Høsten setter inn (og setter meg i sving)

purposefully counting days
in falling autumns leaves
the premonitions of another time
displayed within the scales
of burnt-out colours
nature at its very shift
the middle-means between
a giddy growth, the truths that blossom
and the withering of everything well-known,
into a passing of the counted days
and falling carpets covering
what we shall see but as remains
a fleeting fancy to remember
and adore - the clouds - the storm
the closing circles coming full

Høsten er her, med alt dét innebærer; av synkende temperaturer, tiltagende kveldsmørke, og jevnt regnskyll over Bergen. Og et økende behov for å stenge seg inne, og foreta seg hyggelige ting innomhus, under ullteppe, foran teve, og med kakaokoppen lett tilgjengelig. Det gir faktisk mer innsatsvilje i forhold til studielesning, likeså; da denne årstiden synes som skreddersydd for å slenge seg på sofaen og fordype seg i fengende litteratur, med god samvittighet. Man trenger ikke føle seg det minste slapp og dorsk, ved nedgangen i uteaktivitet, siden dens motsats - innesittingen - ansporet ytterligere effektivitet på selvutviklingsfronten, og krever desto mer av hjernen. For å si det filosofisk. Kunsten å trimme små grå muskler, heller enn skjelettets. Foretrekker en god blanding, selvsagt, og veksling mellom aktivitetene, men i øsende pøsende uvær og med en gradestokk som viser maksimum ti, frister det unektelig mest å forbli blant husets fire vegger. Og her inne kan man da, for eksempel, sluke Strindberg, med glupsk appetitt, og fortvilet prøve å få nyansert mening utav "Ett Drömspel", noe som er lettere sagt enn gjort, men som et teaterstykke om teateret som sådan, med endeløse metahenvisninger og tanker om diktning i en drømmesetting, er det upåklagelig, og uovertruffent interessant. Veldig lite konsist, urtypisk forvirrende, modernistisk, absurd, inkonsekvent. Masse rare karakterer som glir over i hverandre, og kommer med lange og utflytende og nokså retningløse monologer, som handler om seg selv mer enn noe annet; det er jaggu ikke enkelt å få tak på. Men stemningen i stykket; det nifse, forvirrede, stedsløse - dette som gjør selve dramtikken til noe drømmeaktig; med undertoner av mareritt - skaper unektelig spennning og er, i alle henseende, en genial form for selvrefleksjon. Strindberg snurrer leseren, eventuell seeren, rundt lillefingeren med stor vidd og innsikt og uforlignelig, dramatisk dynamikk; han snur endog sin egen tekst på hodet og vender tilbake dit den kom fra, med replikker ála kanskje jeg bare har drømt det, kanskje vi lever i en drøm, og hva annet er vel dikterkunsten enn en form for drømmetydning? Appellerte naturligvis meget til meg; på et poetisk, reflekterende plan - likesom det er et evigaktuelt stykke, på alle måter; som dermed imponerer desto mer, siden det ble skrevet ved inngangen til det forrige århundre og fremdeles fremstår relevant for samfunnsmessig struktur og endring. Det handler om menneskesyn, om tortur, om kjærlighet, vold, urettferdighet, klagesang, en "advokat" som motsetter seg systemets indoktrinering og derfor ikke får innpass i akademia, o gjenkjennelighet, og en "officer" som tilpasser seg og blir plassert på skolebenken, les: pinebenken, der han får opplæring av "mestere" han ikke får tale imot. Dessuten har stykket et religiøst aspekt, med "Indras Dotter" som kommer ned fra oven for å betrakte menneskene, og bedømme deres sorg, deres grunnlag for fortvilelse, som en annen Mefisto - et slags kvinnelig motstykke til Goethes antihelt, som ved samme lest ønsker å tilegne seg erfaringer fra menneskesamfunnet, og står igjen med et ganske dobbelt og fortørnet inntrykk fra det hun møter. Hun lærer konvensjonene og den jordlige kvinnerolle å kjenne, og trives ikke med det hun opplever, likesom hun møter vårt syn på kjærligheten, på samlivet, som hun ikke fullt klarer å forstå. Stykket ender med en slags forening (i uvisshet) mellom henne og den eneste potensielle altvitende, "Diktern"; hohoho, er det ikke påtagelig; som gjør plutselig, helt uten forvarsel, gjør sin inntreden mot stykkets slutt - for å undestreke metafiksjonen ytterligere - og de prøver da begge å gi både seg selv og hverandre klargjørende forklaringer på absolutt allting, uten (helt) å lykkes, fordi det meste i bunn og grunn er uforklarlig og ingenting kan fastslås med en sikkerhet som overgår død og liv, ei heller kan man vite hva diktningen, drømmene, døden og livfullheten egentlig er, og det betyr ingenting å ikke vite fordi livet handler om evig lærdom og den utlærte er uten funksjon. Jadda. Med andre ord er det her snakk om et stykket som stiller flere eksistensielle spørsmål enn det gir utgreiende svar; noe jeg synes er helt fint, om enn litt vrient, samtidig som jeg ser at det for andre kan synes altfor vrient, og mest irriterende, til å overhodet være nytelsesverdig. Dog, når det er sagt, får man kanskje et bedre utgangspunkt for å tolke de utolkeligste, og nyte dem, ved å lese utallige av deres like og skaffe seg et større, bedre sammenligningsgrunnlag. Kanhende er dette en absolutt nødvendighet, kanhende er det oppskrytt fra litteraturviternes side; uansett er det nå en problamtikk verdt å merke seg. Og det er et udiskutabelt fenoment at jo mer man leser, jo mer kunnskap besitter man for å angripe lesningen mer konstruktivt. Spesielt innen drama. For mitt vedkommende er det nettopp dét det går i, for tiden; veldig meget teatralsk, både sett og hørt og lest; alt fra sceneoppvisning til lesedrama til Becketts pantomime; og dette er, selvfølgelig, veldig kjekt - men også ekstremt utfordrende. Så, jeg vil ikke si at jeg begriper, fullt ut, hverken Strindberg eller Beckett eller Kane, eller hvem det skulle være, men jeg setter også pris på å ikke få allting forklart, ettertrykkelig, men etterlates i en viss usikkerhet, og med mulighet for å gå eviglenge å grunne - på det teksten, direkte eller indirekte, har satt spørsmål ved. Det er dét modernismen er til for, spør du meg; en kilde til videre filosofering, hjernetrim, uforklarlige fenomener, muligens indignasjon og irriterende mye undring, så absolutt, men likeledes en (stor!) grad av fascinerende mystikk. Derigjennom kan man óg ha mange intense diskusjoner, blant annet om hvor tilnærmelig kulturen skal være for at man skal kunne ha noe utbytte av den; hvor mye man skal måtte fatte for å kunne fascineres. Den store debatt om kunst versus nonsense, og Strindberg svever i en slags mellomsfære, der nonsense'et kan betraktes som meningsfylte kunstneriske innslag. Heldigvis. Og alt dette passer, igjen, perfekt sammen med høstsesongen, høstmørket, Septembers elementer av dysterhet; både i tilgjengelighet og tematikk; idet stormkastene setter inn og man kryper inn i egne huler av beskyttende betong, myk fleece og varmende dråper leskedrikk. Samkjørt med slike dvelende stykker litteratur, og diverse andre impulser av egnet format; dyptloddende, dypsindig, tankevekkende; som dermed synes å eksemplifisere selve høstens atmosfære, i ord og gjerning - det blir, i sannhet, en fortreffelig kombinasjon. Så joda, jeg kan like høsten; jeg liker høsten veldig godt. En arbeidssom tid, med mye plass til hjerneføde, og mange gode inntrykk; det definerer også høst for meg.

Dessuten!! er det behørig, på denne dato, å gratulerer en viss rockestorhet med en posthum fødselsdag; nemlig Freddie Mercury som ville fylt 62 i dag, om han hadde fått leve. Vel verdt en liten markering. Vi savner deg, Freddie, hver eneste dag, og sender gode tanker dithen du måtte befinne deg. I øyeblikket, fortrinnsvis på en himmelsk jamsession med Elvis, Johnny Cash og alle disse andre, hvis fravær har gjort verden til et kjedeligere sted, og hvis like aldri vil kunne gjenfinnes noensinne. Høyt savnet, samtlige storheter. Freddie (og de andre, forannevnte) skapte da også musikk til filosofering, melankoli, drømmer og vidløftige tankebaner, i tillegg til å ha stor underholdningsverdi, og dermed blir han - sammen med lyden av Strindberg et co., det perfekte soundtrack til min nåtidige tilværelse. Sådan lukkes man inne og skuer utover, i ett og samme sekund. Kulturens største fortrinn er at den ikke må oppsøkes, direkte, med én bestemt plassering, den er noe man bærer med seg, i seg, og alltid vil være innen rekkevidde. Den er alltid nærværende, så og si, i eget sinn, og gjennom egne minne. Ikke bare ute i friluft, men også inne blant støvete bøker og tente telys. Perfekt til ethvert formål, og enhver livets stund!