Eldre og nyere legender

Soundtrack: et meget passende sådan, for anledningen, nemlig "Film Theme Classics" signert Carl Davis and his Orchestra, og albumet inneholder blant annet en fortreffelig versjon av tittelmelodien fra "Lawrence of Arabia" og en interessant Morricone-fortolkning. Jeg liker egentlig ikke "symfoniutgaver", dvs resirkulering på symfoniorkester-måten, av gammel filmmusikk; men denne ble en positiv overraskelse. Endog med masse fint pianospill. Og "Doctor Zhivago" på forsiden. Bisarr liten kuriositet fra Biblioteket, men slike skuffer da sjelden.

Først og fremst, på en lørdag: KJEMPETRIST over å høre at Paul Newman, flotte mannen, er død, selv om det ikke kom som noen stor overraskelse; han har lenge vært syk (av den idiotiske kreften) og man har forsåvidt bare gått rundt og lurt på hvor mye tid han hadde igjen, før han da sovnet stille inn i går kveld, 83 år gammel. Jeg husker ham spesielt, og med stor beundring, fra "Butch Cassidy & the Sundance Kid", men også "Message in a Bottle" (!), "Road to Perdition", basert på den fantastiske tegneserien, "The Sting", med den der kjenningsmelodien, og selvsagt "Towering Inferno" med Steve McQueen. Masse gull og grønne skoger her, og en helt ufattelig storartet karriere å skue tilbake på. Meget å være stolt av, og som kommer til å holde minnene om ham i live, og DVD-salget igang; heldigvis. En udødelig storhet som aldri vil kunne forglemmes. Imidlertid er Newman representant for en epoke i Hollywood som nå, ved hans og mange andre store helters bortfall, ugjenkallelig begynner å nærme seg slutten. Og jeg kjenner at det gjør meg både fortvilet; fordi jeg vil savne ham, og alle de andre, og irritert; fordi vi ikke synes å ha noen kapable kandidater til å ta over, og prestere på lignende nivå, og panisk; fordi jeg - dermed - nærer en viss engstelse over hva slags filmer, og filmlegender, vi kommer til å få i fremtiden. James Dean, Steve McQueen, Lee van Cleef, Marlon Brando, alle sammen er borte, og jeg ser ikke helt potensialet i nye Hollywood til å hoste opp noen verdige arvtagere. Spesielt fordi mine yndlinger alle nærmer seg førti nå. Gerrymannen , Mark Wahlberg, Christopher Eccleston, Christian Bale, Hugh Jackman, James McAvoy, Russel Crowe, Johnny Depp, Viggo Mortensen, Ewan McGregor; halvparten lykkelig gift og samtlige på vei mot et karriereskifte; det er på tide å finne noen yngre som kan spille mot dem så de slipper å måtte spille mot hverandre hele tiden. Hvilket er mer enn bra nok, for all del, jeg vil glede meg hysterisk til hver nye "3.10 to Yuma", og allting likeens, men vi trenger unektelig litt nytt blod i tillegg. Og der, nedover i rekkene, ser det tynt ut. Så, for hver store stjerne som slukkes, dukker der opp spørsmålet om hvem som skal kunne erstatte dem; noe jeg i utgangspunktet må besvare med "ingen", for der finnes jo, i sannhet, ikke en sjel som kommer opp mot Paul Newman et co. Og dernest, erklære at dessverre så avler vi i øyeblikket ikke frem flere potensielle Newman'er, heller; folk som kan gjøre jobben når de middelaldrende drømmemennene til undertegnede kaster inn håndkleet eller karrierene deres går på dukken. Noe man selvfølgelig må satse på at ikke skjer. Men tror Chris Eccleston sliter litt for tiden, det er blitt en smule stille på den kanten og man har ikke sett stort til ham i det siste. Dog, Gerry slo tilbake etter å ha spilt i "Timeline", så man skal aldri si aldri. Selv om "GI Joe: Rise of Cobra" ikke lover spesielt godt. Stakkars Doctor'n min. (Altså: my Doctor.) Men, tilbake til saken, R.I.P. Paul Newman; et stort tap, et dypt savn, og en høyt elsket skuespillerhelt; måtte du finne fred i kompaniskap med dine legende-frender, og så får dere titte ned på oss stakkars aspirerende filmhistorie-skapere og humre litt av våre (temmelig tafatte) forsøk på å leve opp til deres standarder. Newman, og resten av hans elite, befinner seg liksom på et annet og utilnærmelig nivå: vi får aldri riktig dreisen på den klassiske filmsjangeren, og når vi produserer etterligner, og ivrer etter å overgå det foregående, blir det gjerne mest effektmakeri og, stort sett, grunnleggende mislykket. Endog med favoritter i hovedrollene; det er ingenting som kan, eller vil kunne, måle seg med det som ble laget i midten av forrige århundre. Ironisk nok. Med all vår teknologi, alle våre ressurser, all vår budjsettering; de gamle er fortsatt eldst og best. Og jeg må jo innrømme at mer enn oppgitthet over dette, mer enn irritasjon over nye bimbo-starlets og tomhjernede hunks, nærer jeg - aller mest - en intens respekt for våre forgjengeres virke og lykksalighet over å kunne oppleve "fruktene" av dette, gjennom nyutgivelser av de ordentlige klassikerne på DVD. Filmer som fremdeles og for evig tid vil holde seg, og få stadig flere fans, og som vi (fansen) alltid vil kunne ty til når nyere produksjoner ikke holder mål. Hurra for old school. Og masse ærdbødighet, pluss noen tårer, til Paul Newman.

Apropos; om enn til noe som er mer evergreen-school enn "old or new"; nemlig "Doctor Who". Litt nytt fra Time Lord-fronten, i det siste, som for eksempel at den kommende juleepisoden skal hete "The Next Doctor" (...), og muligens inneholde Doctor'n vår i møte med en fremtidig utgave av seg selv, som da via en plakat på en trailer sies å være kjent som "The Other Doctor", for å gjøre det mindre forvirrende, enn videre; beretningen om hva som skjedde idet Cybermen invaderte Victorian England til jul, i snøvær og det hele (filmet midt i Juni), hvorfor Doctor'n, tilsynelatende, er happy igjen etter å ha "mistet" alle han var glad i ("it's been a while", ifølge Tennant og DW Magazine), og hva pokker David Morrissey har å gjøre, midt oppi det hele. Men, for the record, jeg er sinnsykt glad for å ha ham der. Karaktertskuespiller og teatermann av rang; også litt av en kjekkas, da. Ikke et vondt ord om Kylie Minogue, men hun innfridde ikke helt i forhold til hypen. Det ble litt for tamt og blondt og dumt, det hele. (Men hvor ansvaret for elendigheten egentlig lå, kan diskuteres, og jeg tillegger det ikke nødvendigvis Kylie.) Nok en "Blackpool"-reunion, derimot; det må da være noe å se frem til, og imøtegå, med uforbeholden entusiasme. Funket upåklagelig bra med Sarah Parish (sammen med Catherine T.), så hvorfor ikke? Jeg kjenner at jeg gleder meg til julefeiringen, i alle henseende. Men før den tid; hovedpremien for årets Children in Need-aksjon er offentliggjort; og det viste seg da å være en tur med TARDIS'en. No kidding. Heldige jævler. Det vil si, man kan vinne et besøk i DW-studioet, en omvisning blant kulisser og locations, og et møte med "Doctor'n sine livsfarlige og skumle fiender", pluss Russel T. Davies, som jo er skummel(t) nok i seg selv. Sistnevnte påstår det vil bli "tidenes eventyr for hele familien". Oppvigler, altså. Men jeg tror ham. Ytterligere: David Tennant har nylig gått hen og vunnet en Tony award for innsatsen som The Doctor, vel fortjent og veldig hyggelig,. "Outstanding lead actor" lød utmerkelsen på, og det må man jo kunne stille seg bifallende til. Dessuten vant Lena Headey en tilsvarende pris, "Outstanding actress", under samme utdeling, for rollen i "Sarah Connor Chronicles"; hvilket jeg blir om mulig enda mer henrykt over, for dette er en sterkt undervurdert serie som virkelig trenger, og fortjener, all den ros og hurlumhei den kan få. Jeg forguder hele konseptet, "Terminator"-fanatiker som jeg er; velsignet med glitrende historie-oppfølging, nydelig musikk, gedigne innfallsvinkler, flott regiarbeid og mengder av spenning, og jeg synes fine damen (fra "300"!) gjør en aldeles strålende jobb - som Linda Hamiltons "etterfølger". Ingen kan leve opp til henne heller, det skal sies, men Lena ligner både fysisk og personlighetsmessig. Og hun er en meget sterk karaktertolker. Sammen med Summer Glau ("Serenity"!) og Thomas Dekker ("Heroes"!), som begge er talentfulle, usedvanlig pene å se til, og har masse kjemi seg imellom. Så, ålreit, komplett nyttesløst er ikke New Hollywood, men - samtidig - noen nye Katharine Hepburn og Charles Bronson kan de ikke akkurat sies å være. Og der ligger et annet aspekt ved problemet her, nemlig at idealet - hva man har å leve opp til, og prestere opp imot - er så sykt omfattende og overgå-seg-selv-imponerende, at man kan få prestasjonsangst av mindre, og dermed bare gi opp før man har begynt. Like fullt, å verdsette de kommende stjernene med priser og lovprisninger, er absolutt nødvendig, og det kan forhåpentligvis gi dem - David, Lena, Thomas; på lik linje med Shia leBouef, Rose Byrne, Milo Ventimiglia, etc etc, hvem de måtte være - et løft; på veien mot noe som i det minste likner, eller potensielt vil kunne likne, det man engang så på som en selvfølge; av dyktighet og stil og skuespillerkunst.

Kilder: Blogtor Who (dessverre nedlagt denne uken; hvorfor, Cameron?), VGnett og imdb.