mer energisk form. Hurra for kinotilbudet i Byen min!