Dagens dill & diverse

Soundrack: fra filmen "Atonement". Kvalifiserer det til å mene at en film er overmåte bra, og spekulativt rørende, når man nesten sitter og griner av filmmusikken?! Og blir minnet på hvor fantastisk James McAvoy er, bare på grunnlag av pianospill? De har til og med inkludert versjonen av "Clair de lune", et av mine - og, eh, veldig mange andres - favorittstykker! Hurra!

Dagens morsomste: satt og skrev, i (mer eller mindre hele) formiddag, og på et tidspunkt måtte jeg slå opp i ordboken etter et passende synonym for det engelske ordet "stunned", og det nærmeste jeg fant (som passet inn i sammenhengen) var "staggered". Som da - ifølge Clue's berømmelige oppslagsverk - lyder, i norsk oversettelse, "fiskebensmontert". Jeg har absolutt ingen anelse hva det vil si å være montert som et fiskeben, men det hørtes usedvanlig komisk ut, og er herved utropt til mitt nye favorittord. Uten tvil. Øvrige oversettelsesforslag var, kort oppsummert, "haltende", "i sikksakk", "fortannet", og "parallellforskjøvet". Noe som kan bety meget og det meste, med andre, øhm, ord. Praktisk. For en som alltid har hatt sansen for ord-samling, ordskapning, og å oppdage nye morsomme begreper (mest dét), blir det jo den reneste skattekiste. Hvilket, igjen, medfører refleksjon over litteraturvitenskapens fremprovoserte betenkeligheter og -traumer. Varige mén. Så, på en litt mindre nerdete front:

Dagens beste kjøp: Safari-butikken min har Evergood-kaffe på salg til ti kroner, akkurat idet kaffeboksen min var tom, og da blir jeg et lykkelig menneske. Muligens fremstår jeg nå som en Bergens-forræder, i all min illojalitet til Friele, men jeg synes da at Evergood smaker best. Også har den de stiligste reklamefilmene. Med den fineste, klassiske musikken. Og jeg er veldig svak og altfor påvirkelig når det gjelder kul reklame. Endog med kjekke menn i smoking, og stilige animasjoner, og erkebritisk aksent; hva mer trenger man her i livet? Likevel, jeg inntar en god del Frielekaffe iløpet av ukedagene, det skal sies; da Universitetet i Bergen sverger til lokal produksjon, uten unntak; dog må jeg innrømme at jeg foretrekker den gyldne varianten i lengden. Ingen kaffekjenner av rang, ei heller svært erfaren på området, men det smaker godt, og Evergood-merket har stil i tillegg. Fine kaffetingen sin. Og forresten, på et lite sidespor, ble jeg enda mer lykkelig idet jeg hørte mannen bak meg i køen omtale butikken vi befant oss i, altså Safari, som "Superland" - gamlenavnet, som de skiftet om på da de ble kjøpt opp av en større kjede. Men for med-handleren, og meg selv, vil nok bygget alltid forbli "Superland" i sjel og omtale; om bare fordi det gir slike hyggelige, minne-fremkallende assosiasjoner. Møkkadyre priser til tross. Nå, mer om mat, men i en litt annen sammenheng - noe som omhandler selve fremstillingsprosessen, mer enn planlegging og innkjøp:

Dagens minst heldige: Jeg er, som kjent, ikke så fryktelig flink til å lage mat. Jeg er veldig glad i mat, rettere sagt; glad i kaker, kjekser, frukter, oster, viner, iskrem, og litt sjokolade til dessert. Men mine kokkeleringsegenskaper begrenser seg stort sett til å putte ting fra en pose i en panne, og helle vann over, dernest koke i x antall minutter, og i så måte er Toro ferdigpulver-retter en særdeles god løsning. Også er de rimelige. Eneste problem med å skulle mekke ferdig ferdigmat er at det foranlediger en viss prestasjonsangst. Litt som å stryke til teoriprøven eller eksamen i ex-phil; det skal liksom ikke være mulig - ei heller, da, å mestre kunsten det er å tilberede retter fra pose i panne. Men der finnes altså dem som er fullt kapable til samtlige forsmedeligheter; undertegnede, for eksempel, er ikke spesielt dyktig på området. Dvs noen av områdene. Ikke kjører jeg bil, og exphil bestod jeg med hjertebank; om enn ikke en hårsbredd fra nøden, da jeg fikk B, men jeg trodde jeg hadde strøket. Hva matlagingen angår, så pleier jeg som regel å både brenne fast i bunnen og ødelegge innpakningen og knekke røresleiven og i det hele tatt. Og så føler man seg forferdelig udugelig. Og veldig lite husmoderlig. Spesielt fordi produsenten her reklamerer med at dette, alle sammen, er veien for selv mannfolkene - som da visstnok ikke kan kokkelere overhodet (?) - til å briljere på kjøkkenet. Joda. Jeg får danne kompaniskap med Bridget Jones og spise muggen castello om det blir for ille. I mellomtiden gjør jeg mitt beste for å skape en anstendig middag, men det går ikke alltid på skinner. Dagens bunnpunkt forekom idet man skulle "koke opp melk og vann og margarin" og en sådan blanding, i kokende tilstand, er som vi alle vet en smule egenrådig. Og synes selv at den er veldig morsom, den bobler faktisk over av hysterisk henrykkelse - likesom jeg, kokkedamen; men da av rasende aggresjon. Jeg reddet den unna i akkurat siste liten og besørget dermed litt lengre levetid for felleskjøkken-komfyren, samtidig, og fikk tømt oppi den hersens poseblandingen som tradisjonen tro bare ville svi seg; og svelle seg fordervet; men med iherdig, kontinuerlig røring ble det da skapelig konsistens på pastamaten, etterhvert. Hvilket minner meg på at oppskriftene på slike ferdigmat-pakker alltid lyver og at det aldri er så "enkelt, kjapt og greit!" som de skal ha det til. Og maten må alltid koke minst dobbelt så lenge, og man trenger fjorten ekstra ingredienser, ihvertfall to, og man er nødt til definitivt å røre rundt hele tiden; røre som en gal; dessuten blir det ikke spesielt billig, heller, om man ikke får det til, for rettene koster tross alt en tyvekroning eller mer, per porsjon, og når man lever på stramt studentbudsjett blir det pengesluk av allting. Men jeg fylte tallerkenen og det ble smak på resultatet, endog god smak, og jeg ble mett til slutt. Ikke minst. Jeg har lagt min elsk på denne "pasta di parma"-retten, i utgangspunktet innkjøpt fordi den var det eneste i butikken spesialtilpasset én person; og jeg gjentar mine Bridget Jones-aktige kvaler, nå mht til det mistrøstige singellivet; ytterligere, fordi alt som er påskrevet "italiensk" umiddelbart fremstår mer innbydende. Og deilig, delikat, digg - det er den utvilsomt, i det minste når den blir så noenlunde vellykket og ikke helt ihjelkokt, men smart som jeg er kompenserer jeg med både vin og god dessert attåt, om middagen blir litt halvveis, eller - i alle tilfeller; fordi det er nødvendig; så idag har man drukket "Chapelle du Bois" og mumset ivei og da blir alt så meget bedre. Det er ingen myte at all mat smaker bedre med vin, det er bare en dårlig fordom at vin hver dag ikke er sunt. Jeg slår et slag for aktiv vindrikking med måte, og som et helt nødvendig tilbehør til ferdigmiddag. Også slår jeg et slag for Toro, selv om de er like fordomsfulle, i visse henseende; jeg kjenner så altfor mange menn som lager bedre mat enn meg; og selv om de gjør påskrevet/påstått enkel matlaging mer komplisert enn hva behagelig er. Men jeg slipper i det minste å bryne meg på de mer avanserte divisjoner, som pasta fra grunnen av, og det er jeg dem meget takknemlig for. Og magen er fornøyd.