Tøff, tøffere, tøffingen og togene

Soundtrack: skrevet med forstummet fjernsyn i bakgrunnen, i pausene midt mellom "Top Gear", "Mistresses" og "Sarah Connor Chronicles", så hadde rett og slett ikke kapasitet til mer musikk en det, og alt som var i hodet, men ja - jeg elsker mandags-rutinen min og jeg elsker britiske TV-serier og jeg forguder britiske skuespillere, generelt. Selv, eller - spesielt, når de er født på Bermuda og snakker med plettfri amerikansk aksent og fører Connor-arven videre med stil. Go Lena! Også forundrer det meghvor gøy det er å glo på TV-boksen igjen.

Stundom er man vitne til filmer som bare sitter i, uten at man egentlig kan forklare hvorfor, eller nøyaktig hvordan, de bare hensetter en til en magisk stemning, en enestående atmosfære, der man har lyst å forbli, lenge lenge, og nyte videre. Jeg var på en slik film i går kveld, og av det mest usannsynligste slaget; nemlig den prisbelønnede polske feelgood-affæren "Sztuczcki" (!), uten at jeg har forsøkt, eller har tenkt å forsøke, å uttale den tittelen ordentlig, men på norsk ble den da hetende "En magisk sommer", hvilket passet rimelig greit, i det minste for å reflektere tematikken. Dette var, kort oppsummert, en ufattelig fantastisk sjarmbombe av et nydelig laget poesi-eventyr; sånn, for å si det med vyer og geberder; og den hadde to fullstendig uerfarne, men eksepsjonelt talentfulle mennesker i hovedrollene; lille Damien Ul, på ti år, som en obsternasig lillebror, meget oppfinnsom og meget standhaftig og en smule frempå, for ikke å si overmodig - fikk til og med undertegnede, som ikke er spesielt glad i barn, host host, til å trekke på smilebåndet - og Ewelina Walendziak, som da ligner noe voldsomt på Scarlett Johansson, av utseende og vesen, og er minst like begavet; med en fabelaktig mimikk, noen gnistrende, blå øyne, og et strålende smil - også den italienske aksenten, da, gitt! - og disse to, pluss ungjentens beiler Jerzy (Rafal Guzniczak), utgjorde et herlig team, i en gjennomført herlig film, om late sommerdager på den polske landsbygden. Eller forstaden. Eller småbyen. Eller hvor det nå var. Stilig forekom det meg, i allefall. Handlingen var ikke så voldsomt omfattende, eller intrikat, det handlet stort sett om disse tre og deres ferd rundt i sommersolen på en gammel motorsykkel, mens de tok utfordringer og, faktisk, livets melankolske øyeblikk på rimelig strak arm. Opp- og nedturer, forbifarne tog, kaféliv, kaffeslabberas, familielykke, familiekrangling, en kjekk far, som muligens ikke var helt pålitelig, følelsesmessig sett, men i det minste angret sine synder, og ingenting var svart/hvitt her, så man hadde ingen problemer med å tilgi ham; ytterligere, en sterk moder, en foretaksom datter, diverse rånere, noen berter, typisk landsbygd, og denne lille gutten som løp rundt og fant på fanteri og ordnet opp i en god del potensielle intriger, og skapte noen nye samtidig, men for det meste fortryllet samtlige involverte; oss alle; gjorde dagen litt gladere. Med fin musikk attåt. Flott cinematografi. Skjønne barndomsminner. Og drømmer om tog. Mange, mange turer i gresset og langsmed jernbaneskinnene, og bading i elven, og tinnsoldater, og kurrende duer. Jadda. Dessuten tilsatt en rekke rustikke bygninger og spesielle mennesker og litt "sovjet"-følelse, på estetiske likesom tradisjonspregede plan, men ikke på noe vis påtatt; filmen var uhyre genuin og føltes bare fin, ikke forstivnet. Jeg pleier ikke alltid å la meg fenge, så voldsomt, av slike "smale europeiske indie-produksjoner" som er mest populære på filmfestivaler og i alternative selskap, for kvinner med foldeskjørt og røkelse i skapet, og andre spesielt intersserte; uten å være for fordomsfull her, men altså; nettopp fordi de prøver å være så alternativt orienterte og utpregede og annerledes og anti-Hollywood; langsomme, utmælende, "fargerike", originale til det påtrengende. Dette var befriende lite av alt det der, og bare - utrolig bra, igrunnen, kjempekjekt og en flott filmopplevelse, og jeg vil se flere slike fremover. Så muligens må jeg forkaste noen flere illusjoner om hva independent/sær, europeisk filmproduksjon har å by på, og hvordan publikum omkring meg kan se ut, og hva det innebærer å ikke ha kjente personer på rollelisten; hvilket åpenbart ikke betyr noen verdens ting. Like fullt, man har blitt skuffet av tilsynelatende überlovende, "garantert feilfrie" filmproduksjoner av samme typen, tidligere, som den irske "Once" (forferdelig oppskrytt) og italienske "Nuovo Mondo" (gææææææææh, om menn som klatrer i stein og svømming i melk og jeg fikk kløe i baken), mens dette var - noe mer ála Kieslowski, for å trekke en naturlig parallell, og meget tiltalende. (Forresten kommer "La Double Vie de Veronique" opp blant de "øvrige anbefalinger" på "Sztuczki"s hjemmeside på imdb! Ikke noe å si på den!) Moderne. Kult. Utradisjonelt på en kul måte. Flotte filmeventyret. Eneste lille problem, og ankepunkt, er at polsk er et ufattelig vrient språk og det er vanskelig å promotere skikkelig slike filmperler som man ikke riktig vet hva heter og hvis fancy replikker (som det var flust med, skal man tro norsk oversettelse, og jeg hadde forsåvidt ikke noe valg) man ikke riktig får til å gjengi. For å si det sånn. Men det er jo helt og absolutt min egen feil, og jeg kan alltids lære meg polsk, og om ikke annet så forstod jeg alt hva Elka, altså hovedpersondamen, sa på italiano; molto bene, si certo; og det gjorde meg uhyre lykkelig. Og litt senere, i en erindringsrunde, kom jeg til å skrible ned noen strofer som ble en - tja - hyllest, og et tilbakeblikk på filmmagien, i en og samme stund. I diktform.

"Barnsben av"
Av Scaramouche, Po(t)eten, tilegnet Stefek & Elka, selvfølgelig, med takk til en liten sjel som stod på perrongen og myste mot verden og gjorde meg nysgjerrig. For et fint innblikk i selvsammes drømmer og ønsker og betraktninger om verdensbildet. I sommervarmen.

presset gjennom luften
idet fartøyet farer forbi...
små vinduer i varmen
gnisninger under fotsålene
og du står helt stille
mens verden beveger seg mot det ubevegelige
og blir bevegelse igjen; syklus
sluppet ut i luftrommet
som fuglunger flakser forbi
små plireblikk mot varmen
gysninger nedover leggene
og det er helt stille
selv om verden slår seg på med det uslåelige
og man ser seg slått igjen; pregløs
preget - inn i alderdommen
ser fortellinger fraseres for sin tid
små øyeblikk av varme
gjetninger bortenfor tåspissene
og allting lar seg forstille
slik verden passerer med sitt pass påskrevet, upassende,
passer ikke meg - påpasselige, livsløp
livets lys, og lysner opp
livet
skifter blikket ditt en tomme, tømmer
øynene - blått, blanke, svømmer over -
vender seg mot vide himmelretninger
man ei behøvde ense, før
i grønne rom,
men barnsben vokser til, gror muskler,
minner, et beriket sinn, av vandring
over marken, váre skingringer,
i glass, som speil, som ønskedrømmer...
alt er så enkelt, fritt, oppfinnsomt,
engel, og oppdagelig, og dine skritt
forflytter seg med blikk-
kontakten, søker andre sider,
andre syn og tegn og under-
fundigheter, feil; men det er lov,
for alt er loven - livet ditt,
er alt som skaptes deg, for å bli omskapt,
i ditt virke, skapervilje,
dine ønsker, dine drømmer, prisme
herigjennom løfter
rommer...