Syngende i regnet

Soundtrack: The Supremes - livealbum - passende sekstitallsmusikk med nydelige vokalprestasjoner fra Madame Ross et co. Glad i sekstitallet, jeg. Var da på Oslo Nye i kveld, for første gang på evigheter, for endelig å få med meg "Singin' in the rain"; übermusikalen som Norges beste musikalteater har valgt å sette opp denne sesongen; og forlot arenaen med et nokså blandet, men hovedsaklig positivt inntrykk. I utgangspunktet var det kjempekjekt å skulle på teater igjen, endog på mitt absolutte favoritt-sted i byen - med de flinkeste skuespillerne, de stiligste oppsetningene og de mest tiltalende utvalgene; definitivt noe å se frem til. Jeg savner Oslo Nye veldig, og teatertilbudet i Oslo generelt, i mitt bergenske dagligliv; for selv om DNS og de andre småscenene har masse flott å by på, blir det aldri helt det samme. Slik er det vel med oppvekstens minner og -tilvenningsprosesser, antar jeg; man lærer seg til, mer eller mindre uvergelig, å sette det ene uten unntak foran det andre. Desto kjekkere, derfor, å komme hjemom en gang iblant og få seg et realt, spennende teaterbesøk av sådan kaliber - jeg stilte med en voldsom iver, som seg hør og bor, og ble på ingen måte skuffet over utfallet. Først og fremst var det en underholdende, frisk og freidig seanse; med et strålende sammensatt ensemble, og noen flotte bakgrunnsdansere, men muligens traff vi dem ikke på sitt aller beste; dvs på sitt kapasitetsmessig ypperste; det virket som samtlige deltagende led under en litt laber dagsform. Spesielt hovedrolleinnehaver Hans Marius Hoff Mittet har jeg sett bedre, og mer energisk, tidligere. Han pleier dog ikke å bli tildelt de helt store rollene, men heller prestere glimrende som mindre, om enn like viktige bifigurer; så, antagelig har han overgått sine egne kvalifikasjoner og satset litt for høyt, akkurat her. Men han danset i regnet med stil, og skal ha kred. for perfeksjonerte dansetrinn, eksepsjonelt god stemme, og et rimelig sjarmerende ytre. Fyren er noe av det kjekkeste jeg vet om, i hele verden, dvs Norge, og jeg er rimelig misunnelig på Maria Haukås Storeng, kjæresten hans; kjent fra "Grease" og Grand Prix og Idol og diverse ymse annet, flink som fy som hun er, en meget beundringsverdig dame; og, altså, tilgodesett med en høyst attråverdig type. Kjemien stemte, for hans vedkommende, ikke 100% med de andre skuespillerne, og man klarte ikke helt å tro på kjærlighetshistorien mellom hans Don og unge frøken Kathy; gestaltet av Heidi Ruud Ellingsen, reality show-fenomenet; noe som ble et påtagelig problem fordi deres forhold er et såpass bærende element i stykket. Begge var søte hver for seg, og forsøksvis søte sammen, men det slo aldri gnister. Dog, de smilte og svinset og svanset og gjorde så godt de kunne, og begge er talentfulle mennesker - ingen tvil om dét. Hadde bare ønsket en litt større innsats og litt mer intens relasjonsbygging, så hadde showet vært (mer) perfekt. Forsåvidt fornøyd med hovedtrioen; Mittet som en crooner-sanger av klasse, Ellingsen en allsidig og iøyenfallende shooting star, Jan Ivar Lund som en sprettball av en Cosmo, med gummitryne og jojo-ben og alt som skulle til; unntagen anlegg for naturlig replikkveksling, noe han dog kompenserte for med fantastisk mimikk; men jeg hadde kanskje forventet - hva skal jeg si - litt mer av hele produksjonen, på toppen av dette, også kjent som det lille ekstra. For, det var et eller annet som manglet. En ekstra piff; en over-the-top-inspirert giv som ville hevet forestillingen over det ordinært underholdende til det ekstremt vellagde, imponerende Oslo Nye pleier å levere. Et av "problemene" med denne teaterscenen er nettopp at det her har blitt oppført så meget fabelaktig og overveldende bra, opp gjennom de tidligere sesonger, så man går dit med konsekvent skyhøye forventninger og regner liksom med å bli fullstendig "slått ut" av alle prestasjonene og av historien for øvrig; dernest, sjangle på hjemvei med en enorm forbløffelse og opplevelse for livet-følelse, uten sidestykke, hvilket jeg ikke gjorde idag. Det må jeg innrømme. Muligens var man bare litt sjaber, blant stab og spillere, med litt dårlig humør og lite krefter for anledningen, hva vet jeg, men likevel. Ustabilitet er forståelig, det er menneskelig, det er greit nok; men, jeg hadde fortsatt ønsket meg noe mer enn det jeg faktisk fikk. Jeg hadde helst, aller mest og inderlig, ønsket meg en liten ekstra-innsats som ville løftet stykket til slike andre høyder, en annen dimensjon av kvalitet, og ikke latt oss sitte usikre igjen - som meg - og lure på hva det var man gikk glipp av, hva det var de hadde glemt. For, det er dette jeg sitter og irriterer meg over nå; hva det kan ha vært som ikke stemte; fordi alt, tilsynelatende, var så gjennomført og stilistisk upåklagelig, at det er vanskelig å peke på de sjenerende feil og mangler. Sceneoppsettet var flotters; moderne og fint, teknikken velfungerende, effektene likeså, kostymene var lekre; om enn preget av norsk standard og visse begrensninger i budsjett og satsing. Musikken er jo udødelig nok, i seg selv, tross i at jeg (personlig) synes det skjemmer de briljante sangene at de fremføres i norsk oversettelse - men, for all del, slike kommentarer blir unødig pirkete. Sangprestasjonene, dansingen og stilen har jeg ingenting å utsette på, med ett forbehold; at de kunne lært seg å steppe på ordentlig, istedet for å ha tapdance-lyder på bånd og danse til. Dette ble et annet irritasjonsmoment og virket litt amatørmessig. Kulissene kunne også, muligens, vært mer overdådige; og overgangene noe bedre. For, "Singin'..." er en meget vanskelig musikaloppsetning, spesielt grunnet sitt omdømme og sine mange, intrikate "stor-numre" der alt bør klaffe og svinge og primært imitere den legendariske filmvarianten. Den er så velkjent og så prestisjefylt, det er vrient å få til en skikkelig flyt. Like fullt, på det tekniske området slapp de greit unna, prestasjonene var gode overall, og regien mer enn godkjent. Teksten er bra, vitsene morsomme, det blir aldri platt. Med bakgrunn i hva de faktisk har å rutte med, innen teatervirksomheten; de klarer det de klarer, intet mer; pleier det som regel å være mer enn nok - både i ressurser og innsats - til å frembringe glitrende resultater. Her var det vilje og energi og karisma det skortet litt på, mer enn utformingen. Den siste finish'en uteble, og den bør de kunne jobbe med til senere. I tillegg til dagsform kan de, imidlertid, også unnskyldes med bakgrunn i at publikum - denne kvelden - var unødig tafatt og lite deltagende; for det er ikke spesielt enkelt å skulle spille komedie, når man ikke når frem til folket og overhodet ikke får noen respons; alle iherdige forsøk til tross. Stykket er morsomt, selvsagt er det dét; men slike faktum hjelper så lite når man er vitne til at knapt noen ler. Så, skjerpings til salen, her må det mer applaus og engasjement til. Som i resten av livet, må nevnes. Men, i alle henseende, jeg hadde en artig teatertur, med en imponerende helt i sentrum, og sist men ikke minst; med henne som fortjener aller mest oppmerksomhet, i en slående kraftfull birolle; nemlig Mari Maurstad som krondiva Lina Lamont, med hekse-oppsyn og skjærende røst, hun var aldeles glimrende. Óg som en lykkelig omstendighet, idet de andre kapitulerte og syntes å ha gitt litt opp, tok hun fullstendig over i andre akten og gjorde det hele om til et Mari-show mer enn en ordinær musikal-versjon. "Singin' in the rain" handlet, opprinnelig, om tre unge mennesker i syngende kamp mot et Hollywoodsk regime av fakter og geberder og stabeis-regissører, på vei mot det harde arbeidets suksess, mens det her kokte ned til en lettlivet farse om filminnspilling med fin musikk, to dansende karer, en "kjekk ungpike", og Maurstad som fôr rundt og var vill, gal, hysterisk og befriende profesjonell. Så, når alt annet bar litt preg av nedtur, og ingen helt levde opp til mine forutinntatte forventninger, var det den middelaldrende, elegante, renommerte traveren som reddet dagen, i en vesentlig forstørret utgave av sin egen rolle. Hennes "hva er galt med meg?"-sekvens, komplett med falsett-tortur og boa og parykker og, ja, det meste, var overraskende lite vulgær og fascinerende morsom. Hun stjal showet totalt, viste et gedigent komisk repertoar, og ga meg en meget bedre stund i teaterstolen enn det potensielt sett kunne ha blitt, uten hennes nærvær. Med pur galskap og fandenivoldsk schwung; hvilket de andre manglet og bør prøve å opparbeide seg, fort som bare juling, hvis denne forestillingen skal kunne holde mål for resten av høsten. De får studere sin erfarne kollega, se og lære, og glemme alle tanker om tillatte gode og dårlige øyeblikk; være proffe og gi jernet uansett. Underholdningsbransjen har da, strengt tatt, ikke rom for "svakhetstendenser". Mari Maurstad - på sin side - innfrir, og det til fulle, i en musikal som ellers ikke makter helt å følge hennes storartede eksempel. Jeg håper de tar seg opp igjen, og forbedrer kjemien, samtlige involverte imellom, og greier å flikke litt på numrene, så de fungerer bedre; men er definitivt glad for at jeg fikk overvære stykket - slik det fremstår også i dette nu. Man kan ikke alltid få den ultimate, uforglemmelige opplevelsen, stundom holder det kun om å nyte en tur i teateret. Og det gjorde jeg, i allefall, og mer enn tilstrekkelig, inneværende aften. Og jeg er glad for at i motsetning til filmbransjen vår, som er sugent elendig, er vi i dette landet velsignet med en meget velfungerende og velutviklet scenekunst med dyktige utøvere av bortimot internasjonal standard, som stadig appellerer og gir meg en god opplevelse, selv når deres humør, eller fysiske form, ikke er på topp. Det står det respekt av. Ros og litt ris til "Singin' in the rain", og en varm anbefaling til alle teatergjengere der ute om å få med seg denne mens den ennå står på plakaten; om ikke annet for å bivåne hva et lite, i verdslig målestokk, norsk teater kan få ut av en slik storsatsing, og en slik megaklassiker av rang.